Knut Sand Bakken

Alder: 2
  RSS

Om Knut Sand

Følgere

Til lykke med fødselen

Publisert over 2 år siden

Mange russere ønsker hverandre god jul med hilsenen «Til lykke med fødselen».

Når vi i forbindelse medhøytiden blir spurt om hva som betyr mest for oss, blir vi ofte litt forlegne. Vi vet ikke riktig hva vi skal svare. Alt vi har nevnt er av betydning og er vevd sammen i vår jul. Derfor ønsker vi ikke noe svar. Vi vil at jul skal være jul, men legger forskjellig innhold i feiringen.  

I vårt flerkulturelle Norge må vi la jul være jul og feire den slik vi selv ønsker. For det er  ikke mulig å gi noe godt svar på hva som er den riktige måten å feire jul på.  

Åpner opp

Men selv om desember er full av motsetninger, åpner advent og julehøytiden opp. For desember rører ved noe av det dypeste i oss og lar oss på mange måter la jul være jul. Vi får kontakt med det religiøse som resten av året liggergjemt bak låste dører. 

Det er viktig å gi plass til alt desember rommer, glede og forventning, jubel og glede, men også anger og sorg.  For vi er sammensatte mennesker som lever sammensatte liv. Men de gamle norske folketradisjoner og den kristne høytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet vi må leve med, også i årets siste måned! 

Utfordring

Jeg møter stadig mennesker som opplever at folkekirken er fjern. Den angår ikke deres liv.  Over 500 000  går i kirken i julaften. Det må være en stor utfordring for prestene å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor.  De må snakke et språk folk forstår. Det gjør de ikke alltid, heller ikke i jula.

Predikantene bør legge legge mindre vekt på læren. De må åpne mer opp for undring og tilbedelse, ja de må  gi oss lov til å være desemberreligiøse! 

 Og fordi Gud ble menneske og kommer til oss som et hjelpeløst barn, kan vi midt i vår verdslighet si som russerne «Tillykke med fødselen!» 

Gå til innlegget

Desember-mer enn forbruk?

Publisert over 2 år siden

Desember er en travel tid. Blir det tid til undring ?

 

En kveld i desember med fulle butikker. Mange er på jakt etter julegaver til sine kjære som ikke ønskerseg noe for de har alt. Det skal i sannhet oppfinnsomhet til å finneen passende julegave. Nisser har de sikkert nok av.  Hva med enengel? For desember er noe mer enn dansen rundt gullkalven. Derforbetaler folk gjerne flere hundre kroner for å gå på advents- ogjulekonsert. Artistene fyller kirkene og tilhørerne får høre omJosef, Maria og det lille barnet i krybben. Mange synger til og medde gamle, kjære julesangene. For desember gjør noe med oss.Borgerne setter det religiøse rom på gløtt og minnes barndommensjul, minnene, tradisjonen og alle forventningene. 


Når vi i forbindelse med høytidenblir spurt om hva som betyr mest for oss, blir vi ofte litt forlegne.Vi vet ikke riktig hva vi skal svare. Alt vi har nevnt er avbetydning og er vevd sammen i vår jul. Derfor ønsker vi ikke noepatentsvar. Og hvis det fantes ville vi ikke høre det !


Det er særlig i desember kontrasteneblir synlige. Det merker vi tydelig. For mange strekker ikke pengenetil.  Og en del hopper nok av forbrukerkarusellen da desember måvære noe mer. Men det er mange som aldri vil ha anledning til åstige på karusellen og betrakter det hele som tilskuere. 

 

Men desember er noe mer enn forbruk!  Ikirkelig sammenheng er førjulstiden en tid for anger og bot. Botenhar vel en heller en liten plass i våre juleforberedelser.  Vi kantil nød gå med på å redusere forbruket noe, for det er vissegrenser for feiring.  Men å snakke om dom, å gjøre bot og meldeseg ut av desembervirkeligheten er en fremmed tanke for de fleste avoss. Julemåneden er i sannhet  ikke er noe for amatører. I følgeundersøkelser opplever 38% kjøpepress. Og alt for mange brukerkredittkort. De ser ikke fram til januar og ubetalte regninger. Desember har i sannhet blitt forbrukersamfunnets største og mestheseblesende fest. Vel å merke- for dem som har råd til å hengemed. For det blir stadig flere som ikke har anledning til å delta ifesten.


Jeg tror det er viktig å gi plass tilbåde anger og sorg, jubel og glede nå i desember. Vi er sammensattemennesker som lever sammensatte liv. Det kan av og til virke truende.Men det er viktig at vi våger å leve livet i et bredt spekter ihele dets mangfold. De gamle norske folketradisjoner og den kristnehøytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet !


Det er så mye rundtomkring nå idesember med økt kjøpepress og stort forbruk !


Men det er også noe inni, en stall medkrybbe og et lite barn.

 

Desember gir oss lov til å værereligiøse. Og det er tillatt å snakke om Gud. Ikke den fjerne ogstrenge, men den nære og kjærlige, Han som kom til oss som ethjelpeløst barn. Han som ble født i en stall, vil dele våre kår.Gud viser sin solidaritet ved å bli menneske.


Det er noe eget med barnet. Når vi haret nyfødt barn i våre armer, skjer det noe med oss. Det er som omisen smelter og vi får kontakt med noe av det dypeste i oss selv.Det er noe av det samme som skjer med mange av oss når vi syngerbarndommens julesanger og hører juleevangeliet slik Lukas fortellerdet.


Den norske kirke og kristne frimenigheter har ikke monopol på jula. Det er derfor viktig ikke gi noe endelig svar på hva som er denriktige måten å feire jul på. «Ta jula tilbake» er et slagord.Men kommer oppfordringen fra kirken, blir slagordet fortmoraliserende. Og dårlig samvittighet er noe vi nordmenn har nok avellers i året. Er det noe vi ikke trenger fra kirken, så er detdårlig samvittighet. Barnet står sentralt i julehøytiden. Han somble født i Betlehem møtte mennesker med åpenhet. Han trakk deutstøtte inn i fellesskapet. Og i sin forkynnelse ga ha menneskertrøst og håp. Kjærlighetens budskap sprengte grenser. Det er detvi som er hans etterfølgere ikke klarer. Vi er låst fast i gamleproblemstillinger og våger ikke å gå inn i et nytt og ukjentlandskap med et åpent sinn. Kanskje skulle vi for å kunne møte denreligiøse lengsel erklære de dogmer som ikke fremmer toleranse ogkjærlighet for døde ? Da ville muligens religiøsiteten vare merenn en måned i året?.

Gå til innlegget

Desember-mer enn forbruk?

Publisert over 2 år siden

Desember er en trval tid. Blir det tid til undring ?

 

En kveld i desember med fulle butikker. Mange er på jakt etter julegaver til sine kjære som ikke ønskerseg noe for de har alt. Det skal i sannhet oppfinnsomhet til å finneen passende julegave. Nisser har de sikkert nok av.  Hva med enengel? For desember er noe mer enn dansen rundt gullkalven. Derforbetaler folk gjerne flere hundre kroner for å gå på advents- ogjulekonsert. Artistene fyller kirkene og tilhørerne får høre omJosef, Maria og det lille barnet i krybben. Mange synger til og medde gamle, kjære julesangene. For desember gjør noe med oss.Borgerne setter det religiøse rom på gløtt og minnes barndommensjul, minnene, tradisjonen og alle forventningene. 


Når vi i forbindelse med høytidenblir spurt om hva som betyr mest for oss, blir vi ofte litt forlegne.Vi vet ikke riktig hva vi skal svare. Alt vi har nevnt er avbetydning og er vevd sammen i vår jul. Derfor ønsker vi ikke noepatentsvar. Og hvis det fantes ville vi ikke høre det !


Det er særlig i desember kontrasteneblir synlige. Det merker vi tydelig. For mange strekker ikke pengenetil.  Og en del hopper nok av forbrukerkarusellen da desember måvære noe mer. Men det er mange som aldri vil ha anledning til åstige på karusellen og betrakter det hele som tilskuere. 

 

Men desember er noe mer enn forbruk!  Ikirkelig sammenheng er førjulstiden en tid for anger og bot. Botenhar vel en heller en liten plass i våre juleforberedelser.  Vi kantil nød gå med på å redusere forbruket noe, for det er vissegrenser for feiring.  Men å snakke om dom, å gjøre bot og meldeseg ut av desembervirkeligheten er en fremmed tanke for de fleste avoss. Julemåneden er i sannhet  ikke er noe for amatører. I følgeundersøkelser opplever 38% kjøpepress. Og alt for mange brukerkredittkort. De ser ikke fram til januar og ubetalte regninger. Desember har i sannhet blitt forbrukersamfunnets største og mestheseblesende fest. Vel å merke- for dem som har råd til å hengemed. For det blir stadig flere som ikke har anledning til å delta ifesten.


Jeg tror det er viktig å gi plass tilbåde anger og sorg, jubel og glede nå i desember. Vi er sammensattemennesker som lever sammensatte liv. Det kan av og til virke truende.Men det er viktig at vi våger å leve livet i et bredt spekter ihele dets mangfold. De gamle norske folketradisjoner og den kristnehøytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet !


Det er så mye rundtomkring nå idesember med økt kjøpepress og stort forbruk !


Men det er også noe inni, en stall medkrybbe og et lite barn.

 

Desember gir oss lov til å værereligiøse. Og det er tillatt å snakke om Gud. Ikke den fjerne ogstrenge, men den nære og kjærlige, Han som kom til oss som ethjelpeløst barn. Han som ble født i en stall, vil dele våre kår.Gud viser sin solidaritet ved å bli menneske.


Det er noe eget med barnet. Når vi haret nyfødt barn i våre armer, skjer det noe med oss. Det er som omisen smelter og vi får kontakt med noe av det dypeste i oss selv.Det er noe av det samme som skjer med mange av oss når vi syngerbarndommens julesanger og hører juleevangeliet slik Lukas fortellerdet.


Den norske kirke og kristne frimenigheter har ikke monopol på jula. Det er derfor viktig ikke gi noe endelig svar på hva som er denriktige måten å feire jul på. «Ta jula tilbake» er et slagord.Men kommer oppfordringen fra kirken, blir slagordet fortmoraliserende. Og dårlig samvittighet er noe vi nordmenn har nok avellers i året. Er det noe vi ikke trenger fra kirken, så er detdårlig samvittighet. Barnet står sentralt i julehøytiden. Han somble født i Betlehem møtte mennesker med åpenhet. Han trakk deutstøtte inn i fellesskapet. Og i sin forkynnelse ga ha menneskertrøst og håp. Kjærlighetens budskap sprengte grenser. Det er detvi som er hans etterfølgere ikke klarer. Vi er låst fast i gamleproblemstillinger og våger ikke å gå inn i et nytt og ukjentlandskap med et åpent sinn. Kanskje skulle vi for å kunne møte denreligiøse lengsel erklære de dogmer som ikke fremmer toleranse ogkjærlighet for døde ? Da ville muligens religiøsiteten vare merenn en måned i året?.

Gå til innlegget

Bots-og bønnedag, en dag for forsoning

Publisert nesten 3 år siden


Bots - og bededag går tilbake til 400-tallet. Men allerede i Det gamle testamentet leser vi om botsdagerknyttet til krisetider. Og  i middelalderen lyste paven til bots - ogbededag når pesten herjet. Vi kjenner til at pave Gregor den storepå slutten av 500-tallet lyste ut bots - og bededag da pesten herjetsom verst. I Danmark - Norge ble fredagene i 1631 innrettetsom bots - og bededager med en spesiell liturgi. Ellers har vieksempler på at dagen ble avholdt i forbindelse med ulykker og annennød. Men nå er altså dagen siste søndag i oktober!

Hva er så dagens særpreg?  Og er det mulig at vi i et pluralistisk og flerkulturelt samfunn kan ha en slik dag?  Bot har med synd med å gjøre.  Med rette kan vi spørre om hvilke synder det skal gjøres bot for? For mange er det unaturlig å be om tilgivelse for at vi ikke tar Gud alvor. Men noen finner det fremdeles relevant å be til Gud selv om vårt samfunn er gjennomsekularisert. Og det kan da ikke skade noen at det bes for dem som har ansvar i samfunnet? 

Kanskje tiden ermoden for å gi bots - og bededag et nytt innhold? Bots– og bedag  kunne være en dag som samler det religiøse Norge, en allreligiøs dag som forener alt vi står sammen om.Vi lever nå i et flerkulturelt samfunn. Men sekularisering,modernitet og økt pluralisme har ikke ført til at religiones tid er forbi. Vi  skal være både blinde og døve for ikke å få med oss at religion igjen har blitt en viktig faktor.  Men redselen for religiøs fundamentalisme som vi har opplevd de siste årene, er til å ta og føle på. Muslimsk fundamentalisme skremmer. For jo mer troende en er, jo mer villig er en til å handle ved å trekke sverdet eller på annen måte kjempe for sin tro!  Denne gruppen er ikke stor, men svært synlig. Og de fleste muslimer er moderate og fordømmer det som skjer. 

Forsoning står sentralt både i islam, jødedom og kristendom. Kanskje kunnedet utarbeides en liturgi for forsoning som kunne benyttes i moskeer,synagoger kirker og andre gudshus denne dagen? For vi trenger noe som samler oss. Det norske samfunn som internasjonale fellesskap byggerpå gjensidig respekt, menneskerettigheter og menneskeverd. Og for de fleste av oss er noe fremdeles hellig. Gjennom forsoningsgudstjenester kunne vi legge fra oss hat og bitterhet og møte hverandre med et åpent sinn. Ja, vi kunne besøke hverandre denne dagen, muslimer kunne gå i synagogen, kristne i moskeer ogoppleve at det er mer som samler enn skiller. Og vi som lever i samme land ville få en anledning til å snakke med hverandre istedenfor åsnakke om hverandre. For der mennesker møtes til forsoning, kan detskje noe. Vi kan leve sammen selv omvi er forskjellige!  



Gå til innlegget

Nårkirken råtner på rot

Publisert nesten 3 år siden

Sylvi Listhaug har rett i at kirken råtner på rot hvis den ikke forkynnerkristen tro. Hun tar et knallhardt oppgjør med Den norske kirke (dnk) i sin nye bok.Hun hevder at kirken er mer en «arena for politikk i stedet for åforkynne den kristne tro». Men hva er kristen tro anno 2018?  Det er også miljøvern ogflyktningepolitikk! Det er god grunn til å spørre om hvor politiskdnk bør være? Hvilke saker bør den ta opp og uttale seg om? Enfrp-politiker sa en gang til meg at Jesus var en ekte liberalist. Enpå venstresiden mente at Jesus var en sann sosialist og viste tilBergprekenen. Høyrefolk vil kanskje si at tømmermannssønnen varverdikonservativ. Han brøt ikke med den jødiske tradisjon. 


Jesuskan ikke puttes i en politisk bås. Det kan heller ikke dnk. Den måha plass til alle, også til Sylvi Listhaug.  Men dnk må alltid værepolitisk hvis den skal være en sann kirke. Den må likevel vokte segvel for å bli partipolitisk.  


Med68-generasjonen ble det utdannet prester som protesterte mot mye avdet bestående. Og en kritisk kirke trenger vi fremdeles. Detkan i denne forbindelse være interessant å merke seg at Jesus ikkekrevde noen bekjennelse av folk som møtte ham da han dro rundt ogforkynte et nytt og radikalt budskap.  Det var ikke tung teologi,dogmatiske tema  som treenighetslæren eller forsoningslæren somtrakk dem, men personen Jesus. Kristen tro som Listhaug savner ikirken, må nettopp være knyttet til tømmermannssønnen fraNazaeth.


Jeghar søndag etter søndag gjennom 40 år stått på prekestoler ogforsøkt å formidle det glade budskap. Gudstjenestenbør primært være etkraftsenter som skal gi mennesker håp. Men skal tekstene fortolkesog utlegges, vil sikkert enkelte oppleve at jeg blir for politisk! Og i kirkerommet finner vi noe vi ikke finner andre steder, en somser og trøster, som også gir plass til oss som er oppgitt overkirken og tviler.  Men  fellesskapet er så sterkt at vi kan væredypt uenige, ikke bare om teologiske spørsmål, men også ombrennbare politiske tema! Hvis Sylvi Listhaug går jevnlig i kirken,håper jeg hun vil oppleve dette fellesskapet!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere