Karin Abraham

Alder: 43
  RSS

Om Karin

Følgere

Midtøsten, minoritetene og oss

Publisert nesten 6 år siden

Etnisk nasjonalisme blir viktigere i Midtøsten. Kan det post-nasjonalistiske Europa forstå det?

-Hvorfor reagerer ingen? En norsk-kurdisk Facebookvenn beklaget seg forleden over rasistiske uttalelser fra arabiske venner på sosiale medier.

Til tross for et bredt nettverk blant norske antirasister, fikk han ingen sympatierklæringer. Det speiler tausheten ovenfor forfulgte minoriteter som drusere, yezidier, circassere og assyrere og andre kristne i Midtøsten i dag.

Særlig Syria og Irak er et lappeteppe av ulike etnisk-religiøse folkegrupper. Med islamisme på fremmarsj, styrkes disse nasjonale identitetene. Forstår, og ikke minst anerkjenner vi i Europa denne utviklingen?

En region i oppløsning

Det er ingen overdrivelse å si at Syria og Irak er i full oppløsning. Siden 2011 har over en kvart million blitt drept, og rundt 13 millioner har blitt drevet på flukt.

Det som opprinnelig var et opprør mot Assad-regimet, har blitt til en sekterisk kamp. I Syria beskytter landets rundt 10 prosent kurdere sine landområder i nord-øst mot Den Islamske Stat (IS). Sjia-muslimer leder an i den irakiske hærens fremrykning mot IS, fra øst i Irak, der de er i flertall. Drusere og alawitter er to små folkegrupper som trues med utryddelse. Også den dramatisk reduserte kristne befolkningen i regionen, blant dem assyrere, armenere og andre, tar nå til våpen.

Med totalt 74 prosent av befolkningen, utgjør sunnier et flertall i hjertet av Syria, og de dominerer også i sentrale deler av Irak. Med brutale henrettelser av sjiaer og andre, er Nusra Front og IS de mest sjåvinistiske gruppene. Raseringen av viktige før-islamske oldtidsminner, vitner om totaliteten i deres nasjonale prosjekt.

Vestlig berøringsangst

Forfatter og frilansjournalist Lars Akerhaug har dokumentert hvordan Mellomkirkelig råd skyr unna å forholde seg til kristne som en særskilt gruppe. - En må se på helheten og ikke på spesifikke grupper i konflikten, sier generalsekretær Berit Hagen Agøy i et intervju til Minerva.

Den manglende solidariteten fremstår som vanskelig å forstå for minoritetene selv: Akerhaug forteller om den kristne Fouad Senhari, som han møter i den nord-østlige Nineveh-regionen i Irak, på frontlinjen mot IS. – Jeg forstår ikke hvorfor kristne ikke bryr seg mer om oss og vår situasjon, sier han fortvilet. De ber om internasjal støtte, beskyttelse og våpen. Til ingen nytte.

Et annet eksempel på uviljen til å skille mellom forfulgte minoriteter og særlig sunni-flertallet, som selv om de er på flukt, ikke forfølges som en folkegruppe i regionen generelt, skjedde ved Krfs landsmøte i mai.

Mens en nesten enstemig sal stemte for å ta imot 10 000 syriske flyktninger, protesterte fylkesleder i Buskerud KrF, Daniel Kadrpour: – Norge må prioritere kristne, yezidier, jøder og kurdere. Disse er undertrykket. Det er på tide Vesten støtter kristne, uttalte han.

Kadrpour er selv er kurdisk flyktning fra Iran. Det er nesten utenkelig at en "vanlig" norsk politiker ville uttalt noe slikt. Det forbeholdes gjerne islamkritiske kretser.

Post-nasjonalismen

Hvorfor? Først må en presisere at dette gjelder Vest-Europa generelt, og ikke Norge spesifikt. For å forstå dette, må vi se på vår nære historie: Første verdenskrig befestet nasjonalstaten seg som den vanlige politiske enheten i Europa, til fordel for de gamle overnasjonale imperiene. Flyktningestrømmene i løpet av den andre verdenskrig befestet dette.

Forflyttingen av 12 millioner etniske tyskere fra Polen, Tsjekkoslovakia, det tidligere Yugoslavia og andre steder etter krigen, sementerte bare det som allerede var et faktum.

Relativt etnisk homogene nasjalsstater ble normen. Det varte noen tiår. Siden 1990-tallet, har Vest-Europa igjen gjennomgått betydelige demografiske endringer.

Årsakene er mangefasetterte; USA har fremstått som et multikulturelt ideal. Markedsøkonomi har foret ønsket om billig arbeidskraft, med et stadig voksende EU som inkubator for fri flyt over grensene. Et utvidet flyktningebegrep har også passet godt inn med en post-moderne post-nasjonalisme, som avviser at én særskilt etnisitet (og medfølgende kultur) har forrang i en stat. (Derav for eksempel de mange debattene rundt hva det egentlig innebærer å være norsk).

Noen få tiår senere kan en i Oslo sentrum, i likhet med enhver annen europeisk storby, knappest deschifrere noe etnisk flertall. Når kulturradikale har gått europeisk kolonialisme i sømmene, har særlig Midtøsten fremstått som et ideal. Befolkningsøkning og høyere utdannelsesnivå og derav også livsforventninger, har på sin side gjort at mange fra Midtøsten har søkt til Europa.

Drømmen om flerkulturen

En romantiserende beundring for Midtøsten har slått rot. Salahadin-dagene er ett eksempel: Her feires det osmanske storrikets toleranse, samt den gyldne tidsalder i Andalusia under den muslimske Kalifen, som et multikulturelt ideal for samtiden.

Sammenlignet med Europa i Middelalderen, var det nettopp det. Mens for eksempel jøder var fritt villt mange steder i Europa, var deres minoritetsrettigheter som "Bokens folk", nedfelt i lov i Midtøsten.

Men la oss se på fortsettelsen: Ved slutten av første verdenskrig, i 1918, falt det osmanske storriket, og landområdene ble fordelt mellom Storbritannia og Frankrike. Slik ble de moderne statene Syria og Irak opprettet. Grensene ble trukket tilfeldig, uten å ta særlig høyde for befolkningen i området.

Med fremveksten av pan-arabismen på den tiden, ble imidlertid slike demografiske spørsmål dels underordnede. Pan-arabismen var en form for arabisk sosialisme, som talte for at den arabiske verden, forent av en felles språklig, kulturell, religiøs og historisk arv, nå skulle være én nasjon. For å kunne stå imot vestlig imperialisme og kolonialisme måtte den stå sterkt og samlet.

Selv om kristne og jøder hadde vært beskyttet i det osmanske storriket, var det fortsatt i en underdanig status ovenfor det sunnimuslimske flertallet. Som ved kommunistbevegelsen i det gamle Russland, stilte mange kristne og jøder seg i bresjen for den nye og progressive ideologien, som tilsa at de nå kunne være virkelig fullverdige borgere, på lik linje med deres sunni-muslimske naboer.

En nasjonalistisk renessanse

Men, pan-arabismen leverte ikke på forventningene. Fremfor å reise seg til ny storhet, ble den arabiske verden istedet preget av fattigdom og undertrykkelse, og gjort til brikker for vestlig stormaktspill og økonomiske interesser.

På drømmen om tidligere muslimsk storhet, og på leten etter den arabiske verdens "opprinnelige sjel", har islamismen vokst frem som en stadig viktigere ideologi i senere år.

Mange vestlige progressive har forsøkt å oppta islamismen som en revolusjonær, demokratiserende og autentisk kraft, som både har maktet å utfordre korrupte diktatorer og vestlig hegemoni.

Men enten det er Hezbollahs sjiaislamisme eller Det Muslimske Brorskaps sunni-islamisme, så er den altså, i sin natur, grunnleggende sekterisk, sammenlignet med pan-arabismen.

Armenere, assyrere, drusere, kurdere, yezidier, turkmenere og maronitter. Idet minoriteter har skjønt at den tross alt inkluderende arabismen har vært på vikende front, har responsen vært en "av-arabisering".

For eksempel besøkte jeg kristne maronitter i landsbyen Jish i Galilea nord i Israel for noen år siden. I senere år har de arbeidet iherdig for å oppta deres liturgiske språk, arameisk, som talespråk istedenfor arabisk.

I 2012 gikk de til israelsk høyesterett med krav om å ikke lengre kategoriseres som arabere. - Vi er ikke arabere. Vi eksisterte lenge før araberne kom til regionen. Nå er det på tide av vi anerkjennes for det vi er, sa Shady Khalloul, en sentral skikkelse bak initiativet.

Nasjonale folkegrupper

- Selvsagt er vi forskjellige. Kurdere og arabere er to forskjellige nasjoner, svarte min norsk-kurdiske Facebook-venn, da jeg spurte om hvorvidt den jevne nordmann egentlig skjønner forskjellen. - Vi er to ulike folk med ulikt språk, historie og kultur.

Men Facebook-tråden forble tom. Den manglende responsen tror jeg handler mest om oss og våre kjepphester: Vi har i Europa opplevd multikulturalismens begrensninger. I 2010 sa den tyske forbudskansler Angela Merkel at "den hadde grundig feilet."

Allikevel: Idet nasjonalismen, i form av ønsket om nasjonal selvråderett basert på etnisk(-religiøs) tilhørighet, er på fremmarsj i Midtøsten, utfordres ikke bare vår godt befestede drøm om Midtøstens multikulturalisme som ideal. Fremveksten av etnisk basert nasjonalisme oppleves også som generelt problematisk i vårt paradigme, der etnisitet fremstår som irrelevant, eller til og med tabu.

Mange foretrekker å se en annen vei. I likhet med Mellomkirkelig råd, er "det å støtte det syriske eller irakiske folket" en snarvei ut av floken.

Slik ender vi opp med å la minoritetene i stikken.

Gå til innlegget

Ny radikalisering i Israel

Publisert nesten 7 år siden

Tenåringsdrapet i Øst-Jerusalem er trolig resultat av en ny type radikalisering blant israelsk ungdom.

«Kahane tzadak», – Kahane hadde rett. Det er ikke uvanlig å finne disse ordene tagget på vegger og veiskilt i Israel. Dette er slagordet brukt av støttespillere av Meir Kahane. Han var en radikal rabbiner fra New York, som på 1970- og 80-tallet ledet den ytterliggående Kahane-bevegelsen i Israel. I 1984 ble han valgt inn i Knesset, som eneste representant for partiet sitt, Kach.

Partiet ble imidlertid erklært ulovlig i 1988, under antirasismeparagrafen. Både Kach og den tilknyttede Kahane Chai-bevegelsen ble etter hvert satt på Israels terrorliste.

Den 12. juni forsvant de tre jødiske guttene, Eyal (19), Gilad (16) og Naftali (16) på Vestbredden. Det vakte sterke følelser da likene to uker senere ble funnet i Hebron-området. Mange israelere samlet seg for å sørge med sang og lystenning. Samtidig har hatet sydet. I Jerusalem tok flere hundre israelere til gatene. Med slagord som «Død over araberne» og «Vi krever hevn» utviklet det seg til å bli en voldelig demonstrasjon, med lynsjestemning mot palestinere.

Fordømmelse. – Kahanister, sa flere av mine venner som kjenner Israel godt, da de så bilder fra demonstrasjonen. Jeg la merke til at slagordet «Kahane Tzadak» stadig kom opp i kommentarfeltet ved Facebook-siden til «La Familia», den harde kjernen blant fotballaget Beitar Yerushalaims supportere. Det er en av flere ultranasjonalistiske grupper som ofte leder an og hisser opp stemningen ved denne typen demonstrasjoner.

Få timer etter skjedde katastrofen igjen. Nyheten ble sluppet om at Mohammed Abu Khdeir, en 16-åring palestiner fra Øst-Jerusalem, hadde blitt kidnappet. Morgenen 2. juli, få timer senere, ble han funnet brutalt drept og brent i et skogholt, få kilometer unna. Noen dager etter ble seks jødiske tenåringer arresterte, hvorav tre innrømmet delaktighet i mordet.

På tross av at det meste av den synlige ekstremismen i Israel kommer fra nasjonal-religiøs sektor, fulgte en unison fordømmelse, også derfra. En bosetterleder på ytterste høyre beklaget offentlig at han hadde spredt rykter om at Abu Khdeir var homofil, og at det var snakk om et æresdrap. Finansminister Naftali Bennett, tilhørende bosetterpartiet Jewish House, som vanligvis kommer med utspill på ytterste høyre fløy, krevde at de skyldige skulle straffes for terrorisme, på linje med palestinske terrorister. Den svært ytterliggående rabbineren Elyakim Levanon utstedte en religiøs fordømmelse og foreslo at Israel burde idømme de skyldige tenåringene dødsstraff.

Ultraortodokse familier. Hvem stod bak? Identiteten til de arresterte er ikke offentliggjort. Et overvåkningskamera som viser øyeblikkene før kidnappingen, sier imidlertid en god del om gjerningsmennene. Det fremkommer tydelig at de ikke er ekstreme nasjonal-religiøse bosettere, som vanligvis knyttes til vold mot palestinere. Fremfor karakteristika som store strikkede hodekalotter, vide jeans og lange sidelokker, bærer disse guttene hvite t-skjorter og vanlige bukser.

De arresterte kommer fra Beit Shemesh, Jerusalem og Adam, meldte Israelsk politi i en pressemelding. Det stemmer godt over ens med informasjon i israelsk presse, om at guttene kommer fra ultraortodokse, fremfor nasjonal-religiøse familier. Bekledningen og utseende tilsier at de kommer fra den Shas-assoriserte forgreningen av ultraortodokse,somhovedsakelig følges av orientalske (Mizrahi) jøder. Med det vekkes en helt ny debatt om jødisk ekstremisme i landet.

Tapte barn. Israels tapte barn, omtaler Anshel Pfeffer dem som i avisen Haaretz. Drapet vekker oppmerksomhet rundt et problem som sjeldent debatteres, hverken internasjonalt eller i Israel:

Israels grunnutdanning er sektoriell. Foruten en «vanlig», en nasjonal-religiøs og en arabisk sektor, går rundt 18 prosent av israelske barn i ultraortodokse skoler. Det meste av utdannelsen er religiøs, og det legges opp til at gutter skal fortsette med Torah-studier, også i voksen alder. Selv om utdanningsdepartementet pålegger dem å undervise i kjernefag som samfunnsfag, matematikk og geografi, er kontrollmekanismene mangelfulle.

Langt høyere. Den rigide, ultraortodokse livsstilen passer ikke alle. Ifølge offisielle tall faller 8 prosent fra, men de reelle tallene er imidlertid trolig langt høyere, skriver Pfeffer. Foruten noen små frivillige organisasjoner, finnes det ikke et ordentlig hjelpeapparat som spesifikt henvender seg til ultra-ortodoks ungdom som ønsker å forlate miljøet. 

Fra grunnskolen mangler de grunnleggende verktøy til å klare seg i storsamfunnet, det være seg videre utdannelse eller jobber som forutsetter et minimum av «verdslige» kvalifikasjoner. Denne ungdommen er særlig mottakelige for ytterliggående tankegods, skriver Pfeffer, og henviser til kahanister – og andre rasistiske grupperinger, som allerede opererer i det israelske samfunnet

Når en ser på brutaliteten i drapet på Mohammed Abu Khdeir, en uskyldig gutt som ikke hadde gjort annet enn å være palestiner, er det ikke vanskelig å tenke at handlingen forutsetter en mangel på forståelse av grunnleggende menneskeverd og toleranse for annerledes tenkende.

Fascistiske røtter. Ekstremisme som munner ut fra nasjonal-religiøse miljøer er velkjent. Selv om denne også opptar religiøs symbolikk, ligner ekstremismen som knyttes til Kahane-bevegelsen, gjerne mer på ultranasjonalistiske miljøer i Europa. Det speiler seg i en symbolbruk, knyttede never, gult og svart, som minner om tradisjonell europeisk fascisme. 

Siden ekstremisme fra denne gruppen gjerne har vært begrenset til rasistiske slagord og demonstrasjoner, har den fått relativt lite oppmerksomhet. Den siste ukens hendelser gir imidlertid et varsko om at den vinner oppslutning og blant stadig flere i det israelske samfunnet.

PUBLISERT I VÅRT LAND 12. JULI 2014

Gå til innlegget

Bidrar vi til fred?

Publisert nesten 9 år siden

I Jørgen Jensehaugens kritikk av mitt essay “Israel – fra innsiden” i Samtiden (2/2012), overser han mitt overordnede spørsmål: Bidrar vi til fred mellom Israel og palestinerne?

JørgenJensehaugens sentrale kritikk mot mitt essay er at nyansene mangler. Han peker her på det han mener er en overfladisk (eller ufullstendig) fremstilling, blant annet av flyktningproblemet og den israelske uttrekningen fra Gazastripen. Dette er imidlertid underordnede punkter i mitt essay.

Det mest interessante er derfor at Jensehaugen unnlater å forholde seg til det sentrale spørsmålet jeg stiller; Bidrar vi i Norge, med vår aktive rolle ovenfor Israel og palestinerne, til å skape fred? Eller alternativt; Bidrar vi til å spisse frontene mellom to parter som allerede står i dyp konflikt med hverandre.

Grunnlaget for konflikten

Jeg fremhever i mitt essay ulike aspekter i det norske ordskiftet og den utøvende politikk, som jeg frykter havner i sistnevnte kategori. Dette med et utgangspunkt om at målsettingen er å støtte en prosess i retning av en fredsløsning der både jøders og palestinernes legitime rettigheter ivaretas, med mål om en varig fred.

I sin kritikk velger imidlertid Jensehaugen å ta utgangpunkt i flyktningproblematikken. Selv om han tar tak i nyanser som havner på sidelinjen av tema for mitt essay, passer egentlig det godt. For palestinske flyktninger utgjør en stor del, av både problemet, og dermed også den mulige løsningen i konflikten. Og det Jensehaugen samtidig gjør i sitt innlegg, er å illustrere noen av svakhetene i forståelsen av problematikken, som jeg mener er fremtredende i ordskiftet;

Som Jensehaugen påpeker, har utgangspunktet for flyktningproblematikken en lang rekke fasetter. Han nevner blant annet de palestinerne som flyktet i løpet av borgerkrigen mellom lokale jøder og arabere, før de arabiske hærene invaderte området i mai 1948. Men det Jensehaugen imidlertid glemmer, er å trekke inn faktorer som lå til grunn for uroen.

I svært korte trekk var det slik: I likhet med med resten av Midtøsten, erobret Frankrike og Storbritannia det pre-nasjonale landområdet Palestina da de beseiret det Ottomanske imperiet etter 1. verdenskrig. Området gjennomgikk så, under sterk europeisk påvirkning, en nasjonalisering etter modell fra den fransk-britiske Sykes-Picot-avtalen fra 1916.

Både et behov og et ønske om en anerkjennelse av det jødiske folkets nasjonale rettigheter var også på bordet. Tradisjonelt hadde området vært bebodd av muslimer, jøder og kristne. Det 20. århundret hadde imidlertid sett en tiltagende jødisk innvandring til området. Og denne var altså lovlig, både under ottomansk og senere britisk lov.

Å opprette en jødisk stat i deler av landområdet Palestina, som fikk en stadig voksende jødisk befolkning, fremstod derfor som en naturlig løsning. Denne fikk da senere også oppslutning i det internasjonale samfunnet. Den ikke-jødiske befolkningen i området motsatte seg imidlertid. Dette er relevant, både med tanke de lokale motsetningene som eskalerte til kamper mellom jødiske og arabiske militser, og senere invasjonen av de arabiske hærene til det nyopprettede Israel.

Regionalisering

I 1941 raste en pogrom, også kalt Farhuden, i Bagdad, Irak. 180 jøder ble drept og jødisk eiendom i byen ble plyndret og rasert. Dette anslås å ha påvirket 50 000 av byens da 150 000 irakiske jøder. Dette var ett utslag av en forfølgelse av lokale jøder som i løpet av 1930 – og 1940-tallet tiltok over hele den arabiske verden. Og det var selvsagt ikke tilfeldig.

For den i utgangpunktet lokale konflikten i Palestina ble tidlig regionalisert. Og her kan en ikke unngå å vise til stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, og hans misjonering av Palestina-spørsmålet, som etterhvert fikk bredt gjennomslag i regionen.

Hovedfienden var opprinnelig de europeiske kolonimaktene. Aksemaktene derimot kom med lovnader om å fristille området fra de alliertes kontroll, i bytte mot arabisk lojalitet i den globale konflikten. I Adolf Hitlers direktiv 30. fra mai 1941 skriver han dette: “The Arab Freedom Movement in the Middle East is our natural ally against England. In this connection special importance is attached to the liberation of Iraq … I have therefore decided to move forward in the Middle East by supporting Iraq.”

Stormuftien, som andre arabiske ledere, dannet altså, iløpet av 1940-tallet allianser med Mussolinis fascistregime og Hitlers tredje rike. Jødene hadde historisk sett levd atskillig bedre i Midtøsten enn i Europa. Men særlig nazistene lanserte nå massive propagandaprogrammer i den arabiske verden. Nå ble et rabiat jødehat etter fascistisk og nazismens modell importert til arabiske samfunn. Zaki al-Arsuzi, lederen for Baath-partiet, som ble den toneangivende ideologien blant Midtøsten-regimene i løpet av det 20. århundret, fremhevet selv den ideologisk påvirkningen fra fascismen og nazismen.

Så; Den lokale konflikten mellom jøder og palestinere i det pre-nasjonale Palestina var altså én sak. Men den krysset snart over i en større regional og global konflikt, mellom stormakter, ideologier og etterhvert også lokale religio-etnisiteter. Og under 2. verdenskrig havnet altså araberlandene på den tapende side i alliansen med aksemaktene.

Nasjonaliseringsprosessen påfølgende det ottomanske imperiets fall markerte i utgangspunktet omveltninger over hele Midtøsten. Den britisk innsatte Hashemittiske kongefamilien i Jordan, har for eksempel Saudi Arabiske, og ikke lokale røtter, noe som også idag vekker misnøye blant visse grupperinger av jordanske nasjonalister.

Men i krysningspunktet mellom jødehatet som hadde slått rot og det faktum at mange jøder kom fra, og ble assosiert med Europa, ble Palestina-spørsmålet blitt en viktig, om ikke sentral, symbolsak i regionen. Som seierherrer hadde britene formelt sett forvaltningsrett over området. Og da lokale palestinere motsatte seg britenes delingsplan såpass innstendig, var det med en visshet om at de nøt bred moralsk, militær og økonomisk støtte fra sine arabiske søstre og brødre.

Dette var da også utgangspunktet for at araberstatene invaderte det nyopprettende Israel, da delingsplanen i 1948 ble konkretisert påfølgende FNs generalforsamlings resolusjon 181. I skjæringspunktet mellom det europeiske Holocaust og en voksende regional antisemittisme kjempet jødene, på sin side, sin livs kamp for overlevelse; Dette er grunnlaget for den fortsatt idag tilspissede konflikten.

Jødiske og palestinske flyktninger

Rundt 700 000 palestinere totalt forlot eller ble bortvist fra sine hjem i konflikten. Dette er da også grunnlaget for flyktningproblemet, som fortsatt eksisterer idag. Men palestinerne delte altså skjebne, ikke bare med rundt 800 000 jøder fra arabiske land. Men det anslås at det 20. århundret avstedkom totalt omlag 50 millioner flyktninger. Så og si ingen av disse returnerte til sine hjemsteder.

Men siden Palestina-saken var blitt såpass prinsipielt viktig, nektet araberstatene nå å patriere palestinerne som konflikten hadde gjort til flyktninger. Den arabiske liga har instruert sine medlemsland til ikke å innvilge statsborgerskap til flyktninger og deres etterkommere.

For å ivareta deres umiddelbare humanitære behov frem til en politisk løsning var på plass, opprettet verdenssamfunnet FN-organet UNWRA. Opprettelsen av et særegent organ for disse flyktningene reflekterer den særegne situasjonen. For alle andre av verdens flyktningbefolkninger reguleres av FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR). 

Flyktningenes skjebner ble nå til et forhandlingskort der målet var en politisk løsning. Men i forlengelse av de arabiske landenes motvilje til å patriere palestinerne med mål om å vinne tilbake landområdet, har retten til retur blitt ideologisert og mytologisert. Det anslås å være rundt 35 000 gjenlevende opprinnelige flyktninger. Men igjen, som et særtilfelle, går palestinernes UNWRA-status i arv. Idag, tre, fire og fem generasjoner etter, gjennomsyrer tanken om rett til retur fortsatt den palestinske og arabiske fortolkningen.

Så er det Jensehaugens forståelse av saken: Først og fremst impliserer han at både jødiske og palestinske flyktninger (da kan en anta at han mener også deres etterkommere) har “rett til retur”. Dersom en skal følge Jensehaugens logikk tilsier det at røft anslått 200-250 millioner mennesker idag skal “returnere” til områder deres forfedre ble fordrevet eller flyktet fra i løpet av det seneste århundret. Det er selvsagt lite annet enn absurd.

Det er selvsagt trist å trekke slike linjer; Men i europeisk sammenheng er dette på linje med krav som fremmes av radikale tyske nasjonalister, som ønsker rett til retur for etterkommere av tyskere som flyktet fra Polen og Tsjekkia etter 2. verdenskrig.

Og, videre må en altså være oppmerksom på dette: Det er idag rundt fem millioner palestinerne som er under UNWRAs administrasjon. Israel har 5.9 millioner jødiske, og 1.6 millioner arabiske innbyggere. Som nevnt ovenfor er kravet om rett til retur uløselig knyttet til en stadig fornektelse av eksistensen av Israel som en jødisk nasjonalstat i området. For skulle det innfris, ville palestinere blitt i flertall i Israel.

Dersom en kjøper dette som et absolutt krav, legitimerer en altså samtidig et krav som overkjører jøders nasjonale selvråderett. Dessuten, som jeg også skriver i mitt essay; Det er selvsagt utopisk å tenke seg at to befolkninger som i et århundre har stått i en dyp og blodig konflikt med hverandre, skal leve sammen på et område som knapt er 23 000 km2 i utstrekning (dagens Israel). Omtrent like utenkelig som at nær én million israelske jøder som er etterkommere fra de opprinnelige Baghdad-jødene, idag skal “returnere” til byen.

De emosjonelle og økonomiske tapene må anerkjennes på begge sider. Men når Jensehaugen og andre snakker om “rett til retur”, er det en retorikk som bidrar til å spisse frontene mellom partene, fremfor å presentere realistiske og pragmatisk forankrede løsninger på konflikten.

Men dette er imidlertid kanskje det verste ved saken: Ved å kjøpe denne fortolkningen av flyktningproblemet legitimerer Jensehaugen og andre samtidig politikken til autokratiske arabiske regimer, som i over 64 år har ekskludert sine palestinske befolkninger, som lite annet enn et sjåvinistisk pressmiddel for å unnlate å oppgi det historiske Palestina.

En befolkning som i løpet av tre, fire og kanskje fem generasjoner ikke har fått oppfylt grunnleggende rettigheter som statsborgerskap og frihet til yrkesvalg og bosetning, i land som i utgangspunktet aktivt tok part i og initierte konflikten som utløste flukten. Det, i seg selv, er en tragedie.

FN-organers redelighet

Så er det min kritikk av grunnlaget som mye av den norske fordømmelsen av Israel lener seg på. Og det er påfallende at Jensehaugen heller ikke tar tak i min påpekning av en gjennomgående uvilje til å se kritisk på strukturer om ligger bak en ofte uproporsjonal fordømmelse, både i kraft og mengde, mot Israel. Det gjelder i premissleverende internasjonale fora, hvor jeg i mitt essay fremhever FNs menneskerettighetsråd.  

Det er forøvrig høyest relevant å nevne at Syrias under det sittende Assad-regimet, som iløpet av det seneste året har gjort seg skyldig i massive overgrep mot sin egne befolkning med mange tusen drepte, nylig ble nominert som medlem ved 2013-panelet, nettopp i FNs menneskerettighetsråd. Og saken er: Siden rådet ble opprettet i 2006 har rundt 50 prosent av resolusjonene gått mot Israel. Som med nominasjonen av Syria nylig, har det vært muliggjort ved en blokkstemming av arabiske og selvutnevnte “anti-imperialistiske” land. Det er altså ikke nødvendigvis konstante moralske standarder som ligger til grunn for rådets resolusjoner, men ofte uredelige politiske og ideologiske føringer.

Og konklusjonen er denne: At et toneangivende FN-organ bidrar til å legitimere undertrykkelse er noe som burde vekke bekymring hos enhver person som sysler med Midtøsten (eller andre utsatte regioner). Det er derfor svært trist at Jensehaugen ikke adresserer dette i sitt tilsvar til mitt essay. Det er mye Israel kan, og skal kritiseres for. Men integritet i ordskiftet fordrer at en makter å skille mellom det som er legitim kritikk, og den som føres på bakgrunn av illegitime politiske føringer.

Nøkkelen er kanskje at en må se på konflikten mellom Israel og palestinerne, ikke som lokal, men som en regional, og til en viss grad også global konflikt. En må være klar over at den idag utkjempes i internasjonale fora, så vel som på bakken i Israel og de palestinske områdene.

Og; skal en klare å bidra konstruktivt, må en ta høyde for alt dette i ens tilnærming til konflikten.

Gazastripen

Også Jensehaugens kritikk av min fremstilling av den israelske uttrekningen fra Gazastripen havner i utgangspunktet på sidelinjen av mitt essay. Men Jensehaugen har selvsagt rett i at denne var unilateral, altså at den ikke var forankret i en avtale med palestinerne. Men; Kan Jensehaugen se for seg en situasjon der en palestinsk leder frasier palestinernes rett til retur?

Dersom han kjenner det palestinske samfunnet innenfra, vil svaret trolig være nei. Nettopp på grunn av det fastlåste flyktningspørsmålet innså daværende statsminister Ariel Sharon før uttrekningen i 2005 at prospektene for en endelig og bindende fredsavtale med palestinerne lå langt unna.

Demografisk sett er det Israel som har mest å tape på en situasjon der Israel og palestinerne ikke kommer til en løsning, siden landet til sist vil kunne tvinges til å innvilge palestinerne i okkuperte områder statsborgerskap. Dette omfatter rundt fire millioner mennesker. Igjen vil dette snart gi en palestinsk flertallsbefolkning, og innebære slutten på Israel med både demokrati og et jødisk fortegn. Dette stod bak den ensidige uttrekningen fra Gazastripen. For tanken var at en samtidig ville unnslippe ansvar for Gazastripens palestinske befolkning på rundt 1.7 millioner. 

Og: For det første fremstår det som svært søkt av Jensehaugen å legge skylden på Israel for Hamas’ påfølgende coup d’etat av området. Det blir nok riktigere å tilskrive årsaken til en generell politisk skjørhet i de palestinske områdene. Også det internasjonale samfunnet sviktet, da det ikke ble krevd at Hamas innordnet seg demokratiske prinsipper (som å frasi seg vold og å respektere tidligere inngåtte avtaler) da de deltok, og senere gikk seirende ut av 2006-valget. Dette la grunnlaget for striden mellom Fatah og Hamas om Gazastripen. Men at Israel skal ha gitt Hamas gratispoeng, fremstår altså som en i overkant lettvint forklaring.

Og dette leder oss til konklusjonen: En må se på konflikten mellom Israel og palestinerne på en helhetlig måte. Etter over 100 år er dette blitt til en sterkt ideologisert konflikt, ikke bare lokalt, men også regionalt og globalt. Den sjåvinistiske ideologiseringen var nok i utgangspunktet mest forankret i den arabiske verden. Men en tilsvarende illiberal, sjåvinistisk og maksimalistisk ideologi, som støtter opp om jødisk eksklusivisme og som overkjører palestinernes legitime rettigheter, har også i høyeste grad vokst frem som en premissleverandør i samtiden. I Israel fikk denne religiøst fundamenterte ideologien en boost med fremveksten av den nasjonalistisk-sionistiske bosetterbevegelsen rundt Rav Kook etter 1967-krigen, og erobringen av de senere okkuperte områdene.

Idag nyter denne gruppen økonomisk, moralsk og politisk støtte særlig blant messianske kristne, som i amerikansk sammenheng i løpet av det seneste tiåret har vokst frem som en gruppe med betydelig makt. På mange måter står en nå ovenfor to dypt ideologiske fronter som spiller mot, og styrker hverandre. Og i ytterste forstand domineres begge disse gruppene av en ideologi som ikke har noen målsetning om en varig fred som ivaretar både jøders og palestineres legitime rettigheter. For, med sine religiøst forankrede målsetninger er de ofte både irrasjonelle og kompromissuvillige. 

Også i Norge har konflikten mellom Israel og palestinerne etterhvert fått en tung symbolverdi. Debatten er ofte sterkt følelsebasert. Jensehaugen og jeg er nok enige i at objektiv nyansering trengs. Vi bør holde oss for gode til å havne i grøften, hverken på den ene eller den andre siden.

(Innlegget er også publisert ved Dagsavisens debattforum Nye Meninger).

Gå til innlegget

Hvordan kan de ultraortodokse som utgjør åtte prosent av israelerne, stille særkrav som forbud mot kvinnesang i forsvaret?

Lettvinte løsninger har bidratt til atskillelse og radikalisering av Israels ultraortodokse. Nå må en ny formula defineres for sameksistens.

- De sa at jeg ikke var sømmelig nok kledd, forklarer åtteåringen Ne’ama. Mange har fått med seg historien om den litt sjenerte jenten som ble trakassert og spyttet på av sine ultraortodokse naboer for et par uker siden. Anklagen var at hun besluddet nabolaget i den israelske byen Beit Shemesh, vest for Jerusalem.

Rant over. Hendelsen var dråpen som fikk begeret til å renne over her i Israel. Journalistene strømmet til, og tusenvis har demonstrert mot ultraortodoks ekstremisme. Problematikken er blitt bredt debattert i mediene – fra kravet om å slippe å høre kvinnesang ved militære arrangementer til kjønnsdelte busser i Jerusalem. 

Og Tanya Rosenbilt skapte overskrifter da hun i desember nektet å la en ultraortodoks mann diktere henne hvor hun skulle sitte i en buss mellom Ashdod sør for Tel Aviv og Jerusalem. Hun fortalte denne uken at hun etterpå har fått flere dødstrusler.

Det grunnleggende spørsmålet er dette: Hvordan kan de ultraortodokse, som utgjør åtte prosent av israelerne, stille slike særkrav? Og ikke minst: Hvor går grensen?

Et kompromiss. For å forstå problemet må vi tilbake til 1948. Da Israel skulle erklære selvstendighet, var det ledet an av sekulære sionister, støttet av religiøse sionister (hvorav mange er ortodokse jøder). Men for de virkelig bokstavtro – de ultraortodokse – var det først ved Messias’ ankomst at jødestaten skulle gjenoppstå. Den skulle ikke oppstå ved en politisk handling.

Men de sekulære sionistene behøvde imidlertid de ultraortodokses velsignelse. Landets første statsminister, David Ben Gurion, inngikk derfor et kompromiss med religiøse ledere: Den såkalte Status Quo-avtalen skulle sikre at Israel ble en stat de ultraortodokse allikevel kunne leve med.

De ultraortodokse fikk en da rekke privilegier: Kontroll over lovgivningen som regulerer giftemål og skilsmisser, en atskilt utdanningssektor og fritak fra militærtjenesten for 400 religiøse studenter. Dette var utgangspunktet.

Men siden de ultraortodokse har hatt liten interesse for utenrikspolitikk og sikkerhetsspørsmål, har de gjennom politiske partier som Shas og Agudat Yisrael i ettertid kunnet bytte til seg flere eksklusive (og ekskluderende) fordeler.

I dag avtjener svært få ultraortodokse militær– og siviltjeneste. Brorparten av mennene mottar statsstipender for å studere Toraen (Mosebøkene). Ved utdanningsinstitusjonene gjør de stort sett som de vil. Sektoren nyter dessuten godt av sosiale velferdsordninger tilpasset deres særskilte behov, som barnetrygd spesielt tilrettelagt store barnekull.

Ulike sektorer. Men hvordan kan dette ha blitt til? For å skjønne det må en forstå sammensetningen av det israelske samfunnet. Det består av ulike sektorer.

Ultraortodokse må forøvrig ikke forveksles med de nasjonalreligiøse, som i stedet for å gå i svarte klær og svarte hatter oftest er vanlig kledd, gjerne med fargerikt strikkede kippaer. Også de nasjonalreligiøse er troende. Men i motsetning til ultraortodokse anser de opprettelsen av Israel, og ikke minst erobringen av historisk jødiske områder ved 1967-krigen, nettopp som starten på den messianske tidsalder.

- Israel har egentlig to ansikter, foreslo en kommentator på israelsk TV nylig. Det «offisielle» og det «andre» Israel. De sekulære og nasjonalreligiøse tilhører det synlige Israel. Ultraortodokse og den arabiske sektoren, som begge preges av lav formell yrkesdeltakelse og sosioøkonomisk status, utgjør den «usynlige» delen av samfunnet.

Det finnes selvsagt unntak ved begge sektorer. Blant de ultraortodokse finnes det en lang rekke ulike sekter, med et bredt spenn i forståelsen av forholdet til storsamfunnet. Men hovedtrenden er allikevel denne: Mens resten av Israel feirer uavhengighetsdagen og går i militæret, faller disse gruppene i stor grad utenfor det nasjonale etoset.

Moralpoliti. - Rabbineren vår sier at det er forbudt for kvinner å kle seg på den måten, sa en mann i kappe og svart hatt som ble intervjuet i Beit Shemesh. De har tatt det så langt som å sette opp skilt, der kvinner anmodes om å holde seg til den andre siden av fortauet. «For å beholde dydigheten mellom kjønnene», forklares det. 

Men har det alltid vært slik? Tidligere sjefsrabbiner Ovadia Yosef elsket jo å høre på den berømte egyptiske sangerinnen Oum Kalthoum i sine yngre dager, påpekes det i Israel. Og sannheten er: Det er et nytt fenomen. Spesielt puritanske sekter blant de ultraortodokse har ledet an som «moralpoliti». Og i en avsondret verden er miljøet blitt egget stadig lengre ut i randområdene av det moderne samfunnet.

Nytenkning. Det hele startet med trakasseringen av lille Ne’ama. Det offisielle Israel har benyttet anledningen til å ta tydelig avstand fra ekstremismen.

Det er nå vedtatt at kvinnesang skal være obligatorisk ved alle offisielle arrangementer i det israelske forsvaret. Med en allmenn verneplikt er jo det i utgangspunktet fullt av kvinner. Som mange andre har både president Shimon Peres, tidligere statsminister for det israelske arbeiderpartiet, og statsminister Benjamin Netanyahu, fra høyrepartiet Likud, fordømt ekstremismen. 

Men hva med Beit Shemesh? Saken som utløste kontroversen bunnet ut i utbygging i byen. Det gjorde at lille Ne'ama nå måtte gjennom et ultraortodokst nabolag på vei til skolen. Netanyahu var derfor raskt ute med et tilsynelatende konstruktivt forslag: En deling av byen, slik at de ultraortodokse får sine egne, adskilte nabolag.

Heldigvis har både ultraortodokse og andre protestert. Og godt er det. For det er nettopp slike lettvinte løsninger som over flere tiår har bidratt til å fremme denne skremmende radikaliseringen. Nå behøves nytenkning.

Ikke trakassering. Det må bli sameksistens uten å skille sektorene enda mer fra hverandre. Det må bli et samarbeid som bidrar til å isolere de mest ekstreme ultraortodokse miljøene, slik at de ikke får makten til å definere hva som er rett og galt. 

De ultraortodokse og andre israelere må makte å leve side om side, uten ekstremisme og trakassering.

KRONIKKEN BLE FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS PAPIRUTGAVE 9. JANUAR 2011

Gå til innlegget

Israel: Bygger heller murer enn fred

Publisert over 9 år siden

Den israelske fredsbevegelsen og det folkelige engasjementet forsvant – rett og slett fordi israelerne mistet troen på fred.

– Er det starten på et opprør mot okkupasjonsregimet?, spurte en nordmann meg.

På nyåret 2010 rapporterte Dagbladet at “hundrevis av demonstranter, blant disse jødiske israelere” protesterte mot utkastingen av palestinere fra Sheikh Jarrah-nabolaget i Øst-Jerusalem.

– Nei, svarte jeg.

Etter å ha tilbragt noen år her nede, har jeg fått et ganske klart inntrykk av fredsaktivismen i Israel: Som situasjonen er i dag, representerer Sheikh Jarrah-aktivistene en liten margin i det israelske samfunnet.

Tok til gatene. Det var da jeg fattet interesse for saken. På midten av 1990-tallet var det jo annerledes: Hundretusener tok til gatene for å støtte myndighetene i fredssamtalene som ledet frem til signeringen av Oslo-avtalen. Men hvor har det blitt av dem? Ønsker ikke israelerne fred lenger?

Statistikken viser imidlertid at 71 prosent av israelerne støtter en tostatsløsning. Altså avslutning av okkupasjonen, og en fremforhandlet fred med to stater.

Dette ble utgangspunktet mitt for et dypdykk inn i restene av den israelske fredsbevegelsen, og en bok: Israel: Da fredsbevegelsen forsvant.

Pasifisme, antisionisme og rettferdighet. De rundt 150 faste aktivistene i Sheikh Jarrah bruker slike argumenter når de forklarer hva som motiverer dem. Noen målbærer en generell antinasjonalisme. Og selv om de nok fremstår som synlige i norsk ordskifte, er de trolig like representative som Rødt, Blitzerne og SV. Både i antall og i verdensbilde.

Kontrasten er stor til massemønstringen med høydepunkt 4. oktober 1995 på Rabin-plassen i Tel Aviv: 200 000 mennesker som demonstrerte til støtte for fredsprosessen med palestinerne. Det var en folkebevegelse med potensial til å yte reelt press på opinion og folkevalgte. I etterkant er det altså det allmenne “sentrum/venstre” som har skrumpet.

Press. Sentrum/venstre er den viktige pressgruppen mot videre bygging på Vestbredden.

Sentrum/venstre kan insistere på samtaler med den palestinske motparten, og forøvrig stå som en solid front mot den ikke nødvendigvis store, men ofte sterkt ideologiske fløyen på ytre høyre; de kanskje 20 prosentene som ønsker jødisk eksklusivitet i hele området.

Men hvor er de? Hva har skjedd med dem?

Israel er tross alt et dynamisk samfunn med et vell av meningsytringer: Hvorfor markerer de seg ikke sterkere? Siden 90-tallet har de kompromissvillige partiene til venstre blitt kraftig svekket. Og i motsetning til de ytterste venstre og høyre, er gruppen omtrent totalt fraværende i det norske ordskiftet om konflikten i dag.

Hvorfor er de så kraftig svekket?

Forfølgelse og pogromer. En kan ikke forstå Israel uten å ta høyde for erfaringer fra Europa og Russland, samt arabiske land som etter 1948 masseforviste sine jøder. I dag er det knappe 14 millioner jøder i verden. At minoritetsstatus gir sårbarhet, er deres tusenårige bitre erfaring.

Etter Holocaust erkjente verdenssamfunnet for alvor behovet for et nasjonalt jødisk hjemland. Få israelske jøder er rede til oppgi et Israel med en jødisk majoritet, óg som en nødhavn for diasporaen.

I regionen rundt florerer antisemittismen. Det levner lite tillit til sameksistens uten forsvarsmessige rammer, som minoritetsstatus nødvendigvis ikke vil kunne innfri.

Fornektelse. Hva har det med palestinerne å gjøre? Israelerne møter to nivåer av fornektelse: Kravet om tilintetgjørelse av staten Israel gjennom krigføring, som målbæres av Hamas, Hizbollah og Iran. Dernest kravet om “Rett til retur”. Kravet fremmes også av den pragmatiske palestinske motparten Fatah, som dominerer PLO.

Forfatteren og fredsaktivisten A. B. Yehoshua forteller meg i boken at: ”Et lignende krav innfris ikke noe annet sted i verden.” Han drømmer om fred. Men flyktningene må til fremtidens Palestina, ikke Israel, mener han.

– For med henholdsvis 5,6 og 1,4 millioner jøder og israelske arabere, innebærer retur av 4,6 millioner palestinere slutten for den jødiske nasjonalstaten Israel.

 - Ikke rede. – En innså gradvis at palestinerne ikke var rede til å oppgi Israel, utdyper den israelske analytikeren og fredsstrategen Yossi Alpher til meg.

Alpher nevner de mislykkede Camp David-samtalene i 2000, som kulminerte i den andre intifadaens terror mot sivile, og fremveksten av det ukompromissvillige Hamas, og deres valgseier i 2006.

– Etter 10 000 raketter over Sør-Israel til tross for uttrekningen fra Gazastripen, ble det for alvor klart, også for dem som før var lydhøre for fredsbevegelsen: Det finnes ikke rom for kompromisser som begge parter kan leve med.

Peace Now. Hva så med fredsbevegelsen som fortsatt eksisterer? Selv om den er kraftig skrumpet, har Israel stadig en stor frivillig sektor. Peace Now er fortsatt den mest fremtredende fredsorganisasjonen.

Peace Now presser på for snarlig uttrekning, også fra hele Vestbredden.

Her skurrer det for mange: For med det pågående rakettregnet over Sør-Israel vet “alle” israelere at en uttrekning vil være skjebnesvangert for landets tettest befolkede område.

For mange representerer i stedet videre utbygging, i alle fall i bosettingsblokkene, en utvidelse av buffersonen mot et uunngåelig fremtidig Palestina.

Enstat. Alternativet er en enstatsløsning. Men i lys av den demografiske utviklingen, innebærer også dette at jødene blir i minoritet i en binasjonal stat. Det er derfor etablert en visshet om at skilsmisse fra palestinerne er tvingende nødvendig.

I utgangspunktet har ikke fredsbevegelsen andre mål enn to stater og fred.

Men regionen er urolig. Og faktum er at grensen mot et fremtidig Palestina er den lengste Israel har mot en fiendtlig region.

Derfor tier det viktige, allmenne “sentrum/venstre”. Dermed får Netanyahus status quo-fløy, og til og med ytterfløyen i Likud, sette agendaen i Israel.

Låst. De låste scenarioene dominerer i konflikten mellom Israel og palestinerne. Ikke bare mellom Israel og palestinerne, men også i selve Israel.

Drømmen om fred lever. Men strategien som vinner frem, er en avventende ambivalens og vilje til å akseptere status quo og fortsatt okkupasjon. Det anses som en forutsetning for overlevelse for Israel som jødenes nasjonalstat.

De fleste israelere har i dag større tiltro til å bygge murer enn å demonstrere for fred.

Kronikken er basert på boken Israel: Da fredsbevegelsen forsvant, som kom ut på Frekk Forlag tidligere denne uken. En forkortet utgave av kronikken ble trykket i Vårt Land 12.10.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere