Jon Magne Lund

Alder: 75
  RSS

Om Jon Magne

Jeg er utdannet teolog fra Menighetsfakultetet og ble ansatt i Vårt Land i 1995 som sjefredaktør med særlig ansvar for avisens teologiske og kirkepolitiske profil på leder- og kommentarplass, en stilling jeg hadde til 2000. Kommentar- og debattredaktør i Vårt Land fram til september 2015. Nå pensjonist. Bosatt i Oslo.

Følgere

Prest, prost, fattigmann, stakkar

Publisert over 12 år siden

 

Tar Den norske kirke og samfunnet godt nok vare på en av landets mest kallsbevisste yrkesgrupper – prestene?

 

 

Vi kan velge to høyst ulike innfallsvinkler når vi skal beskrive prestenes situasjon. Den ene maler et bilde med farger som for det meste er lånt fra det vi kan kalle fagforeningsinteresser. Oppgavene til en fagforening er å ivareta medlemmenes interesser hva lønn og andre arbeidsforhold angår, og gi dem så gode arbeidsvilkår som mulig. Da må man nødvendigvis jevnlig peke på alt som ikke fungerer optimalt og kreve forandring og forbedring.

I noen fagforeningsmiljøer synes man ensidig opptatt av å svartmale situasjonen på en måte som gjør at beskrivelsen kan bli monomant negativ inntil det ugjenkjennelige.

Dette gjelder ikke prestenes fagforeninger, slik jeg kjenner dem. Rett nok er teologforeningene nå mer fagforeninger på linje med det man ellers ser i arbeidslivet, og i mindre grad kollegafellesskap, som de var før. Men foreningenes virkelighetsbeskrivelse er langt fra svart-hvitt.

 

Positive endringer.

Den andre innfallsvinkelen henter oftere fargetuber og pensler fra arbeidsgiversiden. Da vil man selvsagt i større grad vektlegge de positive endringer som har skjedd. Hva prester i Den norske kirke angår, er det da mye å trekke fram. Prestenes lønns- og arbeidsvilkår er utvilsomt forbedret i løpet av de senere år. Noen prester jeg har snakket med, sier de slik sett har det bedre enn noen gang før. Arbeidstiden er mer ordnet, også hva ferie og avspasering angår, og generelt er rettigheter blitt tydeliggjort på en måte som kommer presten og prestens familie til gode. 

 

Utfordringer.

Men utfordringene er mange. Forleden skrev Vårt Land om et opprop fra en lang rekke prester i Oslo bispedømme. De er bekymret over det de omtaler som en radikal nedskjæring i Oslo bispedømme der det kuttes prestestillinger i de lokale menigheter. Årsaken – heter det i oppropet – er utilstrekkelige overføringer fra de bevilgende myndigheter samt dårlig økonomistyring ved Oslo bispedømmekontor.

At økonomistyringen har vært for dårlig og at kirken i Oslo nå lider fordi man ikke har satt tæring etter næring, skulle det være mulig for alle parter å istemme. Men er det rett at nedskjæringene skyldes økonomisk nedtrapping fra statens side? Det gjenstår å bevise, og jeg er meget usikker på at det er en treffende beskrivelse.

Enkelt sagt: Er det kirkestatsråd Trond Giske eller svak økonomistyring som har skylden for problemene? Og: Hvis det siste er tilfelle, kan da kirken forvente at staten skal etterbevilge mer penger for å redde den ut av krisen? Noen mener utgiftene til prestetjeneste har økt forholdsvis mer enn de fleste andre formål i Den norske kirke, trosopplæring unntatt. Dette burde det være mulig å finne ut av. Hvis det er rett, er det Den norske kirkes og Oslo bispedømmes prioriteringer som må etterprøves.

 

Kirkens kall.

Men vi må ikke glemme at Oslo-prestene målbærer en bekymring der prestens og kirkens kall står i sentrum. De krever ikke høyere lønn for sin egen del, men skriver om at kuttene i Oslo undergraver kirkens tilstedeværelse i nærmiljøet. De påpeker at de «grunnleggende faktorer for å skape engasjement, motivasjon og en stimulerende arbeidsplass fjernes.» De målbærer at slitasjen både hos ansatte og frivillige, fører til et dårligere tilbud for brukerne av lokalkirken.

Det er Kirkemøtet og Kirkerådet som vedtar budsjettforslag som oversendes departementet og som prioriterer mellom Den norske kirkes mange satsingsområder. Her har prestenes fagforeninger en selvsagt oppgave i å drive lobbyvirksomhet ut fra de prioriteringer de mener er best, både for prestene og kirken. Selv om prestene ikke lenger er pott og panne i kirken, har de fortsatt en så sentral posisjon også i folks bevissthet at de må bli lyttet til.

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere