Kristen Edvard Skaar

Alder:
  RSS

Om Kristen Edvard

Beskriv deg selv her
Prest i Oslo i en årrekke. Nå pensjonist bosatt i Lillesand. Opptatt av teologi og kirkeliv, bønn og evangelisering,arbeid for flyktninger og rom-folk/tiggere, arkitektur og byutvikling, historie og museums-
virksomhet.

Følgere

JESUS -EN KJÆRLIGHETSLØS HOMOFOB ?

Publisert 4 måneder siden

Det hevdes stadig at Jesus møtte alle med en grenseløs kjærlighet. Så derfor ville han sikkert støttet de homofile dersom han hadde levd i dag. For han inkluderte de utstøtte og løftet opp de undertrykte. Men han gjorde ikke det med alle. Ikke de homofile.

Det må ha vært homofile i Israel på Jesu tid. Utfra GT-utsagn ble de fordømt. De ble vel nærmest betraktet som ikke-eksisterende. Aktive homofile var da etter vår tenkning en undertrykt gruppe. Dette må Jesus ha kjent til. Men han forkynte ikke det som gjerne kalles "et frigjørende evangelium" for dem slik at de kunne stå frem som homofile. Han omtalte dem ikke så vidt vi kjenner til. (Det er vanlig å forstå Matt. 19,12 slik at dette verset ikke omtaler homofile.)

Jesus uttalte seg verken positivt eller negativt om homofili. Var hans kjærlighet begrenset siden han ikke omtalte de homofile på en positiv måte? Vi kunne ha ventet at at Jesus møtte dem med akseptasjon og inkluderende omsorg utfra hans holdning til andre marginaliserte grupper i jødedommen. Men det gjorde han altså ikke. Kom han ikke derfor til å støtte jødenes fordømmelse av homofile handlinger? Ble ikke dermed Jesus selv en undertrykker av homofile? Noen vil vel si det. For selv om han ikke deltok aktivt i undertrykkelsen, gjorde han det passivt ved ikke å tale eller handle mot den. Viste han seg ikke da som kjærlighetsløs overfor dem? Ja, noen vil kanskje si at han var en homofob fordi han ikke fordømte og tok et klart oppgjør med jødedommens holdning til homofili?

Men selv om man kan være uenige i om Jesus undertrykte de homofile, må en være enige om at han var taus når det gjaldt homofili. Ingen av evangeliene i NT eller de andre skriftene der sier noe annet. Det gjør eller ikke de senere såkalte  "evangeliene". Vi kan alltid prøve å gjette oss til hvorfor det er slik. (Det har jeg undersøkt, men det blir for langt å komme inn på det her.) Men vi vet ikke hvorfor Jesus verken talte positivt eller negativt om homofili. Vi bare vet at han ikke gjorde det.

Hvilke konsekvenser kan vi trekke av det? Overfor kritikk for manglende positivt syn på homofil praksis går det an å henvise til Jesus.

1) Hvis noen mener at en dermed undertrykker homofile, må den kunne     spørre: Gjorde ikke Jesus det samme?

2) Når det hevdes: Du krenker de homofiles menneskeverd, kan det svares: da gjorde vel Jesus også det?

3) Når det sies: Du mangler kjærlighet dersom du ikke støtter de homofiles ønske om å leve slik de er, må en kunne spørre: Mener du at Jesus var kjærlighetsløs?

4) Når det påstås at Jesu frigjørende evangelium må føre til at man -

a) - fremmer homofiles frihet til å leve ut sin legning, så var altså ikke det tilfellet med Jesus.

b) - går inn for kjønnsnøytrale ekteskap, så ikke Jesus det slik (Matt. 19,4-6; Mar. 10, 6-9).

Er ikke dermed mye av homo-debatten på kollisjonskurs med Jesus?


Kr. Edvard Skaar




Gå til innlegget

Dette er nesten et av oppslagene på Vårt Lands førsteside 25.05. Men bare nesten. Det er to ord for mye.

I følge Vårt Land skal Terje Hegertun ha uttalt "Dypest sett gjenspeiler det trofaste samlivet Guds egen kjærlighet". (s. 1 og 9). Sammenhengen viser at det er homofilt samliv han har i tankene. Men uttalelsen sier ingenting om det. Den kan derfor gjelde hvilket som helst trofast samliv uavhengig av kjønn eller antall personer. Bare det er trofast, avspeiler det Guds kjærlighet.

Jeg får inntrykk av hvis et forhold skal være trofast, må det være livslangt selv om dette ikke kommer frem av påstanden. Men det kan også et samliv mellom tre personer være. Også det vil da gjenspeile Guds kjærlighet. Oversskriften blir dermed dekkende for slike tilfeller. Ja, noen vil kanske også se forholdet som en spesiell avspeiling av den guddommelige kjærligheten mellom de tre personene i treenigheten?

Jeg vil med dette ikke slå et slag for polyamorøse forholde. Men jeg mener at Hegertuns påstand åpner døren fullt også for denne typen samliv. Selv er han sikkert imot det. Men hvordan vil han argumentere mot dem? Det er nok ikke snakk om eventuelle forhold i en fjern fremtid. For flere ungdomspolitikere har gått inn for at man skal akseptere dette. Hvis man først har avvist innholdet i bibelvers om homofili, har man i mange tilfeller også avvist kritikken av polyamorøse forhold. Det synes jeg Hegertuns uttalelse er et godt eksempel på.

Kr. Edvard Skaar



Gå til innlegget

FORSONINGS-FEIL

Publisert 6 måneder siden

Det er minst fire teologiske feil i lørdagens innlegg i avisen om forsoningslæren - skrevet av en cand. theol.

I Vårt Land 17.04 skriver Harald Peter Stette om forsoningen. Men her er feil på feil.

Feil 1: Han hevder at forsoningen er det samme som innholdet i fortellingen om den fortapte sønn (Luk. 15,10ff). Men også han forstår lignelsen feil. Den handler om et fellesskap som er brudt, men som blir leget igjen. Sønnen hadde vært hos faren og fant så tilbake til han. Imens hadde faren ventet og viste sin kjærlighet da han kom. Fortellingen kan ikke benyttes overfor dem som ikke kjenner Gud, men bare overfor dem som har vendt seg bort fra det fellesskapet de en gang hadde med han. Forsoningen er imidlertid noe som skjer mellom Gud Fader og alle mennesker.

Feil 2: Forsoningen får vi aldri forklart i Bibelen, skriver han. Jesus var ikke et offer til Gud Fader så han kunne tilgi menneskene. Men Hebreerbrevets forfatter sier noe annet. Jesus sees som det offeret som erstattet tempelets ofringer til Gud. (Hebr. 10,5-15).

Feil 3: Er det bibelsk belegg for at Jesus var objelt for Guds vrede? Nei, det har vi ikke mener Slette. Han tar avstand fra sangen der det sies at Jesus måtte "vredens fulle beger drikke" (Nos 171). Det tenkes her på begeret som Jesus ber Far om å slippee (Matt. 26,39). I  Bibelen tales det om to religiøse begre: vredens beger og velsignelsens beger. Vredens beger er omtalt i GT som uttrykk for Guds vrede på grunn av menneskenes synd og opprør mot Gud (Jes. 51,17; Jer. 25,15). Velsignelsens beger hadde Jesus nettopp drukket i påskemåltidet. Nå var det vredens beger han skulle drikke.

Feil 4: Var himmelen tom langfredag? Ja, sier Stette. Dermed blir det treenighets-rot. Vi tror på en Gud som er Gud Fader, Guds sønn og Gud hellige Ånd. Guds sønn var på jorden og ble korsfestet - ikke Gud Fader. Han var i himmelen, og Jesus ba til han bl. a. på korset. Når det tales om Gud i NT, er det nesten alltid Gud Fader det dreier seg om, f.eks. Joh. 3,16.

Bibelens lære om forsoningen er særlig omtalt i 2. Kor. 5,18 og Kol. 1,20: Det var Gud Fader som ved sin sønn forsonte menneskene med seg selv.

Kr. Edvard Skaar




Gå til innlegget

Hva skal prege forkynnelsen langfredag? Bør det tales om forsoningen mellom Gud og mennesker for Jesu skyld? Eller om den lidende Jesus som viser at han vil være nær med sin trøst og hjelp hos den som lider?

Før påske skrev Vårt Land (VL) om hvor viktig det var at Jesus døde på grunn av våre synder. Når vi tror at Jesus død på korset skjedde for vår skyld, kan vi få Guds tilgivelse for synden. Både på lederplass, i kommentarartikkel og i intervjuer ble det lagt vekt på dette (31.03).

Læren om forsoningen

Bakgrunnen for denne tanken finnes i GT (Jes. 53), og i offerpraksisen i tempelet der lam spilte en sentral rolle. Døperen Johannes sin tale om at Jesus er Guds Lam (Joh. 1,29), henspiller på dette. I NT ellers er det særlig Paulus som frmhever dette synet (Ef. 5,2; Rom. 3,25-26; 2. Kor. 5,18-21). Jesus har skapt forsoning mellom den hellige og vrede Gud og oss syndere (Rom. 1,18; Ef. 1,20). Denne forsoningstanken har preget den vestlige kristenheten i manger århundrer. Det kommer særlig til uttrykk i langfredagsforkynnelsen og i salmene for dagen (F.eks. NoS 165,166,171).

Sjelesørgerisk forkynnelse

Men en slik forkynnelsen hører vi for tiden lite av i Den norske kirke (Dnk) - både langfredag og ellers i året. Nå legges det vekt på at Jesu lidelse viser oss at Herren lider med dem som har det vondt og vanskelig. "Eg vil grina med deg" heter det i en kjent sang av Bjørn Eidsvåg.

Denne langfredagsforståelsen er omtalt i VL samme dag. "I det mørkeste øyeblikket, når du innser at alt er ferdig - - - så henger Jesus der så tett inntil deg at han hører når du hvisker". Langfredagens forkynnelse fungerer som sjelesørgerisk trøst - en trøst til alle sårbare og lidende. Jesus ønsker å dele deres vanskelige situasjon. Du er ikke alene. Han er nær deg. Noen vil også si at han identifiserer seg slik med dem at når de lider, gjør han det også. Som den lidende Herren kjenner han all smerte og ensomhet. Slik viser han Guds grenseløse kjærlighet.

Hvorfor er forkynnelsen forandret?

Jeg mener at det skyldes følgende:

1) Man tror ikke på en hellig Gud som vi må forsones med fordi synden preger oss.

2) Man hevder at forkynnelsen om Jesu forsoning ikke kommuniserer. Folk flest har ikke den syndserkjennelsen som forutsettes og forstår ikke talen om offer. Andre har hørt dette så mange ganger at det ikke når inn til dem.

3) Man ønsker å gi trøst og livshjelp. Den nye forkynnelsen kan gi mot til dem som har det vondt, så de bedre kan utholde det de plages med.

Hvem kommuniserer denne forkynnelsen med? Det gjelder nok syke og lidende i alle aldre. Men kanskje særlig eldre mennesker? De erfarer gjerne sykdom og mange plager. Det er ofte mest eldre som er tilstede på gudstjenester i Dnk, og kanhende er det også de som hører mest på andakter og radiogudstjenester. Hva med unge, friske personer uten særlige problemer?

De som føler at de ikke er så gode som de burde være, vil neppe oppleve at denne forkynnelsen angår dem. Den tidligere kriminelle mannen som ble intervjuet i VL 31.03, sier at det er viktig for han at den straffen Jesus fikk, egentlig var vår. Det er vel også slik det forkynnes på evangeliesenterene og lignede steder? Mennesker som erfarer at de er syndere, trenger å høre om Jesu stedfortredende død. Den sjelesørgeriske trøst-forkynnelsen kommuniserer dårlig med dem. De har behov for en dypere sjelesorg av annen art.

Alternativ forkynnelse

Kan forkynnelsen om Jesu forsoning være et aktuelt alternativ til den sjelesørgeriske for folk i dag? 

For noen år siden ble det foretatt en spørreundersøkelse med pastorer/ledere i nystartede menigheter i Stor-Oslo. Menighetene ønsket å nå nye med evangeliet. Man spurte om de den situasjonen forkynte om syndenes tilgivelse for Kristi skyld. Det gjorde de alle.

I påsken hørte jeg på langfredagsforkynnelsen fra to store pinse-karismatiske menigheter. De får spesielt yngre mennesker i tale - altså dem som savnes i Dnks menigheter. Begge steder talte man klart om Jesu frelsesverk for syndere. Det synes som at denne formen for forkynnelse kan bli forstått og trodd også av dagens kirke-uvante. Men skal det skje, mener jeg at man ikke må snakke generelt om synd. Det er nødvendig å konkretisere den så de som hører, kan kjenne at dette angår dem. Hva er det i mitt liv som Gud ikke godtar og som gjør at jeg trenger Jesu forsoning? Dette er det viktig at vi som ønsker å holde oss til denne forkynnelsen, arbeider med. Vi må kunne ordlegge oss på en enkel og forstålig måte, så det vi forkynner oppleves relevant. Da mener jeg denne forkynnelsen vil være et aktueelt alternativ til den av sjelesørgeriske art.

Men den trøstende forkynnelsen kan også kombineres med den som taler om Jesu forsoning. Når forkynneren har talt om at Kristus deler vår lidelse og plager, kan han f.eks. si at han også vil dele med oss det gode han gjorde for å gi oss rett kontakt med Gud: Da han døde på korset, åpnet han den stengte porten mellom Gud og mennesker. For hans skyld kan vi få fellesskap med Gud. Det kan vi ikke få av oss selv enten vi er friske eller syke. Men holder vi oss til Jesus og tror på han, vil han lede oss gjennom porten  til Gud. Så kan jo forkynneren se hvor mye han vil tale om hvorfor porten er stengt for andre. Man trenger ikke å forklare bakgrunnen i GTs offertenkning. Men man må få frem at Gud er hellig og opphøyd. Defor passer vi ikke sammen med han; det gjør bare Jesus. Og når vi er sammen med han, passer også vi hos Gud.

Avslutningsvis

Jeg mener at forsoningstanken må prege forkynnelsen på langfredag - ja, ofte også ellers i året. Men da må den være lett forstålig f.eks. med hjelp av bilder eller fortellinger. Det er dessuten en forkynnelse med dette innholdet som Paulus og medarbeiderne hans la vekt på (2. Kor. 5, 19-21). 

Men det trenger ikke å være et enten eller. Forkynnelsen om forsoning med Gud for Jesu skyld kan kombineres med den som legger vekt på sjelesorg.

Da kan langfredag bli en dag både til forsoning med Gud og til trøst i lidelse og vanskelige situasjoner.

Kr. Edvard Skaar


 


Gå til innlegget

De feilslåtte profetiene om Trumps valgseier synes jeg er en skam for evangelikale. Men gir de grunn til å kuutte ut alt som har å gjøre med profetiske budskap?

Går det an å komme med profetier etter alle de gale profetiene om Trump? Mange kristne, evangelikale i USA profeterte at Trump skulle vinne valget. Det kan ha påvirket kristne til stemme på Trump. Ja, kanskje også til å være positive til konspirasjonsteorier? Hva kan være grunnen til at man profeterte slik? En profeti kan bevisst eller ubevisst brukes på en selvisk måte. En kan tenke at det jeg formidler skriftlig eller muntlig som en profeti, vil nok oppfattes som om det kommer fra Gud. Det kan gi meg som profeterer, god oppmerksomhet: Jeg kan bli sett opp til slik som de andre som har profetert det samme. Man må ta hensyn til meg; jeg kan få innflytelse og kanskje komme i en maktposisjon. De som lytter positivt til profetien, kan dermed bli narret; ja, kanskje manipulert. Profetisk tale kan derfor være uheldig eller kanskje direkte farlig for den som kommer med den, og for dem som hører den. Ikke bare i USA, men også andre steder.

Allikevel skriver Merete Thomassen positivt om profetier i Vårt Land 2/2. Det kan hun med rette gjøre når hun henviser til Bibelens syn på dette. For hun skriver: "Etter at Den hellige ånd blir utøst på pinsedag, blir profetiens nådegave noe som i prinsippet alle kristne kan få, og er ikke lenger bare for utvalgte profeter". Slik var det i GT. Gang på gang kalte profetene Israels-folket til omvendelse fra å dyrke andre guder enn deres egen Gud. Hvis de ikke vendte om , ville Guds straff komme over dem (F.eks. Jer. 6,8). Profeten forkynte dermed Guds vrede over synden.

I NT har har tjenesten med den profetiske nådegaven primært en annen karakter. Den taler til oppbyggelse, formaning og trøst (1. Kor. 14,3). I formaningen kan det også ligge et kall til omvendelse. Kan en ha en slik nådegave også i dag, i Dnk? Helge S. Kvanvig skriver om profetiens nådegave i boken Gamle ord i en ny tid (Oslo 1977, s. 222). Han hevder at Gud også i dagens menigheter kan gi et menneske autoritet til å peke på bestemte hendelser og si at der taler Gud til oss - nå. Jeg mener at han har rett. 

Men det er ingen lett tjeneste å ha. Man må være åpen for Herren og ta imot det en opplever at han vil ha sagt utfra sitt ord i Bibelen eller på en mer direkte måte. Det er imidlertid nødvendig at den som vil dele noe han/hun tror er fra Gud, må stille seg noen vurderende og prøvende spørsmål. For man har ingen garanti for at den en vil si, kommer fra Gud. Kanskje er det bare fra meg selv? Man bør tenke over: Hvorfor sier jeg dette? Vil jeg innynde meg hos den/dem som jeg mener budskapet er rettet til? Ønsker jeg å guddommeliggjøre egne meninger, kanskje politiske eller teologiske? Har jeg omsorg for den/dem det gjelder så jeg vil han/henne vel? Og fremfor alt, er det i samsvar med Bibelen og vår kirkes lære? Den som mener seg å få et budskap fra Gud, har større ansvar for å vurdere det enn den som mottar det. Det trengs bønn om at Herren må vise om det er fra han det en tror skal bringes videre. For en selv og til og med den onde kan ha blandet seg inn.

Hvordan skal en formidle det en ønsker å si? Også her er det nødvendig å gå varsomt frem så den andre ikke føler seg overkjørt. Man kan si noe slikt som: Jeg tror Gud har gitt meg noe som han vil ha sagt deg. Ønsker du å høre det? Det må sies på en slik måte at den andre opplever at han/hun godt kan si nei til det. Hvis det blir ja, er det spørsmål om hvor og hvordan det skal skje. Muntlig er vel det beste. Men må det foregå skriftlig, er nok brev å foretrekke istedenfor e-post der det kan forsvinne blant mange mailer.

Den som sier ja, trenger også å prøve budskapet. Er det noe som gir gjenklang hos meg? Så jeg forstår at det er Den hellige ånd som vil ha meg i tale?  Eller er det helt på tvers av det som virker riktig for meg i min situasjon? Har andre sagt noe tilsvarende? Har jeg tillit til den som henvender seg til meg? Man må ikke føle seg forpliktet til å fortelle den som kom med budskapet, hva en mener det betyr for en selv. Dersom man ikke får noe ut av profetien, bør en be om Herrens hjelp, og gjerne oppsøke en sjelesørger. Men om en ikke synes det treffer, trenger det egentlig ikke å være uttrykk for at det ikke kommer fra Gud. Eget tankegods kan hindre forståelsen. 

Jeg tror den første offentlige profetien i Dnk ble fremført i Oslo Domkirke. Det skjedde i høymessen i forbindelse med Helligånd-seminaret i 1977. Domkirken var stappfull. Jeg var kallskappelan i menigheten og liturg ved den gudstjenesten der biskop Utnem var predikant. Etter hans preken kom en ung mann opp til Utnem og jeg som satt i koret. Han spurte Utnem om han kunne komme med et profetisk budskap. "Nei, ikke her" svarte biskopen. Men jeg sa: "Jo, det kan du gjøre. Dette bestemmer jeg". Slik kunne jeg si selv om Utnem var biskop. For han var gjestepredikant og ikke  biskop i Oslo, og det var jeg som ledet høymessen. Dessuten hadde jeg tillit til mannen. Etter budskapet gikk jeg frem og sa omtrendt følgende: "Jeg mener at det vi nå har hørt, er i samsvar med Bibelen og vår kirkes lære. Men jeg kan ikke avgjøre om det kom fra Gud. Jeg vil oppfordre oss alle til å be om dette er noe Herren vil si meg i min situasjon".

Profetien ble prøvet. Men den prøvingen som er nevnt i 1. Joh. 4,1, gjelder en nådegave til å prøve om profetien som formidles, kommer fra Gud eller ikke. Denne gaven trengs godt særlig når en har å gjøre med offentlige profetier enten de skjer her eller i USA.

 Utfra de feilslåtte Trump-profetiene synes Merete Thomassen å være kritisk til profetiske budskap som angår fremtiden. Men selv om det ikke er mange av dem i NT, finnes de (Ap.g. 21,11). Fremtidige profetier kan være vanskelig å verifisere. Noen kan man forstå er sanne når det har gått en tid. For en 25 år siden kom det flere profetier om vekkelse i Norge. Ja, Norge skulle bli utgangspunkt for fornyelser i mange land. Samtidig fremkom det en om at Dnk snart ville bli dominert av homokultur som kom til å splitte kirken og gjøre dens tjeneste vanskelig og ødeleggende. Den første profetien har ikke gått i oppfyllelse. Vil den det? Eller var det bare uttrykk for from ønsketenkning? Det er vel annerledes med den andre?

Man må være varsomme med å komme med profetier om fremtiden hvis de ikke kan etterprøves innen rimelig tid. Det kunne imidlertid profetiene om Trump. Men de slo ikke til. Profetiske budskap som ikke treffer inn i den situasjonen de adresseres til, kan lett føre til at profetiens nådegave kommer i vanry. Det er leit. For selv om Bibelens ord er det viktigste for oss, kan Gud la profetiske budskap tale om forhold som Bibelen ikke gir anvisninger om.

 Kristen Edvard Skaar





Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere