Torbjørn Røe Isaksen

Alder: 43
  RSS

Om Torbjørn Røe

Jeg kommer fra Porsgrunn i Telemark. Kunnskapsminister 2013 – . Innvalgt på Stortinget fra Telemark.

Redaktør i det konservative tidsskriftet Minerva - www.minerva.as Minerva har en klar borgerlig profil, men vil samtidig utforske spenningene mellom konservativ, liberal, liberalistisk og kristendemokratisk tankegang. Vi har bidrag fra hele det ikke-sosialistiske spekteret, fra KrF via Høyre til Frp.

Følgere

Tale til Holocaustmarkeringen

Publisert nesten 8 år siden

Her er Torbjørn Røe Isaksens innlegg under markeringen av Den internajsonale Holocaustdagen 27. janiar 2014 i Oslo.

Your majesty, honorable guests and dear friends.

 

We come toghether to remember one of the darkest parts of human history, the Holocaust.

It is now 72 years since Donau was docked just here.

532 humans were stowed into the ship.

They were treated as cargo, not human beings. In the ships manifest it says “cargo: Jews”

 

When people are regarded as things, animals or coakroaches things have already gone terribly wrong. If we let even one person be dehumanized, we are all at risk. It is every generation’s responsibility to make sure that such evil will never happen again. And so we gather here, every year, to remind each other.  

Av de 772 jødene som ble deportert fra Norge, kom bare 34 tilbake i live.

I Holocaust ble millioner av jøder, rom, romani, homofile, funksjonshemmede og politiske fanger tatt livet av på grunn av en forestilling at det finnes menneskeraser.

I alt tok nazistene, i løpet av andre verdenskrig, livet av 25 millioner sivile.

Det er helt ufattelige tall. Men vi klarer på et vis å forholde oss til tallene.
Det er helt umulig å forstå hvor mange menneskeskjebner de rommer.

 

Vi har et ansvar for at vi aldri reduserer historien om Holocaust kun til tall. Vi må formidle historien om menneskene, om enkeltskjebnene, til nye generasjoner.
Vi må sørge for at de ikke bare forstår, men kjenner hvorfor vi aldri kan la noe slikt skje igjen. For ideene og hatet som ledet til Holocaust er ikke borte.

Folk i Norge utsettes fremdeles for rasisme, antisemittisme og hatkriminalitet. Det understreker bare hvor viktig det er at vi aldri gir opp. Vi kan aldri si oss ferdig med å bygge et godt samfunn.

 

Det er fristende å si at kunnskap er nøkkelen til å bekjempe ondskap. Det er løsningen på mange av de andre utfordringene vi som samfunn står ovenfor. Men kunnskap er i seg selv er ingen vaksine mot ondskap.

I et brev som ble funnet i Auschwitz, i 1945, står det:

Kjære lærer.

Jeg har overlevd en konsentrasjonsleir.

Jeg har sett ting ingen mennesker burde være vitne til:

Gasskamre bygd av lærde ingeniører.

Barn som ble forgiftet av velutdannede leger.

Spedbarn som ble drept av erfarne sykepleiere.

Kvinner og barn skutt og drept av folk med eksamener fra gymnas og universiteter […].

 

Verken kunnskap eller lange utdanninger er en garanti mot ondskap.
Men la oss heller ikke trekke den omvendte slutningen. Kunnskap er heller ikke ond.

Det er hvordan vi bruker kunnskap som er avgjørende. Brevet fra Auschwitz fortsetter: ”Jeg er blitt skeptisk til utdannelse”. Før forfatteren av brevet retter en bønn til læreren: ”hjelp elevene dine å bli gode mennesker[…]”.

Og dette er kjernen. Vi må, som samfunn, ta ansvar for at barna våre også lærer å bli gode mennesker og medborgere. En stor del av det ansvaret må vi ta som foreldre, besteforeldre, naboer eller gjennom andre roller vi har i livet til et barn. Vi må gå foran som gode eksempler i holdninger og oppførsel. Men som fellesskap har vi også gitt skolen en viktig rolle. Skolen skal gi barn de grunnleggende ferdighetene og den kunnskapen de trenger i voksenlivet. Men like viktig er det at skolen gir hvert barn den grunnmuren de trenger for å kunne orientere seg i samfunnet, ta del i det offentlige ordskiftet og utvikle seg som menneske. Hjørnesteinen i en slik grunnmur er verdiene vi bygger fellesskapet vårt rundt, som frihet, mangfold, menneskeverd, likhet og rettsikkerhet.

Mange av disse verdiene ble befestet i lovs form allerede i 1814. Det feirer vi i år. Men vi skal også bruke grunnlovsjubileet til å minne om at en god lov også bare er utgangspunktet for et godt samfunn. I 1814 inneholdt den samme loven en paragraf to som forbød jøder adgang til riket. I dag rister vi på hodet over en slik bestemmelse. Heldigvis. Samtidig som paragraf to er skammelig, er den også en påminnelse om at det nytter å kjempe for det som er rett. Vi kan endre både lovene og holdningene våre. Verken kunnskap eller grunnloven kan garantere oss et godt samfunn. Det er verktøy vi må bruke når vi skal skape et godt samfunn.

 

 

Gå til innlegget

Stiklestad og hukommelse

Publisert rundt 8 år siden

De som pusler med ideen om å fjerne Stiklestad fra den kristne arven, frykter jeg vil påføre oss et hukommelsestap.

Det verste som kan skje et samfunn er å miste hukommelsen, skal en svensk politiker har sagt. De som pusler med ideen om å fjerne Stiklestad fra den kristne arven, frykter jeg vil påføre oss et hukommelsestap.

Norge har blitt et mer mangfoldig samfunn de siste tiårene, og noen har fått det for seg at de nye innslagene på en eller annen måte gjør de gamle mindre relevante. Pussig nok er det sjelden våre nye landsmenn som tar til orde for ideer som et flerreligiøst Stiklestad. Det kommer snarere fra (helt sikkert velmenende) nordmenn, ofte selv med kristen tro.

Uenig. Jeg er grunnleggende uenig i innfallsvinkelen av tre grunner.

For det første mener jeg det er umulig å forstå det moderne Norge uten å forstå vår kristne kulturarv, på godt og vondt. Det stemmer at Olav kristnet landet med våpen i hånd og for hardt frem mot de som var uenige, men kristendommen bidro også til å omforme norsk kultur, ikke minst gjennom å koble oss tydeligere til den europeiske, kristne sivilisasjonen. Peer Gynt blir uforståelig uten en kunnskap om vår felles, kristne kulturramme, mange av våre etiske og moralske debatter likeså.

For det andre mener jeg historisk bevissthet er ekstra viktig i en tid hvor mye og mange endrer seg i et forrykende tempo. Det betyr ikke at vi skal la være å tenke nytt om formidling og aktualisering, også av det som utspant seg på Stiklestad, men det betyr at kjernen i hva Stiklestad har vært og er i norsk historie, fortsatt må tas vare på. Nettopp koblingen mellom Stiklestad og Kirken er en kjerne i historien om hva Stiklestad er.

Kristendommen. Sist, men ikke minst: Jeg mener det absolutt ikke er noen motsetning mellom det å ta vare på norsk kultur og den kristne kulturarven, og det å være et samfunn hvor flere kulturer og religioner har en nasjonal plass. Kjenn deg selv, sa det berømte greske oraklet i Delfi, og nettopp det er en forutsetning for å kunne møte andre med trygghet.

Det er på ingen måte klandreverdig å gi plass til andres tro i Norge, ei heller at Stiklestad kan gi rom og plass til dialog, spennende møter og diskusjoner om det nye Norge. Men på samme måte som 17. mai er en feiring av det norske fellesskapet – i alt sitt mangfold – er Stiklestad ubønnhørlig knyttet til historien om hvordan kristendommen kom til Norge. Det bør vi ta vare på.

Først publisert i Vårt Land 08.08.2013

Gå til innlegget

Norsk menn i hus og hytte

Publisert rundt 8 år siden

Det er uenighet om fedrekvoten. Noen lurer på hvorfor Høyre mener som vi gjør. Det er enkelt: Flertallet på Høyres landsmøte mente at det viktigste var å la familien finne løsninger som passet for dem.

I anledning debatten velger jeg å resirkulere min helt sikkert håpløst reaksjonære bakside i Morgenbladet for noen år siden: God dag, mann! Fedrekvote

«Norske barnefamilier trenger et spark bak, og dette forslaget kan bidra til det,» sa en offensiv AUF-leder i Aftenposten nylig. Ungdomspartiet har vedtatt at foreldrepermisjonen bør deles i to akkurat like store deler, én del til mor og én del til far. Det politiske og retoriske sparket bak til barnefamiliene ble hyllet som «radikalt» og «progressivt» av stortingspolitikere fra Arbeiderpartiet. Og progressiv vil vel alle være.

Jeg kan se flere gode argumenter for fedrekvoten (å sparke foreldrene bak er ikke blant dem). Det argumentet som nok slår hardest i debatten er også det enkleste: Hvis vi ikke styrer kvoten, vil folk velge tradisjonelt. Og tradisjoner er helt fint når det dreier seg om julaften eller bunad, men i familielivet gjelder det å være progressiv. Oversatt: mor skal tidligere ut i jobb, far skal være mer hjemme. Jo mer progressiv den politiske fordelingen av kvoten blir, jo mindre tradisjonelle blir valgene, og desto nærmere kommer vi målet om fullstendig likestilling.

Noen på høyresiden lar seg drive til det rene tullerusk i møtet med slike argumenter. De borer hælene fast i bakken og skriker VALGFRIHET! så høyt de bare orker. Muligens kommer det et par forsonende ord om at fedre har like mye rett til å ta ut permisjon selv om den øremerkede fedrekvoten forsvinner, men bare i en bisetning. Jeg har hørt folk på høyresiden som ikke bare er for valgfrihet, men kategorisk avviser at noe som helst kan påvirke individuelle valg. Strukturer, normer, tradisjoner? Baaah, humbug. Vi er alle individer. Individuell valgfrihet betraktes som noe mystisk som oppstår i et slags vakuum. Man kaster et nakent, isolert individ inn i verden, gir det frihet og så vips! det velger. Helt fritt og uten bånd.

Problemet er selvfølgelig at valgfrihet ikke fungerer på den måten. Å ignorere den sosiale rammen rundt individet kan ikke ende i annet enn parodi. For ikke å snakke om hva slags menneske som egentlig beskrives; et løsrevet individ som velger selv uten å ta det minste hensyn til andre mennesker. Det høres mer ut som en psykopat enn en samfunnsborger.

Jo strengere kvoten fordeles, jo mer progressive blir valgene. Femti-femti-fordeling vil uten tvil føre til at flere mødre jobber mer. Kanskje til og med til at livslønnen deres blir høyere. Spørsmålet er egentlig om alle familier må være så himla progressive? Er det greit for oss at noen faktisk velger tradisjonelt?
«Av et så krokete materiale mennesket er laget av, kan ingenting helt rettlinjet noen gang skapes,» sa Immanuel Kant. For mange politikere er utgangspunktet stikk motsatt. De ser skjevheter og tar det som en selvfølge at de må rettes opp med politikk.

Norge er fortsatt et kjønnsdelt samfunn på mange måter. Ungdom tar til dels svært tradisjonelle utdannelsesvalg. Kvinner gjør mer av arbeidet hjemme, og tilbringer mer tid med barna. Det speiles igjen i lønnsstatistikken. Vår såkalte individuelle valgfrihet gir opphav til mønstre som sett fra toppen av regjeringskvartalet virker svært lite progressive. Ja, de er rent ut gammeldagse og urettferdige.

Men det finnes også en annen side. Disse tradisjonelle normene som venstresiden så korrekt identifiserer, eksisterer jo fordi folk forholder seg til dem. For mange mennesker oppfattes de som naturlige verdier som igjen påvirker livsvalg, ikke som utslag av politisk overbevisning eller hjernevask. Vi kan med andre ord godt konstatere at det neppe er tilfeldig når flere jenter enn gutter velger omsorgsyrker, og på makronivå gir det en skjevhet. Men på mikronivå, for den enkelte jente som velger, svekkes ikke (vil jeg tro) hennes drømmer og ønsker av at også andre av samme kjønn deler dem. Snarere tvert imot.
I en familie med to foreldre er det litt annerledes. Det finnes ingen valgfrihet for meg annet enn som forlengelsen av valgfriheten for deg. I en familie blir dine valg og mine valg til vårt valg.

Troen på den atomiserte valgfriheten, og forslaget om å gjøre foreldrekvoten til en individuell rettighet, er to utslag av den samme måten å tenke politikk på, selv om konklusjonene spriker. De bygger på et individualistisk grunnsyn hvor den enkelte står i sentrum, og familien som entitet og ramme er av underordnet betydning eller rett og slett ignorert.

Skepsisen til fedrekvoten, og motstanden mot å regulere foreldrekvoten i enda større grad, bunner ikke i liberalistisk individualisme. Snarere ser den familien som grunnenheten for familiepolitikken. Kvoten skal skjenkes til familien, og så får de i fellesskap avgjøre hva som er best for deres livssituasjon og deres barn. Noen menn vil sikkert tviholde på jobben sin. Noen kvinner vil sikkert tviholde på retten til å være hjemme enda mer. Noen vil velge progressivt, noen tradisjonelt. Det blir helt sikkert debatter og diskusjoner rundt i de tusen hjem, kanskje til og med krangler. Hvor ubehagelig det enn kan være, bør det faktisk ikke være politikk. Slik er det å være en familie hvor ”jeg” er blitt til ”vi”.

Det kanskje mest symptomatiske med dagens debatt er at familieliv er blitt til familiepolitikk. Men jeg vil fortsatt hevde at det å være hjemme med sine barn ikke er et politisk valg.

Gå til innlegget

Hva stemmer du, Jesus?

Publisert rundt 8 år siden

«Vi forstår at du ofret deg på korset og på den måten gjorde foreningen mellom oss syndige mennesker og Guds evige herlighet mulig igjen, men hva synes du om fylkesmannens økende makt?»

Hva stemmer du, Jesus?

Vi forstår dette med frelse, men hva mener du egentlig, Jesus?

Kjære Jesus.

I følge Magnhild Meltveit Kleppa bør kristne ikke stemme på KrF. Det er mulig hun har snakket med deg, Jesus, men jeg er ikke helt sikker. En annen politiker, Arbeiderpartiets Maren Østbø, må ha snakket med deg, for hun spør ”Ville Jesus stemt KrF i dag?”. Nå vet jeg ikke hvor aktivt Krfs lokallag i Gallilea var for 2000 år siden, men i dag er i hvert fall svaret hennes klart: nei. Du er sosialdemokrat. Jeg tror det ville sjokkert noen av dine amerikanske og afrikanske venner, og det åpner jo egentlig bare for nye spørsmål: Er du Stoltenbergianer, Jesus? Eller er du mer på den gamle Gerhardsen-linjen? Og selv om du er sosialdemokrat, ser du at det er blitt litt vel mye byråkrati og at formueskatten kan skade norske arbeidsplasser? Når du er sosialdemokrat, gjør du som Stoltenberg og stemmer det samme som faren din? Eller er Han mer konservativ? Det er vel egentlig et dumt spørsmål. Dere er jo treenigheten.

La oss være ærlige, Jesus, utseendemessig er det all grunn til å tro at du ville hørt hjemme et eller annet sted på venstresiden. De ikoniske bildene av deg viser en ren og pen mann, men med langt hår og skjegg som ville sjokkert besteborgere til langt utpå 60-tallet. Du ser ut som en hippie, Jesus, og med noen hederlige unntak er vi vant til at folk som ser ut som hippier stemmer på partier ytterst til venstre, så sant de ikke jobber i IT-avdelingen. Dessuten (som det heter i vitsen om deg som du sikkert har hørt) bodde du hjemme til du var 30 og hvis du gjorde noe var det et mirakel. Kall meg fordomsfull, men jeg assosierer også det litt med hippier på venstresiden.

På den annen side sa du i Matteus 22, 21: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» Som det står i Bibelen, ble folk forundret over svaret ditt. Kanskje fordi det impliserer en lydighet mot myndighetene og dermed en autoritetstro som du slett ikke viste i andre sammenhenger.

Vi er ikke trege, Jesus, de fleste av oss har forstått alt dette med frelse, forlatelse for våre synder, verdens lam, en allmektig Fader og alt det der. Det vi lurer på nå er hva du egentlig mener, om viktige ting som kontantstøtte, skattetrykket, foreldrepermisjon, nasjonal transportplan og kommunesammenslåing. Vi forstår at du ofret deg på korset og på den måten gjorde foreningen mellom oss syndige mennesker og Guds evige herlighet mulig igjen, men hva synes du om fylkesmannens økende makt? Er du for eller mot strenge nasjonale retningslinjer for strandsonen?

Den siste kvelden før vi hang deg på korset, før din intense lidelse for vår skyld, så innstiftet du nattverden med disiplene dine. Du brøt brødet og sa at det var ditt legeme. Forsøkte du også å si noe om landbrukspolitikken da? Bør vi satse på produksjonsstøtte eller arealtilskudd?

Du har sagt at det er like vanskelig for en rik mann å komme inn i himmelen som det er for en kamel å komme gjennom et nåløye. Burde vi øke inntektsskatten eller innføre en statlig eiendomsskatt i stedet? Og teller det egentlig som en god gjerning hvis man blir tvunget til å gi fra seg pengene? Hvis du gir alt du eier til å brennes, men ikke har kjærlighet, gagner det jo visstnok intet.

Salige er de som tørster, har du sagt, men hvor stor andel av budsjettene bør øremerkes til vedlikehold av vannrørene i kommunen?

I Johannes evangelium, andre kapittel, kan vi lese om bryllupet i Kana. Vi vet at du ser på ekteskapet som en god institusjon og vil at vi skal finne sammen i kjærlighet, men i dette bryllupet gjorde du også vann til vin. Betyr det at du er tilhenger av en liberal skjenkepolitikk? Burde kommunene eller staten bestemme hvor lenge utestedene skal være åpne? Eller kanskje fylkesmannen?

Kjære Jesus. Du får tilgi alle disse spørsmålene. Det er nemlig ikke så lett. Vi har valg i Norge til høsten (som du jo selvfølgelig vet) og det er så innmari vanskelig. For å være ærlig er du altfor generell og høytsvevende i de skriftene vi har. Det er for øvrig en egenskap du deler med de fleste norske partiprogrammer.

Det vi ber om er ikke mye, i hvert fall ikke i evighetens perspektiv: Gi oss et lite hint om hva du ville stemt. Det kan da virkelig ikke være meningen din at vi skal avgjøre det helt på egenhånd!

Denne artikkelen er også trykket hos Minerva.

Gå til innlegget

Israel styrker Hamas?

Publisert nesten 9 år siden

Jeg forstår selvfølgelig at de vil ha slutt på bombingen, men det er vanskeligere å forstå hvordan en eskalering av konflikten skal bidra til å nå langsiktige israelske mål.

Det er selvfølgelig hjerteskjærende å se bildene fra Israel og Palestina akkurat nå, både israelske familier som lever med frykten for at bomber skal ramme — bomber som sendes med den ene hensikt å spre frykt — og bildene av palestinske familier som mister sine kjære fordi israelerne bommer på målene. Like fullt må vi også se konflikten som noe mer enn en humanitær katastrofe. Det er også et storpolitisk spill, et forsøke på å teste ut hva slags dynamikk som finnes i regionen etter den arabiske våren. Selv om Israels militære styrke er overlegen, er det mye som tyder på at det lille landet taper på andre fronter:

Den gode nyheten først. Foreløpig ser det ut til at Egypts president Morsi har klart sin første, store utenrikspolitiske prøve. I følge egyptiske kilder er en våpenhvile i emning. Morsi ser ut til å ha håndtert både hjemlig opinion, støtten til Hamas og samtidig klart å holde på freden med Israel. En våpenhvile vil være en utenrikspolitisk seier for Egypt og gi grunn til svært varsom optimisme på vegne av landet.

Utfordringene mellom Israel og Tyrkia er langt vanskeligere. Landene har tidligere vært nære allierte, også militært, men under statsminister Bibi og president Erdogan har forholdet blitt gradvis verre. Tyrkias ambisjoner i regionen bidrar også til at landet nå bruker svært kraftig språkbruk mot Israel. Erdogan kaller landet en «terroriststat».

Det er heller ikke åpenbart for meg hva Israel ønsker å oppnå fra palestinsk side. Jeg forstår selvfølgelig at de vil ha slutt på bombingen, men det er vanskeligere å forstå hvordan en eskalering av konflikten skal bidra til å  nå langsiktige israelske mål. Som New York Times skriver i dag, vil konflikten kunne bidra til å styrke Hamas og svekke de allerede svake palestinske selvstyremyndighetene. Abbas er i ferd med å bli et politisk spøkelse. Med andre ord kan Israel bidra til å styrke de radikale og svekke de moderate kreftene på palestinsk side. I så tilfelle kjøper man seg kortvarig trygghet på bekostning av langvarig stabilitet (selv om det selvfølgelig kan hende Israel vurderer dette annerledes, for eksempel at det i praksis er lettere å håndtere et Hamas i Gaza som kan «styres» militært). Et interessant innspill i så måte er en kommentar av Mossads tidligere sjef i gårsdagens Financial Times: Israel kan ikke kompensere for en manglende Gaza-strategi med militære virkemidler.

FØRST PUBLISERT I MIN BLOGG KONSERVATIV.NO

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere