Jon Magne Lund

Alder: 75
  RSS

Om Jon Magne

Jeg er utdannet teolog fra Menighetsfakultetet og ble ansatt i Vårt Land i 1995 som sjefredaktør med særlig ansvar for avisens teologiske og kirkepolitiske profil på leder- og kommentarplass, en stilling jeg hadde til 2000. Kommentar- og debattredaktør i Vårt Land fram til september 2015. Nå pensjonist. Bosatt i Oslo.

Følgere

Hillary, så klart

Publisert over 6 år siden

I USA skryter man av at der kan enhver klatre helt til topps. Pussig da at bare tre familier dominerer presidentembetet.

I natt sto Hillary Rodham Clinton fram og sa hun var villig til å stille som Demokratenes presidentkandidat. Det var en dårlig skjult hemmelighet at verdens mektigste mann etter presidentvalget i 2016 kan være en kvinne, og nå gikk avsparket for en kampanje som kommer til å bli like kostbar som skitten. Kostbar fordi det ikke nytter å nå til topps i USA uten enorme ressurser å spille på. Skitten fordi familien Clinton synes å utløse et rødglødende raseri hos Republikanerne.

Hillary Clinton har mange kvaliteter som kan gjøre henne til en dyktig president. Hun kjenner det politiske spillet innenriks, blant annet fra da hun fikk ansvaret fra ektemannen Bill for å komme med forslag til en helsereform. Den ble naturligvis stanset av Republikanerene i Kongressen. Så var hun fra 2001 til 2009 den første kvinnelige senator fra New York. Da hun tapte kampen om å bli Demokratenes presidentkandidat i 2008, gjorde hennes overmann, Barack Obama, Hillary Clinton til utenriksminister, som hun var fra 2009 til 2013. Hun kjenner med andre ord også det internasjonale spillet og fremstår alt i alt som en meget vel skikket kandidat.

I Obama fikk USA sin første svarte president, med Hillary Clinton kan landet få den første kvinnen på tronen. Det mangfoldige USA er tradisjonalistisk så det holder, det fremgår også av det faktum at tre familier har hatt et godt grep om landets høyeste embete i årtier. Det begynte med Kennedy-familien, og etter dem har både familien Clinton og familien Bush hatt en form for monopol på Det hvite hus. Denne gang kan det bli en form for omkamp mellom familien Clinton og familien Bush; tidligere Florida-guvernør Jeb Bush er ikke helt ute av Republikanernes lange kandidatliste.

Skittkastingen mot Hillary Clinton har allerede begynt, det vil si: Den har pågått uavbrutt helt fra hun ble landets førstedame i 1992. En lang rekke utsagn om hennes svakheter kan skrives på kontoen for kvinneforakt, andre på fiendskapen mot familien Clinton. Sikkert er det at det blir en lang og tung kamp fram mot selve valget der Hillary Clinton må overbevise om at hun kan fronte en politikk som «vanlige amerikanere» opplever vil gjøre deres liv bedre.

Gå til innlegget

Avmakt

Publisert over 6 år siden

Sjelden har opplevelsen av avmakt vært så stor som når vi hører om det som skjer med de palestinske flyktningene i Yarmouk-leiren.

Sør for Damaskus, i Yarmouk-leiren, utsettes hver dag tusenvis av palestinske flyktninger for livstruende angrep. For noen år siden bodde over 150.000 palestinske flyktninger i denne bydelen, nå er det 18.000 tilbake. Ifølge internasjonale nyhetsbyråer setter man livet på spill om man beveger seg utendørs, der snikskyttere og omstreifende dødsskvadroner herjer. 

Flyktningene befinner seg i skuddlinjen mellom syriske regjeringsstyrker og militante islamister. President Bashar al-Assads styrker har lenge holdt bydelen i et jerngrep og bombet den sønder og sammen. For noen dager siden stormet militante islamister inn i de sørlige delene. Om de tilhører Den islamske staten, IS, vet man ikke sikkert. Men man vet at flyktningene er i en desperat situasjon og risikerer å bli massakrert, enten det nå er regjeringsstyrkene eller islamistene som utfører likvidasjonen.

FN er dypt bekymret, organisasjoner som har forsøkt å hjelpe flyktningene likeså. Men ingen kan gjøre noe effektivt for å få slutt på myrderiene. Opplevelsen av avmakt vokser. Vestens protester endrer ikke flyktningenes situasjon.

Vi som daglig uttrykker meninger om dette og hint, både nasjonalt og internasjonalt, viker vanligvis tilbake for å skrive noe der vi ikke har annet enn avmakt å komme med, der det tilsynelatende er fritt for konstruktive løsningsforsøk og «bare» er følelser å flagge. Det forstår seg. Men om vi ikke engang våger å gi avmakten rom, forsvinner snart noen av de vanskeligste konfliktområdene i glemselen.

Gå til innlegget

Triumfferd 
i ydmykhet

Publisert over 6 år siden

Påsken er preget av en underlig­ ­blanding av ydmykhet og ­selvbevissthet hos Jesus.

Mye taler for at Jesu ­disipler opplevde inntoget i Jerusalem som begynnelsen på slutten for de krigerske og uovervinnelige romere, og for folkets religiøse ledere med ypperstepresten i spissen. Endelig begynte­ folk å få øynene opp for hvem Jesus egentlig var, og han fikk en velkomst som var en konge verdig. Han var krigshelten som var utsendt av Gud for å gjenopprette kong Davids storrike. Han var messiasen de hadde­ ventet på, men hadde fram til da vaklet mellom fornedrelse og ære: Født blant dyr i en stall, jaget på flukt til Egypt av kong Herodes’ menn – men også en som gjorde mektige gjerninger, umulig for andre enn den som var sendt av Gud.

Esel – fredssymbol. Inntoget i Jerusalem skulle fått dem til å tenke annerledes. Hesten ble brukt av krigsherrene, eselet av de som kom med fred. Jesus red ikke inn i Jerusalem høyt til hest og med sverd i beltet, men på et esel.

Det blir tydelig hvor viktig det var at Det gamle testamentet ble oppfylt – her som andre steder: Alle viktige hendelser i Jesu liv knyttes til tekster hentet fra Det gamle testamentet. Det gjelder Jesus fødsel, flukten til Egypt, Jesu undergjerninger og hans lignelser, Judas’ skjebne – og den ydmyke Messias som rir inn i Jerusalem. Som det står hos profeten Sakarja:

Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem!

Se, din konge kommer til deg.

Rettferdig er han,

og seier er gitt ham;

ydmyk er han og rir på et esel,

på den unge eselfolen.

Paradoksene i kø. Det er fredskongen som rir inn. I evangeliet etter Johannes sies det rett ut at disiplene ikke skjønte profet­ordene fra Sakarja. De så nok heller på Messias som krigs­helten. Men i stedet for triumf 
og seier på slagmarken, ble ­inn­toget noen dager senere avløst av fengsling, pine, kors og grav.

Men også oppstandelse. Jesus er den skjulte kongen, han er fattig og saktmodig, men også Guds enbårne sønn og livets herre­. ­Paradoksene står i kø og gjør det utfordrende å lese evangelietekstene. Dette forklarer hvor håpløst disiplene må ha opplevd lidelseshistorien, og forklarer hvorfor de forsto så lite før den oppstandne selv møtte dem og ga dem livets gave.

Ydmykhet og kirken. Opp gjennom historien finnes det utallige eksempler på at Jesu egen kirke har hatt problemer med å forholde seg til disse ­paradoksene: Det er freds­kongen som kommer, saktmodig og ­ydmyk. Men det er også kongen som kommer, han som selv ikke døden greier å holde på. Dette er ikke det minste rart. Jesus forlot eselfolen og gikk fra inntoget til tempelplassen i Jerusalem. Der ga han seg til å jage ut dem som drev handel der. Guds hus skulle jo være et bønnens hus, men ­businessfolkene hadde gjort det til en røverhule. Fredskongen ­eller den krigerske Messias?

Religion og politikk. Det er ikke bare i dagens ekstreme ­islam at religion og politikk blandes i en usalig lapskaus. Pave­kirken har mye gammel historie å svare for, med sitt hierarkiske system der penger og politisk makt, gull og jordisk herskelyst, gikk hånd i hånd. Men også de protestantiske kirkene har klamret seg for tett til verdslig makt. Luther lot seg binde til de tyske fyrstene, slik at kirken endte opp som underordnet staten. Calvin lot borgerne i Genève få gjennomgå hvis de ikke fulgte kirkens lære; Guds ord skulle gjelde som lov for alle menneskelige forhold. Samfunnsstyre og kirke­styre gikk hånd i hånd, kirken ble mektig.

Også i de nordiske kirker var kirkemakten påtrengende til stede. Som Søren Kierkegaard meget ironisk skrev i 1848, om den staselige hoffpredikant H.L. Martensen, som står fram i den praktfulle slottskirken. Han var det dannede og fornemme publikums utvalgte, og han «prædiker rørt over Apostelens Ord: Gud utvalgte det ringe og Foragtede. – Og der er ingen der ler.»

Ingen ser med andre ord motsetningen mellom evangelieteksten om de utstøtte og Københavns overklasse. Alt er fasade. Kirken er blitt et tempel for menneskelig prakt og makt.

Hva med vår tids praktfulle kirkeprosesjoner? Får de oss til å tenke på kirkemakt i stedet for å se det vakre som en takk til Gud for hans gaver?

Dikteren Sverre Therkelsen har skrevet en vakker salme som slår fast det grunnleggende for en sann kirke:

Ikke ved makt –

ikke ved vold og ved makt vil du råde,

nei, ved din nåde,

ja, ved din kjærlige hånd og din nåde!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND SOM KOMMENTAR 28.3.2015

Gå til innlegget

Flysikkerheten må forbedres

Publisert over 6 år siden

Den tragiske flyulykken der 150 personer styrtet i døden, må umiddelbart føre til forbedringer av flysikkerheten.

Først var dette en katastrofe der ingen hadde noe godt svar på årsaken til at Germanwings-flyet med 150 personer om bord styrtet i fjellsiden i Frankrike. Så kom antydningen om at andreflygeren kunne ha utløst katastrofen med vilje. Og nå er dette fastslått med stor grad av sannsynlighet: Den 28 år gamle tyske andrepiloten Andreas Lubitz styrtet flyet med vilje.

Det er ikke første gang i flyhistorien at noe slikt skjer. Likevel skjer det så sjelden at lederen for Norsk flygelederforbund, Petter Førde, så sent som i går formiddag avviste det som helt usannsynlig at en pilot vil banke på døra for å komme inn i cockpiten, fordi «det er ikke sånn vi gjør det». 

Førde var i et NRK-intervju senere også ganske negativ til Norwegian, som raskt endret sine rutiner etter flystyrten og sa at de nå ville ha to personer i cockpiten til enhver tid. Med andre ord: Hvis den ene flygeren måtte forlate cockpiten, skulle en annen fra personalet ta plassen der.

Men nå er saken den at i USA er det nettopp dette som er reglene. Der er det slik at hvis en av pilotene forlater cockpiten underveis, skal en av flyvertene ta denne plassen. Styreleder Pekka Henttu i EUs organ for flysikkerhet varsler at det kan ventes store endringen i flysikkerheten. Han sier at man må finne nye løsninger for døren til cockpiten; i tragedien med Germanwings-flyet skal den utestengte kapteinen på flyet ha brukt øks i et desperat forsøk på å komme inn i cockpiten. 

Det vil ta tid å finne løsninger for døren som kan sikre at terrorister ikke kan komme seg inn, men som likevel gjør det mulig for betjeningen å entre cockpiten – selv om en flyger skulle få infarkt eller forsøke å styrte flyet. Men å endre bestemmelsene slik Norwegian har gjort, er gjort på brøkdelen av et sekund.

Jeg er overbevist om at flypassasjerer generelt vil oppleve en slik endring like betryggende som nødvendig.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere