Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Bjurstrøm bør beklage sin manglende innsikt i saken da hun uttalte seg i vår, herunder at hun dermed har påvirket andre til å uttale seg skarpere enn det er grunnlag for.

I et tilsvar til et innlegg av meg som ble publisert 15.6., om behovet for beklagelser i saken om påstått diskriminering av studenter fra NLA i Oslo-skolen, skriver likestillings- og diskrimineringsombudet 22.6. at hun «er klar over at det ikke er snakk om en generell ordning å være praksislærer i en avtale som gjelder en konkret skole». Utsagnet fremtrer som en sterk kandidat for bearbeiding innen aksjonen ‘Klart språk i staten’, men betyr formodentlig at hun er innforstått med det jeg skrev i Vårt Land 9.4., at det ikke slik at «… man 1) først sier at man vil være øvingslærer, og så 2) velger hvilken institusjon man skal være øvingslærer for», men at ordningen er at skoler går inn i en avtale med en konkret lærerutdanningsinstitusjon, og innen denne avtalen søker skolens lærere på deltidsstillinger som øvingslærer for denne institusjonen. Det helt sentrale er at lærerutdanningsinstitusjonen deltar i utvelgelsen av søkerne. Dette er sentralt fordi det slik skapes en klar relasjon mellom den enkelte lærer og lærerutdanningsinstitusjonen.

Det er imidlertid tvilsomt om ombudet forsto saken i mars. Da hevdet hun ikke bare det hun nå også gjengir fra Vårt Lands intervju med henne (27.3.), at «(…) dersom man først har sagt at man vil være øvingslærer, er det ikke opplagt at man fritt skal kunne velge hvem man skal være øvingslærer for». I nettversjonen av intervjuet het det også at saken kunne sies å omhandle ‘at hver enkelt lærer håndhever hvem de vil gi praksisplasser til’.  Og at det var tale om ‘vilkårlig seleksjon av hvem det er OK å samarbeide med’, slik hun ifølge intervjuet hadde skrevet i sitt nyhetsbrev.

Hun mente altså i mars at

  • Man først sier ja til å være øvingslærer, og deretter fritt kan velge for hvem
  • At det er enkeltlærere som deler ut praksisplasser og bestemmer hvem de vil gi dem til
  • At de slik kan drive vilkårlig seleksjon av hvem de vil samarbeide med.

Slik feilinformasjon bør et ombud beklage, så meget mer som det er slik feilinformasjon som vel er grunnlaget for at NLAs rektor Sødal kan hevde at hun synes å mene at studenter fra NLA blir diskriminert på religiøst grunnlag (Forskerforum 4.5.). Og det var vel med det samme feilaktige utgangspunkt at hun tidligere i vår inspirerte Stanghelle (Aftenposten 4.3.): Ombudet «… slår alarm om religionsfriheten i Oslo-skolen. Da er det alvor.»

Nå sier Bjurstrøm at hovedpoenget ikke er religionsfrihet; det er «… at vi risikerer at lærere som i utgangspunktet viser interesse for en veiledningsjobb, velger bort dette fordi det er snakk om å veilede NLA- studenter». Og videre: «Ringvirkningene av en slik tankegang har vært min største bekymring i saken.»

Det er en bekymring jeg kan dele, men bare hvis ringvirkningene blir slik at det blir svært vanskelig for studenter fra NLA å få praksis. Så vidt jeg kan forstå, er vi ikke i nærheten av en slik situasjon.

Jeg er mer bekymret for stigmatisering av det begrensede antall lærere som, fordi de ikke kan akseptere NLA verdidokument, ‘velger bort å veilede NLA-studenter’, enten ved ikke å søke, eller ved å tre ut av avtalen. Jeg kan ikke forstå annet enn at den enkelte lærer har rett til å ta et slikt valg, uten å bli beskyldt for diskriminering. Hadde det vært slik som ombudet trodde, at lærerne selv delte ut praksisplasser og dermed bestemte hvem de ville veilede, hadde det vel vært tale om diskriminering. Men når de, av noe som må ligge nær samvittighetsgrunner, sier fra seg en interessant og statusgivende arbeidsoppgave med en viss økonomisk kompensasjon, mener jeg at deres valg må respekteres.

Det er uheldig at Vårt Land ikke har villet trykke mitt siste innlegg, slik at heller ikke ombudets motsvar blir lett tilgjengelig for de lesere som kunne følge debatten i vår.

Det er også uheldig at ombudet vil fortsette diskusjonen utenfor debattspaltene, direkte med Oslo kommune. Da får vi antagelig aldri noen offentlig avklaring av et aspekt ved saken som ombudet bringer inn, nemlig at det «i sum ... ikke [har] vært lett å se hvem som har vært pådriverne for å stanse samarbeidene, eller hva som har vært den avgjørende årsaken». Anførselen kommer i forlengelsen av et utsagn om at «i de oppsigelsesbrevene fra oslorektorene til NLA som ombudet har sett, er det skolenes syn på NLAs verdier som er tillagt mest vekt, ikke de enkelte øvingslærernes meninger». Dette er en antydning av samme art som rektor Sødal har brakt til torgs, at det kan være slik at skolene rektorer vært pådrivere for lærernes oppsigelser. Dette er imidlertid en form for støy, som vel har som siktemål å bringe oppmerksomheten bort fra Bjurstrøms skjeve uttalelser i saken i mars. Oslo kommune har slått fast at man «ikke er kjent med at det er rektorer som har sagt opp avtalen når skolen har lærere som ønsker å være praksislærere for NLA».

Det mest uheldige er imidlertid at vi ikke vil få en offentlig avklaring av det jeg anser som hovedspørsmålet: Er det virkelig i strid med diskrimineringsloven å la være å søke en (deltids)stilling, eller å si opp en slik stilling? Men siden verken NLA eller ombudet sa noe om diskriminering da et par vitenskapelig ansatte sa opp sine stillinger vel NLA for et par år siden, er det nok ikke i strid med loven. Da blir påstander om diskriminering egentlig en form for sjikane av lærere som har tillatt seg å følge sin overbevisning. Diskrimineringsombudet har ikke bedrevet slik sjikane, men har, med sin uriktige saksfremstilling i mars, medvirket til at andre har sett det som berettiget å hevde at lærerne diskriminerer.

Et ombud er ikke en hvilken som helst aktør i forvaltningen. Når et ombud ikke setter seg grundig inn en sak og bringer til torgs en uriktig beskrivelse av viktige aspekter ved den, bør hun som nevnt beklage dette. Men hun må også innse at slik feilaktig informasjon kan medføre at andre aktører uttaler seg på det samme feilaktige grunnlaget, og da kan gå lenger enn det er dekning for. Vanlige deltakere i samfunnsdebatten trenger vel ikke å ta ansvar for slik feilbruk. Men et ombud er ikke en helt vanlig deltaker. Et ombud bør ta ansvar også for de virkninger hennes feil har, og ta steg for å rette opp feil som hun slik forårsaker. En offentlig beklagelse kan være en form for slik feiloppretting.

Gå til innlegget

Rektor Sødal ved NLA må nå be om tilgivelse

Publisert rundt 2 måneder siden

Det foreligger nå en autoritativ uttalelse fra Utdanningsetaten (UDE) i Oslo kommune som avklarer viktige tema i vårens debatt om den påståtte diskriminering i noen Oslo-skoler av studenter fra Norsk Lærerakademi.

Over halvannen side slo Vårt Land 18.1.21 opp at Oslo-«skoler vil ikke ha praksisavtale med NLA». I sitt første bidrag i den etterfølgende debatt om diskrimineringen anså NLAs rektor Sødal utdanningsetaten (UDE) i Oslo kommune som en medspiller: "Utdanningsetaten vil videreføre sin overordnede samarbeidsavtale med NLA og oppfordrer til generelt samarbeid med alle lærerutdanningsinstitusjonene ..." (VL 26.1). Når enkeltlærere (ikke skoler) ikke ville delta i samarbeidet, var det begrunnet med at NLA i sitt såkalte verdidokument betoner et tradisjonelt ekteskapssyn, som oppfattes som å ha front mot homofile.

Nå utsettes Søbys allianse med UDE for belastninger. I en uttalelse til Likestillings- og diskrimineringsombudet nå i juni skriver UDE: "Praksislærer står [...] fritt til å ta dette valget, ingen kan pålegges å være praksislærere."

Av dette følger det at lærere ikke kan sies å diskriminere når de ønsker å tre ut av en avtale som øvingslærere for NLA, like lite som man kan hevde at vanlige tilsatte ved NLA diskriminerte studentene da de sa opp sine stillinger, slik et par  gjorde for noen tid siden. Det å velge å avslutte engasjementer eller ansettelser, må enhver kunne gjøre, uten å bli anklaget for å diskriminere.

Sødal har senere hevdet at han ikke kunne vite hvem har vært hovedaktør i diskrimineringen: "Det ville være upassende av meg å spekulere i om rektorene går foran eller løper etter øvingslærerne sine." (Forskerforum 4.5.) Dette utsagnet er imidlertid villedende. I sitt første innlegg i saken (VL 26.1.) berørte han ikke lærerne overhodet; det var skolene som ble fremhevet som aktører i diskrimineringen.

Nå blir også skolene/rektorene frikjent av utdanningsetaten: "Slik UDE kjenner situasjonen er grunnen til at skoler har sagt opp avtaleforholdet til NLA […] at rektor ikke klarer å få rekruttert lærere ved sin skole til denne oppgaven knyttet til NLA. UDE er ikke kjent med at det er rektorer som har sagt opp avtalen når skolen har lærere som ønsker å være praksislærere for NLA."

Sødal har også ansett Likestillings- og diskrimineringsombudet som et sannhetsvitne: "Dette [at samarbeidsavtaler ble sagt opp] kaller jeg diskriminering på religiøst grunnlag. Likestillingsombudet ser ut til å være enig." (Forskerforum 4.5.)

Men ombudet har tilkjennegitt en vindskjev forståelse av situasjonen. Hun hevdet (Vårt Land 27.3.) at "... dersom man først har sagt at man vil være øvingslærer, er det ikke opplagt at man fritt skal kunne velge hvem man skal være øvingslærer for". Den forutsetningen hun her legger til grunn, er imidlertid ikke i samsvar med regelverket og ordningen med øvingslærere. Lærere søker på en funksjon som øvingslærer, ikke som en generell funksjon, men med referanse til en gitt høyskole, f eks NLA, som deltar i utvelgelsesprosessen.

Dersom ombudet skal mene noe på grunnlag av uttalelsen fra UDE, er det tryggeste å ligge lavt. Hun må vokte seg for ikke å fremme et defensorat for sin egen feilaktige beskrivelse av situasjonen. Men jeg ville tro at rektorer og øvingslærere i Osloskolen ville sette pris på en uforbeholden beklagelse av feiltrinnet. Egentlig er en slik beklagelse sterkt ønskelig av hensyn til ombudets generelle anseelse - et ombud har en slik posisjon at hun åpent bør innrømme feil når hun har uttalt seg på feilaktig grunnlag.

Også andre aktører som har bidradd til å hause opp denne saken, bør beklage: Vårt Land konstruerte på tynt grunnlag en sak som kunne styrke avisens posisjon i kristen-Norge, førsteamanuensis Strømmen Lile hevdet i avisen (20.1) at «diskrimineringen av NLA-studenter er ulovlig», KrFs utdanningspolitiske talsperson Grøvan hevdet 13.2. at "... paradokset er jo at det nå er skolene i Oslo som diskriminerer NLA studenter". Et særlig sterkt overtramp sto Vårt Lands religionsredaktør for 30.1.:«Det sterkeste signalet [praksisskolene] sender er at NLA sine lærerstudenter ikke hører hjemme i norske livssynsåpne skoler.» Og videre: signalet består i at skolene «… ikke stoler på disse studentenes evner og dømmekraft.» Dette var helt grunnløse påstander - rektorene hadde i hennes egen avis gjort det klart at lærere utdannet ved NLA er velkomne som søkere ved deres skoler.

I Aftenposten sluttet Stanghelle seg til anklagerne, i likhet med Gule i Klassekampen; disse bør også beklage. Ifølge Stanghelle har diskrimineringsombudet slått «… alarm om religionsfriheten i Oslo-skolen. Da er det alvor.» (Aftenposten 4.3.)

Men fremfor alt bør rektor Sødal beklage eller be om tilgivelse, for å bruke et uttrykk som kanskje er mer sakssvarende for en rektor ved en kristen høyskole som i en kristen avis har kommet med falskt vitnesbyrd mot rektorer og lærere i Osloskolen, til overmål i en tid da disse hadde sin fulle hyre med å holde skolene i gang mens pandemien raste. Han er den eneste av aktørene som må forutsettes å ha hatt full innsikt i detaljene i øvingslærernes relasjon til NLA.  Uttrykket 'å legge sten til byrden' har sjelden vært mer sakssvarende enn som en beskrivelse av rektor Sødals usanne anklager.

Hvis han ikke selv vil beklage, har vel skolen en styreleder, som kan gjøre det på NLAs vegne. Og om også styrelederen skulle svikte, har NLAs eier-organisasjoner styreledere som burde kunne ta denne nødvendige oppryddingen.

Gå til innlegget

KrF vil vedta en resolusjon om konflikten mellom NLA og fem Osloskoler. Det bør man unngå. Det dreier seg ikke om boikott eller diskriminering, men om enkeltlæreres soleklare rett til å la være å søke eller tre ut av funksjoner som øvingslærer for NLA

I et oppslag på nettavisen Khrono 29.4. i anledning KrFs landsmøte, om ‘Oslo-skolers boikott av NLA’, fremgår det at partiet vil fremme en resolusjon der man sier at man «… er enig med Likestillings- og diskrimineringsombudet som mener Oslo-skolenes markering er problematisk med tanke på religionsfriheten».


1. En viktig kilde for resolusjonen må være et intervju med ombudet i Vårt Land 27.3.  Der heter det: "Bjurstrøm tror ikke rektorene kan pålegge lærere å være øvingslærere. Men dersom man først har sagt at man vil være øvingslærer, er det ikke opplagt at man fritt skal kunne velge hvem man skal være øvingslærer for. Det er et vanskeligere juridisk spørsmål, sier hun."

Det direkte sitatet innledes med forutsetningen at ‘man først har sagt at man vil være øvingslærer'. Men det er det ingen som har 'sagt' - det er en forutsetning som ikke er i samsvar med regelverket og ordningen med øvingslærere.

Hvis man googler ‘øvingslæreravtale’, finner man følgende formulering, i vedlegg 1 a til rundskriv F-04-05: "Utvelgelsen av hvilke lærere … som skal ha funksjon som øvingslærer … foretas etter intern utlysning av rektor, en representant for høyskolen og en tillitsvalgt." Her ser man klart at lærere søker på en funksjon som øvingslærer, ikke som en generell funksjon, men med referanse til en gitt høyskole, som deltar i utvelgelsesprosessen."

Det er altså ikke slik at man 1) først sier at man vil være øvingslærer, og så 2) velger hvilken lærerutdanningsinstitusjon man skal være øvingslærer for. Dermed bortfaller det Bjurstrøm benevner det 'vanskeligere juridiske spørsmål'.

Det lærere gjør, er 1) å søke om å bli øvingslærer for en gitt institusjon, og 2) motta studenter fra denne institusjonen.

Rimeligvis står man fritt til å la være å søke, og til å tre ut av avtalen etter nærmere regler. At man lar være å søke, kan umulig være en sak for diskrimineringsombudet. At man trer ut av en avtale, må også være noe den enkelte øvingslærer står fritt til å gjøre. Det kan ikke ligge under diskrimineringsombudets mandat å vurdere enkeltlæreres begrunnelse for å tre ut.

Hvis ingen søker, eller alle trer ut av ordningen, må rektor meddele dette til lærerutdanningsinstitusjonen.

Det altså ikke tale om 'at hver enkelt lærer håndhever hvem de vil gi praksisplasser til', som det heter i nett-versjonen av intervjuet. Det dreier seg om å søke en funksjon eller bistilling som øvingslærer ved en gitt lærerutdanningsinstitusjon – ikke om håndheving av noe som helst. Det er heller ikke tale om 'vilkårlig seleksjon av hvem det (ikke) er OK å samarbeide med', slik ombudet ifølge intervjuet har skrevet i sitt nyhetsbrev. Det er ikke tale om seleksjon overhodet – bortsett fra at man evt ‘selekterer’ i betydningen velger å søke eller velger å avslutte engasjementet.

Ombudinstitusjonen har en nærmest opphøyet plass i norsk forvalting. Den bringes i vanry når et ombud uttaler seg uten å ha satt seg inn i regelverket på et område hun uttaler seg om.


2. Vårt Lands dekning av denne saken har vært preget av den misforståelse at det i denne saken er tale om skoler som boikotter eller diskriminerer. I det første oppslaget om saken 18.1. lyder overskriften «skoler vil ikke ha praksisavtale med NLA». To dager etter gir man førsteamanuensis Strømmen Lile en drøy side for å hevde at «diskrimineringen av NLA-studenter er ulovlig», og i et intervju 23.1. hevder han at «rektorene mangler juridisk dekning». 26.1. hevder så rektor Sødal ved NLA at «samarbeidsnekt mot NLA er diskriminering»; han refererer bl a til forarbeidene til ny universitets- og høyskolelov, og til gjeldende lov for dette feltet. 30.1. kommer Vårt Lands religionsredaktør på banen: «Det sterkeste signalet [praksisskolene] sender er at NLA sine lærerstudenter ikke hører hjemme i norske livssynsåpne skoler.» Og videre: signalet består i at skolene «… ikke stoler på disse studentenes evner og dømmekraft.» KrFs utdanningspolitiske talsperson Grøvan følger opp om diskriminering i Vårt Land 13.2.: «Men paradokset er jo at det nå er skolene i Oslo som diskriminerer NLA studenter.»

Fellesnevneren for disse bidragene er at de retter oppmerksomheten mot skoler og rektorer, uten å undersøke regelverket for engasjement av øvingslærere. Det besynderlig er at verken en førsteamanuensis, VL redaktør eller KrFs utdanningspolitiske talsperson forholdt seg til dette – de har alle ressurser til å foreta undersøkelser før de publiserer.


3. Det mest alvorlige er at NLAs rektor i sitt innlegg skrev om andre relevante dokumenter, men ikke gikk inn på regelverket.

I tillegg til den overordnede formulering i rundskrivet, har jeg gjort meg kjent med den kontrakten som Sødals forgjenger Waaler i sin tid utformet for partnerskapsavtaler mellom NLA Høgskolen og grunnskoler. Kontrakten kan leses her.

Der heter det: «Praksisskolen v/ rektor forplikter seg til å utlyse praksislærerfunksjonene … [og] velge ut praksislærere etter dialog med tillitsvalgte og NLA Høgskolen.»  Også her fremgår det at det er tale om funksjoner som utlyses, og der NLA deltar i utvelgelsen. Dette innebærer ikke at angjeldende lærere blir tilsatt ved NLA, men NLA er sterkt inne i bildet. Og samarbeidet oppfattes som å «kjennetegnes ved felles identitet som lærerutdannere» - det vil si felles identitet med NLA.

Disse (arbeids)rettslige temaene gikk Sødal ikke inn på i sitt innlegg. I stedet hevdet han: «Det som nå foregår mot NLA er diskriminering ut fra meningsforskjeller.» Meningsforskjellene dreiet seg om NLAs omstridte verdidokument.

Men hvordan man enn snur og vender på saken, er det å la være å søke på en stilling eller en funksjon, ikke diskriminering. Tilsvarende gjelder hvis man velger å fratre på en lovformelig måte. Da to ansatte ved NLA for noen tid siden sa opp sine stillinger, var det ikke noen som kom på den tanke at de da diskriminerte studentene.

Derimot har Sødal vært farlig nær å bryte budet om ikke å fremme falskt vitnesbyrd mot sin neste. Når han velger å omtale noe som er et arbeidsrettslig forhold, nemlig ikke å søke en stilling/funksjon, som diskriminering, og overhodet ikke drøfter problemet med referanse til de avtaler som er inne i bildet, fremmer han et falskt, i betydningen ufullstendig, vitnesbyrd mot de lærere som unnlater å søke. Han skaper et inntrykk av det foreligger aksjoner fra skoler, mens det altså dreier seg om den rett individer har til ikke å søke (eller ikke å fortsette i) funksjoner eller stillinger de ikke ønsker.

Det kan ikke herske tvil om at Sødal som rektor måtte være kjent med det avtaleverket som han valgte ikke å trekke inn i sin drøfting av det han påsto var diskriminering.

Gå til innlegget

Siden det må legges til grunn at alle biskopene skal delta i Kirkemøtet, innebærer det en skjevfordeling som er til fordel for de små bispedømmene. Ytterligere skjevfordeling vil være problematisk. De som går inn for fortsatt skjevfordeling, må klargjøre hvorfor de mener noen kirkemedlemmer bør ha større innflytelse enn andre.

I et oppslag i Vårt land 16.4., om Kirkemøtets sammensetning, refereres det at «de fleste av hovedutvalgets medlemmer anbefaler at antall folkevalgte medlemmer bør differensieres ut ifra bispedømmenes kirkemedlemmer».

Dette har avstedkommet en kommentar fra Broch Johansen i Nord-Hålogaland: «Hun frykter underrepresentasjon av de nordligste fylkene kan føre til at styringen av folkekirka blir mindre mangfoldsdemokratisk», og viser til at bispedømmet har et «… nasjonalt ansvar for kvensk kirkeliv». Hennes biskop «… er skeptisk til en ordning der alle delegatene skal ha likt antall medlemmer i ryggen» og «… mener geografi, urfolksrepresentasjon og geografisk størrelse også bør vektlegges». Flæten , fra Borg, som er det bispedømmet med flest medlemmer,  hevder at «… en ordning basert på medlemmer kan føles som en skjev fordeling for de minste bispedømmene.»

Biskop Øygards argumentasjon fremtrer som noe anstrengt – hva er skillet mellom ‘geografi’ og ‘geografisk størrelse’? Urfolksrepresentasjon er et viktig hensyn, men det kan ordnes med representanter som har tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett. Broch Johansen villeder når hun frykter underrepresentasjon – ingen har gått inn for det; det man har gått inn for, er å fjerne eller dempe overrepresentasjon. Flæten bør forklare hvorfor en ordning basert på medlemmer kan føles skjev.

Etter mitt skjønn kan ikke Kirkemøtet ha en sammensetning som bygger på andre prinsipper enn de som gjelder for Stortinget. Siden det må legges til grunn at alle biskopene skal delta i Kirkemøtet, innebærer det en skjevfordeling som er til fordel for de små bispedømmene. Ytterligere skjevfordeling vil være problematisk – man risikerer at velgerne ikke tar valget alvorlig, og unnlater å stemme, fordi det oppleves som rigget. De som går inn for fortsatt skjevfordeling, må klargjøre hvorfor de mener noen kirkemedlemmer bør ha større innflytelse enn andre.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere