Jørgen Stueland

Alder: 49
  RSS

Om Jørgen

Utdannet offiser i Frelsesarmeen, jurist og advokat. Har også studert en del historie ved universitetet i Stavanger. Har forsøkt å finne mening i kristendommens gudsbilde, men måtte gi opp... det finnes ingenting der. Som advokat trives jeg best blant de lave, å løfte dem litt opp. "Nothing shocks me, but myself"

Følgere

Takk for meg

Publisert rundt 11 år siden

Etter å opplevd det jeg opplevde i slutten av debatten i kjølvannet av mitt innlegg "Jeg har sett døden i hvitøyet", tror jeg at jeg trekker meg vekk fra Verdidebatt.

At mennesker er rare er en kjennsgjerning jeg oppdaget relativt tidlig i livet.

Men at en motdebattant driver og gransker om jeg er den jeg gir meg ut for å være, og så, før han har fått bekreftet at ja, det er jeg, publiserer sin oppdagelsesreise til offentlig skue, for å trekke min troverdighet i tvil, personlige og private opplysninger, det kan jeg ikke leve med.

Er det ikke slik at kommentarer blir lest av moderator før de legges ut, og så slettes dersom de er upassende? Eller slettes de kun dersom noen gjør moderator oppmerksom på dem?

Jeg er rystet. Jeg skjelver her jeg sitter.

Gi meg EN grunn til at jeg skal fortsette å publisere innlegg!

Gå til innlegget

Å heve en debatt

Publisert rundt 11 år siden

Den norske filosofen Arne Næss sa at man skal tolke motpartens argumenter på en slik måte at de blir så sterke som mulig, fordi  fordi man da hevet debatten.  Hvis alle gjorde dette, mente Næss, ville alle løfte seg til et høyere kunnskapsmessig nivå. Men da måtte man være villig til å se bort fra hvem som i de ulike situasjoner vinner. Man må ha en type generøsitet, men det vil også komme en selv til gode, fordi man blir klokere.

Noe å tenke på, men akk så vanskelig å praktisere.... 

Det var en rar opplevelse at mitt første innlegg ble kalt tendensiøst, surrealistisk, følelsesstyrt m.m. Da spisses frontene, noe som kanskje ikke bringer oss nærmere hverandre, eller bringer oss på et høyere kunnskapsmessig platå. Og så svarer jeg med samme devaluerte mynt...

Jeg greier det ikke selv, særlig ikke når jeg er sint på motparten, som innvandringsdebatten. Og det er kanskje også forskjell på hvilke saker man diskuterer. I helvetesdebatten er det nok vanskelig å tolke motstanderen i beste mening;-) f.eks: "Ja, du har kanskje rett i det at jeg skal steke i helvete, men kanskje jeg får velge stekepanne, eller hva tror du?" .

I rettssalen har jeg forsøkt denne metoden, i barnefordelingssaker. Når jeg fremhevet det positive i motpartens argumentasjon, og ga han poenger, viste det seg lettere å inngå forlik i rettssalen eller utenfor.

Jeg tror Næss' metode er et ideal som vil alle bør strebe etter, både her på verdidebatt, i rettssalen (for de som orker å arbeide der), og ikke minst i direkte fysiske møter med ektefeller, arbeidskollegaer eller hvem det måtte være.

Det mener nå jeg!

Gå til innlegget

Jeg har sett døden i hvitøyet

Publisert rundt 11 år siden

Utallige afghanere har jeg som advokat skamfull fulgt gjennom søknad om opphold i Norge, avslag og utsendelse til et krigsherjet Afghanistan, Irak, Somalia.

Norge er et underlig land. Det er et tivoli, hvor sultende mennesker står ved gjerdet, med vidåpne øyne, uten billett, de står utenfor, døende av sult, de ser fete mennesker proppe i seg sukkerspinn, popcorn og overskuddsopplevelser, mens de selv segner om i kraftløshet. Det er forstemmende å være vitne til at kristne mennesker bruker sine primitive instinkter til å avvise lidelsen. Det vokser frem en enorm fortvilelse i å oppdage at følgere av Jesus forblindes av sin frykt for islam. 

Hvordan er det mulig å flytte sitt forstørrelsesglass bort fra lidelsen og over til den forbannede fremmedfrykten? Hvordan er det mulig, når man har valget mellom avvisning og anerkjennelse, å snu ryggen til?  

For hva er det det egentlig dreier seg om? Hva er virkeligheten i dette? Jo, det skal jeg fortelle deg. Virkeligheten drypper av død, sorg, sult, desperasjon, endeløse veier av døde barn og marggripende skrik. En afghaner som har nådd Norge har vært gjennom ufattelige lidelser. Hun har mistet fire barn til en løpsk veibombe. Forestill deg det. Å miste ett barn, to barn, tre barn, fire barn. Dette er virkelighet. Dette er her og nå. Forestill deg ham: Han har mistet sin far, sin mor, sin søster, sine tre brødre, sin onkel, sin niese. Dette kan du smake på. Dette kan du bære frem til ditt alter, dine fordommers kilde, og veie det, føle på det.

Hvor er Gud i dette? Er han i dine fete fordommer? Er han i dine argumenter for å stoppe innvandringen? Er han i dette primitive statement: De kommer hit for å islamisere vårt kjære Norge? Eller er han i den posttraumatiske lidelsen? Er han i angsten som gjør et menneske ute av stand til å svelge?  Er han i det krypende ønsket om å stoppe, lindre kulen i svelget, er han i glasshjertet som eksploderer i en million biter?  

Jeg er ganske sikker. Alle enkeltmennesker er det eneste mennesket for Gud. Alle er den eneste ene.

Hvordan skal vi møte asylsøkeren som blir innkvartert på Tanum, i et vilt fremmed og kaldt land? Hvor skal vi begynne? Jo. Vi må begynne med medlidenheten. Selve språket vi møter ham med må være: "Jeg ser din lidelse. Jeg forstår hva du har vært gjennom. Ingen skal måtte gjennomgå det du har gjennomgått. Du har lidd enorme smerter. Jeg ser det. Jeg ser din kamp. Jeg ser deg."

Så, når asylsøkeren er sett, har fått anerkjennelse for sin lidelse, kan man vurdere hans søknad om opphold. Forklare ham at vi har, og må ha regler for oppholdstillatelse i Norge. 

Men jeg har med stigende desperasjon lest artikler og kommentarer fra kristne på dette forum.

Medlidenhet er grunnfjellet i kristendommen. Ikke mistenksomhet og fremmedfrykt.  

Gå til innlegget

Jeg har sett døden i hvitøyet

Publisert rundt 11 år siden

Utallige afghanere har jeg skamfull fulgt gjennom søknad om opphold i Norge, avslag og utsendelse til et krigsherjet Afghanistan. Norge er et underlig land. Det er et tivoli, hvor sultende mennesker står ved gjerdet, med vidåpne øyne, uten billett, de står utenfor, døende av sult, de ser fete mennesker proppe i seg sukkerspinn, popcorn og overskuddsopplevelser, mens de selv segner om i kraftløshet. Det er forstemmende å være vitne til at kristne mennesker bruker sine primitive instinkter til å avvise lidelsen. Det vokser frem en enorm fortvilelse i å oppdage at følgere av Jesus forblindes av sin frykt for islam. Hvordan er det mulig å flytte sitt forstørrelsesglass bort fra lidelsen og over til den forbannede fremmedfrykten? Hvordan er det mulig, når man har valget mellom avvisning og omfavnelse, å snu ryggen til?   For hva er det det egentlig dreier seg om? Hva er virkeligheten i dette? Jo, det skal jeg fortelle deg. Virkeligheten drypper av død, sorg, sult, desperasjon, endeløse veier av døde barn og marggripende skrik. En afghaner som har nådd Norge har vært gjennom ufattelige lidelser. Hun har mistet fire barn til en løpsk veibombe. Forestill deg det! Å miste ett barn, to barn, tre barn, fire barn. Dette er virkelighet. Dette er her og nå. Forestill deg ham: Han har mistet sin far, sin mor, sin søster, sine tre brødre, sin onkel, sin niese. Dette kan du smake på. Dette kan du bære frem til ditt alter, dine fordommers kilde, og veie det, føle på det. Hvor er Gud i dette? Er han i dine fete fordommer? Er han i dine argumenter for å stoppe innvandringen? Er han i dette primitive statement: De kommer hit for å islamisere vårt kjære Norge? Eller er han i den posttraumatiske lidelsen? Er han i angsten som gjør et menneske ute av stand til å svelge?  Er han i det lave ønsket om å stoppe, lindre kulen i svelget, er han i glasshjertet som eksploderer i en million biter?  Jeg er ganske sikker.Jeg siterer:" hvis ikke Kristus er sannheten, vil jeg heller følge Kristus enn sannheten."Jeg tror på medlidenheten. Alle enkeltmennesker er det eneste mennesket for Gud. Alle er den eneste ene. Hvor begynner verden? I Norge, i Afghanistan, i vrangforestillingen,i vendepunktet, i veibomben, i avgangskarakteren, i oppvåkningen, i søvnløsheten, i strømkablene mot testiklene, i skriket. Du inbiller deg at de norske vil endre seg, når jeg viser dem hvordan verden egentlig er,men det har ingen nytte, verden er gal.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere