Jon Magne Lund

Alder: 75
  RSS

Om Jon Magne

Jeg er utdannet teolog fra Menighetsfakultetet og ble ansatt i Vårt Land i 1995 som sjefredaktør med særlig ansvar for avisens teologiske og kirkepolitiske profil på leder- og kommentarplass, en stilling jeg hadde til 2000. Kommentar- og debattredaktør i Vårt Land fram til september 2015. Nå pensjonist. Bosatt i Oslo.

Følgere

Dødens budbærere

Publisert over 6 år siden

En hel avisredaksjon er utryddet. Bak drapene står islamister som er muslimenes verste fiender.

I desember 2007 var jeg i Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan, og ledet flere seminarer om ytringsfrihet og menneskerettigheter. Verten var imam i en moské som jevnlig var blitt utsatt for forfølgelse fra myndighetenes side. Dette var like etter striden rundt muhammedkarikaturene i 2006, og jeg var spent da jeg i møterommet med nesten 50 mannlige moskémedlemmer til stede gikk hardt ut mot å besvare ytringer med vold og drap. Jeg sa det måtte gjelde uansett hvor forferdelige man syntes ytringene – i dette tilfellet karikaturtegningene – hadde vært.

Jeg opplevde at jeg fikk god støtte for dette fra forsamlingen av ganske konservative muslimer. Ingen tok til orde for bruk av vold, å møte ord med drap. Noen mente rett nok at det måtte bli forbudt å håne andre menneskers tro ved å tegne karikaturer som gikk like inn i troens kjerne, men det stanset der.

Jeg tenkte på dette da meldingene begynte å tikke inn om drapene i Paris. Vil mitt publikum fra Baku i 2007 oppleve at deres tro og ære er styrket etter denne massakren? I Europa er mange nå så skremt av at de mest ekstreme islamistenes blodsutgytelser, at de istemmer tesen om at en muslim er en muslim, uansett. Og at muslimer her i Norge som tar avstand fra myrderiene, egentlig mener noe annet og støtter ugjerningen i det stille.

Hva mener så troende muslimer som ikke har gått seg vill i et middelaldersk tenkesett og i en feiltolkning av islam som muslimer, enten de er skriftlærde eller ikke, betegner som gudsbespottelse og vranglære? Jeg er overbevist om at de tar skarp avstand fra slike handlinger som den vi nå har sett i Paris. Hva mer er, jeg tror de vil oppleve drapsmennene som islams og muslimenes verste fiende.

Det ville være ytterst merkelig om ikke europeere blir skremt av terrorangrepet i Paris. Vi så det før den hvite Anders Behring Breivik – som pyntet seg med kristennavnet – ble tatt til fange for terroren i Oslo og på Utøya. Muslimer i Oslo har fortalt at de ble skremt av reaksjonene de fikk på gaten. «Alle» visste jo at det måtte være en gærning som trodde på Allah som sto bak noe så grufullt.

Hvordan skal vi forsvare oss mot at fremmedhatet rykker inn hos oss, i vårt land og i vårt sinn, med full kraft? Det må samarbeid til. Kristne og muslimer og «alle mennesker av god vilje» må finne sammen i en tydelig fordømmelse når ytringsfrihet blir forsøkt drept av kuler. Vi må manifestere at det store flertall ikke aksepterer at dødens budbærere skal få herje med oss.

I onsdagens Vårt Land ble Per Edgar Kokkvold intervjuet. Han snakket blant annet om karikaturstriden i 2006: «De intellektuelle på venstresiden snakket om ytringsfrihet som om den skulle være en del av imperialismen. Det var en frykt for å stå opp for de beste verdiene i vårt samfunn: retten til å tenke, tro og ytre seg.» Den gang ble både regjeringen og mange i mediene grepet av en angst som medførte at ytringsfriheten ble sviktet. Det var lett å legge skylden på Magazinet og redaktør Vebjørn Selbekk.

Situasjonen er nok en annen denne gang. Men fortsatt må vi stå opp mot mennesker som vil møte ord og tegninger med drap.

Gå til innlegget

Kokkvolds utfordring

Publisert over 6 år siden

Per Edgar Kokkvold utfordrer oss til å ta trosforfølgelse på alvor – selv om den rammer kristne.

I en kommentar i Aftenposten før jul spurte Per Edgar Kokkvold med sedvanlig argumentasjonskraft om «hvorfor de omfattende overgrepene som ble begått mot kristne etter ‘den arabiske våren’, var så sterkt underkommunisert, for ikke å si så godt som unevnt i mange norske og andre vestlige medier.»

Den tidligere generalsekretæren i Norsk Presseforbund nyanserer kritikken og skriver at dette ikke gjelder Vårt Land og enkelte andre medier – og det er rett. Men han har et godt poeng når han utfordrer mediene generelt og peker på at «deler av den liberale, venstreorienterte intelligentsiaen i vest har fått det for seg at ‘kristne forfølges ikke, de forfølger’, også når de ikke forfølger, men forfølges.»

Nå er dette i ferd med å snu. De barbariske handlingene som terroristene i den såkalte islamistiske staten (IS) har begått det siste året, har åpnet manges øyne. Som Vårt Land skriver i dag: I 2004 ble «forfulgte kristne» nevnt noen få ganger i mediene, mens temaet i 2011 var fremme om lag 300 ganger. Også Utenriksdepartementets prosjekt for religiøse minoriteter i Midtøsten har bidratt til større oppmerksomhet.

Når den islamistiske staten er nevnt, må det tilføyes at den har spredt død og fordervelse ikke bare blant kristne, men også blant for eksempel muslimer som ikke støtter deres misforståtte tolkning av islams lære. Vi må ikke bare være opptatt av de kristnes situasjon når vi snakker om trosforfølgelse, siden religiøse minoriteter generelt ofte utsettes for overgrep for sin tros skyld.

Men det blir galt om vi ikke våger å erkjenne at kristne er mer utsatt enn andre. Ed Brown i Stefanusalliansen sier i dagens avis at den kristne kirkes historie med korstog og imperialisme kan være årsaken til at vestlige medier har vært tilbakeholdne med å skrive om forfulgte kristne. Brown påpeker en misforståelse: Bildet av en kristen som en rik, hvit mann, stemmer ikke. En kristen er snarere en fattig, mørkhudet kvinne.

Det Kokkvold mener er «en slags usunn politisk korrekthet» må ikke få dirigere våre holdninger til forfølgelse av kristne, heller ikke av andre religiøse grupperinger. Trosfrihet er en grunnleggende menneskerett, ytringsfrihet likeså. Medier som lar seg styre av fordommer og unnlater å stå opp for mennesker som blir forfulgt, demonstrerer at de misforstår sin oppgave.


Gå til innlegget

Frp og mulla Krekar

Publisert over 6 år siden

Mulla Krekar blir løslatt 25. januar, og nok en gang møter Fremskrittspartiet seg selv i døren.

Frp leverte i opposisjon store ord og fett valgflesk hver gang mulla Krekar kom på tale. Dette skulle partiet ordne opp i så sant de bare kom i posisjon. Krekar skulle settes i forvaring i påvente av utsendelse. Nå erkjenner justisminister Anders Anundsen at det ikke er hjemmel i norsk lov for noe slikt.

Flere politikere er jevnlig så vennlige å minne Frp om valgløftene – både i denne saken og i andre, for eksempel hva gjelder bompenger og diverse priser og avgifter. Frp gjør rett i å henvise til at de ikke har flertall alene, hverken i regjeringen eller på Stortinget. Derfor er det begrenset hva de får gjennomslag for.

Men i saken om mulla Krekar, slipper ikke partiet så lett unna. Alle med innsikt i norsk lovverk har i lang tid hevdet det justisministeren nå sier, at det ikke er hjemmel for å sette mulla Krekar i forvaring. Frp vendte imidlertid det døve øret slik tale til og fastholdt som opposisjonsparti sin knallharde kritikk av sittende regjeringer og justisministre: De var for slappe og lemfeldige i sin behandling av Krekar. En nøktern vurdering av norsk lov passet ikke inn i Frps propaganda.

Midt i anklagene om løftebrudd kan det imidlertid virke som om Frp har et ess i ermet, men statssekretær Jøran Kallemyr i Justisdepartementet vil på det nåværende tidspunkt ikke si noe om hvor nær de er en konklusjon.

Knapt noen vil sørge om det skulle vise seg mulig å få mulla Krekar ut av Norge, og kanskje kan det da dryppe noen lovord over Frp. Men partiet trekker forhåpentlig den lærdom av denne saken at de lar de største bokstavene hvile når de i fremtiden argumenterer i tilsvarende saker. Da blir ikke møtet med svingdøren så ubehagelig.


Gå til innlegget

Ja til skatt for velferd

Publisert over 6 år siden

Det norske velferdssamfunnet står sterkt blant folk flest, og vi er villige til å betale for det.

Respons Analyse har laget en undersøkelse for arbeidstakerorganisasjonen Unio. Hele 93 prosent svarte at det er viktig å verne om dagens velferdsordninger. 66 prosent av de spurte sier de er villige til å betale mer skatt for at de offentlige velferdstjenestene skal være gode.

Selvsagt blir resultatene i denne undersøkelsen anfektet av folk som har en annen politisk mening om skattenivået og regjeringens forslag til skattelettelser. Det er helt i orden at spørsmålsstillingene blir underkastet kritikk; vi vet jo at formuleringer påvirker resultatet. Som den engelske politikeren Benjamin Disraeli (1804-1881) skal ha sagt – ifølge Mark Twain: Det finnes tre slags løgn: løgn, grov løgn og statistikk.

Naturligvis kan meningsmålinger bli påvirket av de som lager spørsmålene, men hva den aktuelle undersøkelsen angår, er det umulig å komme bort fra at det norske velferdssamfunnet står særdeles sterkt i vårt folk. Dette er vi villige til å betale for, i solidaritetens og fellesskapets navn. Så må man gjerne anfekte hvor stort flertallet er for å betale sin skatt for å opprettholde velferdsordningene, eller hvor mye den enkelte av oss kan tenke seg å betale. Men man kommer ikke utenom at for svært mange nordmenn er likhetssamfunnet et ideal, i alle fall når det får en fasong som sikrer trygghet og velferd for folk som bor i dette landet.

En politikk som bryter med disse grunnleggende holdninger og forutsetninger, har ikke støtte i folket. Mange mener at dette er årsaken til at partiene som utgjør den blå regjeringen, har mistet betydelig oppslutning på meningsmålingene som er utført etter at statsbudsjettet ble lagt fram sent i fjor høst. 

Du tuller ikke med velferden i Norge.

Gå til innlegget

Altfor mange frivillige

Publisert over 6 år siden

Flere organisasjoner melder om et luksusproblem: Altfor mange frivillige ønsker å jobbe for dem julaften.

Mange organisasjoner, menigheter og kirker arrangerer julaften for mennesker som av ulike grunner vil ha noen å være sammen med julaften. De søker et sted preget av varme, omsorg og hyggelig samvær, gjerne over en tallerken julemat. Over hele landet har et firesifret antall frivillige meldt seg til tjeneste, og arrangørene har et luksusproblem: De må takke nei fordi listene er overfylt.

Den samme trenden ser man i Danmark. Politiken skriver: «Hos Frelsens Hær taler man ligefrem om, at danskerne »falder over hinanden« i julen. Her har man set en markant udvikling over de sidste 10-15 år. Tidligere manglede man desperat frivillige helt frem til juleaften. I dag er der alt for mange.» Mens Kristeligt Dagblad melder at «Flere bliver afvist, når de kommer til de sociale organisationer og vil være frivillige juleaften. Der er simpelthen overskud af frivillige.»

Det er godt mulig det samme bildet tegner seg også i andre land, at familier, enslige, unge og gamle melder seg fordi de gjerne vil være med og gjøre julen spesiell for mennesker som trenger en håndsrekning, et sted å være sammen med andre. I vår tradisjon er jo julen tiden for fellesskap.

Hva kan så grunnen være til at de frivillige strømmer til for å bidra? Kanskje nettopp dette at mange opplever at deres jul er blitt for sterkt preget av egoisme, materialisme eller andre ismer, og at menneskelige samvær og medmenneskelig kontakt er blitt svekket.

Uansett hvorfor frivillige melder seg, skal de takkes for innsatsen. I Danmark påpeker noen at mens det er overskudd av frivillige julaften, er det vanskeligere å få folk til å stille opp resten av året. Dette må det være lov å påpeke uten å moralisere eller sutre over de frivilliges inntog. Det ville være like galt som om presten julaften skulle beklage seg over at kirken er fullsatt, men at kirkebesøket er svakere andre tider i året.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere