Jon Magne Lund

Alder: 75
  RSS

Om Jon Magne

Jeg er utdannet teolog fra Menighetsfakultetet og ble ansatt i Vårt Land i 1995 som sjefredaktør med særlig ansvar for avisens teologiske og kirkepolitiske profil på leder- og kommentarplass, en stilling jeg hadde til 2000. Kommentar- og debattredaktør i Vårt Land fram til september 2015. Nå pensjonist. Bosatt i Oslo.

Følgere

Greit med andaktsbok i postkassen

Publisert over 6 år siden

36.100 husstander i Kristiansand har fått en bok om kristen tro i postkassen. Noen har protestert mot det. Jeg synes ikke synd på dem.

Boken Levende tro blir i disse dager delt ut til alle innbyggerne i Kristiansand. 31 personer som er godt kjent i lokalmiljøet, har skrevet om sin tro. Noen av mottagerne har protestert, som man kan se i kommentarfeltene til lokale aviser og på Facebook. Forbrukerombudet har mottatt fem klager, og fagdirektør Tonje Hovde Skjelbostad oppfordrer initiativtakerne til å gjennomtenke om dette er den type støy de ønsker.

Det har de sikkert gjort på forhånd, og de kommer nok til å evaluere aksjonen også i etterkant. Jeg håper de da vil konkludere med at dette vil de gjøre igjen – om de har ressurser til det.

Om jeg hadde fått et tilsvarende hefte i postkassen der medlemmer av Human-Etisk Forbund, hinduer, muslimer og andre presenterte sitt livssyn, sin tro, ville jeg tatt imot det med takknemlighet. Det ville gi meg anledning til å lære dem bedre å kjenne, og i vårt pluralistiske samfunn er det verdifullt og nødvendig.

De alle fleste synes å tenke slik. I dagens Vårt Land skriver vi om rapporten «Menighetsbladet: en overlevning eller en mulighet» fra 2013. 60 prosent av det norske folk får et menighetsblad i postkassen. 80 prosent av disse oppgir at de leser det. Og 80 prosent av disse igjen definerer seg ikke som kirkegjengere.

Om en håndfull mennesker i Kristiansand opplever det å få en bok om kristen tro i postkassen som en fornærmelse, er det trist. Men de behøver ikke engang ta den inn i huset. I likhet med all uønsket reklame som dumper ned i våre postkasser, kan de rolig slippe boken ned i kassen for papiravfall. Det tar dem kanskje fem sekunder.

Nei, jeg synes ikke synd på folk som definerer dette som et overgrep og en fornærmelse.

Gå til innlegget

Offentlige bomvoktere

Publisert over 6 år siden

Det sitter en drøss offentlig ansatte rundt omkring som synes å se det som sin viktigste oppgave å hindre kommunikasjonen mellom makthaverne og samfunnet.

I Vårt Land i dag skriver generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening om offentlige ansattes mangel på ytringsfrihet. Han karakteriserer dette som den kanskje største utfordringen på ytringsfrihetsområdet i Norge. Undersøkelser viser at dette er et omfattende problem. Oslo Redaktørforening har flere ganger dokumentert hvor utbredt det er at offentlig ansatte blir forsøkt skremt til taushet av de som sitter på toppen.

Lærere, skoleledere, sykepleiere og politifolk forteller i undersøkelsene at de vegrer seg for å delta i det offentlige ordskiftet. Hensynet til arbeidsgivers lojalitetskrav ligger bak. De frykter ganske enkelt for å bli straffet på den ene eller andre måten hvis de skulle ytre seg offentlig. Hvis de skryter sin etat eller sine ledere opp i skyene, er det sikkert greit. Men hvis de skulle fremføre kritikk, ligger de dårlig an. 

Arne Jensen har rett i at slik kan vi ikke ha det, og han viser til Vågå og Lillesand. I Vågå blir de ansatte oppmuntret til å delta i den offentlige debatten. Da nærmer vi oss svenske tilstander, der for eksempel Stockholm kaller det en selvfølgelig rett for byens medarbeidere å ta kontakt med mediene.

Denne saken har også en slags parallell i hvordan regjerings- og myndighetsapparatet bruker «alle mulige metoder for å stoppe journalistiske avsløringer», som Aftenposten skriver på lederplass i dag. Vi som jobber i mediene har opplevd hvordan kommunikasjonsrådgiverne og PR-folkene – som det kryr av i regjeringsapparatet – dessverre er blitt altfor effektive bomvoktere: I stedet for å gi sitt bidrag til at samfunnet gjennom mediene kan få innsyn i det som har skjedd, bruker de sin tid på å begrense mulighetene for innsyn.

Ikke rart at både mediene og samfunnet da mistenker regjeringen for å ha mye å skjule. Hvorfor tør de ikke stå fram med sannheten? Hvorfor brukes millionbeløp på å legge hindringer i veien? Denne bomvoktermentaliteten begynte ikke med Erna Solberg, men den har vokst seg stadig sterkere – og stadig flere godt avlønnede personer bruker sin tid på å hindre innsyn og avsløringer av saker som har skjedd i statsapparatet og i politisk ledelse.

Aftenposten trekker fram to statsråder, Ine Eriksen Søreide og Anders Anundsen. Søreide gjorde seg utilgjengelig for pressen i saken om salg av norske marinafartøy. Politisk ledelse i Justisdepartementet trakk seg unna da Bergens Tidende jobbet med asylbarnsaken. Det var grunn til å ha større forventninger til Søreide enn det hun nå har vist, mens forventningen til Anundsen – som i september 2013 la ut bilde av seg selv på Facebook der han brant Tønsbergs Blad, dessverre bare er blitt oppfylt.

Nå må det være lov å forvente at statsministeren gir sine undersåtter beskjed om å slutte med å leke gjemsel. Dette minner altfor mye om regimer vi ikke liker å bli sammenlignet med.

Gå til innlegget

Jegertvillingenes ekle banning

Publisert over 6 år siden

Søstrene Kristine og Johanne Thybo Hansen fyller TV Norge-serien «Jegertvillingene» med ekkel banning. Noen nordnorske kjendiser synes det er helt greit.

VG har en dobbeltside i dagens avis der tvillingsøstrene får bred støtte for at de knapt kan si en setning i programmet uten at bannord florerer. Både kjendiser og språkforskere synes det er helt greit og viser til nordnorsk bannekultur. Dette er en del av en folkelig kultur, sies det. Martin Schanche snakker om at man finner fortsatt folk som kan banne i en time uten å gjenta seg selv. 

Kanskje det, men det gjelder på ingen måte jegertvillingene. Der gjentas og gjentas det mest brukte bannordet på fire bokstaver. Ingen variasjon å snakke om, altså.

En annen sak er at tvillingene også banner ved å bruke det folkelige uttrykket for kvinners kjønnsorgan. En språkprofessor ser stort på dette og sier at tvillingene bedriver såkalt «egobanning». «Hun forbanner seg selv, og til og med sitt eget kjønnsorgan. Hun bruker en sjeldent sterk banneformel. Ellers er det stort sett tre ord som går igjen.»

Jeg husker godt Oluf i Arthur Arntzens skikkelse. Der florerte kraftuttrykkene, men i liten grad var dette slikt man forbinder med vanlig banning. Olufs språk var frodig og folkelig, og Arthur Arntzen var altfor språksterk til å falle i tvillingjegernes grøft.

Jeg er blitt intervjuet om banningen i VG i dag og fremhever Arthur Arntzens kraftuttrykk og variasjon. Noe som ikke fikk plass i VG-intervjuet, er det Vårt Land skrev på lederplass forleden, om banning i NRK. Der ble frontfigur William Kristoffersen i bandet Ole Ivars sitert; han reagerte sterkt på Melodi Grand Prix-vinneren Debrah Scarletts skrekkelige banning etter at seieren var klar. «Det ble brukt et ganske så kraftig banneuttrykk, og det blir totalt lavmål og forferdelig usmakelig etter min oppfatning, sa Kristoffersen. Han syntes banningen ødela den musikalske opplevelsen.

Mange synes nok at tvillingjegernes språkbruk ødelegger opplevelsen av programmet. Seriens produsent, Vidar Nordli-Mathisen i Teddy-TV, mener man må tåle tvillingenes språkbruk. Ja vel. Det vi vet, er at om mange nok ikke tåler den og skrur av programmet, vil TV Norge være raske til å få banningen ut av serien. Forbrukerne har makt, det så vi da kyllingprodusentene kjapt fikk antibiotika ut av kyllingene da omsetningen stupte.

Gå til innlegget

Overgrep mot barn og dyr

Publisert over 6 år siden

Dyr skal behandles ordentlig og med respekt. Men å ødelegge livet for et barn må straffes mye strengere enn å aviive en hund.

En mann ble dømt til seks måneders fengsel for å ha druknet en hund. Metoden var bestialsk: Han bandt hunden til et betongrør og kastet den over rekkverket på en bro.

Mannen sier at han synes det er feil at han skal straffes hardere enn en seksualforbryter; å avlive en hund kan vel ikke sammenlignes med å ødelegge livet for et barn, spør han i Aftenposten. Han viser til at en 34-åring som sitter på tiltalebenken i Drammen, i 2009 ble dømt for seksuelle overgrep mot mindreårige. Straffen som Øvre Romerike tingrett utmålte, var på fem måneders fengsel.

Barneombud Anne Lindboe reagerer kraftig på at straffenivået for seksuelle overgrep mot barn er så lavt som seks måneder. Dette er riv ruskende galt, sier hun og hevder at dagens straffenivå for overgrep mot barn ikke gjenspeiler alvoret i handlingen.

Det er å håpe at både politikere, politi og dommerstanden tar Barneombudets utspill på alvor. Svært mange barn som er blitt utsatt for seksuelle overgrep, bærer med seg opplevelsen gjennom livet. Selvsagt gis det individuelle forskjeller, men det generelle bildet er at de negative følgene av overgrep blir sittende lenge.

Alle barn fortjener en god oppvekst der de blir tatt vare på og hjelpes fram til å bli gagns mennesker. Men altfor mange barn utsettes for seksuelle overgrep. Dette ligger som en skygge over vårt samfunn. Mennesker som ødelegger barns liv, må få en straff som gjenspeiler alvoret i å utføre en slik handling. Barneombudet har rett i at dagens straffenivå ikke gjenspeiler alvoret i seksuelle overgrep.

Dette betyr ikke at vi skal ta lett på dyrevelferd. Det er tragisk når vi hører at 70 kyr blir funnet døde fordi de er blitt sultet i hjel, eller når en hund kastes på sjøen og drukner. Men det er forskjell på dyr og mennesker. 

Justisdepartementet har i forarbeidene til endringene av straffeloven i 2010 lagt til grunn at nivået for normalstraff for seksuell omgang med mindreårige under 16 år bør være rundt seks måneder ubetinget fengsel. Dette er altfor lavt, og det er antagelig i strid med den allmenne rettsoppfatningen i samfunnet. Folk flest vil nok helle mot å være enig med mannen bak det bestialske hundedrapet når han sier at å avlive en hund kan vel ikke sammenlignes med å ødelegge livet for et barn.

Gå til innlegget

Forbrukerne har makt

Publisert over 6 år siden

Visst har forbrukerne makt. Så sant vi står sammen.

Gledelig melding i fredagens VG: Nå er det mulig å få kjøpt narasinfri kylling i butikkene. Produsentene sa det ikke var mulig. Plutselig er intet umulig for dem som vil selge kyllingene sine til oss.

I fjor høst stupte kyllingsalget etter debatten om bruken av antibiotika og narasin i kyllingproduksjonen. Presidenten i Legeforeningen sa til VG at hun ikke hadde smakt så mye som et kyllinglår på flere måneder. Mange sto fram med advarsler mot å spise kylling. På TV fikk vi høre om kjøkkensjefenes forholdsregler når de tilberedte kyllingmiddager. Kylling var skummelt og måtte behandles uendelig forsiktig av frykt for antibiotikaresistente bakterier.

Nå står den ene etter den andre av kyllingprodusentene fram og sier at de har funnet alternativene til narasin og antibiotika. Denne utviklingen tjener folkehelsen – men er det noen som tror at dette ville skjedd så raskt om ikke forbrukerne hadde sluttet å kjøpe kylling?

Det samme ser vi må mange områder. Palmeolje er snart en saga blott. Den var ikke bare usunn, produksjonen av den ødela dessuten regnskogen. Da det ble mye snakk om at Kvikk Lunsj inneholdt palmeolje, fant produsenten raskt ut at de ikke ville bli forbundet med noe så klimanegativt. Antagelig forsvinner pelsdyrnæringen om ikke altfor mange år, selv om myndighetene ikke skulle legge ned forbud mot å holde dyr innestengt i trange bur. For hvem kjøper lenger pelskåper?

Denne uken har matbaronene blitt drøftet, og deres makt har vært stilt opp mot forbrukernes avmakt. Men til syvende og sist er også Rema, Coop og NorgesGruppen et lett bytte for forbrukerne. Vi trenger ikke avfinne oss med at vareutvalget i butikkene ikke skal avgjøres av våre ønsker og behov, men av de store kjedenes ønske om fortjeneste. Vi må bare stå sammen.

Vi lever i en ny tid. Nå er det ikke lenger arbeidere i alle land som skal forenes, men forbrukerne. Forbrukere i alle land – i alle fall i vårt land – foren dere!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere