Knut Sand Bakken

Alder: 2
  RSS

Om Knut Sand

Følgere

en farveklatt har tatt farvell

Publisert over 10 år siden

Det er en åpnere kirke jeg arbeider i nå enn for 25 år siden. Den gang tilhørte jeg mindretallet. bl.a i homofilispørsmålet. Mye har endret seg siden den gang, heldigvis.

 

 

 

Vi har en åpen folkekirke i kongeriket. Siden Oslo på mange måter er trendsetter, også i i kirkelig sammenheng er det viktig å følge med på hva som skjer nettopp her. Mange ansatte opplever at det er viktig å lytte til grasrota. Den lokale menighet må være en del av nærmiljøet og ikke fjerne seg fra medlemmenes virkelighet.Og ansatte må kunne prøve og feile. De må ha en viis tabbekvote.

 

Det hadde Einar Gelius som nå har hatt sin avskjedsgudstjensteneste i Vålerenga kirke. Og som ventet ble det stor mediadekning da han tok farvell. Kanskje kan han komme tilbake i en «lightutgave» om noen år? Men det vanskelig å tenke seg venn og kollega Einar i en «lightutgave.» Vi trenger fargeklatter i Oslo bispedømme, som for mange oppleves som heller grått. Det er mange dyktige prester, men mange er mer foreningssektetærer for den indre krets enn virkelige folkekirkeprester.

 

 

Den norske kirke er gift med ekteskapet, dvs. de autoriserte kirkelige ordninger som er vedtatt av kirkemøtet. Men den må aldri glemme menneskene den er satt til å tjene som ønsker å benytte seg av ritualene. Av den grunn er det nødvendig å åpne opp for et større mangfold og ha mot til å tenke annerledes om folkekirken for å tilpasse den tiden vi lever i. For det er fullt mulig å tenke seg tro uten tilhørighet og fellesskap. De fleste klarer seg tilsynelatende bra uten folkekirken, men en kirke som ikke lever i nåtiden og lytter til det som rører seg i samfunnet, vil på sikt ikke overleve. Derfor er tiden overmoden for å tenke nytt og utradisjonelt om det å være kirke. Til det trenger vi fargeklatter som våger å tenke høyt og liker å provosere - i kjærlighet til kirken!

 

Gå til innlegget

17. mai og kirkegang

Publisert over 10 år siden

Før sluttet banetoget 17.mai foran kirken. Og barna gikk til gudstjeneste. Nå er det et unntak .

 

 

Mange, kanskje særlig eldre beklager at kristendommen ikke har den plass i samfunnet som tidligere. Og de minnes fulle gudshus med barnesang 17.mai. Sekulariseringen har etter deres syn hovedskylden. Sekularisering er brukt som en betegnelse på enkeltmenneskets, kulturens og samfunnslivets frigjøring fra religiøse autoriteter og normer. Dette er etter min mening en positiv utvikling.

Det moderne samfunns krav om likebehandling av alle borgere uansett livssynsmessig tilhørighet, står sentralt i menneskerettighetene. Det innebærer et krav om at staten må opptre stadig mer livssynsmessig nøytralt. Dette medfører også et krav om sekularisering av staten ved at den ikke kan favorisere en eller noen religioner framfor andre.Selvsagt er det hyggelig med overfylte kirker 17. mai. Men ingen kan tvinges inni er gudshus, heller ikke på vår nasjonaldag. 17 mai er en dag vi ser tilbake. Det er viktig å gjøre det, for vi er i ferd med å bli historieløse. Det kan derfor være godt å ha det gamle arvegodset med seg. Dessuten vil det fremdeles være sterke bånd mellom stat, folk og kirke, selv om disse bånd vil svekkes i vårt flerkulturelle samfunn. Men så lenge vi har vårt flagg med korset, vil vi bli minnet om de tette bånd mellom kirken og folket.

 

Gå til innlegget

Religiøs lapskaus

Publisert over 10 år siden

Det er ikke så mange år siden det såkalte ”opplyste” menneske mente at religionens tid var forbi. Og det var ikke bare kulturradikalere eller mennesker i kirkekritiske miljø som mente det. Ved Det teologisk fakultet på 60-tallet var vi studenter opp

Ved Det teologisk fakultet på 60-tallet var vi studenter opptatt av hva vi som kommende prester skulle gjøre når religionens tid var forbi. For i en tid med opplysning og fremskritt ville det være vitenskapen som satte dagsorden!

 

Slik tenkte vi den gang. For allerede på 60-tallet møtte vi kimene til oppbruddet, protesten til det bestående og behovet for ”finne seg selv” og”definere virkeligheten på ny.” Det førte til eksperimentering, famling og søken, noe som førte til mange av de alternative bevegelser vi har i dag.

 

Religionen blomstrer. Folk tror i øst og vest. Vi har på mange møter fått en religiøs lapskaus. Kristne skaper sin hjemmelagete tro ved å velge i de øverste hyller på det religiøse supermarked med new-age og andre moderne varianter, ofte påvirket av Østens religioner og mystikk er situasjonen en annen. Med lukkede øyne kan vi som prinsessen møte engler og andre lysvesener som kan få betydning for vår personlighetsvekst. Men englene er ikke det sentrale hos henne. Det sentrale er selve kjærlighetskraften, innsikten den enkelte har. I vårt indre finnes det et stort potensial for personlighetsvekt.

 

Mange reagerer negativt på denne nyreligiøsiteten som ligger på siden av den mer tradisjonelle lutherske kristendom med sine dogmer. Og de som tenker annerledes får gjennomgå. Men dette handler om noe langt mer enn engler og samtale med avdøde selv om det på mange måter er en ”religiøs lapskaus” vi møter i mange alternative bevegelser.

 

Jeg ønsker ikke å bruke en slik betegnelse, men ser frem til en mer fruktbar samtale der vi i større grad viser respekt for hverandre. Da må vi lære oss å lytte. Det har ikke vår kirke alltid vært like flink til, i hvert fall ikke mot dem som tenker annerledes. Mye av tankegodset til de alternative bevegelsene virker fremmed, også for meg. Jeg skal ærlig innrømme det. Men jeg treffer daglig mennesker i forbindelse med dåp og bisettelser som er religiøse. De har sin egen mer eller mindre hjemmelagede tro.

 

Men troen er som mange andre livsområder blitt privatisert! Stadig flere klarer seg tilsynelatende bra uten kirken. Men vil kirken på sikt klare seg uten mennesker. Vi trenger derfor en kirke som ikke diskriminerer, men forsøker å inkludere ved å ta den religiøse søken på alvor! Derfor bør kirken i større grad formidle sin kunnskap i det offentlige rom, delta på alternative messer og andre aktuelle arenaer.

 

Skal Den norske kirke fortsatt være en åpen og lyttende folkekirke må den forsøke å bli litt mindre saksorientert. For i kirken må vi alltid mene noe. Vi er i ferd med å få en meningskirke! Hvor har det blitt av undringen ogtilbedelsen? En kirke som har svar på alt, kan ikke vente og fange opp den åndelige og religiøse lengselen som rører seg i folket.

 

 

Gå til innlegget

Bibelsyn og "rettroenhet"

Publisert over 10 år siden

De som har orket å følge noe med i den kirkelige debatt fra sidelinjen har sikkert merket seg at kirken alltid har testspørsmål som stilles for å verne om ”den rette læren.” Et testspørsmål er bibelsynet, noe Espen Ottesen stadig tar opp.

 

Den norske kirke som de fleste av oss tilhører har heldigvis i stor
grad evnen til å tilpasse seg tiden vi lever i. Noen av de mest
bibeltro og Human- etisk forbund mener det får være grenser for å
tilpasse seg en ny tid.  De som er interessert i temaet oppfordres til
å gå gjennom gamle bispeprotokoller: Her kommer det tydelig frem hva
biskopene har ment gjennom tidene. Og det er interessant lesning som
viser at biskopene i dag ikke mener det samme som de gjorde for en del
år tilbake. Og godt er det!  For tidene forandrer seg og også Bibelens
”klare” ord blir mindre klare i møtet med en ny virkelighet.   Det er
som med biskopene som for oss andre, vi forandrer mening i løpet av
livet. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi ikke fulgt med i utviklingen.
Det gjør ikke Espen Ottesen som har vanskeligheter med å akseptere at
ikke alle kristne tenker slik som han.

Det må være fullt mulig å leve med uenighet i et kirkesamfunn som Den
norske kirke. Og medlemmer som leser de hellige skrifter som annen
oppbyggelig litteratur og mener Kristus og kjærligheten er det
sentrale i det bibelske budskapet. Men like fullt lar det seg ikke
skjule at uenigheten i sak og ulikt bibelsyn kan gå svært dypt hos
oppriktige kristne, noe Ottesen viser. Når vi i kirken debatterer
vanskelige emner, kan ingen felle dommer over andres syn. Det opplever
jeg at Espen Ottesen gjør. Det er vanskelig å føre en samtale med
en som kun er på egen banehalvdel.

Det vil alltid være noen som ikke makter å leve med spenninger og
uenighet og ikke er i stand til å respektere sine medkristne, noe jeg
dypt beklager.

I hvor stor grad må den kristne tro bygge på et bestemt bibelsyn?
Hvor ²bibeltro² må en teologisk professor eller prest i Den norske
kirke være? Det vil alltid være medkristne som ikke aksepterer at det
finnes ulike bibelsyn i folkekirken, dessverre. Jeg opplever at EspenOttesen er en av dem.

Gå til innlegget

Bibelsyn og "rettroenhet"

Publisert over 10 år siden

De som har orket å følge noe med i den kirkelige debatt fra sidelinjen har sikkert merket seg at kirken alltid har testspørsmål som stilles for å verne om ”den rette læren.” Et testspørsmål er bibelsynet, noe Espen Ottesen stadig tar opp.

Den norske kirke som de fleste av oss tilhører har heldigvis i stor
grad evnen til å tilpasse seg tiden vi lever i. Noen av de mest
bibeltro og Human- etisk forbund mener det får være grenser for å
tilpasse seg en ny tid.  De som er interessert i temaet oppfordres til
å gå gjennom gamle bispeprotokoller: Her kommer det tydelig frem hva
biskopene har ment gjennom tidene. Og det er interessant lesning som
viser at biskopene i dag ikke mener det samme som de gjorde for en del
år tilbake. Og godt er det!  For tidene forandrer seg og også Bibelens
”klare” ord blir mindre klare i møtet med en ny virkelighet.   Det er
som med biskopene som for oss andre, vi forandrer mening i løpet av
livet. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi ikke fulgt med i utviklingen.
Det gjør ikke Espen Ottesen som har vanskeligheter med å akseptere at
ikke alle kristne tenker slik som han.

Det må være fullt mulig å leve med uenighet i et kirkesamfunn som Den
norske kirke. Og medlemmer som leser de hellige skrifter som annen
oppbyggelig litteratur og mener Kristus og kjærligheten er det
sentrale i det bibelske budskapet. Men like fullt lar det seg ikke
skjule at uenigheten i sak og ulikt bibelsyn kan gå svært dypt hos
oppriktige kristne, noe Ottesen viser. Når vi i kirken debatterer
vanskelige emner, kan ingen felle dommer over andres syn. Det opplever
jeg at Espen Ottesen gjør. Det er vanskelig å føre en samtale med
en som kun er på egen banehalvdel.

Det vil alltid være noen som ikke makter å leve med spenninger og
uenighet og ikke er i stand til å respektere sine medkristne, noe jeg
dypt beklager.

I hvor stor grad må den kristne tro bygge på et bestemt bibelsyn?
Hvor ²bibeltro² må en teologisk professor eller prest i Den norske
kirke være? Det vil alltid være medkristne som ikke aksepterer at det
finnes ulike bibelsyn i folkekirken, dessverre. Jeg opplever at EspenOttesen er en av dem.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere