Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Saken om konfirmantundervisning i Sogndal utviklet seg raskt til å dreie seg om kvinnelige prester. Dette kan fremstå som en form for kirkelig kollektiv navlebeskuelse. Overfor det nye myndige legfolk må biskopene nå gjøre det klart at man tilpasser seg legfolkets ønsker ved kirkelige seremonier. Det kan dempe mobbingsliknende aksjoner mot prestene.

Saken om konfirmantundervisning i Sogndal utviklet seg raskt til å bli en sak om kvinnelige prester. Jeg vil anta at det har vært over 50 oppslag om dette i Vårt Land, og kanskje nesten like mange i Dagen; over halvparten har vært leserinnlegg, i alt vesentlig fra teologer. Mitt inntrykk er at svært lite av dette har vært av interesse for andre medier.

Sett utenfra kan dette fremstå som en form for kollektiv navlebeskuelse, riktignok slik at man ikke bare ser på egen, men også hverandres navler. Prester, noen presters finstilte samvittigheter, og andre presters frustrasjon over konsekvensene av de finstilte samvittighetene, er saktens viktig nok for de innvidde (og vigslede), men blir etter mitt skjønn en avsporing i et bredere perspektiv: Hvor mange er det egentlig som er opptatt av holdningene til svært få konservative prester, og reaksjonene til nesten like få kvinnelige prester? I det som forhåpentligvis blir et siste bidrag til debatten, sier tidligere preses til Vårt Land (1.12.) at det er leit at debatten kom opp igjen, men «… at det som nå er kommet fram om en del kvinners erfaringer, har gjort det til en nødvendig debatt». Javel, men det fremstår som manglende sans for proporsjoner at dette har fremstått som det viktigste tema i kirken høsten 2020. Og hva betyr det egentlig at det var ‘leit’ at debatten kom opp igjen? Siden debatten sies å ha vært ‘nødvendig’, kan det ikke bety at den ikke hadde noen hensikt. Antagelig betyr det at det er leit at det fortsatt finnes aktører som er mot kvinnelige prester. Og det er det jo.

Mitt utgangspunkt for å kommentere saken fra Sogndal har vært at man i konfirmasjonsundervisning må ta hensyn til foreldrene, som representanter for det jeg har kalt det nye myndige legfolk. Her har jeg merket meg biskopen i Nord-Hålogaland nå har fratatt soknepresten i Kautokeino ansvar for slik undervisning, ut fra en liknende situasjon som den i Sogndal. Dette gjenspeiler respekt for foreldrenes mandat, som kirken og kristenfolket betoner hva angår friskoler.

Avisen Dagen har i en leder pekt på at lokalsamfunn kan mobbe prester: «Hvordan opplever de arbeidsmiljøet sitt, alle de prestene som ikke vil vie homofile og som blir nærmest mobbet bort fra sine lokalsamfunn?» Spørsmålet var egentlig et forvirrende brudd med innholdet i lederartikkelen forøvrig, men kan bidra til en nyansering av uttrykket det nye myndige legfolk: Det består vel av to grupper, nemlig de som er innenfor og de som er utenfor kirken. Kirken kan ikke ha ambisjoner om å tøyle de sistnevnte.

Men overfor det nye myndige legfolk innen kirken bør kirken ha en klar og felles strategi. Strategien må ha som utgangspunkt at i årene fremover vil mange myndige oppleve det som svært problematisk at prester nekter å vie likekjønnede; noen av disse vil med markere seg sterkt, både i lokalsamfunnet, og ellers – grunnen er at nektelsen oppfattes som diskriminerende overfor en gruppe som er grovt forfulgt i andre deler av verden. Et aspekt ved kirkens svar bør være full åpenhet om ordninger av samme art som dem som er innført når et homofilt par ønsker å gifte seg i en kirke hvor den eneste presten er mot vigsel av likekjønnede, og hvor man nå har sett et eksempel på den samme ordning ved konfirmasjon – kirken finner en annen prest. Slik bør det også være ved dåp og gravferd. (Tilsvarende bør gjelde i motsatte tilfeller, dersom noen ikke vil ha en prest som vier likekjønnede.)

Det som imidlertid lett kan ha festet seg i den større offentlighet etter hendelsene i Sogndal, er biskop Nordhaugs sterkt polemiske utsagn mot en foreldrerepresentant i det som vel er NRKs viktigste nyhetssending, Dagsnytt 18, på 4. september (jeg prøver å sitere ordrett, ikke etter NRKs teksting): «Vi må kunne snakke sammen. Og jeg frykter for liberaliteten i dette samfunnet hvis den type meninger som Mikael Bruun har, skal bli møtt med en sånn type ‘no platforming’. Han skal ikke få ordet i forhold til våre konfirmanter.» Videre: «Hvis brukere av kirken fikk lov til å velge prest som om dette var en form for selvbetjening, så ville vi fått en helt uholdbar situasjon. For det ville jo ikke bare gjelde konfirmasjon. Det ville gjelde dåp, gravferd og bryllup.»

En sak for seg er at en prest som preker nesten hver søndag, ikke med rimelighet kan sies å bli utsatt for 'no platforming'. Viktigere er det at Nordhaugs uttalelse om selvbetjening langt på vei var vill-ledende hva angår bryllup; senere er den altså også blitt det hva angår konfirmasjonsundervisning.

Jeg er forbauset over at ingen har søkt å korrigere det inntrykket som her ble skapt. Kirken tilbyr ikke selvbetjening, men tilpasser seg ‘kundenes’ ønsker ved i hvert fall to av de fire seremoniene det er tale om. Det er nødvendig at biskopene gjør dette helt klart overfor det nye myndige legfolk, både de innenfor og de utenfor kirken, og samtidig signaliserer at man vil også tilpasse seg krav fra legfolket ved dåp og gravferd. Et utfall mot konfirmantforeldre fra biskopen i det bispedømme hvor det synes som flest «… kvinners erfaringer, har gjort [kvinneprestsaken] til en nødvendig debatt» er ikke tjenlig som kirkens siste ord i denne saken, og utfallet dempes bare i beskjeden grad av kursendringen i Nord-Hålogaland, som neppe så mange har lagt merke til.

(Dette innlegget er oversendt bispemøtet, som en purring nr 2, to måneder etter min første henvendelse om denne saken.)

Gå til innlegget

Det har i realiteten vært partier i kirken svært lenge, og lenge har det også vært anledning til å stille alternative lister ved kirkevalg. Å gå inn for bredt sammensatte lister som eneste løsning krever regelendringer som vil møte motbør, bl a fra Bønnelista, som ble etablert for å sikre lister der alle har samme syn på viktige spørsmål.

Nei til partier. I anledning den tilstundende høringsfristen for valgordninger i kirken har Dagen intervjuet tre personer. De er alle skeptiske til partidannelser – idealet hos alle tre er ‘samlende’ lister, fra nominasjonskomiteer som oppnevnes gjennom en prosedyre med utgangspunkt i bispedømmerådene.

Hvilken regel vil man endre? Det som ikke fremkommer, er at muligheten for å stille alternative lister er en ordning vi har hatt svært lenge. Hvis man vil endre dette, må man enten fjerne den bestemmelsen som åpner for slike lister, eller, slik Kirkerådets administrasjon prøvde i 2012, stille så høye krav til antall underskrifter at alternative lister nærmest blir en umulighet. Jeg har gjentatte ganger i Vårt Land spurt Erling Birkedal, som fremstår som lederen for den gruppering i Kirkemøtet som er valgt fra nominasjonskomiteenes lister, og som, i likhet med de tre intervjuede, også vil bort fra partier, hvilken av disse to løsningene han ville gå for. Han har ikke svart. Han ble heller ikke valgt som leder for Kirkerådet … .

Historieløst om partier. De som hevder at man ikke skal ha partier i kirken, kjenner ikke Den norske kirkes historie. Vi har lenge hatt store partier i form av legmanns-organisasjoner, som ofte står i klar opposisjon til andre aktører i kirken; noen av organisasjonene holder særskilte gudstjenester som et alternativ til kirkens; NLM står med det ene beinet utenfor. Med basis i organisasjonene etablerte man sin egen institusjon for utdanning av prester, Menighetsfakultetet. Mange prester derfra hadde (og noen har fortsatt) finstilte samvittigheter som forbød dem å samarbeide med kvinner som er prester; deres og andres holdninger til homofile har aktualisert spørsmål om en beklagelse fra kirken. Organisasjonslederne samlet seg en gang i året på Geilo, med lite slalåm og desto mer rett lære, som et slags alternativt bispemøte. Dette var kanskje bare tilløp til partidannelser. Men for nøyaktig 100 år siden tok man skrittet fullt ut, ikke ved å etablere et formelt parti, men ved å vedta at man ikke skulle ha noe å gjøre med dem man var uenige med: Den såkalte Calmeyergatelinjen besto i at ingen skulle «… betros lederansvar og forkynneroppgaver om han ikke sto klart på Skriftens og bekjennelsens grunn» (Wisløff, No krk.hist s 238). De aller fleste organisasjoner og mange prester sluttet seg til denne linjen; dette innebar at kirken besto av ett Stort Parti, med front mot smågrupper i utkanten; ingen ‘samlende’ lister der i gården. Etterhånden ble frontene mindre klare, men jeg mener å ha registrert at biskoper i Stavanger fortsatt ikke får tale på alle bedehus. Og i 2012 måtte noen av oss engasjere oss mot Kirkerådet, for å gjøre det mulig for smågrupper å få fram nok underskrifter til å etablere alternative lister til listene fra nominasjonskomiteene fra Det Store Partiet.

Lerø – vindskjevt om strategi. Det er uklart om Magne Lerø, som i intervjuet omtales som presteutdannet redaktør, går inn for en av disse to måtene å få bort partiene på. Men han er uansett skeptisk til partier: En modell med partier innebærer «… å hente frem motsetninger og lage lister av denne motsetningen. Det er en dårlig strategi for å holde sammen». Utsagnet gjenspeiler en så vindskjev forståelse av utgangspunktet at man tviler på at han har fått sitatsjekk. Utgangspunktet for partidannelse – allment og i kirken – er ikke at noen leter etter motsetninger, og så etablerer partiene. Utgangspunktet er at ulike grupper har ulike interesser; partiene blir etablert for å fremme disse interessene, som man anser som viktigere enn samhold. Man etablerer ikke partier derom samhold er viktigst.

Hans tro er upresis når han «… tror utviklingen [med partier] kom i forbindelse med avviklingen av statskirkeordningen». Mulighetene til partidannelse i form av ulike lister hadde som nevnt lenge vært der. Det som kom da statskirken ble avviklet, var, som han også fremholder, først og fremst en valgordning som skulle sikre «større oppslutning om kirkevalg». Men det var neppe noe mål i seg selv å «få frem stridssakene og listene» fordi «temperaturen måtte opp», slik Lerø hevder. Muligheten for å danne partier ble først benyttet etter at man på et kirkemøte ikke fikk flertall for noe forslag (av tre) i spørsmålet om vigsel av likekjønnede. Det var tydelig at de ulike gruppene hadde uforenlige standpunkter. Da ble Åpen folkekirke etablert. Etter valget fikk de flertall for sitt syn; minst en motstander forlot umiddelbart møtet, andre meldte seg senere ut av kirken, en del tok ikke gjenvalg. Målet var aldri ‘å holde sammen’, målet var å få avsluttet en sak som hadde vært uten løsning lenge.

Bønnelista – ‘rene’ lister. Dette partiet har et helt annet utgangspunkt. Et hovedmotiv for etableringen var knyttet til selve valgordningen; velgerne skulle ikke være tvunget til å benytte en liste med kandidater med ulike synspunkter, hvor man ikke kunne stryke alle dem man var uenig med. Listas sekretær «… opplevde at han ved forrige valg endte opp med å stemme på folk han ikke var enig med på grunn av sammensetningen på nominasjonskomiteens liste» (Dagen 14.12.18).  Man ønsket en ‘rene’ lister, der alle hadde samme syn på viktige spørsmål. Bønnelista vil derfor ikke kunne vende tilbake til det Lerø kaller ‘normalen’, med ‘samlende’ lister. For denne gruppa vil en liste bare være samlende dersom alle kandidatene står for det samme.

Holbek om bredde. Holbek, som omtales som mangeårig kirkejournalist i Vårt Land, betoner at nominasjonskomiteene hadde «… stor makt til å lage lister som reflekterer den eksisterende bredden». Men slik bredde vil altså ikke Bønnelista ha på listene.

Frimodig kirke – valg med pervers effekt (velgerne bidrar til det stikk motsatte av hva de ønsker). Lederen av Frimodig kirke, Sverre Elgvin Lied, er den eneste kirkepolitiske aktøren som er intervjuet; han er leder i det konservative ikke-partiet Frimodig kirke, som sto bak kumuleringsaksjoner på nominasjonskomiteenes lister. Ved forrige valg var det en gruppering med navn Levende folkekirke som sto for slike aksjoner. Da var de meget vellykkede, og medførte at den bredden som nominasjonskomiteene hadde frembrakt på listene, ikke ble reflektert i valgresultatet – de aller fleste som ble valgt fra disse listene, var ifølge evalueringsrapporten konservative kandidater som var anbefalt av Levende folkekirke. Ved siste valg hadde ikke Lieds gruppe samme suksess, pga Bønnelista: I bispedømmer hvor de Frimodige bare anbefalte en enkelt, foretrakk nok de fleste konservative velgere å sikre seg, ved å bruke Bønnelistas rene lister. Men i de fem bispedømmer hvor de Frimodige anbefalte flere, var 85 prosent av dem som ble valgt fra nominasjonskomiteenes lister, anbefalt. Slik sett er Elgvin Lied partileder, for en undergruppe av dem som er valgt fra nominasjonskomiteenes lister.

Det store problemet med anbefalingsaksjoner av den typen de Levende og de Frimodige har iverksatt, er at de gir en pervers effekt for velgere som ikke støtter de anbefalte konservative kandidatene, men ønsker å støtte andre kandidater på disse listene: De har, siden de ikke er del av en organisert aksjon, små sjanser til å nå fram med egne kumuleringer, men sikrer at listen får flere stemmer, og dermed flere mandater, som ofte står for det stikk motsatte av hva disse velgerne står for. Nominasjonskomiteens lister ble i realiteten ikke lister som sikret bredde hva angår valgresultatet, men partilister for konservative aksjonsgrupper. Velgere som brukte listene, men ikke var enig i anbefalingene, ble lurt; det var ikke å vente at de kunne gjennomskue anbefalingsaksjon der virkningen ved siste valg ikke ble gjort kjent av den ansvarlige for valget, nemlig Kirkerådets administrasjon – der kjente man virkningen, fra evalueringen av forrige valg, men sa ikke et pip.

Urealistisk om dramatikk. Jeg er enig i at det kan virke ‘dramatisk’, slik det hevdes i innledningen til intervjuene, at man nå kan oppleve at man i et bispedømme bare får en enkelt partiliste. Men at så skjer er neppe realistisk – Bønnelista stilte i 9 av 11 bispedømmer. Og det vil nok komme flere lister. Skulle det mot formodning bli slik at man i et bispedømme må gå til valg med bare en enkelt partiliste, gjenspeiler det situasjonen i angjeldende bispedømme: Andre grupperinger er så svake, eller anser sine muligheter som så små, at de ikke makter eller orker å ta bryet med å stille liste.

Slutt på lettvint skumming av fløten. Den lettvinte løsning som Levende folkekirke og Frimodig kirke har benyttet, nemlig å skumme fløten av nominasjonskomiteenes virksomhet, vil ikke lenger foreligge. Uttrykket ‘skumme fløten’ er sakssvarende: Nominasjonskomiteens liste er lik en melkebøtte, der de kandidater som oppfattes som fløte, er fordelt jevnt i melken. Men gjennom organiserte kumuleringsaksjoner stiger de, lik fløten, opp til overflaten, og blir valgt.

Et nedstemt alternativ. Selv er jeg ansvarlig for et alternativ som ble nedstemt på Kirkemøtet i 2018, at dersom det bare foreligger en enkelt partiliste innen fristen, skulle bispedømmerådet på banen; de ‘skulle da drøfte situasjonen, og kunne ta steg for å etablere en alternativ liste’. Under behandlingen på Kirkemøtet fant man imidlertid at bispedømmerådet ikke bare skulle drøfte; rådet måtte etablere en alternativ liste. Slik forpliktelse ville jeg unngå – jeg så for meg et mildt fortvilet mindretall i bispedømmerådet som sa: «Må vi? Mange av våre meningsfeller har prøvd, uten å lykkes». (Flertallet, eller mange i rådet, måtte antas å høre til det partiet som allerede hadde stilt liste.) Dessuten kunne det justerte forslaget innebære at folk som overveiet å stille liste, ikke gadd å ta bryet, fordi bispedømmerådet uansett måtte fikse en alternativ liste. Men heller ikke dette justerte forslaget fikk tilslutning – flertallet stemte for en valgordning som åpnet for perverse effekter.

Konkluderende: Slik jeg ser det, representerer Lerø, Holbek og Elgvin Lied Det Store Partiet, det gjelder også Birkedal; de vil helst at det bare skal foreligge en enkelt liste. Men nå er der altså etablert andre partier. Å fjerne dem kan man saktens ønske, men det krever endringer i reglene, som det helt klart ikke er flertall for. Hva det blir flertall for, gjenstår å se – jeg håper man går for partilister. Hvis det i et bispedømme ikke stilles noen partiliste, vil man få en samlet liste, men den blir ikke samlende: Frimodig kirke, eller en ny versjon av et konservativt ikke-parti, vil sikkert anbefale noen kandidater, mens andre grupper vil anbefale andre. Det vil bli en gjentakelse på regionalt nivå av valget i 2011, da to grupperinger, Mor-far-barn og Raus folkekirke, anbefalte hver sine kandidater, som sto på samme liste. I realiteten hadde vi altså partier allerede da. Jeg kan ikke huske noen som mente det var galt – alle visste at der var ulike meninger innen kirken. Men representantene for Det store partiet ser det vel slik at synden kom inn i kirkevalgene da man klippet opp den felles lista, og fordelte kandidatene på to (eller flere) lister.

Gå til innlegget

Kirkevalg: Egil Morland som republikaner

Publisert 4 måneder siden

Å være kirkelig valgfunksjonær er noe av det kjedeligste som finnes, fordi det er så lite å gjøre. Morlands forslag ville gjøre det enda kjedeligere. Men det ville sprite opp funksjonær-tilværelsen hvis man samtidig kunne ta seg av valgene for katolikker, baptister og humanetikere … .

Min kollega, for så vidt som vi begge er professor emeritus, Egil Morland, har i Dagen for 6.11. skrevet om kirkevalg. Jeg har kommentert hans innlegg i den avisa, men siden dette dreier seg om et forslag som nå er til høring i kirken, kan saken ha interesse også for Vårt Lands lesere.

Morlands hovdanliggende er at han er mot at kirkevalg og offentlige valg skal avholdes samtidig og på samme sted. I tilknytning til dette fremmer han et snodig synspunkt på valgdeltagelsen den gangen kirkelige valg ble avholdt umiddelbart etter en gudstjeneste; det kan virke som det er denne ordningen som han helst ville tilbake til.

Da jeg leste hans innlegg, assosierte jeg umiddelbart til en kommentar om valget i USA: Mens det her til lands anses å være av største viktighet å få flest mulig til å stemme, er der i USA en sterk tradisjon for å gjøre det vanskelig for velgerne, eller i hvert fall noen velgere. I økende grad er det stater hvor det republikanske partiet har flertall, som står for denne politikken.

For en skjønnsom vurdering av hvordan kirkevalg bør gjennomføres, er det vesentlig å ha en formening om hvor mange velgere det dreier seg om. Formelt er det ca 3 mill medlemmer som har stemmerett. Men som kjent kan kirkemedlemskap være så mangt.

I siste årsrapport for kirken har man nyansert (s 8, prosenttallene er føyet til i sitatet): «Ved hjelp av to spørsmål knyttet til tro og til hvor ofte man besøker kirken, ble respondentene kategorisert i tre grupper: De som bruker kirken aktivt (24 %), de som bruker kirken mer sjelden men ønsker å være medlem (54 %) og de som bruker kirken svært sjelden og har et distansert forhold til den (22 %).» (I dette perspektivet er ikke valgdeltagelsen ved de siste kirkevalg så gal, den er på 60-70 prosent av de aktive.)

Det vil være tjenlig om Morland klargjør om han mener det er gunstig om minst disse 24 prosentene, som utgjør ca 750.000, avgir stemme, eller om han har kriterier som tilsier at tallet bør ligge lavere; i så fall, hvilket kriterium, med hvilken begrunnelse. Jeg har vanskelig for å tro at han i fullt alvor kan mene at det er tilfredsstillende at valgdeltakelsen begrenses til det som fremgår av hans formulering «… nær 100 prosent av gudstenestedeltakarane …» på en gitt søndag. Vi emeritusser kan av og til tenke litt uklartog brøkregning er komplisert: Man kan få svært høye prosent-tall bare man gjør brøkens nevner lav nokDessuten er det veldig tilfeldig hvor mange av de aktive som går til gudstjeneste en gitt søndag. Og man ikke godt avholde valg på julaften – selv om manntall er nevnt i juleevangeliet … .

Hvis han fastholder sitt standpunkt, ville Morland styrke sine kvalifikasjoner som delstatspolitiker for det republikanske partiet. Men han er uansett kvalifisert, fordi han ønsker at velgerne skal få bryderiet med å måtte dra til et valglokale nesten hver høst, fordi kirkevalget ikke kan legges samtidig med et av de offentlige valgene. (Han vil kanskje akseptere at begge valg går samme høst, men da på ulike steder.) På dette punkt har jeg selv vært republikaner, slik også Stålsettutvalget var det, men er kommet til at hensynet til valgdeltagelse er viktigere enn å ri prinsipper om skillet mellom stat og kirke langt inn i solnedgangen.

Det er vanskelig å se tungtveiende argumenter mot samtidig valg.  Og hvis andre kirkesamfunn eller Human-etisk forbund virkelig skulle mene at en slik ordning er diskriminerende, og argumenterer noenlunde overbevisende for det, skulle det være praktisk mulig å tilby dem samme ordning som kirken har, selv om det ville bli en del manntallslister å holde styr på i valglokalene. Min erfaring som kirkelig valgfunksjonær er nemlig at det er noe av det kjedeligste som finnes, fordi det er så lite å gjøre; det ville sprite opp funksjonær-tilværelsen med flere arbeidsoppgaver – selv om man i valglokalet vel ikke kan gå inn i teologiske diskusjoner med katolikker, baptister og humanetikere … .

Gå til innlegget

Det følgende er en svakt redigert versjon av mitt brev til Bispemøtet av 23.9., som hadde samme overskrift som mitt innlegg på Verdidebatt for en måneds tid siden: ‘Det nye myndige legfolket må ikke overkjøres’. Brevet har seks punkter. Det fremgår at jeg retter oppmerksomheten mot hva som kan gjøres for å dempe reaksjoner, som kan være i form av utmeldinger.

Tilfeldigheter har medført at jeg samtidig engasjerer meg i to debatter; valg til Kirkerådet og kvinnelige prester.

Når jeg nå skriver på nytt om det siste, er det pga tre oppslag 14.10. i ulike versjoner av Vårt Land: redaktørene Aalborg og Gjøsunds partsinnlegg, og et oppslag om at 80 har meldt seg ut av DNK i Sogndal, som følge av striden der.

Det følgende er en svakt redigert versjon av mitt brev til Bispemøtet av 23.9., som hadde samme overskrift som mitt innlegg for en måned siden: Det nye myndige legfolket må ikke overkjøres. Brevet har seks punkter; det refereres til tidligere avisinnlegg. Det fremgår at jeg retter oppmerksomheten, ikke primært mot de to grupper prester, men mot hva som kan gjøres for å dempe reaksjoner, som kan være i form av utmeldinger:

1. Utgangspunktet for at jeg har engasjert meg i denne saken, er min faglige bakgrunn, der jeg har måttet berøre forholdet mellom skolens og foreldrenes mandat i forelesninger. Jeg har ikke studert dette temaet inngående.

Mot denne bakgrunnen syntes jeg biskop Nordhaug i flere sammenhenger betonet for sterkt presters rettigheter angående konfirmasjonsundervisning, særlig når dette vurderes i forhold til kristenfolkets holdning til friskoler.


2. Disse problemene blir ikke borte, selv om man nå skulle avskilte prester som reserverer seg mot kvinnelige kolleger - man vil i lang tid ha prester som ikke vil vie homofile. Jeg har antatt at aksjoner mot prester oftere vil være begrunnet i denne saken, som lett oppfattes som å dreie seg om diskriminering av et stort antall personer, som i mange land lider overlast. De færreste vanlige kirkemedlemmer vil hisse seg opp over at en gitt prest ikke vil ha nattverdsfellesskap med kvinnelige kolleger, så meget mer som dette ikke så lett blir kjent. At presten ikke vil vie homofile, blir lett kjent.


3. I disse sakene må man være oppmerksom på at stabsinterne forhold, så som relasjoner mellom kolleger, lett kan få mer oppmerksomhet innen kirken enn prestenes relasjon til kirkemedlemmer mer allment. Satt på spissen, på en nesten ufin måte: En sak som frontes av gråtende kapellaner med flashback, kan lett få uforholdsmessig stor oppmerksomhet - uforholdsmessig da sett i forhold til problemer i relasjonen mellom prester og ulike grupperinger i menighetene / kirken. Prester (og andre ansatte) er del av en klar struktur; vanlige kirkemedlemmer er ikke på samme måte integrert i strukturen.


4. I forlengelsen av dette har jeg i avisinnlegget gått inn på mulige tiltak i situasjoner der kirkemedlemmer ikke ønsker en gitt prest ved en kirkelig handling. Jeg skal gi en kort gjennomgang, noe mer systematisk enn i innlegget.

A. Vigsel: Her er det avklart at kirken skal stille med prest når et likekjønnet par ønsker å bli viet i sin lokale kirke, og presten der er i mot slik vigsel. I innlegget har jeg antatt at par (både hetro- og homofile) som stiller med egen prest, får lov til å 'nyte medbrakt'. Men hva med hetrofile par som ikke stiller med egen prest, men som ikke ønsker den lokale presten, fordi vedk er mot å vie homofile? Etter mitt skjønn er dette den minst problematiske situasjonen av de fire som behandles i pkt A-D, siden paret kan inngå ekteskap på annen måte. Bispemøtet bør likevel drøfte om man i slike situasjoner bør ha samme løsning som når det er et homofilt par som skal gifte seg, og tilby en annen prest - selv om altså den lokale presten i dette tilfelle ikke er den som motsetter seg vigsel, siden det er et heterofilt par. (For fullstendighets skyld: Det er selvfølgelig tenkelig at et heterofilt par ikke vil vies av en prest som også vier homofile. Jeg tviler på at den situasjonen vil oppstå, men jeg har kanskje vært for lenge borte fra Bibelbeltet ... .)


B. Gravferd: Her vet jeg av erfaring (!) at stiller man med egen prest, går det greit. Det spørsmål bispemøtet bør drøfte, er hvordan man stiller seg dersom avdøde har gjort det klart, eller pårørende gjør det klart, at man ikke ønsker den lokale presten, fordi vedkommende har markert seg på den ene eller annen måte i homofilispørsmålet. Her kan man ikke med rimelighet henvise til andre mulige aktører utenfor kirken som kunne forrette. Jeg ville mene at man må strekke seg langt for å etterkomme avdødes eller pårørendes ønsker, og har antydet at begravelsesbyråer her kanskje kan avlaste hva angår de praktiske problemer med å finne en prest. (Hva angår gravferd er det vel mer tenkelig enn hva angår vigsel, at noen vil ønske å slippe en prest som vier homofile, selv om det vanligste sikkert vil være opposisjon mot en prest som ikke vil vie likekjønnede.)


C. Konfirmasjon: Hva angår undervisningen må man altså avklare forholdet mellom kirkens og foreldrenes mandat, og sterkt overveie 'konfirmasjons-friskoler', ikke i regi av andre (som det visstnok skal finnes eksempler på), men i regi av den lokale menighet; begrunnelsen kan være at den lokale presten er for konservativ, eller for liberal. Hvem som forretter ved selve konfirmasjonen, følger vel av hvem som har hatt undervisningen.


D. Dåp: Dette er, som jeg skriver, det mest krøkkete, fordi det gjennomgående vil være den lokale prest som har dåp, som en del av den vanlige gudstjenesten søndag formiddag. Men fremfor å risikere at foreldre ikke døper barnet, fordi de ikke vil at handlingen utføres av en prest de misliker, bør man kunne invitere til særskilte dåpsgudstjenester med en annen prest noen ganger i året. (Her er det, som ved gravferd, sannsynlig at man vil få begge typer begrunnelser, selv om det vel vil være liberale foreldre som oftest vil opponere.)


5. "Flytt deg, så jeg kan se Jesus!" Dette utsagnet er hentet fra biskop Hageæther den eldres tiltredelsespreken i Stavanger for 52 år siden; jeg berørte det i et annet innlegg bl a på Verdidebatt. Situasjonen er at Hagesæther møter et barn i en kirke, men står slik til at han hindrer barnet i å se altertavlen. Slik jeg oppfattet Hagesæther, anså han utsagnet som et godt motto for tjeneste som prest og biskop. Utsagnet bør være retningsgivende for kirkens håndtering av kirkelige handlinger i en tid der man må forvente at det nye myndige legfolket engasjerer seg sterkere - en gitt prest kan bli skurr i kommunikasjonen. Da må presten flytte seg, og om vedk ikke vil, må vedk flyttes på - det trenger ikke å innebære noe mer enn at prost eller biskop sørger for at vedk slipper andre til.


6. Målforskyvning: Hvis man ikke gjør det, vil man uvegerlig få en målforskyvning, der middelet prester og deres situasjon blir viktigere enn målet for kirkens virksomhet - bispemøtets deltagere vil ha bedre forutsetning enn jeg for å formulere dette målet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere