Jon Kvalbein

Alder:
  RSS

Om Jon

Følgere

Når åndsfriheten avgrenses

Publisert 8 måneder siden

Når liberalismens talsmenn bruker juridisk eller økonomisk makt til å avgrense hva de vil tillate, kan de opptre absolutt illiberalt.

Må et kristent barne- og ungdomsarbeid erklære at her kan alle kan være med i styret dersom det skal få offentlig støtte? Skal studenter ved et offentlig universitet kunne nekte å møte i et forelesningslokale fordi utleieren er knyttet til en menighet? Er det akseptabelt at rektorer i grunnskoler nekter å ta imot studenter fra NLA til praksisopplæring fordi høgskolen har et verdigrunnlag som ikke likestiller alle slags samlivsformer? 

At slike spørsmål blir besvart med ja, viser at åndsfriheten har fått verre kår i landet vårt. Folk har stadig mer sprikende syn på religion, livssyn og etiske spørsmål. Skal vi leve godt sammen, kreves det gjensidig respekt og toleranse. Uenighet er ikke farlig. Men vi trenger en felles forståelse av hva demokrati, likestilling, ytringsfrihet, religionsfrihet og organisasjonsfrihet innebærer i praksis.

 I et demokratisk samfunn skal vi være likeverdige borgere. Offentlige stillinger må være åpne for søkere med ulik religion og livssyn, kjønn, rase og ulike oppfatninger av seg selv. Også i næringsliv og handel er dette viktig. Skal vi kjøpe noe, spør vi ikke etter hvilken tro ekspeditøren eller eieren av butikken har. Vi har alle fordel av å leve i et tolerant samfunn. Der kan vi være uenige, og samtidig forsvare hverandres rett til å hevde vårt syn og arbeide for vår overbevisning.

Et levende demokrati må også gi rom for ideologibærende organisasjoner og institusjoner. Mennesker med felles overbevisning skal ha frihet til å arbeide på et verdigrunnlag og med en målsetting som ikke alle borgerne deler, ja, som noen  vil forkaste og motarbeide.  Et politisk parti må ha rett til å kreve at ledere og tillitsvalgte utøver sin virksomhet i samsvar med partiets ideologi og vedtak. En fagforening må kunne ansette og gi tillitsverv til folk som arbeider for deres sak. Ideelle frivillige organisasjoner må ha samme frihet.

 Kirkesamfunn får offentlig støtte til sin virksomhet, også for sitt arbeid blant barn og unge.  Slik også Human-Etisk Forbund. Og skal religionsfriheten ha mening, må trossamfunn og kristelige organisasjoner og institusjoner ha mulighet til å sette krav til ansatte, tillitspersoner og frivillige medarbeidere når det gjelder tro og livsførsel. Og de må kunne gi organiserte tilbud til barn og unge på sitt verdigrunnlag. Den offentlige støtten har bakgrunn i skatter og avgifter som brukerne har vært med på å betale. Et demokrati skal ikke diskriminere et livssynsmessig mindretall på juridisk eller økonomisk grunnlag.

Vår tids relativisme har mange kilder. Men la meg her peke på et viktig utviklingstrekk i norsk skolehistorie. «Skolen må grunnfeste medmenneskevyrdnaden så ikkje vaksne menneske hevdar at deira religiøse tru er andres overlegen.» Helge Sivertsen skrev denne setningen i boka «Ungdomsskole for alle» (1956), utgitt av Forsøksrådet for skoleverket. Sivertsen var en sentral talsmann for Arbeiderpartiets skolepolitikk. Hans innsats for etableringen av den niårige obligatoriske enhetsskolen er godt beskrevet av professor Rune Slagstad i hans bok «De nasjonale strategene» (1998). Det store stridsemnet med 1959-loven var kristendommens plass i skolesystemet. «Den normativ-kulturelle modernisering innebar en forkastelse av kristendommen som overordnet ideologi,» skriver Slagstad.  Stortinget avviste imidlertid å fjerne skolens kristne formålsparagraf.

Men fra 1969 er kristendomsfaget ikke lenger kirkens dåpsundervisning. Siden fikk vi et KRL-fag som via flere mellomledd har ført frem til dagens KRLE-fag. I læreplanen L-97 sto det om KRL-faget at «faget skal gi kunnskap om, ikke opplæring til, en bestemt tro. Det skal ivareta den enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet, samtidig som det skal fremme dialog i en felles kultur». I gjeldende læreplan for KRLE-faget heter det at kristendom og andre religioner og livssyn skal presenteres på en «objektiv, kritisk og pluralistisk måte».

 Sivertsens målformulering er i dag glemt av de fleste. Men tankegangen er blitt en del av våre dagers postmoderne filosofi: Ingen må hevde at deres religiøse tro er bedre enn andres. Alle religioner og livssyn må betraktes som like verdifulle og sanne. Hvis ikke, mangler du respekt for dine medmennesker. Men vi må huske: Den tro at alle religioner er likeverdige, er i seg selv uttrykk for et livssyn, en tro som ikke er nøytral. Å lære barn at alle religioner er like gyldige, er å oppdra dem til religiøs likegyldighet. Denne ideologiske påvirkningen er stadig blitt utvidet. Både tro, samlivsform og seksualmoral er gjort til  privatsak. Her finnes ikke noe som er sant for alle. Sier du at din tro og moral er å foretrekke framfor andres, diskriminerer du, kan vi høre.

 Men det er i strid med ytringsfriheten og religionsfriheten å sette grense for hva det skal være tillatt å si og lære. Menneskerettighetene verner om friheten til «såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse». Menneskerettighetene verner dessuten om foreldreretten. Den påbyr staten å respektere foreldrenes rett «til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning i samsvar med deres egen overbevisning». 

Hvordan skal en lærer undervise en klasse slik at barn fra ulike hjem blir oppdratt i samsvar med foreldrenes overbevisning - enten de er kristne, muslimer, jøder, human-etikere? Kan en slik undervisning samtidig være «objektiv, kritisk og pluralistisk»? I praksis vil en slik skole grunnfeste elevene i den tro at religion er en privatsak, og at ingen bør tro at ens egen tro er bedre enn andres.  Denne  relativismen er nå blitt den toneangivende ideologien innenfor de fleste politiske partier.

Det er statens oppgave å verne om ideologibærende institusjoner sin rett til å virke etter sin egenart.  Filosofen Hans Skjervheim har i sitt essay «Det liberale dilemma» advart mot en liberal relativisme som fungerer totalitært: Der de liberale prinsippene blir gjort absolutte, blir de absolutt illiberale. Et demokratisk samfunn kjennetegnes ved den frihet som gis til de åndelige minoritetene. Her dreier det seg ikke bare om individuelle rettigheter, men om retten til å organisere seg for å fremme alternative verdisyn og målsettinger, uten å bli juridisk eller økonomisk diskriminert.

Tankefriheten, religionsfriheten og organisasjonsfriheten må vernes. Vi ser nå tegn til ideologisk ensretting. Og det er kristen tro og etikk som ikke blir tålt. De liberale, som kjemper for romslighet, vil bruke makt til å sette grenser for hva de vil tillatte. De tror de kjemper for frihet. Men friheten skal visst bare gjelde for de som er enig med dem selv.

Jon Kvalbein

Gå til innlegget

Ennå foreligger ingen lovkommentar fire år etter Stortingets vedtak.



Før kunne man med et raskt blikk slå fast om det nyfødte barnet var gutt eller jente. Alle regnet med at jenta vokste og ble kvinne, mens gutten ble mann. Så enkelt er det ikke lenger. Nå kan enhver norsk borger skifte (juridisk) kjønn ved å fylle ut et skjema. «Lov om endring av juridisk kjønn» ble vedtatt av Stortinget i 2016. Men hva er lovens konsekvenser?

«Skeiv ideologi» ligger til grunn for loven. Her er kjønn ikke knyttet til biologiske realiteter, men til hvert enkelt menneskes opplevelse av sin egen identitet. Bak loven står Helse- og omsorgsdepartementet der Bent Høie er statsråd. Høie uttalte til NRK allerede i 2015: «Det er faktisk du som vet hvem du er. Det bør være opp til enkeltmennesket, ikke staten, å avgjøre hvilket kjønn du tilhører.»  

Lovforslaget ble fremmet i statsråd 18. mars 2016. Loven representerer et radikalt brudd med tidligere tenkning og praksis. Professor Marit Halvorsen ved Institutt for offentlig rett har hevdet at Norge har fått Europas mest liberale lov om juridisk kjønn. Tidligere var kjønnsskifte forbundet med krav om grundig medisinsk utredning og diagnose, hormonell behandling eller kirurgi. Nå kan en person over 16 år få nytt juridisk kjønn tildelt over internett uten prøving eller rådgivning, og uten kontakt med helsevesenet. Også for barn som er fylt seks år er dette enkelt, hvis begge foreldrene er enige.

Departementet antar at endring av kjønnsidentitet er vernet av retten til privatliv. Men internasjonale menneskerettigheter gir ikke grunnlag for dette. Proposisjonen viser til Europarådets ministerkomités LHBT-anbefaling fra 2010 og til de såkalte «Yogyakarta-prinsippene». Men ikke noe av dette er juridisk bindende.

Stortingets flertall ga sin tilslutning til departementets lovforslag. Bare KrF og Sp stemte imot den nye loven. De mente (med god grunn) at den manglet både tilstrekkelig forarbeid og konsekvensanalyser. 

Bemerkelsesverdig er det at selv om loven ble vedtatt  med virkning fra 1. juli 2016, foreligger det fortsatt ingen lovkommentar! Advokat Lars André Strøm Arnesen fikk oppdraget. Han er ansatt i advokatfirmaet «Vaar advokat AS». Dette firmaet har fått ros av den internasjonale «skeive» organisasjonen YGLIO for sin medvirkning til å utforme organisasjonens strategidokument, datert november 2019! Lovkommentaren skal utgis på Universitetsforlaget. Men tidspunktet for utgivelsen er stadig blitt utsatt. 

 En lovkommentar må ta utgangspunkt i lovens forarbeider, der proposisjonen, stortingsinnstillingen og stortingsdebatten står sentralt. Men når disse inneholder svært lite konkret om konsekvensene av loven, fordi disse aldri ble utredet, vil kommentaren i stor grad kunne utformes slik forfatteren og hans oppdragsgiver ønsker.

Lovens konsekvenser er omtalt i loven § 6.  Hovedregelen er:  «Det juridiske kjønnet skal legges til grunn ved anvendelsen av andre lover og forskrifter.»  La meg nevne eksempler på spørsmål som krever svar:

Fødselsnummeret til en person har vært konstruert slik at det 9. sifferet er et partall for kvinner og et oddetall for menn. Tallet er knyttet til biologisk kjønn og har fulgt personen gjennom hele livet som tegn på identitet. En person som endrer kjønn, får nå tildelt nytt personnummer, men må selv sørge for å få nytt pass, førerkort og bank-legitimasjon.  Ofte skifter personen navn samtidig. Dette skaper mye unødvendig arbeid. Skal en person som har endret juridisk kjønn og navn ha krav på å få utlevert nye vitnemål fra skoler og nye attester fra arbeidsgivere?

På norske pass er kjønn angitt ved F eller M. Hittil har dette vært en angivelse av biologisk kjønn, fordi dette enkelt kan brukes ved identifisering. Juridisk kjønn er selvvalgt og usynlig. Men nå er det juridisk kjønn som skal stå på passet.  Det betyr at en person som har M i passet, kan se ut som en kvinne i passkontrollen. Er dette uten problemer?

             Identitetspolitikk er et følsomt område, også når det gjelder bruk av språk. Noen har en naturvitenskapelig oppfatning av mennesket og virkeligheten og anser begrepene mann og kvinne som biologisk bestemt. I proposisjonen står det: «Å ha det juridiske kjønnet som man identifiser seg med, gjør at ungdom står sterkere opp mot slik som bruk av feil pronomen, navn, feil kjønnsdeling og i de tilfeller hvor vi ser at lærere ikke anerkjenner elevenes kjønnsidentitet.» Kan en lærer som omtaler en transjente (som biologisk er gutt) som «han», bli anklaget for diskriminering eller hatefull ytring? Vil en transmann med rette bli fornærmet dersom legen sier at han har livmorkreft eller at han snart skal bli mor?

Konkurranseidrett har skilt mellom menn og kvinner etter biologisk kjønn. Kan en mann nå endre juridisk kjønn og dermed ha fordel av å konkurrere som kvinne? Kan personer endre juridisk kjønn for å komme lettere inn på studier der opptakskravene er ulike for menn og kvinner? Anta at vedtektene krever at det skal være minst 40 prosent av hvert kjønn i et styre. Kan dette ordnes ved at noen endrer juridisk kjønn?

Skal transkvinner (som biologisk er menn) som følge av den nye loven ha rett til å bruke toaletter, garderober, badstuer m.m. beregnet på kvinner? Dette spørsmålet har utløst stor strid i flere land.

Kvinneorganisasjoner har tidligere hatt rett til å avgrense medlemskap og ansvarsområde til biologiske kvinner. Skal nå alle måtte inkludere transkvinner? Er kampen for kvinners rettigheter tjent med at det blir uklarhet om hvem som er kvinne?

En alvorlig følge av loven er at unge som har skiftet kjønn over internett, kan ønske å følge dette opp med hormonbehandling og operasjon. Dette kan påføre dem irreversible kroppslige endringer, blant annet livsvarig sterilitet. Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) har hatt enerett til å behandle slike. Dette skjer på et høyt faglig nivå. De vet at ønsket om å endre kjønn ofte er knyttet sammen med ulike sykdommer av psykisk art. Og de vet at de aller fleste slår seg til ro med sitt biologiske kjønn etter puberteten. Det er betenkelig dersom denne helsetjenesten blir desentralisert, slik flere partier nå går inn for. Det er problematisk at HelseNorge viser dem som ønsker råd i forbindelse med kjønnsdysfori, til organisasjoner som Foreningen FRI, Skeiv Ungdom og Forbundet for transpersoner i Norge. Kan noen stilles økonomisk til ansvar for alvorlige skader som følge av uforsvarlig medisinsk rådgivning eller behandling?

Loven utløser en meget kostbar og arbeidskrevende reform. Finnes det forskning som gir grunn til å tro at en liberal adgang til å endre kjønn har en helsegevinst?  Det er positivt at helsevesenet vil hjelpe de som virkelig sliter med sitt biologiske kjønn og ønsker endring. Men er det en god løsning å lovfeste den radikale og livsfjerne virkelighetsoppfatningen at kjønn er frikoblet fra biologi og noe som alle nordmenn fritt kan velge, med alle de  konsekvenser dette får for samfunnet?

Bent Høie er initiativtakeren og drivkraften bak loven. Han må kunne gi tydelige svar på disse spørsmålene. Hva er egentlig hans overordnede hensikt med loven, utover å få stadfestet den «skeive» ideologien i lovs form? Mange spør seg: Hvordan var det mulig å få Stortingets flertall med på dette?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere