Knut Sand Bakken

Alder: 2
  RSS

Om Knut Sand

Følgere

kirken- en vernet bedrift?

Publisert over 10 år siden

Med stor interesse leste jeg intervjuet med lundpresten Knut Svennevig , som er en carissmi-prestene i avisen Agder. Jeg minnes hvordan de konservative har oppfordret meg om å levere kappe og krage. For slike som meg kunne ikke være ansatt i Den norske kirke. Jeg tilhørte mindretallet som var for kvinnelige prester. Det ble enda verre da jeg også var for homofile prester. Svennevig tilhørte det store flertallet. Nå er de i mindretall og ønsker en særordning som jeg aldri har opplevd at d ehar kjempet for på andres vegne. Ingen er tjent med at Den norske kirke er en vernet bedrift. De lokale menighetene må ha arbeidere som følger arbeidslivets spilleregler. Det gjelder selvsagt også carissimi-prestene. Følger de ikke tjenesteordningene, er det tjenesreforsømmelse! Og da må arbeidsgiver gripe inn. Det har biskopen i Stavanger nå gjort. Kirkelige ansatte er som andre mennesker. Men siden menighetene ikke er vernede bedrifter, må selvsagt biskopen eller en annen overordnet gripe inn nå det er nødvendig. Svennevig sier i intervjuet at han ikke har lyst til å miste jobben sin. Men da må han som alle andre kirkelige ansatte følge spillereglene. Hvis alle kirkelige ansatte skulle ha særordninger, hvordan hadde da kirken sett ut? Saken er i grunnen enkel. De som av samvittighetsgrunner ikke kan tjenesteordningene i kirken, må selvsagt fratre sine stillinger. Med sin martyrrolle vil nå carrisimi- prestene vil ha særodninger. Men skal også andre få det? Jeg fikk det ikke da jeg tilhørte et lite mindretall. Jeg måtte forholde meg til min sjef, biskopen i Oslo selv om jeg svært uenig med ham. Slik må det bare være! Jeg ønsker ikke på noen måte meningsmotstandere bort fra kirken. Men siden kirken ikke er en vernet bedrift med særodninger, må alle forholde seg til sin tilsynsmann, biskopen, selv om denne har et annet bibelsyn enn det de skulle ønske!

 

Med stor interesse leste jeg intervjuet med lundpresten Knut Svennevig , som er en carissmi-prestene i avisen Agder. Jeg minnes hvordan de konservative har oppfordret meg om å levere kappe og krage. For slike som meg kunne ikke være ansatt i Den norske kirke. Jeg tilhørte mindretallet som var for kvinnelige prester. Det ble enda verre da jeg også var for homofile prester. Svennevig tilhørte det store flertallet. Nå er de i mindretall og ønsker en særordning som jeg aldri har opplevd at d ehar kjempet for på andres vegne.

Ingen er tjent med at Den norske kirke er en vernet bedrift. De lokale menighetene må ha arbeidere som følger arbeidslivets spilleregler. Det gjelder selvsagt også carissimi-prestene. Følger de ikke tjenesteordningene, er det tjenesreforsømmelse! Og da må arbeidsgiver gripe inn. Det har biskopen i Stavanger nå gjort.

 

Kirkelige ansatte er som andre mennesker. Men siden menighetene ikke er vernede bedrifter, må selvsagt biskopen eller en annen overordnet gripe inn nå det er nødvendig. Svennevig sier i intervjuet at han ikke har lyst til å miste jobben sin. Men da må han som alle andre kirkelige ansatte følge spillereglene. Hvis alle kirkelige ansatte skulle ha særordninger, hvordan hadde da kirken sett ut?

 

Saken er i grunnen enkel. De som av samvittighetsgrunner ikke kan tjenesteordningene i kirken, må selvsagt fratre sine stillinger. Med sin martyrrolle vil nå carrisimi- prestene vil ha særodninger. Men skal også andre få det? Jeg fikk det ikke da jeg tilhørte et lite mindretall. Jeg måtte forholde meg til min sjef, biskopen i Oslo selv om jeg svært uenig med ham. Slik må det bare være!

 

Jeg ønsker ikke på noen måte meningsmotstandere bort fra kirken. Men siden kirken ikke er en vernet bedrift med særodninger, må alle forholde seg til sin tilsynsmann, biskopen, selv om denne har et annet bibelsyn enn det de skulle ønske!

Gå til innlegget

en synlig folkekirke- eller forening?

Publisert over 10 år siden

De fleste klarer seg tilsynelatende bra uten folkekirken, men en kirke som ikke lever i nåtiden og lytter til det som rører seg i samfunnet, vil på sikt ikke overleve. Den vil på sikt kunne bli en forening for spesielt interesserte!

En synlig folkekirke eller forening?


v. seniorprest Knut Sand Bakken

Vi har en åpen folkekirke. Men det er ikke sikkert det fortsatt vil

være slik selv det legges opp til det i kirkereformen. For færre går til gudstjeneste. Når tallene for 2010 foreligger, vil vi se at nedgangen fra de siste år fortsetter. Verre er det at færre blir døpt.

 

Direktoratet for forvaltning presenterte i høst en større brukerundersøkelse for offentlige tjenester i kongeriket. Kirken kom her godt ut. Brukerne opplevde at de ble møtt med respekt i den lokale menigheten. Og det er verd å merke seg. Den lokale menighet står sterkt i folks bevissthet. Den er kirkens bærebjelke!

 

11. og 12. september er det valg til menighetsråd. Mange kirkemedlemmer blir denne våren spurt om å stille som kandidater, men mange svarer nei takk. Det er ikke bare tidsklemmen som hindrer dem fra å stille. Mange føler seg ikke ”kristne nok” De er ressurspersoner i lokalmiljøene og arbeider for et varmere samfunn, men de føler at de ikke passer hjemme i kirkelige råd og utvalg.   Den lokale menighet er ofte fjern fra vår hverdag. Spørsmål kirken er opptatt av angår oss som oftest ikke. 

 

Skal den norske kirke fortsatt være en folkekirke, må den i sterkere grad ha støtte i medlemsmassen.  Det er derfor naturlig at lokalmenighetene er en del i nærmiljøet og engasjerer seg i lokalt.  Menighetsrådene må stå fritt i sitt arbeid.

 

De fleste klarer seg tilsynelatende bra uten folkekirken, men en kirke som ikke lever i nåtiden og lytter til det som rører seg i samfunnet, vil på sikt ikke overleve. Den vil på sikt kunne bli en forening for spesielt interesserte! 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere