Torbjørn Røe Isaksen

Alder: 43
  RSS

Om Torbjørn Røe

Jeg kommer fra Porsgrunn i Telemark. Kunnskapsminister 2013 – . Innvalgt på Stortinget fra Telemark.

Redaktør i det konservative tidsskriftet Minerva - www.minerva.as Minerva har en klar borgerlig profil, men vil samtidig utforske spenningene mellom konservativ, liberal, liberalistisk og kristendemokratisk tankegang. Vi har bidrag fra hele det ikke-sosialistiske spekteret, fra KrF via Høyre til Frp.

Følgere

Slutt for statskirken

Publisert over 9 år siden

Da Stortinget mandag vedtok endringer i Grunnloven blir statskirken i praksis historie, men Norge vil fortsatt være et kristent land, og det vil fortsatt synes i Grunnloven.

Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? 
Hvorfor er du så langt borte fra meg?A
Hvorfor hjelper du ikke når jeg klager min nød?

Jeg roper om dagen, Gud – du svarer ikke, 
og om natten, men jeg får ikke ro. 
Salmenes bok, kapittel 22, vers 2 og 3

Salme 22 er en gripende klagesalme, dypt rørende i sin desperasjon, men samtidig klar i sitt håp om frelse og tiltro til at Herren faktisk lytter. At åpningssetningen – Min Gud, min gud, hvorfor har du forlatt meg? – trolig er blant de mest kjente i vår kultur, bærer vitnesbyrd om en tusen år lang kristen tradisjon.

Som Inge Lønning skriver i siste utgave av Minerva, vil en av denne tradisjonens manifestasjoner snart være historie. Våren 2012 blir Norge en stat uten en kirke. Paragraf 2 i Grunnloven endres, slik at lutherdommen ikke lenger «forbliver Statens offentlige Religion». I stedet vil det heretter være slått fast at «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv». Samtidig understrekes det at Den norske kirke «forbliver Norges Folke-kirke og understøttes som saadan af Staten», men andre tros- og livssynssamfunn skal «understøttes paa lige Linje» (men prestene skal fortsatt lønnes av staten). Henvisningen til lutheranismen er i praksis det som gjør statskirken slik vi kjenner den til historie.

 Det gir en god anledning til å reflektere over hva nettopp protestantismen og Luther her betydd i vår historie.

Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama legger i sitt verk «The Origins of Political Order» avgjørende vekt på religionens selvstendige rolle som drivkraft for moderne, politiske samfunn. Religionen er ikke simpelthen formet av økonomisk utvikling, geografiske trekk eller befolkningsmessig utvikling, men spiller en selvstendig, historisk rolle som pådriver. Et illustrerende eksempel er profeten Muhammeds samling av de arabiske stammene på 600-tallet som, i følge Fukuyama, hadde vært utenkelig uten den nye troen islam og uten Muhammeds karismatiske lederskap.

Enhver europeer vil raskt oppdage grunnleggende, kulturelle forskjeller om han reiser til et arabisk land. Samtidig vil vi lett i vår sekularitet, bli ledet til å tro at forskjellene består i nettopp vår relative mangel på religiøs påvirkning og deres tilsvarende overflod av det samme. Det er trolig en misforståelse. Reformasjonen hadde umiddelbare konsekvenser for kongeriket Danmark-Norge. At staten tok over Kirkens eiendommer var selvfølgelig det mest åpenbare, men Lønning antyder også en annen sammenheng som kanskje er enda mer interessant:

Uten Luthers oppgjør med en hierarkisk kirkeforståelse og med det prinsipielle skille mellom geistlighet og legfolk er det vanskelig å forklare hvordan kvinnelige prester og biskoper kan fortone seg like naturlig under nordiske klimaforhold som det i den romersk-katolske innflytelsessfære er utenkelig.

Ved reformasjonen ble Norges riksteologi – og dermed store deler av vår idémessige ballast – byttet ut. Luthers inntreden i norsk åndsliv påvirket kanskje ikke bare våre institusjoner, men også våre mentale kart. Slik sett er det kanskje en sammenheng mellom norsk likestillingspolitikk og reformasjonen.

Noen vil kanskje være fristet til å si at Norge våren 2012 igjen skal bytte ut hele vår idémessige arv. Jeg tror det er feil. Skillet mellom kirke og stat er en konsekvens av at vårt mentale kart allerede er endret. Konsekvensene av denne endringen kommer ikke i fremtiden, de er her allerede. Den formelle endringen speiler denne utviklingen, men skaper den ikke.

Bloggposten er basert på en Ideer-lederartikkel som er trykket i siste utgave av Minerva.

Gå til innlegget

Gud, påsken og verdifellesskapet

Publisert over 9 år siden

Som samfunn trenger vi religion og verdier, selv om hver enkelt av oss ikke tror.

Rundt 85 prosent av oss er medlem i Den norske kirke, men bare fire prosent av oss går i kirken jevnlig. Vi sliter ikke ned benkene. Bare i påskeuken og i julehøytiden samles en betraktelig andel av det norske folk i gudshusene våre.

Helligst. Påsken er kirkens helligste høytid, og oppsummerer selve dens sentrale budskap. At Gud sendte sin egen sønn for å dø for menneskenes synder, og at hver og en av oss kan ta i mot denne nåden som en gave. Helt ufortjent.

Dette er kristendommens kjerne. Verken gode gjerninger eller gode intensjoner, men et frelsesbudskap som i dag bare en drøy tredjedel av oss har et aktivt og levende forhold til.

Verdikraft. Allikevel er kristendommen en av, om ikke den, mest sentrale verdikraften i vårt samfunn. Den kristne kultur- og verdiarven former vårt syn på godt og ondt, frelse og fortapelse, vakkert og stygt. Den gir oss identitet som samfunn, og forankring i en større kulturkrets. Kirken har alltid måtte tåle hatske angrep fra progressive og liberale, også på høyresiden. Mange av angrepene har vært på sin plass, og har bidratt til åskape en bredere og mer inkluderende kirke. Men ofte har de glemt at kirkens sentrale rolle ikke er å tjene verdslige myndigheter, eller fremme de til enhver tid mest politisk korrekte standpunktene. Kirken skal være en åndelig kraft. I en tid hvor verden endrer seg i et rasende tempo så trenger vi noe å holde fast ved. Mennesker trenger kulturelle og historiske bånd som strekker seg lenger tilbake enn gårsdagen. Selv et liberalt samfunn – ja kanskje særlig et liberalt samfunn – trenger verdier og institusjoner som minner oss på at hvert enkelt menneske også har ansvar og plikter.

Brysomme. De frie institusjonene som kirken er brysomme. De stiller kritiske spørsmål. De hever seg over politikken, og peker på ”de evige verdier”. De balanserer statens makt, og gir mange mennesker en trygghet og tilhørighet som de vanskelig kan finne andre steder. Nettopp derfor er det så farlig å vanne ut kirken. Som en kommentator i Nationen påpekte: ”Selv en folkekirke kan ikke ha plass til de vantro”. Men den norske kirke har ofte blitt sett på som et underbruk av de politiske korrekte kreftenes styre. Tanken har vært at jo bredere kirken blir, jo mer budskapet gjøres ufarlig – jo mer vil folkekirken være for alle. Men en slik kirke står i fare for å være for ingen. Den står i fare for å stagnere, fordi politikk settes over teologi, verdslig moral over kirkens egne verdivurderinger. En slik kirke vil ikke bare på sikt tømmes for teologisk innhold, men også for åndelig kraft.

God påske!

Denne lederen ble først publisert i Minerva 4. april 2007.

Gå til innlegget

Radikal frigjøring

Publisert rundt 12 år siden

Det sosialistiske frigjøringsprosjektet har alltid vært drevet av en drøm om å skape en ny type menneske – et frigjort individ som har erstattet sin borgerlige bevissthet med en ny type klassebevissthet (man forutsetter, merkelig nok, at når det borgerlige samfunnet har blitt avslørt, vil alle forstå at venstresiden har rett). Første steg på veien er å avsløre de gamle institusjonene. Gardinene må rives til side, det private må bli offentlig og de skjøre løgnene som holder samfunnet sammen eksponeres. Du trives på jobben? Vel, visste du at det kapitalistiske systemet utbytter deg? Du tror på Gud? Vel, visste du at Kirken som institusjon bare opprettholder de undertrykkende strukturene i samfunnet? Du har lyst til å være hjemme med barna? Vel, visste du at familien bare er en undertrykkende institusjon som sementerer patriarkatet? Du mener at folk har et ansvar for å klare seg selv? Vel, visste du at vi er produkter av arv og miljø og at noen nærmest er dømt til fattigdom? Venstresiden har vært drevet av en dyp og inderlig mistro til alle institusjoner som ikke eksplisitt bygger opp under deres mål om et mer solidarisk samfunn tuftet på klassekamp.

Et typisk om enn ytterliggående eksempel, finnes i den feministiske klassikeren Søstre. Kamerater! av marxisten Kjersti Ericsson (1987). I boken beskriver forfatteren familiens plass i produksjonssystemet, og hvordan ideen om ekteskap er med på å tildekke samfunnets reelle maktforhold:

Alt dekkes til av et ideologisk slør som gjør familien til noe hellig og opphøyd: Resultatet av to menneskers gjensidige kjærlighet og frivillige beslutning om å dele livet med hverandre fordi dette er den høyeste menneskelige lykke. [...] familien organiserer de kvinneundertrykkende mekanismene i samfunnet, og skjuler dem under ideologien om et frivillig kjærlighetsekteskap.

Hun vil avsløre at familien er et ideologisk instrument som bidrar til å presse ekstra arbeidskraft ut av kvinnene, og dertil gi mannen en slags selvhevdende dominans han er avhengig av for å beholde sin mentale helse i det kapitalistiske samfunnet. Ericsson innrømmer at «mange, både kvinner og menn, føler seg truet av en slik beskrivelse av familien som den jeg har gitt ovenfor. Det er som å angripe det siste tilfluktsstedet deres». I stedet for å ta folk på deres ord, oppfatter hun selve følelsen av å være truet som en bekreftelse på at hun har rett. En konservativ vil ikke hevde at alle familier fungerer som de skal, men fremheve at familien er et kollektiv som ikke uten videre kan brytes opp og erstattes av noe annet. For hvilket annet «siste tilfluktssted» har venstresiden å tilby annet enn kollektive, statlige ordninger? Det «ideologiske sløret» som Ericsson så arrogant rakker ned på, er de følelsene av nærhet, kjærlighet og forpliktelser som faktisk eksisterer i konkrete familier, i motsetning til venstresidens egne luftslott. Og selv om ikke alle familiers valg gir resultater som passer med venstresidens oppfatninger, er det like fullt valg vi snakker om, og de bør respekteres.

Gå til innlegget

5 bud for integrering

Publisert rundt 12 år siden

Vi må stramme inn asylpolitikken. Det er det ingen tvil om. Men det gjør ikke at Norge går tilbake til å bli et samfunn uten etniske og religiøse minoriteter.

Norge er ikke flerkulturelt samfun, men vi har innslag av andre kulturer enn den de fleste nordmenn ser som minste felles multiplum; og det går faktisk ganske bra.

Det finnes to innfallsvinkler til integrering. Den ene bygger på assimilering, ideen om at folk ikke bare skal respektere lovene, men bli mest mulig kulturelt like. Flere afrikanere i bunad, flere muslimske kvinner i bikini i Frøken Norge-konkurransen! Her er det to utfordringer. For det første at en minoritet vanskelig kan bli norsk nok for de mest aggressive assimileringsforkjemperne uten å legge bort hele sin identitet og kultur. Det andre er selve dette kravets natur. Dersom majoritetsbefolkningen føler seg utrygge når våre verdier trues, hvorfor skulle ikke minoriteter føle det samme? Og hva er egentlig konsekvensen av å be noen legge fra seg sin kultur? Assimilering kan like gjerne føre til kulturløse vakuum som ikke fylles. Det er langt fra gitt at alle blir gode sosialdemokrater av å gi sine foreldre, sin tro og sin kultur på båten.

Den andre innfallsvinkelen godtar, eller omfavner, ideen om parallellsamfunn. Vi må alle respektere noen felles lover, men bortsett fra det får alle gjøre som de vil. Men kan virkelig et samfunn overleve med utelukkende en slik kontraktsfilosofi i bunn? Trenger vi ikke også en ethos, noen verdier som bringer oss sammen som folk? Et pluralistisk samfunn, hvor folk søker til sine egne subgrupper for å finne tilhørighet, er kanskje en liberal utopi, men det risikerer å bli et virkelig mareritt. Bortfallet av en felles ramme vil i verste fall føre til det filosofen Karl Popper kalte «de tribale reaksjoner» – nasjonalisme og etnosjåvinisme.

Den eneste løsningen ligger i krevende balansekunst. For samfunnet er ikke en bilmotor som politikere og synsere kan skru og mekke på så den går som de vil. I kjølvannet av hijabdebatten ser vi tydelig to farlige ytterkanter. På den ene står reaksjonære religiøse autoriteter, for eksempel imamen som i Norges største avis kunngjorde at muslimske kvinner slett ikke kan ta i menn de ikke er i familie med. På den andre siden står en flokk som av en eller annen merkelig grunn har bestemt seg for at norske, muslimske kvinner som vil inn i politiet er islamismens fortropp (!), en gruppe som blander legitim kritikk av radikal islamisme med upolert fremmedfrykt og rasistisk grums.

Ytterkantene må skys som pesten, mens de to perspektivene på integrering må kombineres med kløkt og varsomhet. Kanskje slik:

1. Det finnes et nasjonalt fellesskap og noen verdier må være felles for alle. Det er verdier som ytringsfrihet, toleranse og frihet. Fellesskapet er åpent for alle som godtar de grunnleggende verdiene.

2. Det er viktig og riktig at noen historiske normer og verdier har en særstilling i det norske samfunn, men det betyr ikke at andre verdier ikke har noen plass. En muslim kan lære at Norge er blitt formet av kristen-humanistiske ideer uten at det går på bekostning av hennes egen rett til å praktisere sin tro.

3. Vi må skille mellom grunnleggende verdier og kulturelle praksiser. Demokrati er en grunnleggende verdi. At alle må ha fri Kristi himmelfartsdag og ingen andre dager, er det ikke.

4. Å stille krav er å bry seg. Alle skal lære norsk, skolen skal møte alle elever med samme krav og alle som kan må forsørge seg selv (det er ikke for mange kvinner med hijab i arbeidslivet, det er for få).

Gå til innlegget

Mot sorteringssamfunnet

Publisert over 12 år siden

Kampen mot sorteringssamfunnet må fortsette. Ap og Frp er motstanderne.

Høyres landsmøte vedtok med klart flertall å beholde partiets motstand mot sorteringsparagrafen som handikapp eller skavanker til et selvstendig abortkriterium etter 12. uke.

Den nye abortdebatten er mer aktuell enn på lenge.

For det første øker muligheten til å fjerne fostre med skavanker. Nye metoder innenfor fosterdiagnostikk gjør at barn med ”genetiske feil”, som det heter i en NRK-reportasje fra Haukeland og Ullevål sykehus, er lettere å oppdage og velge bort. Norsk abortlov åpner for såkalt eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium etter 12. uke.

Samtidig kan vi redde fostre stadig tidligere i svangerskapet. Norsk helsevesen setter i praksis grensen for abort i 23. uke, og legevitenskapen kan i dag redde fostre selv tidligere enn denne grensen.

Grensen mellom et foster – som ikke regnes å ha noen egenverdi, og personer – som vi tillegger en selvstendig verdi, er i ferd med å bli flytende, diffus og uklar. Vi beveger oss inn i et etisk minefelt. Samtidig blir det stadig klarere at abort ikke bare rammer vilkårlig; sakte, men sikkert sorterer vi bort de som er litt annerledes. Begrepet ”genetisk feil” er kanskje uproblematisk i vitenskapelig forstand, men tvinger samfunnet til å stille spørsmålet: Feil i forhold til hva? I forhold til hvilket normalitetsbegrep? Hvis den praktiske konsekvensen av at noen fødes med ”genetiske feil” er at de ikke burde fødes i det hele tatt, så støter tanken mot den mest grunnleggende ideen i humanismen: At den enkeltes menneskeverd ikke kan knyttes til egenskaper, men i seg selv er en egenskap ved det å være menneske.

Jeg er glad for Høyres verdikonservative standpunkt i saken.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere