Jon Magne Lund

Alder: 75
  RSS

Om Jon Magne

Jeg er utdannet teolog fra Menighetsfakultetet og ble ansatt i Vårt Land i 1995 som sjefredaktør med særlig ansvar for avisens teologiske og kirkepolitiske profil på leder- og kommentarplass, en stilling jeg hadde til 2000. Kommentar- og debattredaktør i Vårt Land fram til september 2015. Nå pensjonist. Bosatt i Oslo.

Følgere

Afrikas fattigdom – og vår egen

Publisert rundt 12 år siden

Det er lett å bli opphengt i alle de problemer og utfordringer som det afrikanske kontinentet står overfor. Vanskeligere – særlig for oss i det rike Norge – er å se ressursene og verdiene i Sør. 

Afrikas fattigdom

– og vår egen

Jeg skriver mye om Afrika; etter hvert har jeg forsonet meg med at dette enorme kontrastenes kontinent griper og fascinerer meg mer enn noe annet. Enestående opplevelser har stått i kø, men jevnlig har jeg også skrevet kritisk om makthavere når utviklingen har vært dårlig. Den man elsker, tukter man.

I ferien leste jeg en stor artikkel i Vårt Land. Unge mennesker fra fattige land hadde levd i Norge i et år. De deltok i et utvekslingsprogram drevet av Det Norske Misjonsselskap, Strømmestiftelsen og Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag. I avisen snakket de ut om hva oppholdet hadde gjort med dem, hva de hadde lært og hva de mener nordmenn kan lære av dem.

Endimensjonal. Vår levestandard er så høy at vi altfor sjelden bryr oss om å lytte til stemmene fra Sør. Vi er i giverposisjonen, vi er vant til å sende penger og formidle verdier. Mer opptatt av å gi enn av å få. Fra en side sett en forbilledlig innstilling. Fra en annen side noe som gir grobunn for selvtilfredshet og en endimensjonal livsholdning der materielle verdier dyrkes fordi vi er verdensmestre på bistand.

Janet Ogala. Det var dette Janet Ogala på 25 fra Kenya grep fatt i. «Hvorfor snakker dere om at vi er fattige?» spurte hun i avisen. «Hvorfor snakker ikke folk mer om de ressursene vi har?» Janet opplever ikke at fattigdom er et stort problem i Kenya. Stort sett har de fleste et sted å bo, folk har nok å spise og klær på kroppen. «Jeg liker ikke at noen syns synd på meg», sa Janet, og ville heller snakke om alle ressursene og verdiene som finnes i det kenyanske samfunnet.

Denne holdningen støter man ofte på når man reiser i Afrika. Vi rike ser ressursmangel fordi vi er ensidig konsentrert om materielle verdier og eventuelle mangler, og overser verdier og ressurser som et tett menneskelig fellesskap og samhørighet i familie og lokalsamfunn, samarbeid, kreativitet, livsglede og en tro som ikke er isolert fra livet selv. 

Katastrofebilder. Jeg vil ikke bidra til å rosemale eller ufarliggjøre fattigdommen man ikke trenger gå langt for å se i Afrika. Men nordmenn flest synes å forbinde Afrika med katastrofebilder av barn med oppblåste mager eller lik henslengt i veikanten etter stammekriger. Vi generaliserer ut fra tragediene, kanskje fordi mediene er mer opptatt av folkemord og sultedød enn av det som lykkes på kontinentet. Totalbildet er langt mer nyansert; i en rekke afrikanske land er demokratiet i vekst og levestandarden i bedring. 

Janet Ogala er lei av at rike nordmenn skal synes synd på henne eller svartmale livet i landet hun bor. Det må vi ta til etterretning. Noe annet vi kan lære er å glede oss med Afrikas innbyggere over det de er stolte av å vise fram. I flere land i det sørlige Afrika har jeg vært på reise med kirkeledere og politikere og sett utfordringene for eksempel hva helse, hiv og aids angår. De fornekter ikke situasjonen, men vil også gi utlendingen et glimt av det vakre og vellykkede: et unikt dyreliv som følge av evne og vilje til å bevare flora og fauna, en uberørt naturperle, en vakker lodge i enestående omgivelser. Den nordmann som ut fra det politisk korrekte tror at konsentrasjon om fattigdom er den eneste moralsk holdbare innstillingen når man besøker land der levestandarden ikke er på norsk overflodsnivå, fornekter en del av virkeligheten.

Janet Ogala gleder seg over Afrikas ressurser og verdier. Hennes glede er til å få vett og forstand av.

Jon Magne Lund

redaktør

Gå til innlegget

Folkekirkeidyll eller elendighetsbeskrivelse?

Publisert rundt 12 år siden

Befolkningen i Våler gråter over kirken som er brent ned. Sier det sannheten om troens kår i Norge?

Folkekirkeidyll eller

elendighetsbeskrivelse?

Vi har sett det før når en kirke brenner, men det gjør like sterkt inntrykk hver gang: Bygdas folk samles i gråt rundt de rykende restene av kirken der de er døpt, konfirmert og viet. Slik også da Våler kirke brant ned natt til forrige fredag. Befolkningen strømmet til for å sørge på branntomta, og valfarten har fortsatt siden. Ordfører Kjell Konterud satte ord på følelsene da han sa det slik til Vårt Land forleden: Dette kommer til å gjøre vondt for alle – helt til vi får på plass en ny kirke.

Så kan vi ta for oss statistikken over kirkebesøket i en vanlig gudstjeneste i Våler kirke. Da ser vi at det er et gap mellom de følelser befolkningen i denne Hedmark-kommunen uttrykker nå når kirken er borte, og oppslutningen om de ordinære gudstjenestene. Hvilken konklusjon man trekker av det, avhenger av det kirkesyn man har. Noen vil si at det nærmer seg hykleri når man nå gråter så sårt over å ha mistet noe man hadde et så perifert forhold til mens man ennå eide det. Andre vil si at sorgen vi nå ser, uttrykker de dypeste og sanneste følelser folk har til kirken og den kristne tro. Det er bare det at dette sitter så langt inne, kanskje ikke minst i et folkekirkefylke som Hedmark.

Det skulle bare mangle om vi ikke gleder oss over den varme omtanke for kirken som Våler-folket nå viser. Selv den ivrigste talsmann for et skille mellom stat og kirke og for en nedtoning av en folkekirkeidyll som lett slår over i sentimentalitet uten reelt trosinnhold, må da innrømme at det er oppmuntrende å se at folk savner «sin» kirke. Men det blir galt om noen setter likhetstegn mellom følelsene knyttet til kirkehuset i en bygd, og oppslutningen om kirkens tro. Like galt som det blir om man bruker fremmøteprosenten som fasit og eneste uttrykk for troens kår på stedet.

Noen vil hevde at folk har ikke et nærmere forhold til troen enn den som kommer til uttrykk i oppslutningen om kirkens gudstjenester. Eller at folk med sterkt svekket kjennskap til troens innhold og de sentrale kristne trossannheter, befinner seg milevis fra både tro og kirke. Dette kan lede til en elendighetsbeskrivelse: Når nyere målinger avslører at konfirmanter i liten grad har kunnskap om den tro og kirke de er døpt inn i, sier det sannheten om hvor elendig det står til i Norge. Og foreldregenerasjonen er ikke noe særlig bedre. Den som ber fem på gaten fortelle om hva påske og pinse betyr, får ikke mange svar.

Det blir galt om vi lar ensidigheten råde og bruker manglende kirkebesøk og sviktende kristenkunnskap som bevis for at kirken er marginalisert i vårt samfunn. Da havner vi i elendighetsbeskrivelsen. Men det blir like galt om vi tar gråten i Våler som tegn på og bevis for at kirkens tro står sterkt. Da havner vi i folkekirkeidyllen.

Folk flest er imidlertid mer sammensatt enn som så. Sorgen i Våler er ikke «falsk». Den forteller at mange har bevart et forhold til kirken og det den står for som ikke kommer til uttrykk i hverdagen. Interessant nok finnes det mange eksempler på at en katastrofe på linje med den vi så i Våler, skaper et ønske om nærhet til kirken som ingen kunne forutsagt.

Kirkens oppgave er naturlig nok å arbeide for større oppslutning om gudstjenestene og bedre kjennskap til troens fundamenter. Den kan ikke slå seg til ro med at så mange må oppleve en kirkebrann før de våger å uttrykke at kirken representerer noe de vil komme til å savne om de skulle miste det. Eller at det ikke er så farlig om man har et fjernt forhold til innholdet i kirkens tro bare man føler sterkt nok for kirkehuset som symbol.

Jon Magne Lund

redaktør

Gå til innlegget

Bispe-nei til paven

Publisert rundt 12 år siden

I 1989 takket syv av Den norske kirkes elleve biskoper nei til å delta i en gudstjeneste i Nidarosdomen sammen med pave Johannes Paul II. Sannelig har det skjedd mye på 20 år.

Bispe-nei til paven

1. juni 1989 ankom pave Johannes Paul II Fornebu. Vel nede på norsk jord knelte han og kysset asfalten. Et like hektisk som historisk pavebesøk var innledet: For første gang gjestet en pave Norge, og i løpet av den tre dager lange visitten møtte han statsminister Gro Harlem Brundtland, han var i audiens på Slottet og hilste folkemengden fra balkongen sammen med kong Olav, han medvirket ved en gudstjeneste i Nidarosdomen i Trondheim og han besøkte Tromsø.

I sin første tale etter ankomsten til Norge sa Johannes Paul: «Jeg kommer ikke som en representant for politiske eller nasjonale interesser, men som et vitne om vår Herre og Frelser Jesu Kristi evangelium.» I dag er det lett å tenke at dette var da lite oppsiktsvekkende sagt av en av kristenhetens fremste skikkelser, men for 20 år siden ble mange norske lutheranere overrasket over det tydelige budskapet om Jesus fra lederen for en kirke man gjerne oppfattet som mer opptatt av Maria enn av hennes sønn.

I Årbok for Den norske kirke 1990 står det at «offentligheten, representert ved mediene, øyeblikkelig oppfattet dimensjonene ved pavens reise i Norden, mens de toneangivende i Den norske kirke først langsomt kom à jour.» Slik kan man også tolke det faktum at syv av de elleve biskopene takket nei til innbydelsen til gudstjeneste i Nidarosdomen med paven. Biskop Per Lønning hadde offentliggjort en prinsipiell begrunnelse for at han uteble, mens de andre seks oppga mer praktiske og til dels pussige argumenter for forfallet. Dette vakte en pinlig oppsikt både nasjonalt og internasjonalt, står det i Årboken.

Overskriften i årboken er «Økumenikk er ikke lenger et farlig fremmedord.» Jeg tror ikke overskriften var dekkende for situasjonen i 1990, men den er det i dag. Jeg kan ikke tenke meg at noen av de nåværende biskoper ville takket nei til å delta sammen med pave Benedikt XVI i en gudstjeneste. Snarere ville det blitt bispekø ved inngangen. Det økumeniske klimaet er sterkt endret. Selv om pave Benedikt kan oppleves å være mer tilknappet enn den folkelige pave Johannes Paul hva økumenikk angår, er forholdet mellom kirkene nå mer avslappet enn for 20 år siden.

Dette viser seg også nasjonalt. Den nære kontakten mellom for eksempel Oslo-biskop Ole Chr. Kvarme og hans katolske kollega Bernt Eidsvig er velkjent. I norsk luthersk kristenhet kan man stadig høre særlig mer konservative lekfolk og kirkeledere rose Den katolske kirke for dens vilje til å stå på det tradisjonelle synet i samlivsetiske og enkelte dogmatiske spørsmål. Selv i norsk frikirkelighet og i de frivillige organisasjonene – der motstanden mot alt som smakte av katolisisme for 20 år siden, oftest var knallhard – kan man høre Den katolske kirke omtalt i positive ordelag.

Min egen kirke – Den Evangelisk Lutherske Frikirke – takket også nei til Nidarosdomen i 1989, og jeg var ingen pådriver for at nei skulle bli ja. Først et tiår senere fikk jeg min egen nærkontakt med pavebesøket, i form av en middag i den katolske bispegården sammen med den katolske erkebiskopen av Cape Town og biskopen av Tromsø stift. Til stede var også husholdersken som hadde ansvaret for biskopens hus og som hadde stelt for paven da han var i Tromsø og overnattet i bispegården. Mange muntre historier av mer privat karakter ble fortalt, og det er tydelig at årboken treffer blink når det brukes ord som at «Ved hvert arrangement sjarmerte Johannes Paul publikum som sto på mer eller mindre avstand, og de utvalgte som fikk nærmere kontakt med storkirkens overhode.» 

Klimaendringen skyldes neppe den sjarmerende paven, snarere en generell nedtoning av det dogmatiske og i alle fall større åpenhet for det kristne fellesskapets grenseoverskridende karakter. Den økumeniske gudstjenesten i Nidarosdomen 2. pinsedag som markerer jubileet, vil nok bli uten bismak. Kanskje noen også angrer på at de ikke var til stede for 20 år siden.

Jon Magne Lund

Gå til innlegget

Vi som elsket Sør-Afrika

Publisert rundt 12 år siden

Å, som vi elsket Sør-Afrika, vi som før 1994 jobbet mot apartheid! Nå er kjærligheten kjølnet.

Jeg føler meg nærmest som en forræder når jeg leser min egen ingress og overskrift. Mitt engasjement for et fritt Sør-Afrika begynte i 1988, og mange har en historie som spenner over en mye større periode. Kjærligheten til dette plagede folket og landet delte vi med titusener av nordmenn; den var sterk og uten forbehold. 

Da det nye sørafrikanske flagget ble heist etter valget i april 1994, visste vi privilegerte øyenvitner at vi opplevde historie. Vi jublet sammen med et folk som hadde fått stemme for første gang. Nelson Mandela var garantisten for at dette skulle gå bra – og det skjedde. Den nasjonale forsoningsprosessen etter apartheids fall mangler sidestykke. Regnbuenasjonen ble mer enn et slagord, og de nye lederne snakket om at de skulle lære av de nordiske sosialdemokratiene og sørge for fordeling av rikdommen og et bedre liv for alle. 

Zuma. Onsdag ble Jacob Zuma valgt til president. Lørdag ble han innsatt i sitt høye embete. Zuma er ikke eneste grunn til at noen nå kan tenke seg å endre litt på Jens Bjørneboes essay fra 1966, «Vi som elsket Amerika», og anvende tittelen på vårt forhold til Sør-Afrika. Men Zuma må bære en stor del av ansvaret.

Etter Thabo Mbekis to perioder, der presidenten ble opplevd som en kjølig intellektuell uten nærkontakt med sitt folk, var behovet for nærhet og varme stort. Populisten Zuma tok både partiet ANC og flertallet i folket med storm. «Kamerat JZ» danset og sang på folkemøtene (kjenningsmelodien er «Gi meg mitt maskingevær») og løftene om arbeid og penger fløt fritt. Mange bet på så vel folkeligheten som løftene og beundret suksesshistorien om den selvlærte gjetergutten som hadde nådd toppen.

Andre er dypt bekymret. I Jeremy Gordins bok «Zuma. A biography» fra 2008 får vi et bilde av en mann som mange hevder er den virkelige Zuma: økonomisk uansvarlig, omgitt av kjeltringer, med etiske holdninger og synspunkter som gjør ham til en farlig mann i presidentstolen, beskyttet av en gjeng jurister som med tvilsom uthalingstaktikk og prokuratorknep har greid å lose ham utenom rettssaler og talløse beskyldninger om korrupsjon. Selv ikke hans venner tror vel at alle beskyldningene er grunnløse.

Tutu. Erkebiskop Desmond Tutu er blant Zumas mest fremtredende og høyrøstede kritikere. Han mener at Zuma ikke har de moralske kvaliteter man må kunne forvente av en president i Sør-Afrika. Helt til det siste har Tutu sagt at Zuma må stille opp i retten og svare for anklagene om bedrageri og korrupsjon som hefter ved ham, og bli erklært skyldig eller uskyldig.

Men Tutus anklager rammer ikke bare enkeltpersonen Zuma. Han har sagt at «vi trodde at vår idealisme, vår nestekjærlighet som besto i å være mer opptatt av andre enn oss selv, automatisk ville bli overført til perioden etter apartheid. Vi er overrasket over hvor lett vi synes å glemme.» Tutu er blant annet rasende over at regjeringen for noen måneder siden nektet Dalai Lama innreise til Sør-Afrika, åpenbart etter kinesisk press.

Lørdag ble Zuma innsatt som president, en hendelse som kostet 75 millioner Rand, mer enn 60 millioner norske kroner. Fattige sørafrikanere raste over denne pengebruken. Zuma og regjeringen er nå over i hverdagen der utfordringene står i kø. Greier han å bygge opp tilliten til sin egen person? Hva med de fattige og arbeidsløse? Vil helsevesenet og kampen mot hiv/aids bli styrket? Vil Zuma kunne holde sine løfter om å bekjempe korrupsjonen?

Mandelas person og den svarte befolkningens historie kombinert med at Sør-Afrika har stått for så mye positivt i mange fundamentale spørsmål, har gjort at skuffelsen over utviklingen blir så mye sterkere enn om det hadde dreid seg om for eksempel Zambia eller Mali. Vi som elsket Sør-Afrika kan alltids tåle å miste noen illusjoner. Verre er det om regnbuenasjonen skulle våkne opp og finne ut at den er blitt lurt. Sør-Afrika må ikke bli et nytt Zimbabwe.

Gå til innlegget

Kondomer til besvær

Publisert over 12 år siden

Ja vel – så er paven naiv som sier at kondombruk ikke vil løse hiv-/aidsproblemene. Men hans hardeste kritikere er like naive.

Mer enn en måned har gått siden pave Benedikt XVI innledet sitt besøk i Afrika med en uttalelse som provoserte en hel verden: Kondomer er ikke løsningen på den aidsepidemi som plager store deler av Afrika, de er snarere en del av problemet, Benedikt poengterte at aids er en tragedie som ikke kan overvinnes bare med økonomiske midler, og som heller ikke overvinnes ved å dele ut kondomer, som bare øker problemet. Paven vil løse problemet ved hjelp av det han kaller «en åndelig og menneskelig oppvåkning».

Den enkleste måten å forholde seg til pavens uttalelser på, er å avfeie dem som virkelighetsfjernt nonsens fra en gammel og isolert mann. Eller som utslag av Den katolske kirkes nærmest prinsipielt begrunnede motstand mot kondomer og andre prevensjonsmidler – som jeg på ingen måte vil forsvare.

Dum pave? Men er paven dum og isolert? Bidrar han med sine kondomuttalelser til en form for folkemord, som noen av hans tøffeste kritikere hevder? Folk i det sørlige Afrika er hardest rammet av epidemien. Der er rundt 22 millioner ifølge FN-tall infisert av hivviruset. Tre fjerdedeler av alle dødsfall som hadde sammenheng med aids, rammet Afrika. Afrikanerne har med andre ord et nærmere forhold til hiv og aids enn de fleste andre. Det gir grunn til ettertanke at antakelig det store flertall afrikanske katolske biskoper støtter pavens syn. Eller skal de avfeies med at de tør ikke si annet?

Biskopene sier i likhet med paven at avholdskampanjer er den beste måten for å bekjempe spredningen av hiv. La meg få løfte fram noen erfaringer jeg har gjort meg gjennom mange besøk i det sørlige Afrika – noen for å skrive om hiv/aids og kondombruk. Ved en rekke anledninger har jeg møtt og diskutert problemet med afrikanere. Få støtter Den katolske kirkes bastante nei til kondomer. Men svært mange sier med paven at utdeling av kondomer ikke løser aidsepidemien. Snarere poengterer de som Benedikt at det må en holdningsendring til. De prøver å overbevise folk om at de må være trofaste mot sin partner, de må vise ansvar.

Masse kondomer. Flere steder på landsbygda i Sør-Afrika opplevde jeg at særlig unge menn avviste både kondombruk og trofasthet og seksuell avholdenhet. De hadde rikelig tilgang til kondomer; kondomer ble utdelt gratis overalt. Men de bare lo av den slags og sa det var som å spise bananer med skallet på. Når jeg eller den lokale helsearbeideren jeg var sammen med spurte om de ikke kjente risikoen ved ubeskyttet sex og et utsvevende seksualliv, trakk de på smilebåndet. De var fullt klar over at sjansen for å bli smittet var meget stor. Men de skulle jo dø likevel, og det var så lite håp over det livet de levde at de heller ville oppleve fri sex i øyeblikket enn å tenke fremover.

Også den lokale helsearbeideren sukket fortvilet over svarene og sa at «her hjelper det nok lite med flere kondomer; det må en holdningsendring til.» Slik sett kan kondomer være en del av problemet – det vil si om man tror man har gjort nok bare man sier ja til dem.

Naivt. Å motarbeide kondombruk fortjener ingen støtte. Kondomer hjelper mot aids, samme hva paven måtte si og mene. Men det er naivt å tro at alt løser seg med kondomer.

Den katolske kirke har valgt sitt ståsted: Den oppfordrer til avholdenhet og trofasthet. I tillegg er den gjennom sine hjelpeorganisasjoner og menigheter meget aktiv i kampen mot aids og i humanitært arbeid til hjelp for de smittede og syke.

Paven trenger støtte i sitt arbeid for å fremme en holdningsendring. Så får vi bare håpe på at kirken etter hvert vil tenke mer pragmatisk enn prinsipielt om kondombruk – og at kondomenes ivrigste talsmenn vil innse at utdeling av preventiver må gå hånd i hånd med arbeidet for å vekke folk til ansvarlighet.

Jon Magne Lund 


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere