Karima Solberg

Alder: 53
  RSS

Om Karima

Beskriv deg selv her
Muslimsk kunstner, firebarnsmor, arabiskstudent, tidligere rådsmedlem i IRN og STL, tidligere styremedlem i DIF.

Følgere

Fordi jeg elsker Gud

Publisert nesten 11 år siden

Siden det har vært litt nyskjerrighet på meg, min bakgrunn og hijaben som til tider avsporer debatten deler jeg en liten artikkel om emnet,

Fordi jeg elsker Gud

Karima Solberg

Billedkunstner

 

I 1987 konverterte jeg til islam i en alder av 20 år. Selve konverteringen var en meget personlig prosess som handlet om en søken etter Gud og jakten på den sanne religionen.

Det hele begynte med en følelse av at noe manglet, deretter en søken etter det som manglet. Siden kjente jeg en tiltrekning, et ønske om å være lydig, et ønske om å være velbehagelig for Gud ved å bøye meg og la min vilje vike for Hans vilje. Praksisen lærte meg hengivenhet som kuliminerte i et personlig kjærlighetsforhold hvor hijaben er min synlige del av pakten mellom meg og Gud.

 

 Den første kvinnen jeg møtte med hijab som gjorde et varig inntrykk på meg var en norsk konvertitt. Hun ledet en studiesirkel i Det Islamske Forbundet. Sirkelen var åpen for alle, både muslimske kvinner med og uten hijab deltok og en del ikke muslimer som ville lære om islam.

 Den norske kvinnen ble mitt første forbilde på hijab. Jeg kunne ikke se meg mett på henne der hun innviet oss i troens mysterier iført hodeplagg i sarte pastellfarger som gikk under navnet khimar eller hijab om du vil. Hun hadde et vakkert smalt ansikt med store blå øyne og hun hadde et indre lys som strålte over hennes ytre skjønnhet. Det var ikke hennes fysiske attributter som fenget meg, men jeg så en åndelig skjønnhet hos henne som jeg ikke hadde sett hos noen andre tidligere. Det var som om hennes tildekte ytre tillot hennes indre kvaliteter i å tre tydeligere frem. Jeg var fasinert.

 

 Alle lærde er enige om at de surer som handler om tildekning i Koranen impliserer tildekning av hår og hals. Koranen anvender flertallsformen av ordet khimar. Leksikalsk betydning av dette ordet er et hodeplagg som dekker hele hodet. Noen ordbøker sier også at khimar inkluderer tildekning av ansiktet, her er skriftlærde uenige om det er et obligatorisk påbud å dekke ansiktet eller ikke. Språklig sett er det ingen rom for tvil om at khimar betyr tildekning av håret da khimar også kan brukes som begrep for mannens turban.

Khimar er synonymt med burqa som er tildekning av hele kroppen, og hijab som betyr dekke eller skille være seg i form av en gardin eller et hodeplagg.

Å ta på hijab, khimar eller burqa handler om å være lydig mot Gud, å gi respons på et guddommelig påbud som Gud har gitt til de troende kvinner.

 

    ﴾Og si til de troende kvinner at de skal dempe sine øyekast og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke hodesløret (bi-khumuri-hinna) over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pryd. Omvend dere alle til Gud, dere troende, så det må gå dere godt!  ﴿   24:31

 

De første troende kvinner oppfattet åpenbaringen av dette verset som et påbud om å tildekke hår og hals, noen oppfattet det også som et krav om å tildekke ansiktet.  Kvinnene reagerte momentant og begynte å dekke hår, hals og bryst umiddelbart. De tok det som var nærmest tilgjengelig for tildekning. Noen bar allerede et hodeslør som de lot henge fritt nedover ryggen mens brystet var åpent. Dette hodesløret ble nå dandert på en annen måte slik at halsen og brystet også ble tildekket. Andre kvinner tok lendekledet sitt izar og brukte det som khimar, mens atter andre kuttet i stykker gardinene for å lage en niqab ansiktsslør for å dekke ansiktet.

 

Etter at jeg hadde konvertert var det ikke et spørsmål om jeg skulle bruke hijab eller ikke, men når. Jeg tror at hijab er et guddommelig påbud og er en fysisk manifestasjon av en indre overbevisning og jeg kunne like godt gjøre det først som sist.

Hver søndag tok jeg på hijab for å gå i moskeen, fem ganger i døgnet tok jeg på hijab for å gjøre salah, den rituelle tidebønnen. Jeg hadde kjøpt vakre bønneklær fra Indonesia, et stort hodeplagg som gikk ned over hoftene og et fotsidt skjørt i lys lavendel med hvite blonder. Jeg husker det duftet deilig av sjasmin. Når jeg sto opp før daggry iførte jeg meg andektig bønneklærne for å møte min Skaper. Hjertet skalv der jeg sto alene i nattemørket og ba og leste frem mine første surer fra Koranen så vakkert jeg kunne.

Å vaske meg for bønn og ta på bønneklær er å gå inn i en annen tilstand, en ren hellig tilstand som tillater meg å stå frem for Allah og lese frem Hans egne ord. Jeg vet at englene som er skye skapninger kommer i flokk og følge for å lovprise Gud sammen med meg og være vitner til bønnen.

Bønnen og moské besøkene gjorde meg fortrolig med å tildekke meg og en dag bestemte jeg meg for å ta på hijab når jeg skulle ut for å handle. Etter den dagen begynte jeg å bruke den fast. Hijaben bidro til en ny identitetsdannelse som troende, speilbildet mitt fortalte meg at der er en troende kvinne. Den minnet meg også på at som troende kan jeg ikke oppføre meg dårlig, men må strebe for å utvikle en god karakter og oppførsel for å være velbehagelig for Gud og et godt eksempel for andre mennesker.

I begynnelsen gjenkjente ikke nordmenn meg som muslim. De så min lyse hud og blåe øyne og flere tok meg for å være en nonne. En ung mann kom bort til meg en dag og spurte forferdet:«Er du virkelig nonne, du som er så ung!»

En annen trodde jeg bar en type nasjonaldrakt fra Island. Moren min reagerte ganske negativt i første omgang og lurte på om jeg skulle på karneval! Denne bemerkningen såret og det så hun. For å gjøre det godt igjen hentet hun frem et vakkert indisk sjal med rosemønster og vevde sølvtråder som ga sjalet et fint skimmer. «Skal du først gå med den der, får du være litt fin da,»bemerket hun.

Reaksjoner på min klesdrakt har vært av ulik karakter opp gjennom årene. Noen synes den er vakker og gir komplimenter for fine farger og mønstre, andre uffer og akker og lurer på hvorfor i all verden skal man gå slik i Norge.

Profeten Muhammad fred være med han ga anvisninger om at klesdrakten skal dekke hele kroppen, skjule kroppsfasongen og ikke være gjennomsiktig. Bare ansiktet og hendene skal være synlig i det offentlige rom der det befinner seg menn som man teoretisk sett har lov å gifte seg med. Jeg har variert mitt utrykk av hijab i forhold til tid og sted, men har alltid prøvd å være lojal mot dette grunnidealet. Det betyr at når jeg har reist til Saudi Arabia har jeg dekket meg mere i pakt med det som er vanlig i Saudi Arabia og har derfor også dekket ansiktet når jeg har oppholdt meg der. Under langtidsopphold i Syria har jeg kledd meg i alle varianter av hijab fra bukse og tunika til full tildekning inkludert ansiktet. I Norge går jeg i alle typer vide klær, men avstår fra tildekning av ansiktet siden jeg ikke tror at det er et absolutt religiøst krav på lik linje med hijab, men personlig elsker jeg også å bruke niqab. Jeg finner ikke det vanskelig i samfunn hvor man er vant til å forholde seg til den. En syrisk selger vil se deg rett inn i øynene og kommunisere helt naturlig med deg. En slik naturlig kontakt vil man ikke oppnå ved å bruke niqab i Norge og jeg kan prioritere vekk niqaben til fordel for dialogen som jeg mener er helt grunnleggende og viktig. Hijab kan jeg ikke prioritere vekk på samme måte selv om det skulle oppstå noen skjær i sjøen på arbeidsplassen eller i forhold til familien. Den er obligatorisk og bæres med kjærlighet og hengivenhet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere