Knut Sand Bakken

Alder: 2
  RSS

Om Knut Sand

Følgere

Christ-mas med øl og dram

Publisert nesten 10 år siden

Når klokkene ringer julen inn, er vi mette og trette. Mange av oss har tatt julen på forskud og bruker den siste uken i desember til å hvile ut og samle krefter etter en slitsom advent

Du merker det overalt. Høytiden nærmer seg. Og handelstanden som er helt avhengig av desemberomsetningen er vel litt skuffet over julehandelen.  

Mange er nå på jakt etter julegaver til sine kjære som ikke ønsker seg noe for de har alt, men det er også alt de har. Nytt av året er invitasjon til eksklusiv førjulsshopping for de utvalgte.Og personlig kunderådgiver. Så fortvil ikke.. Det er en virkelig barmhjertighets tjeneste for stressede menn som er på jakt etter en passende gave! Så det er ingen grunn til å fortvile. Vi blir også i år oppfordret til å handle med stil hva nå det måtte bety?.

Den norske kirke og kristne frimenigheter har ikke monopol på jula. Det er derfor viktig ikke gi noen fasitsvar på hva som er den riktige måten å feire jul på. «Ta jula tilbake» er et slagord. Men kommer oppfordringen fra kirken, blir slagordet fort moraliserende. Og dårlig samvittighet er noe vi nordmenn har nok av ellers i året. Er det noe vi ikke trenger fra kirken, så er det dårlig samvittighet. Barnet står sentralt i julehøytiden. Han som ble født i Betlehem møtte mennesker med åpenhet. Han trakk de utstøtte inn i fellesskapet. Og i sin forkynnelse ga ha mennesker trøst og håp. Kjærlighetens budskap sprengte grenser. Det er det vi som er hans etterfølgere ikke klarer. Vi er låst fast i gamle problemstillinger og våger ikke å gå inn i et nytt og ukjent landskap med et åpent sinn.

Det er for tiden mange aktører på det religiøse marked. Og folk tror i øst og vest. Skal Den norske kirke fortsatt være en åpen og lyttende folkekirke må den forsøke å bli mindre saksorientert. Hvor har det blitt av undringen og tilbedelsen ? En kirke som har svar på alt, også spørsmål som ikke folk er opptatt av og derfor lar være å stille, kan ikke vente å fange opp den åndelige og religiøse lengselen som i dag finnes i samfunnet og som kommer til synlig uttrykk i desember.

Troen er som mange andre livsområder blitt privatisert også i nord! Stadig flere mennesker klarer seg tilsynelatende bra uten kirken. Men vil kirken på sikt klare seg uten mennesker? Vi trenger en kirke som ikke diskriminerer, men inkluderer alle søkende. Nettopp derfor er det så viktig at kirken møter menneskers religiøse lengsel med åpenhet nå i desember og ikke fordømmer alle dem som deltar i forbrukersamfunnets største og mest heseblesende fest. Vi må ha en grunn til å gå i kirken. Både konserter og gudstjenester julaften fyller kirkene til trengsel! Det må være en stor utfordring for kirken å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor.

Skarpskodde teologer og forkynnere skal ikke få ta undringen og dragningen mot det mystiske fra oss. I det norske folk har det i de seneste år foregått en vending mot filosofiske spørsmål, følelser, verdier, mot det mystiske, mot det religiøse. Dette kommer tydelig til uttrykk nå i førjulsfestene.

En beretning fra Det nye testamente, en fantasiskapende legende er fortellingen om de hellige tre konger. Den har noe mystisk og hemmelighetsfullt over seg og appellerer til vår åndelige lengsel. Historien er nærmest blitt barnelærdom i Norge og har blitt fortalt og gjenfortalt. I denne prosessen har den blitt oppdatert og fått nye farger. Middelalderversjonen møter vi hos Grundtvig når vi synger ”Av Saba kom de konger tre…” Det er ikke dekning for dette i beretningen hos Matteus. I teksten står det heller ikke om hvor de kom fra, heller ikke at de var konger. Men Grundtvig har ikke diktet dette selv. Han har nok hentet dette stoffet fra den gamle kirkelige fortellertradisjon som har et eventyrpreg over seg. Smeltet sammen med juleevangeliet hos Lukas har fortellingen blitt en sentral del av julebudskapet for mange nordmenn. Barnet og stjernen har de felles. Stjernen ledet dem til barnet. I en tid med stor interesse for stjernetyding og horoskoper har dette blitt en sentral del av det religiøse marked. For nyreligiøsiteten har blitt god forretning. Det arrangeres alternative messer og nye butikker som selger alt fra urter til bøker om østens mystikk åpnes.

Skal folkekirken gjøre døren høy og porten vid, bør den ta Ola Nordmanns religiøse desembersøken på alvor. Den har mye å lære av folkereligiøsiteten som spiller på et stort register av tanker og følelser. Vi ikke bærer med oss gull, røkelse og myrra som de tre kongene fra Østerland, men i likhet med dem er vi sannhetssøkende og bærer med oss en lengsel. Vi er på leting og søker også på det religiøse marked etter en dypere innsikt. Advent og julehøytiden åpner opp.

Den norske kirke har til en viss grad evnen til å tilpasse seg tiden vi lever i selv om konkurransen på den religiøse areana er stor. Nesten 1,5 millioner nordmenn vil etter all sannsynlighet gå i kirken i desember, men det blir færre for hvert år selv om nedgangen ikke er så stor. Men konsertene med lokale korps og kor er stadig like populære. Hvis adventskonsertene hadde blitt droppet, hadde vi protestert! Og julaften har mange kirker flere gudstjenester! Det må være en stor utfordring for kirken å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor og vise at julebudskapet gir oss tilbake troen på livet.

Vi er sammensatte mennesker som lever sammensatte liv. De gamle norske folketradisjoner og den kristne høytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet! Kirken har aldri helt klart å kristne midtvintersblotet, sier enkelte og viser til hvor mye vi bruker mye på mat og drikke. Eller for å si det med Rudolf Nilsen:

«Og ribbe og surkål og øl og dram
man åt og drakk for å ære ham
som fødtes i armod og døde i skam.»

Når klokkene ringer julen inn i bygd og by, er vi trette og mette. Hvis vi har krefter igjen etter hektiske desmberdager, kan vi som russerne ønske hverandre god jul med hilsenen ”Til lykke med fødselen.” For dette er en hilsen som går rett inn i julens budskap!.

Gå til innlegget

Årets valgfarse

Publisert rundt 10 år siden

Årets kirkevalg har med rette blitt kalt en valgfarse. Valgdeltagelsen var kun på 13,4 %. Og 10 % av stemmene til bispedømnmerådsvalget ble forkastet. Her er det opplagt et stort forbedringspotensial.

 

 

Kirkeminister Rigmor Aasrud utelukker ikke at den lave valgdeltagelsen kan velte hele kirkeforliket. Mye tyder på at de kirkelige organer ikke er i stand til å styre skuta ”Den norske kirke.” Det er ulike grupper i kirken. Derfor bør det vurderes om det skal stilles alternative lister til bispedømmerådsvalget, for eksempel en konservativ og en mer liberal. Hvis ikke dette gjøres, må en nominasjonskomite sette opp en prioritert liste hvor mennesker med ulike bibel- og kirkesyn er representert. Dette er ikke ønskelig, men kan bli nødvendig for å få færre forkastede stemmer! Når det gjelder menighetsrådsvalgene er det ikke problemer med forkastede lister. Problemet er heller å få engasjerte til å være listekandidater. I flere menigheter ble alle kandidatene valgt inn, enten som faste medlemmer eller vararepresentanter.

 

Men kirkeforliket står foreløpig fast. Det er ingen vei tilbake. For hva er alternativet? Det er vel en overdrivelse å snakke om at folkekirken er i krise selv om valgdeltagelsen var lav. Vi må ikke glemme at hjemmesitterne var fortsatt det største partiet ved kommune- og fylkestingsvalget. Så det er ikke bare folkekirken som sliter med demokratisk underskudd.

 

Ca 75 % av landets befolkninger medlemmer i Den norske kirke. Det er stilt mange spørsmål om hvorfor tallet holder seg så høyt. Er det ikke litt merkelig at den passive majoritet som sjelden eller nesten aldri går til gudstjeneste eller benytter seg av andre av kirkens tjenester ønsker å opprettholde sitt medlemskap? For de fleste medlemmer er kirken en ikke-sak. Selv ikke en ”erkebiskop” som skal gjøre kirken mer synlig kan rette på det.

 

På mange måter kan kirken sammenlignes med en brannstasjon. Vi vet at den er der. Og den rykker ut når det er nødvendig, som den gjorde 22.juli. Det gir oss en viss trygghet at den er der når vi skulle trenge den. Den tar min sorg, min religiøsitet og mine lengsler på alvor. 

 

Også jeg som ikke tenker så mye på tro og den rette lære ønsker å opprettholde mitt medlemskap i Den norske kirke. Jeg er vel kanskje kristen, men personlig kristen blir for voldsomt. Og når noen spør meg om hvorfor jeg ikke melder meg ut av Den norske kirke vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Det gir en viss trygghet å være medlem.

 

De fleste nordmenn vil møte en åpen og inkluderende folkekirke når de måtte ønske det. Men de går ikke til valgurnene ved kirkevalg. Og om det er statskirke eller ikke, er heller ikke så viktig. For de fleste medlemmer vil kirken også i fremtiden være en ikke-sak!

 

Medlemstallet i kirken vil pga synkende dåpstall og innvandring komme til å gå nedover de neste tiårene. Hvis flere lar være å døpe sine barn i kirken og den ikke er villig til omstillinger, vil nok avstanden mellom kirke og folk føre til utmeldinger i årene fremover. Men noen utmeldingsrekord vil det ikke bli i 2011. Nordmenn er for religiøse til det! Og de fleste nordmenn vil møte en åpen og inkluderende folkekirke når de måtte ha ønske det. Og de forventer selv om de ikke er medlemmer, at kirkelige ansatte som brannmannskap rykker ut når det måtte være nødvendig! 

Gå til innlegget

Teologi for hvermann?

Publisert rundt 10 år siden

I det flerkulturelle Norge må de teologisk lærde i sterkere grad være premisslevrandører i samfunnsdebatten!

 

Det teologiske fakultet har feiret 200-årsjublieum. Fakultetet var et av de første fakultetene. Universitetsteologien har betydd mye i det norske samfunn og har vært med på å flytte grenser i kirken. Men hvordan er det i dag? Er teologien fra fakultetet for hvermann eller lever den sitt stille liv i gettoen på Universitetet?

Fakultetet er og skal være forskningsorientert. Men kanskje skulle de lovende forskere (det er mange av dem) bli litt flinkere til å kommunisere med omverdenen. Det synes som om "populærvitenskap" nærmest er et skjellsord blant yngre og eldre forskere. Men skal teologien bli mer levende og noe som angår "folk flest" må professorene bli flinkere til å bruke et språk vi forstår. Og da kan de som sine forgjengere på fakultetet bidra i samfunnsdebatten og bli en viktig premissleverandør i det flerkulturelle Norge hvor religion kommer til å spille en stadig større!

Gå til innlegget

Mer byråkrati i kirken?

Publisert rundt 10 år siden

Også i kirken er omstilling nødvendig. Men omstillingene må ikke føre til at de lokale menighetene tappes for ressurser!

 

Omstillingsevne er i ferd med å bli et plussord. For omstilling er noe vi ikke kommer utenom. Derfor må vi ha vilje til å tenke nytt og ha evne til å omstille oss. Det gjelder yrkesaktive både i privat og offentlig sektor. De aller fleste har i sin yrkesaktive liv opplevd at arbeidsplassen er forandret, gamle oppgaver er opphørt og nye har kommet til gjennom omstillingsprosesser.

 

Også i Den norske kirke er vi inne i omstillingsprosesser. Og vi må være omstillingsvillige for å være kirke i tiden. Det kommer vi ikke utenom lokalt! Men når det i forslag til ny kirkeordning, legges opp til mer byråkrati og flere ansatte fjernt fra 1.linjen (menighetene) , vil de lokale menigheter tappes for enda flere ressurser. Forutsetningen for kirkelig nytenkning må være sterkere lokalmenigheter. Det kan gjøres ved at byråkratiet ikke eser ut. Tiden er overmoden for å få ett kirkelig forvaltningsnivå, en sammenslåing av bispedømmekontor og fellesråd. De nødvendige omstillinger må føre til en mer synlig kirke i lokalmiljøene, ikke flere kirkelige byråkrater!

Gå til innlegget

Vi trenger hverandre

Publisert rundt 10 år siden

Valget mandag handler om de nære ting. Knut Sand Bakken, senioprest og kandidat for ap. til bydelsutvalget i Bydel Sagene i Oslo mener vi må bry oss. På den måten skapes bedre nærmiljø

 

Sosial isolasjon og passivitet har blitt et betydelig levekårsproblem. Derfor trenger vi møteplasser, steder i nærmiljøet hvor vi kan slippe å prestere noe, et fellesskap hvor vi kan kaste masken og være oss selv. Kort sagt: Vi trenger hverandre!

 

Det kan være en brun pub på Torshov en kaffebar på Sagene, et eldresenter, et torg eller andre treffsteder i det offentlige rom hvor det er naturlig å treffes. Noen i vår bydel ønsker å leve isolert. Det hender at noen melder seg ut. Men det er noe galt i våre fellesskap når en ligger død hjemme i måneder uten å være savnet. Derfor er det lov å bry seg. Det går an å snakke med naboen uten å trenge seg på. Det er noe galt når eldre ikke kjenner noen som bor i oppgangen. De ”gode, gamle dager” var ikke alltid like gode. Men den gang kjente folk hverandre på godt og ondt. Nå blir du nærmest sett rart på hvis du ringer på hos naboen og ber om å låne litt kaffe. 

 

Møteplassene må være ulike da vi mennesker her på Torshov og Sagene er forskjellige. Vi trenger alt fra Sagene samfunnshus til gudsrom med åpne dører som ikke ber ikke de besøkende om vandelsattest. For i menighetene skal alle føle seg hjemme. Menighetene ønsker å være en naturlig del i nærmiljøet og engasjerer seg i lokalt. Og ønsker å være en lyttende kirke som ikke gir enkle svar på alle spørsmål. For livet er for komplisert til det. Kirkene ønsker å være nærværende. Gjennom gudstjenestefeiring, konserter og ulike typer arrangement ønsker de å gi oss livsmot og håp.

 

Det viktigste er at vi ikke isolerer oss, men kommer oss ut! Vi skal få oppleve noe sammen på puben, kaffebaren, foreningen hvor vi engasjerer oss eller på et eldretreff. For noe av lykken er å høre sammen i Bydel Sagene! For vi trenger hverandre i bydelen!

  

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere