Knut Sand Bakken

Alder: 2
  RSS

Om Knut Sand

Følgere

Grådighet – en ny dyd?

Publisert rundt 6 år siden

Som den minste av de sju dødssynder, er den i dag nærmest blitt et livsideal.

Holdningen til grådighet har endret seg markant. Som den minste av de sju dødssynder er den i dag nærmest blitt et livsideal. Det som i middelalderen var en last, ja en dødssynd, har nå nærmest blitt en dyd. For grådighet og griskhet har liksom noe med moderne ideer og tenkemåte å gjøre. Det er et interessant eksperiment å forestille seg at en middel­alderlig munk steg opp av sin grav og ble konfrontert med det moderne menneske.

For mye er unektelig blitt forandret siden middelalderen. Munken ville sikkert bli overrasket over at det som for ham var en last for oss er en dyd. For det handler jo om viljestyrke, mot og kreativitet, evnen til å skape noe nytt og se resultater. Og resultater er som kjent det som kan måles i kroner.

Jeg tror vi gremmes fordi griskhet og grådighet er en hån mot de gamle idealer, en høyere verdighet om du vil. Når vi reagerer som vi gjør er det fordi de sju dødssynder på en eller annen måte er levende i oss. De representerer en dyp viten om menneskelivet, dets fristelser og konse­kvenser. Og selv om syndbegrepet er fremmed for den moderne nordmann, så ligger det fortsatt noe i vår bevissthet om dette.

For alt dreier seg om meg og mitt. Grådighet forekommer når vi behandler naturen som om den kun er til for å bli utnyttet av oss. Dette nyttesynspunktet er ikke bare korttenkt. Det er også hovmodig. Det er ikke vanskelig å se at den tid vi lever i er preget av grådighet og hovmod. Vi måler alt ut fra vår tid og er lite opptatt av neste generasjoner. Vi er griske og får aldri nok.

Overalt i dagens samfunn trer nyttesynspunktet frem, vel å merke ens egen nytte. Psykologien støpes om slik at mennesket betraktes som et vesen som bestandig søker å oppfylle sine egne behov. Griskhet – og grådighetsbegrepet utvides til å bli til lyst. Men strukturen er den samme, det er menneskets egne lyster, tilbøyeligheter eller behov som må bli oppfylt. Alt blir bestemt ut fra egne behov. For behov har erstattet følelser!

Og vi blir stadig mer likegyldige. Vi bryr oss ikke om andre. Hvorfor bry seg om dem? Det gjør jo fellesskapet! I et samfunn hvor ansvarsfølelsen forsvinner og vi har nok med oss selv og vårt, vil egoismen seire. Men hvis de offentlige tjenester styrkes fordi vi ikke bryr oss og tar ansvar, er det fare på ferde for kongeriket.

Det er direkte forkastelig og vitner om dårlig moral at de offentlige tjenester vokser og vokser fordi vi som borgere bare krever mer uten selv å yte noe for fellesskapet. Det er derfor en evig utfordring å balansere mellom en sterk, offentlig sektor på den ene siden og individets frihet og selvrealisering på den andre siden. Vi må være ærlige nok og innrømme at balansen mellom det personlige ansvar og fellesskapet/ det offentlige ikke fungerer godt nok i det norske samfunn i dag.

Vi må ta oss sammen så vi ikke blir helt likegyldige. Og vi skal passe på at grådigheten, som er en meget energisk arbeidshest, ikke løper helt av med oss. Vi er ikke bare brukere, men også borgere. Det er kun brukere som har ansvar for helheten. Det er en vesentlig forskjell på Cubus, Rema og kommunen.

For i kommunen er vi felles om en rekke ting i et levende fellesskap. Og i dette fellesskapet må det være bruk for oss alle, også for oss som ikke ser på grådigheten som en dyd, men setter fellesskapet høyest! Det må være plass til alle. For fellesskapet trenger oss!

Først publisert i Vårt Land 6.10.2015

Gå til innlegget

sutrende nordmenn ved klagemuren

Publisert over 8 år siden

Har vi for store forventinger til livet? Er det derfor vi lever i et sutresamfunn?

Vi lever i et sutresamfunn. Grunnen er at vi har for store forventninger til livet. God økonomi, god helse, et meningsfylt liv med lykke og kjærlighet er nærmest en selvfølge for oss som lever i oljenasjonen Norge. Vi har fått en kravkultur som de fleste mener er helt naturlig. Og får vi ikke det vi mener vi har krav på, går vi til klagemuren. I Jerusalem klaget de til Gud. I vårt sekulariserte samfunn vet vi ikke helt hvem vi skal klage til. Men ofte går klagen til VG, TV 2 eller politikere..

I vårt sutresamfunn er de gamle idealene i ferd med å rakne De gamle idealene eller dyder som de gamle snakket om, ærlighet, redelighet,mot, tapperhet og nestekjærlighet er fremmedord, fjernt fra vår virkelighet..

Vi har blitt mer opptatt av oss selv og vårt og blir stadig mer likegyldige. Men hvorfor bry seg? Det er jo det offentliges oppgave, både hjemme og ute. I et samfunn hvor ansvarsfølelsen forsvinner og vi har nok med oss selv og vårt, vil egoismen og egeninteresser seire over fellesskapet! Og det er det som er ferd med å skje i en tid preget av individualisme og selvrealisering! Vi har krav på et rikt liv uten bekymringer.

Her i landet har vi et velutviklet velferdssamfunn hvor den offentlige sektor spiller en stor rolle. Det vil den fortsatt gjøre. Det offentlige er et sikkerhetsnett for oss borgere. Selvsagt er det viktig med et finmasket sikkerhetsnett. Vi skal vite at hjelpen er der hvis vi virkelig trenger den. Men det blir et problem hvis sikkerhetsnettet er så fint at det nærmest fungerer som en sovepute for oss. Vi er i ferd med å overlate alt til offentlig sektor. Vi forsøker ikke en gang å ordne opp i det selv før vi henvender oss til fellesskapet, det offentlige, kommune, fylkeskommune eller stat. Det er en evig utfordring å balansere mellom en sterk offentlig sektor på den ene siden og individets frihet og selvrealisering på den andre siden. Vi må være nok til å innrømme at balansen mellom det personlige ansvar og fellesskapet/det offentlige ikke fungerer godt nok i det norske samfunn i dag som på mange måter har blitt et sutresamfunn hvor vi krever. Og får vi det ikke som vi vil, blir vi bitre og sure! Og det som er verre-misnøyen tapper oss for krefter!

Velferdsstaten hvor det offentlige skal gjøre alt for oss fra vugge til grav har liten plass til de gamle dyder. Men vi mister kontakten med det dypeste i oss, hvis vi ikke stiller spørsmål om hva som virkelig betyr noe for oss og hva vi lengter etter. De energiske og handlekraftige dyder må bli en naturlig del av vår hverdag. Den norske borger har et personlig ansvar. Og skuffelser, nederlag og sorg er en del av livet. Og døden. Men markedsføringen av det gode liv har og vil fortsatt skape urealistiske forventninger om hva livet vil bringe.

Jeg ser frem til en valgkamp der politikere åpent står frem og sier at vi ikke kan skape et himmelrike på jord. Vi har ikke råd til alt! Derfor hjelper det ikke å stå ved klagemuren å sutre!

Det er på høy tid at det skapes en motkultur til dagens sutresamfunn. Kanskje Den norske kirke og andre religiøse trossamfunn gjennom forkynnelsen kan hjelpe oss til å tenke annerledes. Og klagemuren kunne være gudshuset hvor vi kunne legge fra oss all bitterhet og sutring!

Gå til innlegget

Mer kirkelig byråkrati og tilsyn?

Publisert nesten 9 år siden

Vil det bli mer kirkelig byråkrati med den nye kirkeordningen? Da vil kirken på lokalplanet tappes for ressurser!

 

Kirkeforliket i 2008 har i sannhet skapt hodebry når det gjelder fremtidig organisering av Den norske kirke (dnk) Det er viktig med en lokal forankring. For det er på grunnplanet, i den lokale menigheten kirken møter oss i glede og sorg. Et økt kirkelig byråkrati som vi ser tendens til som følge av kirkens løsrivelse fra staten, kan lett føre til en kirke uten sterk lokal forankring.

Tiden er overmoden for en enhetlig ledelse- et forvaltningsorgan- hvor biskopen er sentral. Hun kan delegere mye til andre ansatte. Hovedoppgaven må være å være prest for prestene og inspirator for menighetene. Idag er veien alt for lang fra sogneprest og menighetsråd til biskopen og hans stab.

I vårt samfunn er tilsyn blitt en vekstnæring. Tilsynsfunksjonen som er knyttet til bispeembedet bør reduseres til et minimum selv omprotestanter somCarissimi-prester stiller kristendommens budskap om nåde og tro i et underlig lys når de mener de ikke kan ta i mot nattverden av en biskop som har et annet syn på homofilt samliv enn dem selv! Det kirken trenger nå er kreative medarbeidere lokalt som kan tenke nytt og utradisjonelt. Og tabbekvoten bør økes, så kirken kan bli synlig og nærværende.

Jeg er redd for at det blir mer byråkrati med flere forvaltningsorgan og tilsyn i kirken hvis det kirkelige maktapparat får det som de vil. Noen lett oppgave har ikke Kirkemøtet som skal forene de ulike interesser. Men en kirkelov som ikke styrker den lokale menighet og reduserer det kirkelige byråkrati, vil ikke styrke og videreføre dnk som en åpen og inkluderende folkekirke.

Gå til innlegget

VL- fri og uavhengig avis?

Publisert nesten 9 år siden

Det slår meg ofte at VL tar stilling i aktuelle saker. Det må den selvsagt gjøre

Problemstillingen  kommer tydelig frem i et innlegg i dagens avis (7-11) i forbindelse med valget i USA. Selvsagt skal avisen ha meninger, men når den f.eks i norske indrekirkelige kirkeforhold tar klare standpunkt uten å slippe motparten til, er vel ikke avisen så fri og uavhengig som den gir seg ut for å være?

Gå til innlegget

EEr menighetene kun for "middelklassen?"

Publisert rundt 9 år siden

Det er mange som ikke føler seg hjemme i den lokale menigheten. Det er for trangt. Og alle må tenke likt. Er vi redde for mangfoldet?

Det er enkelt å gi et fullgodt svar på spørsmålet om hvem som eier en folkekirkemenighet. Det er ikke kirkeråd og bispedømmeråd, biskoper og andre kirkelige ansatte. Det er alle døpte, alle som står i kirkens manntall, bosatt i en menighet. Alle er fullverdige medlemmer. Mange medlemmer opplever det ikke slik. De føler at det i kirken er et skille mellom de aktive og de mer passive medlemmene. Men alle er fullverdige medlemmer og skal bli regnet med, også i «den nye kirken» hvor det er løsere bånd til staten. «Kirken selv» som vi ofte hører snakk om, er altså de fleste av oss, i overkant av 70% av landets befolkning.

.

Men hva skal vi egentlig med kirken? Stadig flere mister tilliten til det som tidligere var et åndelig kraftsenter. Og kirken blir angrepet fra mange kanter. Noen mener den er for høyrevridd, mens andre opplever at den er for radikal. Enkelte debattanter er skuffet over kirken. Den er blitt for venstrevridd. Og når biskoper uttaler seg om aktuelle politiske saker som norsk innvandrerpolitikk - hva skal vi egentlig da med kirken som skulle være noe annet?

Det er viktig å forankre den norske kirke lokalt. All erfaring tilsier at fornyelse kommer nedenfra. Derfor er engasjementet i den lokale menigheten så viktig. Og mangfoldet må prege en menighet. Slik er det dessverre ikke. En typisk norsk menighet består oftest av middelaldrende og eldre fra det vi med et upresist begrep kaller «middelklassen.» De i. det vi før kalte «arbeiderklassen» føler seg ikke hjemme i menighetens fellesskap. De opplever fellesskapet som noe borgerlig, fjernt fra deres virkelighet.

Det er naturlig at menighetene er en del i nærmiljøet og engasjerer seg i lokalt. Menighetene ønsker å være en lyttende kirke som ikke alltid kan gi enkle svar på alle spørsmål. Livet er for komplisert til det. Men kirken ønsker å være nærværende selv om den ikke har svar på alle spørsmål. Gjennom gudstjenestefeiring, konserter og ulike typer arrangement ønsker menigheten å gi mennesker livsmot og håp.

Vi lever i et flerkulturelt samfunn. Mange lurer på hva barnetroen betyr for vår identitet. Det var enklere før. Da hadde vi Luthers forklaring som ga oss greie og enkle svar. Nå er det vanskeligere. For det er ikke alltid like lett å forholde seg til mennesker som tenker annerledes enn oss. Vår identitet blir truet.

Derfor er det er viktig at vi har en lokalmenighet som ikke fordømmer, men alltid forsvarer folks rett til å velge tro. Den lokale menighet, som er selve bærebjelken i Den norske kirke, må derfor åpne opp for det fremmede og ukjente. Vi er underveis. Kristus velsignet mennesker han møtte- ofte var de som var undertrykket- og ga dem kraft og mot til å leve.

Den lokale menigheten møter oss i glede og sorg. Men det er ingen lett oppgave å videreføre kristen tro og livs-tolkning inn i en ny tid, heller ikke lokalt hvor enkelte er svært lite begeistret for mangfoldet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere