Jørgen Stueland

Alder: 49
  RSS

Om Jørgen

Utdannet offiser i Frelsesarmeen, jurist og advokat. Har også studert en del historie ved universitetet i Stavanger. Har forsøkt å finne mening i kristendommens gudsbilde, men måtte gi opp... det finnes ingenting der. Som advokat trives jeg best blant de lave, å løfte dem litt opp. "Nothing shocks me, but myself"

Følgere

Livsparadigmet

Publisert nesten 11 år siden

Jeg er vokst opp med troen på at alt vil gå bra til slutt. Vår skolehverdag var trygge rammer, matpakke med en skive gulost og en skive leverpostei, vi fikk utdelt fluor hver dag ved skoledagens start, ble stilt opp på linje, og sang en kristen sang, før vi lydig fant vår tildelte pult, vi hadde skoletannlege og helsesøster, våre foreldre var hardt arbeidende mennesker som stemte Arbeiderpartiet, stelte sine hager, lappet våre bukser. Alt var mening. Alt var forutsigbart. 

Mitt verdensbilde har blitt endret gjennom årene.

Da jeg fikk psykisk sykdom i nær familie kom jeg i kontakt med psykiatrien. I min naivitet trodde jeg en psykiater eller psykolog var det samme som en lege. Man kom inn til ham, han stilte en diagnose, man fikk en pille, og så var man frisk. Jeg trodde man var noen timer hos psykologen, fortalte om sine problemer, han sa de riktige ordene, og så var man frisk. Stor var overraskelsen og uroen da jeg oppdaget at så enkelt var det ikke. Psykiatrien viste seg å være handlingslammet. De hadde ingen svar. Det handlet ikke om å bli frisk. Det handlet om lidelse, galskap og sorg. Deres verden var mye mer kompleks enn den jeg kom fra.  

Min far sa alltid at det ville ordne seg til sist. Han trodde fullt og fast på at verden var forståelig, at man ikke fikk mer smerte enn man kunne takle, og at smerte uvegerlig ville snu seg til glede. At det var balanse i regnskapet. 

Så fikk han uhelbredelig kreft. Han har maks ett år igjen å leve, og er bare 64 år. Av barmhjertighet har jeg ikke spurt ham hva han nå tenker om sin tidligere positive livsholdning, at alt ordner seg til sist. Nå er det bare smerte og død igjen. Lidelse, brekninger, en kropp så tynn at man kan se kraniet, en fullstendig uverdig avslutning.

I mitt møte med asylsøkere hadde jeg også denne troen på rettferdighet prentet inn i mitt sinn. Det var (og kanskje er) komplett uforståelig for meg at man kunne gi avslag på oppholdstillatelse til et menneske som hadde gjennomlevd de verst tenkelige lidelser. Jeg trodde at vårt rettssystem var grunnleggende bygget på medlidenhet, at det var selvsagt å gi oppholdstillatelse til mennesker som åpenbart hadde hatt nok smerte i sine liv.

Men så oppdaget jeg at det var andre prinsipper enn de jeg trodde var selvsagte som lå til grunn for vår politikk på utledningsområdet. Verden var mye mer kompleks enn det jeg hadde i ryggmargen.

Så har det dukket opp problemstillinger som fullstendig bryter ned mine forestillinger. Noen spør om vi som nasjon er på vei mot stupet, graver vår egen grav, som "Norge", som demokrati og som velferdsstat.

Jeg har nettopp begynt på selvmordsparadigmet av Ole Jørgen Anfindsen. Og det forvirrer meg ennå mer. Jeg tror ikke Anfindsen er rasist. Jeg tror han kommer fra en helt annen tradisjon enn den jeg er vokst opp med. Men kanskje har han rett? Kanskje er det umulig å forene ulike raser og kulturer, kanskje det når et bristepunkt, når vi tar for mange av en annen rase inn i landet, vil vi kollapse som kultur?

Eller, kanskje forestillingen i min barndom er den bærende, riktige: Norge, som nasjon, som demokrati, som velferdssamfunn, er så god og riktig, er så gjennomsyrende at det vil det gå bra til sist?

Har mennesker i pressede situasjoner bare krig i seg? Eller har de et bærende element av fred i seg? En genetisk disposisjon for fred?  Vil våre nye landsmenn trekke sverd, eller vil de lære konfliktløsing den fredelige måten, demokratimåten, menneskerettighetsmåten?

Jeg ønsker å leve i bildet av min barndoms skoletannlege, som plystret godmodig mens han renset tannsten og fortalte meg at, Jørgen, du har null hull. Jeg ønsker å leve i bildet av min barndoms helsesøster, som godmodig og omsorgsfullt målte hvor høy jeg var blitt, og hvor mange kilo jeg hadde lagt på meg siden sist. 

Jeg ønsker å tro på at vi i Norge har et samfunn å tilby våre nye landsmenn som de ikke kan si nei til. At de velger oss, og ikke dem de flyktet fra.  

Gå til innlegget

Familiegjenforening

Publisert rundt 11 år siden

Så mye motstand jeg har møtt og så mange ting jeg har blitt kalt i min korte periode her på VD, burde jeg vel ha lært, og ikke postet et nytt innlegg i  innvandringsdebatten.

Men jeg har fortsatt noen innlegg jeg ønsker andre skal lese, og diskutere.

Så jeg prøver igjen. Så håper jeg å bli tilgitt.

Denne gangen er det familiegjenforening jeg maser om.

Dette er et meget vanskelig tema, hvor ytterpunktene er store, og hvor det er vanskelig å holde tunga rett i munnen.

For det første synes det å være et reelt  problem med tvangsekteskap. Tvangsekteskap, særlig når det dreier seg om unge, forsvarsløse piker, må bekjempes.

Men det er etter min mening veldig viktig å skille mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Arrangerte ekteskap skal ideelt sett være ekteskap mellom to parter som ønsker å gifte seg, selv om deres familier har en finger med i spillet. Arrangerte ekteskap har vært og er det normale i store deler av verden og i det meste av menneskets historie. Romantisk kjærlighet er ikke et vanlig insitament for ekteskap innen de fleste kulturer. En eller annen form for arrangement var også vanlig i Norge helt frem til moderne tid, særlig i høyere sosiale lag. Så kan man diskutere om dette er det riktige, men så lenge det ikke dreier seg om tvang, mener jeg at man må respektere andre kulturers praksis på dette området.

Problematisk blir det når det er tvang inne i bildet, og særlig når svært unge piker giftes bort til menn, nærmest som en form for gavetransaksjon mellom familier.

Det er uhyre viktig at norske myndigheter avdekker tvangsekteskap, at familiegjenforening i disse tilfellene ikke er en automatisk følge av ekteskap, og at de groveste tilfellene faktisk kan bli straffeforfulgt.

Proforma-ekteskap er også et problemområde som det er ganske så viktig å fokusere på. Et proforma-ekteskap er et ekteskap som kun er inngått for å hjelpe en person til opphold i Norge. Når utlendingsmyndighetene avdekker proforma-ekteskap, skal det ikke gis tillatelse til familiegjenforening. Det er selvsagt meget vanskelig å avdekke proforma-ekteskap, da man må bevege seg inn i privatsfæren til de mistenkte, noe som kan være problematisk. Det er også en etisk vanskelig grensegang, hvor langt utlendingsmyndighetene skal gå for å avdekke juks.  

Det jeg imidlertid ønsker å få satt under lupen er de holdninger til familiegjenforening jeg har lest om i mediene de siste årene.

Når man må flykte fra familien sin, er nærmest det eneste man tenker på å få sin familie, sine kjære, til Norge, og gjenforenes med seg. De som har en kone, en kjæreste, eller barn, kan ikke ha noen som helst problemer med å forstå hvor viktig dette er for ethvert menneske.

Allikevel er det ett parti som har dundret løs på retten til familiegjenforening. Per Sandberg i Frp uttaler i Dagbladets nettgave den 26.06.09 at familier skal gjenforenes i det landet hvor tilknytningen er størst. Uansett land, krig, forfølgelse, så skal familien gjenforenes i det landet med størst tilknytning. http://www.dagbladet.no/2009/06/26/nyheter/asylsoker/frp/valg_2009/innenriks/6911545/. Etter min mening avslører Sandberg her en total mangel på evne til empati. Hva han egentlig mener er kanskje uklart. Hva vil det si å ha “størst tilknytning”? Er det slik at hvis en som har fått opphold her i landet med grunnlag i forfølgelse i et annet land, aldri kan sies å ha størst tilknytning her, fordi han også har tilknytning til hjemlandet, og fordi kona ikke har noe tilknytning til Norge ? Da kan jo ingen få familiegjenforening i Norge, selv om det er umulig for asylsøkeren å returnere, fordi han vil bli drept ved retur.

Når det gjelder mine følelser, som har vært under debatt her på VD, føler jeg veldig sterkt hva gjelder dette temaet.

Jeg mener bestemt at Frp kaster barnet ut med badevannet. Man kan ikke, etter min mening, bruke tvangsekteskap og proforma-ekteskap som argumenter for nærmest fullstendig stopp i muligheten for familiegjenforening. Det er hjerterått overfor ektefeller og fedre og mødre og barn som elsker hverandre, og som har som sitt høyeste ønske i livet å gjenforenes, og leve sammen igjen.

Det er også slik at dersom Frp kommer i regjering, og faktisk gjennomfører sin familiegjenforeningspolitikk, vil de få problemer med norsk lov. I menneskerettsloven Art 8. fremkommer:

1. Everyone has the right to respect for his private and family life, his home and his correspondence.

2. There shall be no interference by a public authority with the exercise of this right except such as is in accordance with the law and is necessary in a democratic society in the interests of national security, public safety or the economic well-being of the country, for the prevention of disorder or crime, for the protection of health or morals, or for the protection of the rights and freedoms of others.

 Menneskerettsloven inneholder basisrettigheter og nærmest selvsagte lovregler for en rettsstat. Behovet for vern om sin familie, er basale behov lagt ned i ethvert menneske. Dersom man flykter fra tortur og forfølgelse, bort fra sin familie, er det største behovet man kjenner på, det å  gjenforenes med sin ektefelle og sine barn.

Jeg er meget bekymret om dagen. Per dags dato har Høyre og Frp rent flertall på meningsmålingene. Hva vil Høyre gjøre når de tar inn over seg den hjerteråe politikken Frp står for i familiegjenforeningspolitikken? Jeg regner med at Frp tøyles, og at retten til familiegjenforening ikke vil gjennomgå den umenneskelige endringen Frp egentlig ønsker.

Til slutt, les denne nettsiden:  http://kampenmotudi.blogspot.com/.

Gå til innlegget

Løkgenerasjonen

Publisert rundt 11 år siden

Jeg har tenkt på det følgende gjennom hele mitt voksne liv.

Relativismen som stadig blir mer dominerende. Alt er tillatt. Alt kan menes. Mitt problem: Hvis alt kan menes, hva skal jeg mene? Jeg tar meg selv i å alltid tenke, når jeg diskuterer med mennesker, i rettssalen, her på Verdidebatt, når det gjelder moral, når det gjelder selve livet: “Jeg kan nesten si det stikk motsatte av hva jeg sier nå. Han har jo veldig gode poenger. Hva mener jeg egentlig?”

Jeg er vokst opp i et arbeiderpartihjem. Tanken om at de rike skulle dele med de fattige fikk jeg inn med morsmelken. At noen kunne mene noe annet enn min far var helt utenkelig, lenge. Så støtte jeg på barn, som hadde fedre stemte Høyre, i en skoledebatt på ungdomsskolen. Det var komplett umulig for meg å forstå at det var kunne gå an for disse ungdommene å virkelig mene at man ikke skulle dele med de fattige.

Enda vanskeligere ble det da jeg ble kristen på videregående. I Frelsesarmeen, som ble min menighet, oppdaget jeg at de fleste stemte enten Høyre eller Kristelig Folkeparti. De hadde fine biler, gode jobber og praktfulle hus. At ikke kristendommen var sosialdemokratisk i sin grunnvoll, at ikke disse soldatene i Frelsesarmeen stemte rødt, levde sparsommelig og brukte brorparten av sin inntekt på de fattige, det grunnet og grunnet jeg på. Jesus var vel arbeiderpartimann, for svingende!

Så studerte jeg juss, og ble enda mer forvirret. Alt kunne diskuteres, ingen meninger var rette, det var de som hadde de beste argumentene, som fikk rett. Den dyktigste retorikeren vant. Den juridiske metode, med vekting av rettskildene, ja. Men var man dyktig nok, kunne man argumentere for at jorden var flat, og få mennesker til å nikke anerkjennende.

Så kom ironigenerasjonen på TV. Alt kunne spøkes med, ingenting var hellig. Respekten for eldre, som jeg var flasket opp med, ble grundig og hensynsløst til lattersalver jevnet med jorden. Harald Eia & Co hadde en tilbakestående gammel mann i kamerafokus, kun for at jeg skulle le av ham. For ikke å snakke om Otto Jespersen som brøt de fleste tabuer.

Så ble jeg kjent med Bjørn Eidsvåg-kristendommen: Det er det samme hva du tror på, bare du tviler.

Jeg tror min generasjon er sterkt miljøskadet. Vi kan mene hva som helst. Vi kan argumentere flammende for fri innvandring i den ene tråden, for så å argumentere for det stikk motsatte i en annen.

Og jeg tror vi må gjenreise grunnfjellet. Hvis Gud er død, er alt tillat, sa Dostojevskij. Jeg kjenner inne i meg at jeg er som Peer Gynt, en løk, som kan skrelles lag for lag, og så har den ingen kjerne. Men jeg vil ha en kjerne! Jeg tror vår generasjons viktigste utfordring er å lete etter kjernen. Alt er ikke tillatt. Alt kan ikke menes. Alt kan ikke spøkes med. Det spiller en rolle hva du tror på.

For meg er kjernen Jesu budskap, Guds vidunderlige forsoning på Golgata, gjenopprettelsen av enkeltmennesket, å bli fri fra seg selv, gjenfinne seg selv, å få gjenreist troen på at det tross alt er noe som betyr noe.

Noen meninger skal du dø for.

Gå til innlegget

Mulla Krekar

Publisert rundt 11 år siden

Mulla Krekar er et tema jeg regner med kan skape høy temperatur her på VD J

Temaet Krekar er et tema som, etter min mening, viser hvor primitive argumenter som kan hvirvles opp i innvandringsdebatten.

Det er ingen tvil om at Mulla Krekar oppfordrer til terrorisme. Han var selv leder for en ekstrem islamistisk gruppe, Ansar al-Islam, en gruppe som utførte massakrer og terroristhandlinger mot de kurdiske selvstyremyndighetene. I den norske rettsprosessen mot Krekar kom Høyesterett til at Krekar utgjør en fare for rikets sikkerhet. Krekar står oppført på FNs terrorliste. Han har gjentatte ganger indirekte truet norske politikere, nå sist I juni 2010, da Krekar holdt en pressekonferanse i Oslo, der han sa at hvis han blir drept etter en utvisning fra Norge, ville de ansvarlige selv bli drept, av Ansar al-Islam, Al-Qaedaeller av hans egne barn.  http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7164645.

Krekar oppfyller etter min mening alle kriterier for en utvisning fra Norge.

Frp mener at Krekar skal sendes tilbake til Irak. Lengst har Frp-politiker Tom Staahle gått. Men han sier bare rett ut det Frp offisielt mener. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=564317. Han sier at Krekar skal sendes tilbake til Nord-Irak selv om han risikerer dødsstraff ved tilbakesendelse. Også blant folk flest synes det på meg å være en utbredt oppfatning at Krekar skal sendes på første fly hjem til Irak.

Så hvorfor mener jeg at han ikke kan sendes tilbake til Nord-Irak nå?

Det er enkelt å hevde at Krekar er en terrorist, at Norge huser en terrorist, og at denne terroristen må skippes ut av Norge. Mer problematisk blir det dersom man tar inn over seg hva konsekvensen av en utsendelse blir. Ingen kan være i tvil om at Krekar vil utsettes for tortur og få dødsstraff dersom han fraktes til Nord-Irak.

Det enhver må svare på som uttaler seg om saken, er om man er for dødsstraff eller ikke, etter min mening. Norge kan ikke sende noen til et land der det er fare for at personen vil få dødsstraff, bli utsatt for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Prinsippet kalles “non –refoulement” og er gjennomført i norsk lov, bl.a. i utleveringsloven og menneskerettsloven.

I utleveringslovens § 6 står det: “Utlevering kan ikke skje dersom det må antas å være alvorlig fare for at vedkommende på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller politiske forhold ellers ville bli utsatt for forfølgelse som retter seg mot hans liv eller frihet eller for øvrig har alvorlig karakter.”  

I Menneskerettsloven Art 2. fremkommer: “Everyone's right to life shall be protected by law. No one shall be deprived of his life intentionally save in the execution of a sentence of a court following his conviction of a crime for which this penalty is provided by law.”

Og art 3: “No one shall be subjected to torture or to inhuman or degrading treatment or punishment.”

Altså: Så lenge Nord-Irakiske (kurdiske) myndigheter ikke kan garantere at Krekar ikke vil bli utsatt for tortur eller risikerer dødsstraff er han beskyttet av norsk lov mot å bli sendt tilbake til Nord-Irak.

Et tilleggsspørsmål: Kan man som kristen stemme på et parti som i praksis er for dødsstraff?

Gå til innlegget

Surrealistisk føleri

Publisert rundt 11 år siden

Jeg gjør som Pater Pollestad, fortsetter i "embetet", innrømmer at jeg tok en beslutning i sinne, men innrømmer ingen skyld :-)

De siste ukene har to enkeltvedtak fra utlendingsmyndighetene blitt satt under søkelys i media, familien Encado og familien Navrud. Det er formodentlig ikke mange som er enige i at disse vedtakene virker fornuftige, uansett hvor man ellers står i innvandringsdebatten. For øvrig viser jeg til Erling Rimehaugs glimrende innlegg om disse to sakene.

 Interessant er det, at når man får kjennskap til enkeltsakene og de personlige tragediene som ligger i harde enkeltvedtak, får selv hardbarkede innvandringsmotstandere sympati for ofrene. Når man møter ofre får man sympati, og forandrer ofte mening om deres sak.

Det er et meget populært standpunkt blant innvandringsmotstanderne at vi som kritiserer den rådende politikk er for følelsesmessig innvolvert og ikke makter å se det prinsipielle. Men jeg vil påstå at den rådende strenge innandringpolitikken nettopp er fundert på følelser. Frp begynte å hamre løs på enkeltinnvandrere for mange år siden, så utviklet de seg til å kritisere innvandringspolitikken, at det var alt for enkelt å få opphold, for så, etter 9/11 å rette skytset mot Islam og islamisme.

Nettopp på grunn av 9/11 og den senere jakten på terrorister, har også de andre politiske partiene følt seg til å nærme seg Frp i innvandringspolitikken. Dette har også skjedd med den norske opinion, er min analyse, og det har nådd UDI og UNE, som ikke behandler sine saker i et vakum. De praktiserer den til enhver tid rådende mainstream-politikken, noe som er meget betenkelig når man har i mente at dette dreier seg om juss. Fru Justitia har bind for øynene. Hun skal ikke la seg påvirke av føleri og utenomjuridiske argumenter.

Redselen for at Norge skal “islamiseres” har medført at utlendingsmyndighetene i dag praktiserer regelverket så strengt at det faktisk er mulig å gi avslag, som i Navruds og Encados tilfelle, når det helt åpenbart er urimelig. Er det virkelig noen som tror at disse to sakene er enestående, at de ikke er uttrykk for en trend, for “føleri” og en knallhard praksis?

En skamplett på norges behandling av asylsøkere  er Irakiske asylsøkeres situasjon, da spesielt de som har fått avslag på vedtak. Er det noen som husker de såkalte Muferne? http://www.muferne.com/norsk/index.html.  De kom til Norge i 1999, fikk først innvilget oppholdstillatelse, for så, på grunn av press fra politikerne, å få omgjort sine positive vedtak. Føleri? Ja. Men føleri på en fotballtribune er helt greit. Noe ganske annet er det når det dreier seg om medmenneskers liv og helse. På grunn av frykt for å miste stemmer instruerte politikerne utlendingsmyndighetene til å trekke tilbake oppholdstillatelsen for disse stakkars menneskene. For mennesker som hadde bodd i Norge i nesten ti år, var integrert i det norske samfunnet, og hadde knyttet varige bånd her.  

Knut Storberget har gått høyt ut og sagt at irakere som har fått avslag skal tvangssendes tilbake til Irak, stikk i strid med anbefalinger fra Fns høykommisær for flyktninger (UNHCR) og situasjonen i Irak.

 Nå driver Norge og de andre nordiske land økonomisk press på Irakerne, ved å trekke dem i dagpenger. UNHCR kritiserer sterkt denne politikken, http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.678951. Det samme gjør Amnesty International.  Kan vi som nasjon, med vår stolte demokratiske, fredselskende og rettferdige tradisjon være bekjent av at FN kritiserer vår politikk?

Knallhardt, surrealistisk føleri.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere