Jørgen Sandemose

Alder:
  RSS

Om Jørgen

Følgere

Sirkularitet og kultur

Publisert rundt 8 år siden

Angående Anfindsens forsvar for sin definisjon

Selvfølgelig er ikke Anfindsens definisjon sirkulær. Han ønsker å definere en mulig substans ("norsk kultur"), altså et subjekt, gjennom gjentatte utgaver av ett adjektiv ("norsk") anvendt på andre subjekter enn kultur (språk, osv). Dette har ikke noe med logisk sirkularitet å gjøre.

En annen sak er det hvor nyttig debatten er. Hvis en pakistansk familie kommer til Norge, kan vi med rette reagere negativt på at den opprettholder et familiemønster som kolliderer med en mer avansert kultur - altså den som finnes innenfor de norske nasjonalstatlige grenser. Men vi ville ikke pukke på norske kulturelle særegenheter hvis  og når en engelsk eller amerikansk familie bosetter seg her. Grunnen er rett og slett at disse har samme kultur som den som er gitt i Norge, og at vi stilltiende skjønner dette.. Det er i realiteten bare for enkelhets skyld at vi skiller mellom "amerikansk", "engelsk" og "norsk" lultur. De er alle eksempler på den borgerlige kulturen, og mer er det ikke verdt å si om den saken. Norge særmerker seg i forhold til flertallet av andre borgerlige (kapitalistiske) land ved å ha prim, geitost, visse toppluer  samt odels- og åsetesrett. Frankrike har en rekke oster og regler for parselleiendom som vi ikke har, osv. De borgerlige einedomsforholdene gjør slike forskjeller om til kulturløse kuriosa.

Derimot er en sentralasiatisk klan eller familie bærer av en distinkt annen kultur, som kan undergrave den borgelige kulturen ikke på en positiv måte, men på bakstreversk og kaotisk vis.

Det er merkelig at det skal være nødvendig å understreke slike store sammenhenger, når vi vet hvor skadelig innvandringen fra Sør-Europa til USA ble (mafiaøkonomi, gangstervelde), fordi den amerikanske staten ikke hadde vett på å regulere bosetting og økonomiske tilbud i borgerlig retning, men overlot italienske fattigfolk til patrimoniske uhyrer hjemmefra.

Gå til innlegget

Behovet for folkeskikk

– hvilket er: Et åpent brev til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF)/ ved styrelederen, Jørgen Lorentzen.

 

 

Undertegnede hadde 20. mai en artikkel her på verdidebatt.no om situasjonen innenfor NFF. Jeg tok for meg motsetninger som hadde rot i hendelser som nå ligger mer enn et år tilbake, sentrert rundt et innlegg av Matthias Gardell på NFFs årskonferanse i 2012. Gardell bygde på åpenbare misforståelser, iallfall hvis en skulle tro det referatet NFF opererte med. Også andre vektige omstendigheter styrker denne oppfatningen.

 

Med dette som bakgrunn påpekte jeg at NFFs ledelse, ved både styre og administrasjon, hadde begått visse overtramp, med virkninger som gjør seg gjeldende den dag i dag. Ledelsen beveger seg blant annet tydelig på kanten til trakasserende atferd overfor medlemmer. (Se innlegget ”NFF: Forfatterforening eller kulturradikal sandkasse?” her på verdidebatt.no.)

 

I en kommentar til mitt innlegg ga et annet medlem av NFF, Dag-Ivar Rognerød, uttrykk for den oppfatning at Jørgen Lorentzen burde gå av som styreleder. Det er jeg ikke udelt uenig i. Dette desto mer som jeg i diskusjonen om innlegget (utenom verdidebatt.no) er blitt konfrontert med flere hendelser på årsmøtet i 2012, som jeg ikke kjente til.

 

Jeg var ikke blant dem som var til stede på møtet, men reagerte i utgangspunktet på at en av de som var invitert til å kommentere Gardell, nemlig Ole Jørgen Anfindsen, ble presentert på en fornærmelig måte i NFFs referat. Som tidligere nevnt, ble min henvendelse om dette møtt med en tilsvarende fornærmelig stil av foreningen.

 

Nå viser det seg dessuten at NFFs oppførsel i saken har ligget på et enda verre plan.

 

Anfindsen var invitert av NFF til å delta i et panel hvor deltakerne skulle gi kommentarer med utgangspunkt i Gardells kåseri. Ikke desto mindre benyttet en annen av panelistene, Lars Gule, sin taletid til å gå til angrep på Anfindsen, eller det han oppfattet som Anfindsens synspunkter, alt mens han anvendte useriøst språk. Dette foregikk sågar før Anfindsen hadde hatt ordet.

 

Opptrinnet fikk utvikle seg uten intervensjon fra ordstyreren (Lorentzen). Heller ikke ble saken tatt opp utover i møtet – til skam for NFFs tillitsvalgte og ansatte, og for så vidt også for medlemmene i salen.

 

En slik terroristisk stil er Gule da heller ikke alene om. Den har fått utfolde seg i muntlige og skriftlige innlegg fra intellektuelle i tiden etter juliterroren i 2011 (se mitt forrige innlegg). Men det som er spesielt problematisk i dette tilfellet, er at stilen blir sanksjonert og videreutviklet av ledelsen i en forfatterforening. For som leseren nå vet, presterte denne ledelsen, etter å ha hatt god anledning til å reflektere over sin oppførsel, å fortsette sin injuriante form i sitt referat fra årsmøtet.

 

Det lyktes å stanse ledelsens forsøk på å sende Gardells tekst ut til medlemmene. Hvis så faktisk hadde skjedd, ville det innebåret en spesiell politisk støtteerklæring til Gardells oppsiktsvekkende kortslutninger.

 

Siden den gang har det skjedd ting som antyder at ledelsen, samtidig som den er nervøs for å kompromittere seg selv gjennom å trykke Gardells innlegg, ikke har valgt den redelige løsningen, nemlig å kritisere sin egen atferd på prinsipielt grunnlag. Den fortsetter i stedet med sjikanøs opptreden. Virkningen av å kansellere Gardell-utsendelsen fortaper seg altså gradvist.

 

Men som sagt: Den terroristiske debattstilen er utbredt. Forut for juliterroren møtte vi den i Norge særlig i form av forsøkene på å sette munnkurv på organisasjoner med brodd mot innvandring. Dette tok til tidlig på 70-tallet med krav fra placebo-venstre om lovforbud mot Norsk Front og liknende grupper. Spesielt aggressivt har gruppen ”Internasjonale sosialister” (IS) vært – en flokk som nå utgjør en sjattering av ”Rødt” og som har utviklet seg i legalistisk retning. IS lanserte på et tidlig tidspunkt den begrunnelse at det fantes så mange andre begrensninger på ytringsfriheten at man godt kunne tåle noen flere. Tilsvarende har IS foreslått aksjonsenhet med Hizbollah.

 

I dag er tvillinggruppene ”SOS Rasisme” og ”Antirasistisk senter” de anførende. Den første har spesialisert seg på voldelige provokasjoner mot ufarlige motstandere, for å få bevist at de sistnevnte faktisk er voldelige. Den andre (en mer soignert og intellektuell gruppering) har spesialisert seg på usaklig debatt og oppdiktede anklager i presse og kringkasting, kort sagt, uetiske diskusjonsformer – med statsstøtte. Det skulle egentlig være klart, og det er også antakelig klart for flertallet av befolkningen, at disse politiske linjene er farlige. De innebærer å strupe meningsytringer som lett kunne vært tilbakevist i saklig diskusjon, men som vil gro heftig og vilt når de forsøkes kneblet.

 

Når slike linjer blir trukket, er det ikke urimelig å tenke seg at de har sin bakgrunn i en manglende evne til argumentasjon. Rettere sagt, det er rimelig å gå ut fra det. Denne mangelen er i tilfelle ikledt en god del masseforakt, dvs. en fast overbevisning om at vanlige mennesker ikke har evne til å gjennomskue ”farlige” tanker og derfor skal beskyttes mot dem ved sensur. Enhver med historisk sans kjenner til at dette er den vanligste bakgrunnen for sensurforslag.

 

For å myke opp framstillingen litt, la oss se på følgende utdrag av et nylig utgitt verk om ”ekstremisme” av Lars Gule – fra kapittel 5, Ansvar og offentlig debatt, side 154 – 159, hvor vi møter vi den klassiske påstanden om at sensur ikke er sensur. Her gjør forfatteren de facto altså et forsøk på å avgrense seg fra renhårigheten i sensurkampanjene fra 1970-tallet. Om folk som har synspunkter som etter en bestemt skala avviker fra Gules, heter det her:

 

”Om andre virkemidler som utfrysning fra det gode selskap, bortredigering av den kritisertes forskning/bøker, offentlig gapestokk eller sosial stigmatisering er relevante, vil komme an på hvordan vedkommende reagerer på kritikken og den eventuelle moralske fordømmelsen. Dersom det ikke foreligger noen vilje til selvransakelse og/eller endring av forkastelige holdninger og ytringer, kan utfrysning (boikott) være et fullstendig legitimt virkemiddel. For man kan ikke opprettholde normale sosiale relasjoner med personer som inntar ekstreme posisjoner. Dette blir ikke annerledes om vedkommende skulle være forsker. [...] Dette er ikke illegitim sensur. Det er samfunnets måte å beskytte seg mot deskriptiv og normativ ekstremisme på.”

Legg nå merke til at dette er en bok som er utgitt med støtte av NFF. Nærmere bestemt er den en frukt av foreningens ordning med “Debatt- og aktualitetsstipend”, hvilket betyr at den bygger på en søknad fra forfatteren, behandlet av NFFs styre, og ikke av en fagkomité.

Nå er det klart at NFFs styre ikke kan trekkes til ansvar for noe som står i en slik stipendbok. Derimot viser det seg her at et styre kan bli indirekte ansvarlig for å spre forkastelig politisk propaganda, og at det må passe seg for fristelser til å solidarisere seg med tekster som det for så vidt har invitert til. I dette tilfellet skulle det være tindrende klart at NFFs styre langt fra burde være forutinntatt mot en seinere kritikk av Gules oppførsel på årsmøtet 2012. Det styret derimot nå har gjort, er å fortsette en usaklig og hånspekket kampanje mot Anfindsen (som er NFF-medlem), helt i tråd med Gules forsetter.

Skal en opptre politisk, er uttrykket “skremmende” noe en helst unngår å bruke. Sier en at en viss situasjon er skremmende, så antydes det at en er uten midler til å rette den opp. Men iallfall: En tilsvarende type situasjon er tydelig til stede i norsk intellektuell offentlighet i dag. Det virkelig slående eksempel er hvordan det gikk med Stig Sæterbakken, da han som leder i Norsk Litteraturfestival tok initiativ til å invitere David Irving til Sigrid Undset-dagene i 2009. Det var et godt trekk. Blant annet av denne grunn: Ved å la denne Holocaust-benekteren legge sine begrunnede synspunkter fram, kunne hans motstandere demonstrere at de ikke var redde for å diskutere de mest grunnleggende ting, ikke var redde for å la alle problemstillinger komme fram – kort sagt, ikke var redde for å gi ukyndige og nysgjerrige mennesker en utstrakt hånd, å vise dem hvordan de skulle møte vanskelige situasjoner – som for eksempel når de treffer “høyreradikalere” i dagligdagen.

Sæterbakken var fornuftig og modig – til de grader at han fikk med seg hele arbeidsutvakget sitt. Og han ble stående, også når den hatske stormen fra de borgerlige sykofantene satte inn. Han ble forrådt av alle andre i arbeidsutvalget (Ingar Sletten Kolloen med flere). Han ga dem den karakteristikk de fortjente. Undertegnede fikk gitt ham ros i boka “Venstrefløyen og islam” (NFF-stipendbok 2011). Men jeg er redd han ikke fikk lest den før det ble for seint. 

Vi kan ikke være i tvil om hvilke mennesker det var som i dette tilfellet utgjorde Gules “gode selskap”: Hvilke andre enn Kolloen og hans venner? Og slik vil det fortsatt være. (Kolloens biografi over dronning Sonja må vel være et premieeksempel på sunn, renslig og politisk korrekt litteratur – i Lillehammer såvel som i praktvillaen i Uranienborgveien, som det sittende NFF-styret deler med Organisasjonen Fritt Ord.)

Gules skribentvirksomhet er ikke ondt motivert, men den viser oss likevel en uhørt kontrast til Sæterbakkens ranke posisjon. Samtidig er det med dette ikke engang meningen å parallellføre Irving og Anfindsen. Jeg har tidligere forsøkt å følge Irvings argumenter vedrørende Holocaust-kilder, og ble slått av at de virket ukontrollerbare, mens hans motstanderes kilder hadde en helt annen form. I dette tilfelle var det tilstrekkelig for meg til at jeg bestemte meg til å fortsette i min tidligere overbevisning. Når det gjelder Anfindsens kildekritiske virksomhet om innvandring i absolutte, relative og framskrevne tall, har jeg aldri funnet noen feil, mens det har vært lett å overbevise seg om at overflatiske beregninger blir tatt i bruk av flere offisielle institusjoner.

Jeg har sterke innvendinger mot den metodikk som Anfindsen – og flere med ham – anvender i spørsmål om forhold mellom “rase” og “intelligens”. Jeg mener at det gjengse begrepet om intelligense og IQ er ulogiske og strider mot mer fundamentale strukturer i menneskets erkjennelsesform. Men jeg ser også at hvis en først vil akseptere de nevnte, gjengse begrepene, så står alle og enhver i fare for å falle for de tilsvarende teoriene. Derfor er det grunn til å etterlyse hvilket syn NFFs ledelse, eller Kolloen, eller Gule (osv.) har på disse metodiske spørsmålene. For hvis de ikke har en gjennomtenkt vurdering, er det grunn til å tro at de formelt vil lande på Anfindsens side i første og beste knipetak.

Det er også greit å få fram at jeg mener det er grunn til å kritisere Anfindsen for å ha tatt plass på listen av forsvarsvitner for Anders Behring Breivik. I et innlegg i Klassekampen 20. februar skrev han:

”I månedene før 5. juni 2012 var jeg under betydelig press fra venner og familie som mente at jeg burde trekke meg fra vitnelisten. Både offentlig og privat ga jeg imidlertid uttrykk for at rettsstatens prinsipper måtte veie tyngre enn mitt personlige ønske om å unngå ubehag, …”

Men her er Scylla og Charybdis presentert med vill-ledende navn. Verken rettstaten eller det personlige behag var inne i bildet. Lippestads siktemål med å presentere vitner som Gule (o.l.) var å få Breivik erklært som en politisk bevisst terrorist. Gule (m.fl.) bidro til det resultat som høyreekstremister verden over kom til å juble for: Breivik ble erklært som en legitim helt – ingen galning. Og for det norske placebo-venstre var det nødvendig å få Breivik presentert som en rasjonell mann, slik at det kunne vises at denne samme “venstrefløyen” virkelig var seriøs. Dette var den illusjon som også Anfindsen bidro til å fremme.

Kort fortalt, dette er det spesielle i NFFs situasjon i øyeblikket: Den mørkemannskampanjen som fra august 2011 satte inn med det siktemål å innføre en mediesensur, er slått tilbake i den offentlige diskusjonen. Men mørkemennene har forskanset seg i et reir i den halvt offentlige fagforfatterforeningen, og fortsetter sin virksomhet derfra. Folk i NFFs administrasjon og styre blir trukket inn i denne aktiviteten, delvis på grunn sine overbevisninger, delvis på grunn av sin naivitet og handlingslammelse etter å ha gått i vannet ved forrige årsmøte. Det skal bli spennende å se hva medlemmene bestemmer seg til å gjøre med dette. Egentlig er situasjonen ganske ny for de fleste. NFF har fungert utmerket i år etter år før juliterroren satte inn. Riktignok har det vært overtramp nå og da – som da den forrige Prosa-redaktøren tok inn en bokanmeldelse med et lummert bidrag til den internasjonale svertekampanjen mot Norman Finkelstein. Men det som det er tale om i dag, er feilgrep som berører strukturen i foreningens ledelse. Det er å håpe at sistnevnte tar seg sammen og slår om til vanlig folkeskikk.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Språket som forklaringsprinsipp

Publisert over 8 år siden

I forbindelse med reaksjoner på mitt innlegg ”NFF: Forfatterforening eller kulturradikal sandkasse?” vil jeg gjerne gi et par utdypinger.

Først tilBastrup, som skriver:

 

Grensen mellom galskap og ikke-galskap går IKKE, slik Sandemose synes å mene, mellom det å handle slik terroristen gjorde og det å dele hans meninger, men dog ikke handle som han gjorde. Historien har til det ytterste bevist at terrorisme og politisk vold nettopp kan utøves av kaldt kalkulerende personer som er i stand til å tenke både sammenhengende og rasjonelt, og at ideologisk motivert vold har en ganske annen dynamikk enn hva som enkelt lar seg ramme inn av psykitariens medisinske diagnosesystemer.

 

Jeg er helt ut enig i substansen i det Bastrup sier her. Jeg har heller ikke ment selv å trekke det skillet han antyder. Poenget er et helt annet, nemlig at det er Gardell, og NFFs sittende ledelse (som Rognerød gir en treffende karakteristikk av) som har satt seg i den penible situasjon at en må konstruere et slikt skille. Det er de, og bare de, som har lansert frasen “Da ordet ble handling”, og dermed har insinuert at bestemte handlinger kan forklares bare ut fra verbale utsagn. Det er de og bare de som dermed har fokusert på handlingen som et atskilt produkt av ordet.

 

Bastrup hevder at julimassakren “primært bare kan forstås i lys av det språkskapte, ...” Men hva i all verden skal “primært bare” bety? Uttrykket roper etter en konkretisering av hva som er “sekundært”, og hvilke alternativer som utelukkes av ordet “bare”. I stedet viser Bastrup til hva som er hans “fulle overbevisning”, men dette gir jo intet argument for valget.

 

For meg ser det dermed ut til at Bastrup (for ikke å snakke om Gardell) forveksler nødvendige og tilstrekkelige betingelser. At det er nødvendig for et menneske å ha en potensielt språklig for-konstruksjon av handlingen i sitt hode, gjør ikke handlingen til en nødvendig virkning av denne årsaken.

 

I en serie innlegg på document.no (“Psykose som forklaringsprinsipp?”) ifjor, forsøkte jeg å vise at hvis en skal ta alvorlig en teori som Austins (slik Gardell og andre vil anvende den), så ender man paradoksalt nettopp i den schizofrenes verden. Bare her går det an å si, med en viss fornuftig mening, at en handling (jf. drapet på Anna Lindh) er fremgått av ordet alene, nemlig av de “stemmer” som den syke mener å høre kommandere ham til dåd.

 

Ideologi og propaganda kan ikke tjene som tilsvarende privilegerte årsaker, ettersom de er framgått av (og innenfor) et nett av materielt betingede forhold. Hvis en person kjenner seg motivert til å drepe medlemmer av AUF, er årsaken aldri (med mulig unntak for det nevnte “schizofrene” tilfellet) å finne primært i språklig press, men i oppskakende eiendoms- og dermed produksjonsforhold, som eventuelt har ledet til en bestemt type politisk propaganda.

 

Breiviks motiver kan beskrives med dette utgangspunktet enten han er tilregnelig eller utilregnelig. For hvis det siste er tilfellet, kan utilregneligheten skildres som en paranoia som virker gjennom en sykelig illusjon om at AUF skulle representere en fare for det norske samfunn. Kan man tro på noe slikt (og Breivik tror det utvilsomt) og samtidig være sunn? (Kan en sunn person tro på at en bevegelse som kryper for Brundtland, Ingebrigtsen og Stoltenberg, er farlig for en borgerlig nasjon? Er ikke noe slikt like merkelig som å forestille seg at en jødisk konspirasjon sprer dødelige basiller blant ariere?) Et schizofrent sinn, som Breivik muligens har, eller muligens ikke har, vil i den aktuelle situasjonen kunne ha det ene av de to motivene, like så vel som det andre. Men i ett og bare ett av de to tilfellene går det an å tale om at motivet er primært. (Med mindre en da vil innlate seg på en teori om at spaltsinn helt ut er en følge av bestemte sosiale eioendomsforhold.)

 

Dette er et forhold som det er vel verdt å tenke over, for som jeg påpekte i document.no-serien nevnt ovenfor, virker det utvilsomt at den virkelige drivkraften i den “folkelige” (?) bevegelsen for å få kjent Breivik tilregnelig, var at den selvbestaltede “venstrefløyen” følte at den ville miste legitimitet hvis bildet av en “fascistisk trussel” kunne bli forvandlet til en graffiti av en useriøs, utilregnelig hop.

 

Det er dette aspektet som etter min oppfatning er det historisk viktigste i Breivik-saken. Spørsmålet om den tiltaltes faktiske tilregnelighet er selvsagt uten relevans her.

 

Denne motivasjonen hadde åpenbart å gjøre med at den selvbestaltede venstrefløyen, i visse portaler og i visse politiske partier, for ikke å si i NFF, i årevis var blitt konfrontert med sin egen politiske ubehjelpelighet og mangel på seriøse resultater. Breivik-massakren ga, perverst nok, en potensiell ansiktsløfting for denne fløyen, som vi med rette kan kalle placebo-venstre.

 

Samtidig står vi overfor en form for argumentasjon som er til de grader problematisk at det i seg selv har bidratt til å lukke debatten. En diskusjon om Breivik-saken kan knapt føres uten at placebo-venstre vil føle en trang til å stenge den for ikke å bli kompromittert. Det er ikke minst i et slikt perspektiv vi må se den forkastelige praksis som ledelsen i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening nå er blitt fristet inn i.

 

Som jeg for øvrig påpekte på document.no i fjor, er (eller var) Lars Gules tankeganger en del av den samme intellektuelle bølgen. Han ga uttrykk for et presist parallelt argument, bl.a. i Klassekampen i april 2012, idet han hevdet at Breiviks person “forflyttet seg” fra en “ond tro” til “onde handlinger”, mens disse “onde handlingene” var  “et resultat av den onde troen”. En slik mauvaise foi skiller seg ikke radikalt fra tenkte ‘onde språklige uttrykk’ (eller hva en ellers kunne kalle det), og den materielle bakgrunn for en tenkt “ondskap” er her like fjern som hos Austins tilhengere.

 

Med et slikt dramatisk bakteppe er det grunn til å undres over at Gule nå, med referanse til Gardells innsats på NFFs årsmøte i 2012, uttaler at min “gjengivelse av Gardells synspunkter [er] såpass tåpelige [flertall – sic] at ytterligere kommentarer er overflødige”. Selv er jeg tilbøyelig til å hevde at om det skulle skinne noen tåpelighet igjennom her, så måtte den stamme fra manglende konsistens innen Gardells tenkning, og dermed være overførbar til Gules resonnementer, som er (var) parallelle med den.

 

Det er likevel å foretrekke at moderatorene på verdidebatt.no ser nærmere på Gules språkbruk. Å karakterisere motstandere på nevnte måte tas vanligvis som uttrykk for egen svakhet, og for så vidt burde de bannlyses alene av den grunn. Gule får det også vanskelig fordi han må bli avkrevd en forklaring mht. hva tåpelighetene skulle bestå i. Det er å forvente at han legger den på bordet. La oss få se.

 

Likeledes er det oppsiktsvekkende at Gule hevder at jeg vil “styre refereringen fra et møte [jeg] ikke bidro til”. Også dette er vel en uheldig polemikk, og må bero på at Gule ikke har lest mitt innlegg tilstrekkelig nøye. Som jeg eksplisitt tar opp, anstrengte jeg meg etter årsmøtet for å få et seriøst referat av Gardells innlegg, i den forstand at jeg – de facto – trakk i tvil hvorvidt han faktisk hadde sagt de ting NFFs referent tilla ham. Leseren bør merke seg at NFFs representanter nektet å opplyse meg (medlem nr. 02456) om dette, og først langt om lenge ga en bekreftelse over telefon. Det jeg legger fram, er altså avlet fram av NFFs offisielle referat. Uavhengig av mitt eget inntrykk på møtet, er en slik bakgrunn viktig å ha, for slik NFF la opp referatet, parret med egne vedtak om å distribuere Gardells kåseri til offentligheten, kan man resymere med å si at NFFs ledelse selv gikk inn for de samme synspunktene.

 

Idet jeg håper at dette nå står klart for Gule, ber jeg med andre ord om at han forklarer seg med hensyn til de passasjene jeg her sist har referert fra hans eget innlegg.

 

Altså: Hvorfor er min gjengivelse av Gardell tåpelig? Og videre: Hvordan kan Gule si at jeg vil styre en referering?

 

Dette skulle i høyeste grad være spørsmål som kan behandles uten at noen trenger miste av syne den viktige oppgave det er å bringe NFF på rett kjøl. For når det gjelder Bastrups antydning om at lNorsk faglitterær forfatter- og oversetterforening er blitt ‘utskjelt’, virker den urimelig. Tvert om, foreningen er den utskjellende part.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Rystende hendelser medfører ikke bare drama der og da, men oftest langsiktige virkninger som de fleste vil betakke seg for. De kan skake opp mennesker til å engasjere seg på måter som bare er destruktive

Rystende hendelser medfører ikke bare drama der og da, men oftest langsiktige virkninger som de fleste vil betakke seg for. De kan skape grunnlag for positive nydannelser i det politiske felt. Men de kan også skake opp mennesker til å engasjere seg politisk på sviktende basis, gjennom nyfrelste holdninger som bare er til plage for andre. Karl Ove Knausgård har sagt noen tankevekkende ord om dette: Demonstrasjonene etter 22. juli brakte ham nærmere en forståelse av kraften i fascismens fremvekst. I et borgerlig demokrati er det da også få ting som er farligere enn spontant og lettkjøpt engasjement. 

 

I mars 2012 avholdt Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) et årsmøte med et innslag med utgangspunkt i juliterroren 2011, i form av en paneldebatt ledet av styreleder Jørgen Lorentzen. I opplegget deltok bl.a.Ole Jørgen Anfindsen og den svenske religionsteoretikeren Mattias Gardell, som holdt hovedinnlegget. Gardells kåseri innbefattet et angrep på den først oppnevnte psykiater-kommisjonen i Breivik-saken. I likhet med hva Gardell seinere uttalte mens han var forsvarsvitne i rettsaken, mente han at kommisjonens diagnose sto i motsetning til at Breivik offentlig engasjerte seg på samme politiske grunnlag som store mengder av anti-islamske, men dog ikke-psykotiske debattanter. Det var åpenbart at Gardell holdt dette for å være tilstrekkelig til å avvise kommisjonens vurdering. At massakren ble gjennomført av en bestemt person, og at en skakkjørt sjel sjelden foretar seg noe som ikke tusener av ikke-skakkjørte kan tenke seg å gjøre, men nettopp ikke gjør, ble ikke tema.

 

Foredraget ble for øvrig avholdt under den melodramatiske tittelen “Da ordet ble handling”. De som kjenner noe til debatten i kjølvannet av juliterroren, vil nikke gjenkjennende: Det var tale om den type rehabilitering av J.L. Austins språkfilosofi som i sakens anledning ble forsøkt gjennomført av tenkere som Arne Johan Vetlesen ved Filosofisk Institutt i Oslo: Visse språklige handlinger kan i prinsippet ikke skilles vesentlig fra handlinger i en mer utvidet forstand, slik at det blir fristende å forestille seg disse språkhandlinger som tilstrekkelige årsaker til materielt pregede hendelser. Ergo: Man kan forebygge uønskede hendelser ved å sensurere språklige utsagn. Gardells oppfatning var at juliterroristen bare hadde sluttet seg til en utbredt stemning blandt “høyreekstreme”. Dermed var han ikke sinnsyk: “Om Anders Behring Breivik skal kalles gal, er det svært mange som må sperres inne. De vrangforestillingene Breivik hadde var jo hentet fra en lang rekke ideologer”, sa den svenske islameksperten.

 

NFF kunngjorde så at man “i løpet av kort tid” ville sende Gardells foredrag ut til samtlige medlemmer, og dessuten legge det ut på sine nettsider (jf. nettmelding 20. mars 2012).

 

Ettersom slike ekstraordinære tiltak ville tjene til å legitimere de rene uholdbarheter, sendte jeg, som medlem, en melding til NFF, hvor jeg oppfordret foreningen til å innstille utsendelsen. Jeg påpekte at en slik ville kunne kompromittere foreningen både faglig og politisk.

 

Samtidig opplevde jeg – som har vært medlem av NFF siden 1991 – at foreningens nyansatte “kommunikasjonsansvarlige” nektet å opplyse om hvorvidt referatet av Gardells innlegg var blitt godkjent.

 

Jeg påpekte for øvrig at NFF i sitt referat presenterte Anfindsen (en invitert gjest) på en måte som antydet at han var en forbundsfelle av Breivik. Jeg spurte den kommunikasjonsansvarlige om Anfindsen hadde gitt klarsignal til dette. Også her nektet den ansvarlige å svare. Hun nøyde seg med å si at saken ikke kunne innebære noe problem, ettersom Anfindsen var kjent som en høyreorientert person.

 

Dermed har vi vel lov å anta at NFFs ledelse ser på seg selv som en del av den sosiale samvittighetens borgerlige venstrefløy – i tråd med de som etter juliterroren har forsøkt å sensurere islamkritikk, og som i debattens løp er blitt drevet på retrett med lite ære i behold.

 

Etter en tid ble jeg oppringt om saken av NFFs generalsekretær, Trond Andreassen. NFF generelt har nemlig forsøkt å bearbeide kritikk over telefon, selv om en må vite at dette er lite tjenlig for den som ønsker å bygge opp et bakgrunnsmateriale. Andreassen ga meg nå en bekreftelse på at uttalelsene om Anfindsen var trykt uten at sistnevnte var blitt underrettet. Andreassen rettferdiggjorde NFFs handling ved å si at Anfindsen ikke hadde klaget på det inntrufne.

 

Bare for å gjøre det klart: Når høflighet finnes i verden, så er det (blant annet) for ikke å utsette folk for å skulle ta kontakt med mennesker som driver sjikane. Andreassens uttalelse er uhørt. Det verste er at han åpenbart, i likhet med sin kommunikasjonsmedarbeider, ikke forstår hvilke krefter som tjener på fraser av denne typen.

 

Like viktig, og like problematisk for NFF, er det at Andreassen, i likhet med sin kommunikasjonsansvarlige, rettferdiggjorde vedtaket om å sende ut Gardells kåseri med å påstå at man hadde fått mange oppfordringer om å gjøre nettopp dette.

 

En forening som NFF er, til tross for at den allerede i all hovedsak gjør et glimrende arbeid på det som er dens egentlige virkefelt, tjent med å ha en ledelse som makter å ta avgjørelser ut fra eget vett og egen forstand.

 

Likevel: Etter at jeg hadde tatt kontakt, ble resultatet faktisk at ledelsen ga opp å sende ut Gardells innlegg. Noen forklaring ble ikke gitt, men jeg har en anelse.

 

Imidlertid tok jeg, som aldri før hadde hatt noe å utsette på NFFs praksis, til å se noe nærmere på hva det sittende styret foretok seg. Noe av bakgrunnen var at styret, som altså har en problematisk holdning til komplekset rundt juliterroren, i 2011 hadde tatt initiativ til å lyse ut et knippe stipender til forfattere av debattskrifter omkring massakren. Styret, som fra før av er og var den instans som utdeler NFFs stipender for “Aktualitet og debatt”, annammet den samme rollen i dette tilfellet. Hvilket åpenbart var et uheldig valg, rent prinsipielt.

 

I tillegg har styrelederen nå med ett (i et offentliggjort intervju) kunngjort at det ligger andre kriterier til grunn for utdeling av “stipend for aktualitet og debatt” enn de som er vedtatt i foreningen. Da dette ble påpekt av meg i et påtenkt innlegg til foreningens bulletin, nektet NFFs styre å trykke det.

 

Utrolig? Kanskje, men nå til neste trinn: I styrets avslag ble det injuriert at når undertegnede beskjeftiget seg med saken, var det fordi jeg selv hadde fått avslag på en søknad om stipend. Hevngjerrig og latterlig? Kanskje, men også skriftlig dokumentert.

 

Det vel mest interessante med disse tilfellene er at det finnes en generell komponent i NFFs klønete håndteringer. Under normale omstendigheter ville organisasjonens ledelse neppe ha oppført seg som den her har gjort. Men den useriøse ramme rundt samfunnsdebatt, som er blitt skapt av de politisk korrektes påstander om en umiddelbar sammenheng mellom juliterror og religionskritikk (som de oppfatter som hat-retorikk), har forledet uerfarne, tildels politisk “grønne” folk i de intellektuelles narcissistiske, elitære garde, til å tro at hva som helst er tillatt. De går rett på limpinnen når det gjelder (f.eks.) kritikken av Anfindsens standpunkter, ettersom de holder seg på et utskjellingsnivå som på litt sikt bare styrker (de etter min mening nokså lettkjøpte) forestillingene i Anfindsens teorier om “raser”. NRKs programleder Egil Torp har kompromittert sin arbeidsgiver kraftig ved en kjent anledning, og NFFs kommunikasjonsmedarbeidere er i ferd med å gjøre noe tilsvarende.

 

Det er altså slett ikke bare i NFF at vi finner nevnte strukturer. Flere slags “humanistiske” akademiske institutter og fora er fylt med det samme. Fallet kommer til å bli hardt. Riktignok har de korrekte menneskene bare ærlige hensikter med det de gjør. De er for sneversynte til å se at de bare tjener reaksjonære krefter. Når avsløringen kommer, aner de knapt hva de skal foreta seg. Hvilket vi har sett.

 

La oss foreta en utdyping, og spørre, i likhet med hva jeg gjorde i en kronikk i Aftenposten i november 2011: “Hvordan har forvalterne av den korrekte offentlige mening fått for seg at “hatefulle” bemerkninger har en slik avgjørende betydning?”

 

Svaret ser ut til å ligge i en fristelse som heter åndshovmot, som ikke er  uvanlig i profesjonelt-intellektuelle kretser, og dermed åpenbart heller ikke i en faglitterær forening. Rettere sagt er det tale om en forakt for massenes vurderinger og disses språklige uttrykk. I elitære kretser er det mer enn alminnelig å føle en avsky mot stereotypier i folkelig talemåte, en avsky som medfører at talemåtene blir forstått ikke som en underklasses berettigede selvforsvar, men tatt at face value.

 

Et tydelig tegn på hvor fristende det er å misforstå (samt å overdrive betydningen av) slike talemåter er den omfattende gnålingen rundt Aksel Sandemoses “Jantelov”. Her blir uttrykk som “du skal ikke tro du er noe” oppfattet som tegn på massenes destruktive motstand mot elitens påståtte intelligens, mens de i virkeligheten uttrykker massenes sunne forakt for borgerlig og intellektualistisk streberi. Den betydelige tilslutningen som denne naive “Jantekritikken” har fått, borger med andre ord i siste instans for styrken i de illusjoner som kommer til syne i NFFs uhøfligheter, desinformasjon og brudd på elementære organisasjonsprinsipper.

 

Det virker klart at NFFs ledelse i kunngjøringen fra mars 2012 ga sin de facto tilslutning til en type begrensning i ytringsfriheten. Bulletinen kunngjorde atårsmøteseansen “ble ledet av NFFs styreleder Jørgen Lorentzen og hadde fokus på ytringsfrihetens grenser”, og sluttet seg åpenbart til Gardells følgende tese:  “Jeg ser at den åpningen som 22. juli ga i debatten om ytringsfrihet og høyreekstreme er i ferd med å lukke seg. Det er en urovekkende utvikling, som startet idet Behring Breivik ble erklært sinnssyk”. Gardell siktet til ikke bare en tidsrekkefølge, men en sekvens av årsak og virkning. Og NFF hadde altså ingen motforestillinger mot en tankegang som forutsatte at avskyelige handlinger ikke kunne utføres av sinnsyke, eller som forutsatte at sinnsyke skulle “ta ansvar” for sine handlinger – gjerne i form av fengselsstraff!

 

Dette brutaliserte menneskesynet er i sannhet en Anders Behring Breivik verdig, og det var høyst passende at Gardell, og andre med tilsvarende synspunkter, ble anvendt som forsvarsvitner i saken mot juliterroristen. Men dette er kanskje ikke nok til å få NFF til å forstå hva foreningen er i ferd med å gjøre?

 

Resonnementet er samtidig akkompagnert av en implisitt kritikk av vitenskapelig praksis. Delvis blirmedisinsk, fagkyndig arbeid i rettsvurderinger vurdert som prinsipielt forkastelig. Delvis gjelder det samme (som vi har sett) for religionskritikk og dermed for enhver samfunnsforskning som går ut over Oxford-filosofiens snevre rammer. Det er et kort skritt herfra til å fordømme som “rasistisk” (o.a.) en sosialteori som hevder seg å finne materielt betonte, mer generelle bakgrunner for hatefulle handlinger enn de “lingvistiske”.

 

Det blir med andre ord klart hvordan de avgrensninger i ytringsfriheten som i 2011-2012 på generell basis ble forfektet av Hylland Eriksen, Vetlesen, Bushra Ishaq og Sindre Bangstad (med dulgt tilslutning av Aftenpostens kulturredaktør), slår igjennom i form av sensur og systematisert illiberalitet innad i de kretser som slutter seg til dem. NFFs sensur av påpekninger av inkonsekvenser i eget styrearbeid blir dermed fullt ut forståelig.

 

Desto viktigere blir det å rette søkelyset mot de funksjoner som NFF-ledelsen så innett vil verne mot kritikk, spesielt i dens rolle som utdeler av NFFs “debatt- og aktualitetsstipend”. Her er det to ting å bemerke:

 

1)    Det er mildt sagt uverdig at styrets arbeidsutvalg består av personer som (i tillegg til å opptre injurierende overfor søkere) slutter opp om den metode som Gardell med meningsfeller har fått gjennomslag for. Under slike omstendigheter vil styrets arbeid lett forbli faglig useriøst.

2)    Inntil styret har rensket opp i det som foregår på den her nevnte fronten, bør disse stipendene bli boikottet av potensielle søkere.

 

Jeg har til NFFs styremøte 19. juni bedt ledelsen vurdere et tillegg til vedtektene, som vil innebære at behandlingen av “debatt- og aktualitetsstipend” blir organisert på samme måte som for de stipend som NFF administrerer for Det faglitteræte fond. Her blir søknadene behandlet av komiteer nedsatt av av NFFs administrasjon.

 

Det blir artig å følge dette forslagets skjebne. Ingen andedam er for liten til at det kan bli kvekking og spetakkel. Likevel bør vi være forberedt på at en tålmodig strid er nødvendig. Lingvistisk snobberi er en hardnakket motstander, og overgangen mellom dyrisk gneldring og forarget stigmatikk er visst ikke helt klar der i gården.

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere