Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Åpen folkekirke og Levende folkekirke bør anmode angjeldende bispedømmeråd om å reversere sine beslutninger, slik at striden om likekjønnet ekteskap ikke føres ved menighetsrådsvalgene, men begrenses til bispedømmerådsvalgene

For noen uker siden skrev jeg en kronikk i Vårt Land, der et hovedanliggende var at bispedømmerådene burde forhindre at striden om likekjønnet ekteskap ble ført innen den lokale menighet. Dette kan man gjøre ved å la alle bispedømmerådsmedlemmer velges direkte, ikke la tre velges indirekte, gjennom menighetsrådene.

Siden da har en håndfull bispedømmeråd vedtatt at det skal være indirekte valg. Samtidig er det blitt klart at det vil finnes minst to partier ved de kommende bispedømmerådsvalg, som også er valg til kirkemøtet. Disse partiene vil ha som mål å få flertall på kirkemøtet i 2016. Det vil være helt legalt og legitimt om de stiller lister ved menighetsrådsvalgene i de bispedømmer hvor tre bispedømmerådsmedlemmer skal velges gjennom menighetsrådene.

I denne situasjonen vil jeg oppfordre de to partiene, henholdsvis Åpen og Levende folkekirke (burde ikke noen se til at navnene ble mer ulike?) til å be angjeldende bispedømmeråd om å reversere sin beslutning, slik at striden om likekjønnet ekteskap kan føres som en valgkamp på bispedømmeplan, ikke i den lokale menighet.

Hvis ikke dette skjer, vil vi kunne oppleve underlige taktiske manøvrer.

Det indirekte valget foregår ved at menighetsrådsmedlemmene stemmer på de foreliggende lister. Det tas ikke hensyn til at menighetsråd har fire, seks, åtte eller ti medlemmer. Dermed kan vi utover vinteren vente aksjoner for at små menighetsråd utvides. Slik kan partiene skaffe seg flere velgere, i form av menighetsrådsmedlemmer.

Ved opptellingen tas det heller ikke hensyn til menighetenes størrelse. For å ta et eksempel fra Agder, vil det innebære at et kirkemedlem i Bykle vil få omtrent ti ganger stå stor (indirekte) innflytelse som et medlem i en av de store bymenighetene. (Dette kan motvirkes dersom Kirkemøtet til våren vedtar en vektingsregel, som innebærer at summen av vektede stemmer fra en menighet ikke kan overskride antall kirkemedlemmer i menigheten, evt antall avgitte stemmer ved det direkte valget.)

På enda et punkt kan det vurderes justeringer. Når man nå vet at det vil foreligge minst to lister i alle bispedømmer, er det da nødvendig å iverksette nominasjonsprosess i regi av det sittende bispedømmeråd? Her burde Kirkerådet umiddelbart kunne meddele at man vil forelegge for Kirkemøtet et forslag om at slike nominasjoner, hvis de blir iverksatt, vil bli annullert. Hensikten med nominasjon i regi av bispedømmerådene var å sikre at det ble valgt nye representanter. Denne hensikten er nå ivaretatt av partiene. En liste med utgangspunkt i bispedømmerådet vil måtte gå til valg på et program, slik de to partiene vil gjøre. Men hvem skal utarbeide dette programmet? De nominerte vil kunne ha svært ulike meninger og oppfatninger, det samme gjelder nominasjonskomiteen og bispedømmerådet selv. Noen vil kanskje mene at det ville være ønskelig med et parti i midten. Men da må de danne det selv. En liste fra bispedømmerådet (med navn Nominert folkekirke?) vil virke malplassert.

Hva angår valg, befinner kirken seg i en brytningstid. Da er det viktig med en viss fleksibilitet og skjønnsomhet i prosessen. Hvis ikke kan man få et valgresultat der gyldigheten bestrides. Det vil kunne skje dersom det viser seg at mandatfordelinger basert på direkte valg ville gitt et annet resultat enn kombinert direkte og indirekte valg. Og det vil kunne skje dersom man med åpne øyne går inn i en ordning der ikke alle stemmer teller likt. Det har lite for seg å vise til at slik har det alltid vært. Tidligere hadde man ikke partier og forholdstallsvalg. Men det gamle er blitt borte, se, alt er blitt nytt.

Gå til innlegget

Mangel på 38.000 lærere i 2025

Publisert over 6 år siden

Statistisk sentralbyrå slår tilbake – dramatisk lærermangel i 2025 – statsråden må vise anger og bot.

HER ER RØE ISAKSENS SVAR TIL JORDELLS FORRIGE INNLEGG

HER ER JORDELLS FØRSTE INNLEGG

Det kommer nye opplysninger om dramatisk lærermangel i 2025, og svak søkning til lærerutdanningen for trinn 1-7.

Mangel på 38000 i 2025? To uker etter at regjeringen i strategidokumentet Lærerløftet uten nærmere forklaring har nedjustert lærermangelen i 2020, fra 9000 (ifølge en rapport fra Statistisk sentralbyrå, 2012/18), til 4000, kan det virke som byrået slår tilbake, for så vidt som man anslår mangelen til 38000 i 2025 (bl a NRK og Klassekampen 16.10.) . Dette skulle innebære at lærermangelen øker med 6-7000 i året i perioden 2020 til 2025.

Slik er det selvfølgelig ikke. Anslaget på 38000 omfatter antagelig hele skoleverket, mens de mindre tallene omhandler allmennlærere. Dessuten vil en stor del, antagelig ca halvparten av de 38000 stillingene, bli besatt med lærere som har gjennomført sine fagstudier, men mangler pedagogisk utdanning. Men det kan godt være at det netto vil mangle 15000 allmennlærere i 2025; det er en økning på ca 1000 i året fra 2020, noe som samsvarer så noenlunde med utviklingen fra 2010 til nå.

Detaljene i dette bør byrået og departementet kunne klare opp i selv. Men lærermangelen er uansett så stor at det blir helt meningsløst å skru ned lærerproduksjonen med ca 70 % fra opptaket i 2016, slik departementet legger opp til, ved å innføre krav om 4 i matte for opptak, også for de lærere som ikke skal undervise i matte! Departementet må nå innstille seg på at det bare er et årlig tilsig på ca 10000 som har 4 eller bedre i matte, og at disse primært må brukes til realfag og økonomi, herunder mattelærere på ungdomstrinnet.

Kravene må senkes for opptak til lærerutdanning for trinn 1-7. Hva angår barneskolen (trinn 1-7), er ikke begavelsesressursen stor nok til at kravet om 4 kan innføres. Her må man opprettholde kravet om 3, og faktisk senke kravet til gjennomsnittskarakter, fra 3,5 til 3,4 eller 3,3, for å fylle opp studieplassene. Den rødgrønne regjeringen lot seg svinebinde av statsråd Clemets krav om 3,5 og justerte det ikke i lys av de reelle opptakstall; slik gikk vi glipp av ca 1500 lærere i de åtte årene SV bestyrte opptaket. Den nåværende statsråd har heller ikke justert.

Ifølge Utdanningsforbundets blad Utdanning nr 17 står mange plasser allerede tomme i lærerutdanningene for trinn 1-7. De årsaker som trekkes fram, er knapt de viktigste.

Dels skyldes de mange ledige plasser at man har tviholdt på kravet om 3,5 i gjennomsnitt fra videregående for å bli lærer, jfr ovenfor. Hadde man senket kravene med en tidel eller to, hadde plassene blitt fylt opp; det er svært store grupper som har snitt på 3,3 og 3,4. Det er helt utenkelig at en lærer ville bli vesentlig dårligere selv om hun hadde et par tideler svakere resultat fra videregående. Man står overfor søkere som har søkt innen fristen, men som så faller gjennom ved opptaket, fordi det går litt dårligere til eksamen enn ventet.

Obligatorisk matte kan være hovedproblemet. En hovedårsak berøres i oppslaget, nemlig at studenter velger utdanning for trinn 5-10 fremfor utdanningen for trinn 1-7, fordi førstnevnte utdanning har ‘mer valgfrihet’. Men dette er en ufullstendig beskrivelse. Det som først og fremst skiller, er at studenter på utdanningen for trinn 1-5 må ta obligatorisk matematikk og norsk. Norsken kan nok mange leve med. Men etter to år med til dels svært teoretisk matte på videregående, er det store grupper som vil betakke seg for mer. Så velger de altså utdanning for trinn 5-10 i stedet, hvor de slipper matte.

Ved å heve mattekravet fra 3 til 4 vil dette problemet i en viss forstand falle bort, på den dramatiske måte at det vil være så få søkere at begge utdanninger vil få svært mange tomme plasser. Jeg har sett at statsråden i denne sammenheng viser til at det var motstand mot skjerpede krav også da Clemet innførte det for snaue ti år siden. Det er et håpløst argument, kanskje preget av at statsråden i et intervju har innrømmet at han selv ikke tok to år matte på videregående, og angret på det da han kom på universitetet. Hadde han tatt mer matte, hadde han kanskje sett at et krav på 4 er dramatisk forskjellig fra et krav på 3. Et krav på 3 innebærer at ca 70 % av årskullet kan bli lærere, et krav på 4 reduserer andelen til ca 30 %, fordi så mange møter veggen det siste året, og får relativt dårlig karakter.

Inspirasjon fra Finland tømmer Finnmark for lærere. Satt på spissen er det nå slik at regjeringen, inspirert fra Finland, tømmer Finnmark for lærere. Den massive lærermangelen i grunnskolen i 2025, hvor det ser ut til å bli slik at hver fjerde stilling er besatt med vikarer som bare har videregående skole, vil, som i 70åra, gå ut over elevene i utkantene. Regjeringen må besinne seg på realitetene: med mindre man mener det er fordelaktig at en del elever får relativt skoleflinke lærere på bekostning av de som får lærere som mangler utdanning, må man ikke bare senke opptaksgrensen, men også gå bort fra den finsk-inspirerte ideen om masterutdanning for lærere: Elever med ca 3,5 i snitt kan ikke slippes inn på masterstudier hvor det ikke foreligger silingsmekanismer av den art som man alltid har hatt ved universitetene, nemlig en viss karakter på mellomfag/bachelor for å kunne gå videre. Det vil da oppstå et massivt press for å gi bestått på svært svake oppgaver.

Tid for anger og bot. Fra min smule bakgrunn i teologi mener jeg å huske at til rett anger hører bot. Statsråden har allerede angret på sin egen matte-innsats. Vi nærmer oss adventstiden, som er en botstid. Før jul må statsråden angre på nytt og gjøre bot – trekke sitt meningsløse forslag om 4 i matte, senke opptaksgrensen til 3,3 for opptak til lærerutdanning for trinn 1-7, og gå bort fra planene om 5årig master for lærere.

Gå til innlegget

Kravet om 4 i matte for å bli lærer viser at regjeringen feilvurderer hvilke personalressurser kongeriket besitter. Verre er det at man gjengir et anslag for lærermangel som det er vanskelig å se at det er dekning for.

Regjeringen har nylig publisert strategien Lærerløftet, hvor man bl a går inn for å kreve 4 i matematikk fra videregående skole for å bli lærer, og 5årig masterutdanning for lærere. I forordet sier kunnskapsministeren at han i arbeidet med strategien har tenkt på vardene som vi går etter på fottur i fjellet (den nåværende regjering går vel ikke etter de mer moderne røde merker). Det synes imidlertid som det har vært mye tåke underveis i arbeidet. Men som det heter i fjellvettreglene – det er ingen skam å snu.

Når en går i fjellet, er det greit å vite noe om hvor mye krefter man har. Kravet om 4 i matte viser at regjeringen feilvurderer hvilke personalressurser kongeriket besitter. Riktignok er det nå over 50 % av jentene som søker høyere utdanning, men det er ikke så mange gutter, slik at statsråden ikke kan regne å ha med seg flere enn ca halve årskullet på turen inn i høyere utdanning. Det vil si drøye 30000.

Så skulle man tro at kravet om 4 i matte ville tilsi at ca halvparten tilfredsstilte det, nemlig at halvparten får 1-3, og halvparten får 4-6. Men slik er det ikke. Gjennomsnittskarakteren er så lav at det er fare for at under 10000 tilfredsstiller kravet (dessverre kan ikke Samordnet opptak beregne det nøyaktige antallet, men slik bestilling kan vel regjeringen komme med).

Disse 10000 må man forvalte med omhu. Hvis Norge skal være eller bli en teknologinasjon, slik statsministeren har hevdet, kreves det innen næringslivet kompetanse i informasjonsteknologi (1500 studieplasser som skal fylles hvert år), realfag, herunder mattelærere (2500) , ingeniørutdanninger (5800), gjerne også økonomi (5600). Dessuten er det noen helseutdanninger (1000) hvor et godt grunnlag i matte er viktig. I sum gir dette godt over 15000 studieplasser. Da blir det helt meningsløst å kreve 4 i matte for de mange søkere til lærerutdanning for trinn 5-10 som ikke har til hensikt å velge å studere matte som del av sin lærerutdanning, og det er de fleste. Det ville være fint om vi hadde begavelsesressurser nok til stille kravet til dem som skal undervise i matte på trinn 1-7, hvor faget er obligatorisk, men det har vi altså ikke. Og her må man huske på at det er relativt elementær matte man skal undervise i, og at disse studentene tross alt har hatt faget i fem år ut over sjuende klasse. Om de får 3 etter andre året av videregående skole, hvor faget mer er et forkurs for ingeniørutdanning enn allmenndanning, må det være til å leve med. Antagelig burde man kutte kravet om to år matte i videregående skole, for de som ikke skal bli realister og liknende. Og man bør vurdere å gå bort fra at faget skal være obligatorisk for alle i lærerutdanningen for trinn 1-7, og utdanne faglærere i matte for f eks klasse 4-7, som kunne supplere de lærere som valgt matte.

Regjeringen er innforstått med at det skjerpede kravet vil innebære drastisk nedgang i søkningen til lærerutdanning – det antydes en nedgang på 70 %. Verre er det at man gjengir et anslag for lærermangel som det er vanskelig å se at det er dekning for – 4000 i 2020, økende til 7000 i 2035. Dette er tall jeg ikke har kunnet finne i den rapporten man viser til. Her heter det at det kan «…bli en underdekning på omtrent 13 700 årsverk fra allmennlærere i 2035. Under-dekningen er i 2020 er beregnet til å være 9000 årsverk …» (SSB rapport 2012/18, s. 26). Det ser ikke ut som dette kompenseres ved bedre tilgang på lærere med fagstudier pluss praktisk-pedagogisk utdanning, og uansett forbereder denne utdanningen sjelden for de laveste klassetrinnene. Det er altså fare for at nesten hver sjette lærerstilling i grunnskolen blir stående uten kvalifisert lærer i 2020. Det vet vi vil gå ut over elevene utkantnorge – tvilere kan lese en NOU 1978 om lærersituasjonen i NordNorge. Da er det uansvarlig å stille opptakskravene så høyt at lærerproduksjonen synker drastisk.

Forslaget om 5årig masterutdanning for alle lærere bør man også besinne seg på. Det vanlige har vært og er at studenter siles underveis i løpet, og ikke få ta master uten et visst karakternivå på bachelor. Lærerstudenter er som gruppe svakere enn de som på denne måten har blitt silt, men det legges ikke opp til siling underveis – med mindre man kan bli førskolelærer med ufullført lærerutdanning? Det vil oppstå et massivt press for å gi bestått til svake masteroppgaver. Departementet har allerede uttrykt bekymring for at man gir for gode karakterer på små universiteter og en del høyskoler.

Så – snu i tide, lytt til erfarne fjellfolk.

Gå til innlegget

Mannebiskopenes tid er midlertidig forbi

Publisert over 6 år siden

Det tryggeste vil være at de aktuelle bispedømmeråd i noen år framover bare nominerer kvinner.

I en kommentar som ennå ikke ligger ute på Verdidebatt, skriver tro- og kirkeredaktør Jordheim om de tre siste bispeutnevnelsene: «Vi kan nå slå fast at Kirkerådet tenker annerledes om grasrotmedvirkning og kjønnsbalanse enn den rødgrønne regjeringen gjorde.»

Det var vel ingen overraskelse.

Men for å vri på et kjent uttrykk: Hva angår disse tre utnevnelsene er kanskje helheten mindre enn delene: Utnevnelsen av tre relativt konservative menn bør ikke nødvendigvis sees som en helt bevisst kursendring, men kan også sees som utfallet av tre separate saker.

For å ta den siste først: Jeg mener en biskop i Nord-Hålogaland må kunne snakke noenlunde godt samisk. Dermed fremtrer utnevnelsen av Øygard som rimelig.

Hva angår Tunsberg, var det vel nesten slik at når Stortings- og ikke minst Aftenpostprest Dahl, som også hadde markert seg med bemerkelsesverdige gudstjenester i Trefoldighetskirken i Oslo, omsider hadde latt seg nominere, og hadde fått bred tilslutning, måtte man utnevne ham. (Siden vi er noenlunde jevngamle, har jeg i mitt stille sinn tenkt at det kanskje burde innføres aldersgrense for nominasjon. Men Churchill overtok 2. verdenskrig i langt høyere alder, da klarer sikkert Dahl noen småbyer og et par dalfører i noen år.)

Utnevnelsen i Agder fremtrer i ettertid som den svakest begrunnede. Men det var den første, og her kunne nok et visst markeringsbehov gjøre seg gjeldende. Det kunne likevel vært kjekt om Reinertsen på forhånd hadde gjort det klart at han ikke vier fraskilte.

Ovenstående er skrevet ut fra tanken om å ta alt i beste mening. Men nå har Kirkerådet brukt opp mannekvoten. For å markere dette, vil det tryggeste være at de aktuelle bispedømmeråd i noen år framover bare nominerer kvinner.

Gå til innlegget

Ekteskapssaken ut av lokale kirkevalg

Publisert over 6 år siden

Spørmålet om ekteskap mellom likekjønnede bør ikke bli tema ved menighetsrådsvalgene. Det kan gjøres ved at alle bispedømmerådsrepresentanter velges direkte, og ikke slik at noen velges via menighetsrådene.

På Vårt Lands Verdidebatt.no fremmet en debattant før sommerendet mildt fromme ønske at aktørene i den kommende kirkevalgkamp måtte legge fra seg våpnene i våpenhuset. Jeg mener striden kan dempes ved kloke vedtak i løpet av høsten i bispedømmerådene i Agder, Bjørgvin og på Møre, samt kanskje et par andre steder.

Som følge av en nokså uryddig prosess har nemlig kirken fått en valgordning der valg til bispedømmeråd ikke nødvendigvis blir et separat valg, men blir del av menighetsrådsvalget. Dette skjer dersom et bispedømmeråd bestemmer at inntil tre av de sju leke representantene til rådet, som også representerer bispedømmet i Kirkemøtet, skal velges ved indirekte valg – altså at menighetsrådene skal velge disse.

Lister. I de bispedømmer som eventuelt bestemmer seg for det, har et kirkelig parti med én enkelt hovedsak neppe noe annet valg enn å stille lister til flest mulig menighetsrådsvalg. Slik kan de sikre seg flest mulig av de inntil tre bispedømmerådsrepresentantene som skal velges via menighetsrådene.

Men da vil altså spørsmålet om ekteskap for to av samme kjønn bli et tema ved helt lokale valg. Siden temaet er omstridt, risikerer man at våpnene ikke plasseres i våpenhuset, men bringes inn i det lokale kirkerom. Det bør man unngå, ved å fatte kloke vedtak fjernere fra det lokale nivå.

Uheldige virkninger. Ved å fatte vedtak om at alle leke bispedømmeråds- og kirkerådsrepresentanter skal velges direkte, ville rådene også bidra til at uheldige virkninger av valgordningen blir borte.

Dersom man bare skal velge fire av sju representanter ved direkte valg, kreves det nemlig, med den opptellingsmåten som skal brukes, nesten dobbelt så mange stemmer for å få et mandat, som når alle sju velges direkte. Jeg skal ikke gå i detaljer om opptellingsreglene.

Men hvis det i et bispedømme er avgitt omlag 91.000 stemmer, og skal velges sju mandater, oppnås sistemandatet med omlag 7.000 stemmer. Skal det bare velges fire, kreves det ut fra reglene hele 13.000 stemmer for å få sistemandatet.

Når vi nå har fått en kirkelig gruppering som må ventes å stille liste i alle bispedømmer, vil denne ulikheten bli tydelig når man sammenlikner resultatet i to bispedømmer av noenlunde samme størrelse. Dette er en udemokratisk svakhet, fordi den innebærer en systematisk og villet ulikhet i den enkelte velgers innflytelse – i noen bispedømmer halveres velgernes innflytelse.

Det kan være tjenlig å gjennomgå saksbehandlingen som har medført at kirken har fått denne udemokratiske ordningen, som søkes fremstilt som et kompromiss.

Motstand. Allerede høsten 2012 markerte Kirkerådet motstand mot valg med flere lister, såkalt forholdstallsvalg. Man ville stille svært høye krav til antall underskrifter for at det kunne stilles liste, nemlig 500, som ved fylkestingsvalg, uten å ta hensyn til at ved kirkelige valg er antall velgere som stemmer, langt mindre. Etter en del fram og tilbake forslo man et krav på 150 underskrifter, og fikk ros fra departementet for det.

Kirkerådets flertall fastholdt imidlertid sin motstand mot valg med flere lister, i form av forholdstallsvalg. Under Kirkemøtet 2013 ble det som ledd i motstanden fremmet et nokså ekstremt forslag om at velgerne bare skulle kunne avgi stemme på to-tre av dem som sto på den listen man håpet ville bli den eneste.

Ordning med forholdstallsvalg ble likevel vedtatt som en mulighet på Kirkemøtet i 2013, men da altså med åpning for avgrensning av det antall bispedømmeråds- og kirkemøterepresentanter som kan velges direkte. Men dersom man begrenser antallet som velges direkte fra sju til fire, er det bare de fire som fordeles proporsjonalt med det antall stemmer som avgis ved det åpne offentlige valget. De øvrige tre fordeles på annen måte. Siden det helt overordnede siktemålet med forholdstallsvalg er størst mulig proporsjonalitet i mandatfordelingen, blir dette udemokratisk.

Skjevheter. Dette såkalte kompromisset var nok preget av tenkemåter knyttet til den type valg man hadde hatt så langt, nemlig personvalg (i form av såkalt preferansevalg). Ved personvalg kan det være meningsfullt å velge noen direkte og noen indirekte, f eks for å kunne justere skjevheter i geografisk representasjon.Siden kandidatene ikke representerer noen gruppe, er det egentlig ikke så viktig hvem som blir valgt og hvordan de velges. 

Men når man har partivalg i form av forholdstallsvalg mellom ulike lister, vil denne muligheten for å korrigere på det nærmeste falle bort. Er for eksempel ikke Sogn blitt representert ved det direkte valget, er det ikke gitt at man kan få inn en sogning i annen omgang heller. Da er det nemlig kandidatenes plassering på listene som slår ut.

Utredet ikke. Likevel kan man støte på justeringsargumentet til topps i det kirkelige og det kirkebyråkratiske hierarki. Dette skyldes nok at det kirkelige byråkrati aldri utredet forholdstallsvalg mellom ulike lister og konsekvenser av dette, enten fordi man ikke ville, eller fordi man ikke fikk lov av Kirkerådets flertall. Dermed ble det aldri tydeliggjort at det som kunne fremtre som et rimelig kompromiss ved personvalg, nemlig åpning for at tre kan velges ved indirekte valg, blir en udemokratisk ordning ved partivalg, fordi velgernes innflytelse blir systematisk ulik.

Dette kan altså bispedømmerådene rette opp, ved å vedta at alle leke representanter kan velges direkte. Samtidig unngår man da at et kirkepolitisk stridsspørsmål blir et hovedtema i de lokale menighetsrådsvalg, slik det vil bli dersom det stilles flere lister der.

Ikke rimelig. Noen vil kanskje hevde at ansvaret for å unngå at spørsmålet om ekteskap mellom likekjønnede blir et lokalt stridsspørsmål, hviler på den gruppe som eventuelt velger å stille alternative lister også ved menighetsrådsvalg.

Det fremtrer ikke som en rimelig betraktningsmåte. En gruppe eller et parti må ha full anledning til å fremme sin sak ved å benytte de eksisterende valgordninger på den måte som tjener deres sak best. Det er valgarrangørene, i dette tilfelle bispedømmerådene, som har kompetanse til å bestemme om sju eller færre skal velges direkte, som har det primære ansvaret for å legge opp til valg der det ikke oppstår unødig strid innen den enkelte menighet. Åpner man for indirekte valg, skyldes nok det at valgarrangørene selv egentlig representerer et kirkeparti, nemlig tradisjonen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere