Jørgen Bjerke

Alder: 52
  RSS

Om Jørgen

Følgere

Kristenlivets vanskelige letthet

Publisert nesten 9 år siden

La oss si at du ikke vet hva et skip er for noe. Så kommer jeg og inviterer deg til å være styrmann på et skip. Jeg forklarer at et skip er 70 000 tonn metall full av mennesker, biler og andre ting som flytter seg bortover vannet. Og du tenker: yeah right... for det første, hvordan skal jeg som styrmann klare å holde 70 000 tonn metall flytende? For det andre, hvordan skal jeg klare å dytte noe så tungt bortover vannet? For det tredje, hvordan skal jeg føre skipet trygt fram uten å gå på grunn? Og for det fjerde, hvordan skal jeg klare å ha ansvaret for så mye?

Helt naturlige spørsmål for deg som ikke vet hvordan et skip fungerer. Da kan jeg fortelle at for det første, de 70 000 tonn metall er formet slik at skipet flyter av seg selv (tro det eller ei). Du skal ikke bære det. For det andre, skipet har kraftige motorer som fører det bortover vannet. Du skal ikke dytte det. Du skal bare dra i noen små spaker. For det tredje, du får med deg en navigatør som staker ut kursen for deg, utenom grunnene. Du trenger ikke all verdens kunnskap om forholdene. Og for det fjerde, Du er ikke øverste ansvarlig for skipet. Det er det kapteinen som er. Stol på ham, så går dette bra.

Vi får ofte følelsen av at kristenlivet krevere mer av oss enn vi kan klare. Vi skal arve Guds rike. Vi er kalt til å gå ut i verden og gjøre alle folkeslag... osv. Selveste Gud har flyttet inn i oss og skal virke gjennom oss. Det forplikter, det. Men vi føler ofte vi ikke strekker til. Vi er jo fortsatt bare mennesker. Enda godt at Gud alltid har en oppredd nåde-seng vi kan hvile i. Men ligger vi for lenge der, blir det galt også. Vi må jo ut og utføre våre kall.

Er det slik kristenlivet er ment å være? En evig veksling mellom å hjorte rundt for Gud og å hvile i nåde-senga? Det høres slitsomt ut.

Da jeg var 18 år, var jeg styreleder i menighetens ungdomsklubb. Jeg var kjempeengasjert og hadde mange visjoner for arbeidet. Men så kjente jeg Gud prikke meg på skulderen og mumle: Hva om jeg også får et ord med i laget her? Det fikk meg til å tenke på dette med at Gud gjør sine gjerninger gjennom oss. Jeg skal ikke la mitt yrende engasjement komme i veien for Guds. Han vet jo tross alt bedre enn jeg hva som er best for klubben. Men skulle jeg bare sette meg ned og vente på beskjed fra Gud? Da hadde jeg nok fortsatt sittet der, nå 25 år senere. Jeg lærte at for at Gud skulle få gjort sine gjerninger gjennom meg, uten at jeg blir utslitt og stadig må legge meg i nåde-senga, må jeg gå sammen med ham. Et skritt av gangen. Føle meg fram. Jeg skulle ikke skru av mitt engasjement. Gud hadde gitt meg det. Men jeg skulle ikke skru av Gud heller. Jeg måtte lære meg å samarbeide. Jeg måtte lære meg hva det vil si å være personlig passiv og åndelig aktiv. Jeg må dø mer og mer for at Jesus skal leve mer og mer i meg. Når jeg avtar, øker Gud.

Men fy søren hvor vanskelig det er! Jeg føler meg stadig vekk som styrmannen som tror han må bære og dytte båten selv. "Slapp av!", sier jeg til meg selv. Det er Guds skaperånd som gjør det mulig for 70 000 tonn å flyte. Det er Guds kraft som dytter skipet framover. Det er Guds ord som navigerer meg gjennom livet. Og det er Gud Far som er ansvarlig kaptein i tilværelsen. Men jeg kan ikke slappe helt av heller. Jeg kan når som helst ødelegge hele båtturen ved ikke å stole på Gud. Jeg kan styre en helt annen retning enn navigatøren peker ut. Jeg kan overse skader i skroget og fortsette på full motorkraft selv om vannet fosser inn. Jeg har fortsatt min frie vilje. Men den skal brukes til å la Gud gjøre sine gjerninger gjennom meg. Jeg må rett og slett legge vekk mine egne ønsker og behov og tillate Gud å bruke min fornuft, min tanke, mine muskler, mine evner og egenskaper, ja hele meg, til å utbre sitt rike.

En lege fortalte meg en gang at du kan tydelig se forskjell på et dødt menneske og et levende som spiller død. Så lenge du lever, selv om du sover, klarer du ikke for alt i verden å slappe av 100% i alle musklene. Du vil alltid være litt anspent. Alltid være litt på vakt. Alltid kjenne på en aldri så liten uro. Et dødt menneske derimot er perfekt avslappet. Det er jo litt paradoksalt, er det ikke: Å streve hardt for å slappe av. Det er som å prøve å sove når du er lys våken. Det går ikke hvis du tenker på at du må sovne. Det eneste som nytter er å ikke tenke på noe som helst, ikke gjøre noe som helst, ikke anstrenge en eneste muskel. Men så lenge du har maur i baken er det utrolig vanskelig.

Jeg tror Guds største utfordring med mennesket ikke er at vi er for late, men at vi er for aktive, med egne prosjekter. Vi har så stor vilje til å gjøre både det ene og det andre at vi ikke klarer å slappe av og la Gud gjøre sine ting gjennom oss. Derfor har Jesus bedt oss om å død med ham, legge av oss vårt gamle menneske. For det som er dødt er perfekt avslappet og perfekt mottakelig for et nytt liv.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere