Jørgen Sandemose

Alder:
  RSS

Om Jørgen

Følgere

Rotherham: Skriften på veggen

Publisert rundt 7 år siden

Dette innlegget ble trykt som kronikk i Klassekampen 6. september.

I Rotherham i Yorkshire, i det midtre nordlige England, bor det en kvart million mennesker. Byen er en festning for Ed Milibands New Labour. Under normale forhold gir et parlamentsvalg tre ganger så mange stemmer for sosialdemokratene som for de konservative. Innvandring, spesielt fra Pakistan, har vært framtredende.

 

Den nå velkjente rapporten som er lagt fram av professor Alexis Jay, bekrefter opplysninger i engelsk presse nylig, fra  Ruzwana Bashir, oppvokst nær Rotherham, om fortielseskultur innenfor det pakistanske miljøet om overgrep mot barn.

 

Men mer oppmerksomhet har det fått at rapporten hevder at nær 1500 ”hvite” storbarn i tiden 1997 til 2013 er blitt seksuelt misbrukt og generelt fornedret i Rotherham, og at alt dette kunne vært forhindret gjennom politisk handling. Faktisk vet vi at det ikke er for sterkt sagt at sosialdemokratisk maktbruk har muliggjort skjenslene. En giftig atmosfære av fortielse har skremt folk fra å avsløre en overgrepskampanje utgått fra et asiatisk miljø. Folk har ikke våget å ta risikoen for å bli stemplet som rasistiske ”whistleblowers”. Prisen kan være utallige ødelagte liv. De verste følgene av ”politisk korrekthet”, som det i årevis er blitt advart mot for døve ører, er forlengst virkelighet.

 

En vurdering av den store sammenhengen antyder at det som er skjedd, kan innebære begynnelsen på slutten for sosialdemokratiet som politisk kraft i Europa.

 

Den som leser Jay-rapportens skildringer av tilstandene i Rotherhams underklasse, skal lete godt for å finne vesentlige forskjeller herfra til sosiologiske og sosialøkonomiske skildringer av de såkalte ”lasarus-sjiktene” i engelske fabrikkbyer midt på 1800-tallet – de nederste strata innenfor den industrielle ”reservearmé”. Om en sosialistisk bevegelse skal være bevisst om seg selv og dermed om sin historie, skulle dette høre til barnelærdommen. I dag finner vi den samme elendigheten som et produkt ikke av Disraëli-toryers nonsjalanse eller Gladstone-liberaleres hykleri, men av en kunnskapsløs arroganse hos ”New Labour”. Hvordan gikk dette til?

 

Mange holder de sosialdemokratiske partiene i Europa for å stå for en sosialisme, men dette er åpenbart feil. Det kom i så måte et vendepunkt rundt 1940, da mengder av ”sosialister” slo om fra å prioritere tanken om frihet, og lot den bli underordnet et mål om ”velferd”. Samtidig var det slik at dette velferdsbegrepet (i motsetning til begrepet om friheten) aldri hadde hatt noen sosialistisk bakgrunn. Det var utgått fra den utilitaristiske (dvs. nyttefilosofiske) tradisjonen, som i sin tur sto i gjeld til Jeremy Bentham (1748-1832) og Thomas Malthus (1766-1834). I forrige århundre ble denne retningen først og fremst forsvart av eugenikeren J. M. Keynes, som samlet om seg en flokk sosialistiske økonomer som var skremt bort fra marxismens frihetlige og revolusjonære teori.

 

Nytteteoretikerne reagerte på Manchester-liberalismens teser om absolutt frihet til å utbytte arbeidere: Jeremy Bentham hevdet at liberalismens friheter og rettigheter ikke var annet enn skalkeskjul for fornedring av arbeidsfolk. Utilitaristene trakk opprinnelig denne tankegangen så langt at de motsatte seg andre begreper om frihet enn de som kunne utledes av deres egen teori om at mennesket var et vesen som orienterte seg kun ut fra reaksjoner på smerte og nytelse. Deres konklusjon var at samfunnet måtte maksimere en mengde av ”welfare” eller lykke, i den grad det var mulig i en verden som også var preget av smerte. Ofte ville dette innebære at enkeltes velferd måtte reduseres for at andre skulle få det bedre. Avgjørelser om dette skulle tas av nytteteoretiske ”eksperter”. De som mener å kjenne igjen dagens ”velferdsmodell” slik den doseres på økonomiske institutter, er ikke på villspor.

 

Mens det britiske næringslivet etter den industrielle revolusjon ble overlatt til liberalistiske kapitalister, tok utilitarismen seg av de oppgaver som dermed ble overlatt til staten. Nytteteoretikerne ble planleggere av infrastruktur og – først og fremst – av behandlingen av overskytende arbeidskraft. De beryktede ”workhouses”, definitivt konsentrasjonsleirenes viktigste forløpere, var vel den engelske utilitarismens hovedverk i det 19. århundre. Der ble arbeidsløse søkt ”korrigert” for dovenskap gjennom tilpassede doser av smerte og nytelse. Et godt (sideordnet) eksempel er fengselslovens pålegg om at fanger på straffekost aldri skulle mangle velferdsgodet drikkevann, ettersom de ellers lett kunne besvime og miste smertefornemmelsen.

 

Dette intellektuelle klimaet var en nødvendig del av bakgrunnen for de såkalte ”velferdsstatene” i Europa. ”Sosialisme” er nå ikke lenger et prinsipp for frihet, men for statlig eiendom og ekspertvelde. Andre ledende verdier var og er ”ordnede forhold” på bedriftene, ”ryddig” og effektiv politisk ledelse, godt politisk ”håndverk” og ”fellesskap” uten klassegrenser. At dette er verdier som, slik isolert sett, også er korporative, måtte nødvendigvis kalkes over med sterke og vedholdende krav om liberalitet og ”menneskeverd”. Dermed sto konvertitter fra sosialismen klare til å overta administrasjonen av det borgerlige samfunn.

 

Eksempler fra den moderne ”New Labour”-utgaven av dette ekspertveldet: I Rotherham var tre og bare tre politibetjenter besjeftiget med overgrepssaker fra 2009 til 2012; politisjef Shaun Wright er blitt tvunget til å melde seg ut av New Labour, men vil beholde jobben; barnevernet fjerner unger fra fosterforeldre hvis det blir kjent at disse er organiserte EU-motstandere og derfor sannsyligvis ”rasister”; labourist Joyce Thacker, som tjener halvannen million NOK årlig på å administrere barneomsorgen, nekter å trekke seg etter Jay-rapporten og gir foreldrene til ødelagte ”hvite jenter” skyld for miséren; nasjonens visebarneombud Sue Berelowitz våger å se halve situasjonen som den er, og sier at politiet over hele riket praktiserer ”villet blindhet”. Men hun kritiserer samtidig den tanke at overgrepene er sentrert rundt en spesiell etnisk gruppe og en spesiell klasse.

 

Men det er nettopp dette som er tilfellet. De borgerlige eiendomsforholdene skaper, nå som før, en spesiell arbeiderklasse med spesielle lasarussjikt. Dét er kapitalistisk arbeidsløshet. Dette blir en for sterk innsikt, så nyttetenkerne lukker øynene. Men når en stenger seg ute fra å forstå ett aspekt ved historien, avskjærer en seg nødvendigvis også fra den historiske helheten. I dette tilfellet underkaster en seg den ekstremistiske liberalitet og benekter det åpenbare faktum at overgrepene i Rochdale, Rotherham og hundre andre steder er utgått fra kulturer, spesielt islam, som i århundrer har holdt mennesker nede i uvitenhet og hat. Men nyttetenkerne, politisk korrekte som de er, skjønner ikke at en proletarisert muslim utfører skjendigheter fordi han selv er religiøst og kulturelt undertrykt. Dermed kan de heller ikke innse at en bevisst og målrettet kritikk av all religion er en prioritert oppgave for den virkelige opposisjonen mot de bestående eiendomsforhold.

 

Alt tar slutt en gang. Sosialdemokratiet har levd et mangslunget liv gjennom ganske lang tid. Det er neppe realistisk at bevegelsen, i Europa sett under ett, kan overleve den tillitskrise den nå har skapt gjennom sin uvitenhet, grådighet og arroganse. Mye kan skje når folk åpner øynene og ser illusjonenes omfang.

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lamaene og deres dødelige hyrder

Publisert over 7 år siden

Religioners vei henimot undergangen: Et eksempel til etterfølgelse.

 At den hellige lamaen fikk adgang til riket, burde ha ført til en skittentøyvask. Og for så vidt: Fra de erfarne samfunnsdebattantenes tørketråder blafrer nå de reneste og peneste, mest fargerike, mykgjorte og velduftende togaliknende munkeplagg som for anledningen er å oppdrive. Et henrivende og medrivende syn.

Dette er farger og former som i et tusenår har dekket til en bestialsk undertrykking av den arbeidende befolkning i Tibet. Den p.t. livaktige Dalai Lama er forhåpentligvis den siste av den nederdrektige banden. Til gjengjeld overtas Tibet av et han-kinesisk kollektivt klansystem som er minst halvparten så ille, og som regjeringen Solberg-Jensen for anledningen satser på.

Den asiatiske despotismen, et system med viktige historiske røtter som ennå dominerer halve jordkloden, har hatt sine mer ekstreme former i “nord-koreansk” djuice-system og tibetansk buddhisme. (Begge former er blitt tilbedt av SV-folk og liberalere her hjemme.) Forskjellen mellom Kim Jong-un og dagens “Dalai Lama” er at den førstnevnte ikke er kastet ut ennå, mens den sistnevnte ikke har hatt anledning til å drive reinkarnert torturvirksomhet etter at kineserne i 1959 tvang ham ned den indiske skråningen.

Tibetansk buddhisme gir et erkebilde på fordektheten i all religion: Dens påtatte avsky mot å drepe noe levende vesen er et skalkeskjul for å holde undergivne mennesker i tortur i det evinnelige: Dreper du et menneske, mister du din evne til å la det lide. Et åndelig betont redselsregimente som dette har knapt hatt sin like på kloden. Med sin oppslutning om Lamaen har egentlig den politisk korrekte, liberale norske eliten kompromittert seg kraftigere enn en skulle tro var mulig. Den har falt pladask for brutalitetens sentimentale aspekt. Folk som Heydrich og Himmler kunne myrde hundretusener, forutsatt at de fikk kompensere for påkjenningen med noen timer ukentlig finkultur. Tilsvarende kan en lama i den norske finstua spytte ut banaliteter om menneskeverd som en dekkmantel for grusomheter som historisk har rammet en hel tibetansk jordbruksbefolkning, fra småbarn til oldinger via mengder av arbeidende mennesker. Dalai Lama er neppe noen reinkarnasjon, slik han selv (og Nobelkomiteen, kanskje) tror; men at han er en inkarnasjon av alle søtladne frasemakere kan en finne ved å sjekke noen eksempler Arnt Folgerø trekker fram i en nylig artikkel på Document.

Et aktuelt aspekt ved alt dette er de følger det får for vurderingen av den sterke islamofile falanksen blant norske intellektuelle. Tilfellet Dalai Lama illustrerer i hvor ufattelig liten grad denne falenksen er i stand til å gjennomskue religionenes undertrykkende funksjon. Det skulle være såre enkelt å forstå den rolle islam spiller i asiatiske herredømmeforhold, spesielt i jordbruket. Den asiatiske form for jordbesittelse, inbefattet dens forvrengte kollektivisme, trenger et brutalt kommandosystem (her er uttrykket “kommandoøkonomi” virkelig på sin plass) for å fungere. Om det hele foregår gjennom fantasiløse appeller til rå makt eller gjennom svermerisk bruk av røkelse, har mindre å si.

Gå til innlegget

I vestlig arbeiderbevegelse etter 1848 var det en klar oppfatning at asiatiske eiendomsformer og samfunnsstrukturer, først og fremst assosiert med Russland, var en fiende på linje med vestlig kapitalisme.

Jørgen Sandemose

 

Diskusjonen om innvandring

 

Den ”klassiske” folkevandringstiden i tidlig middelalder var en grunnpilar i framveksten av vestlige samfunn. De som bruker uttrykk som ”islamisering” for å betegne dagens situasjon i Vesten, forestiller seg at tilsvarende nydannelser er på vei. Men ”islamisering” er bare innbilning, en forestilling hos immigranter, en følge av at mange kjenner seg tilsidesatt i vestlige samfunn: En ønskedrøm om revansje, uten grobunn, bortsett fra hos ulike religiøse svermere.

 

Ikke desto mindre er det oppsiktsvekkende at det sterke kulturskille mellom ”asiater” og ”vestlige”, slik en møter det i dagliglivet i det 21. århundre, ignoreres så bastant som tilfellet er. Likeledes har politiske grupper og immigrasjonsmyndigheter grovt oversett farene ved ghettoisering og mafiotisk organisering av arbeidsliv og eiendomsforhold. De problemer dette skaper, akkumuleres i våre dager av en fordomsfull svartmaling av folk som påpeker kulturforskjeller.

 

Likevel, den grunnleggende årsak til tausheten er at liberalismen, den herskende ideologi i Vesten, tradisjonelt streber etter ikke bare ”frihet”, men også ”likhet”, uten å ville forklare ordene seriøst. Den begrensning som preger disse begrepene i deres liberale bruk, blir oversett også blant sosialister, som oppfatter realistiske analyser av forskjeller i samfunnsform som en diskriminerende aktivitet. Slike sosialister stiller seg i motsetning til det idégrunnlaget de sier seg forpliktet overfor. Primært fører det til at de motarbeider grunnlaget for enhver marxisme.

 

I vestlig arbeiderbevegelse etter 1848 var det en klar oppfatning at asiatiske eiendomsformer og samfunnsstrukturer, først og fremst assosiert med Russland, var en fiende på linje med vestlig kapitalisme. Samtidens liberalere betraktet på samme måte ”asiatiske” former med prinsipiell skepsis, noe som hadde sammenheng med liberalismens egen kolonialistiske, voldelige praksis.

 

I dag har skepsisen fått en ny form, fordi den vestlige kapitalens stilling til asiatiske økonomier er formidlet gjennom markedet i mye høyere grad. Voldsaspektet er tonet ned, og i sin trang til å sikre handel og investering overalt, har kapitalen nå en tendens til å prioritere en fredelig, abstrakt likhetsforbindelse, en ”cash nexus”. Velmenende vestlige intellektuelle har slukt dette faktum med agn og snøre. De har tatt pengenes abstrakte likhet for å være en forønsket likhet mellom mennesker.

 

Resultatet er at det hersker et tabu mot analyser av immigrasjonen som setter det kulturelle grunnlaget hos innvandrergruppene i fokus. Skal en analysere europeisk 400-tall, vil ingen historiker se bort fra basisforskjeller mellom gotere og romere. For nåtidens vedkommende burde det være like sentralt å studere forskjeller mellom kristenhet og orientalsk religion og ideologi.

 

Sosialistiske bevegelser har et ansvar for at seriøs analyse av asiatiske samfunnsformer er vasket vekk fra Vestens stuerene tapeter. Marxistenes tradisjonelle interesse for temaet ble kvalt av den stalinistiske ”kommunistiske internasjonale”, Komintern. Ettersom nemlig Marx hadde holdt føydalismen for å være en forutsetning for kapitalismens framvekst, mens den siste i sin tur var en historisk forutsetning for kommunisme, så sovjet-ideologene seg nødt til å mene at Russland hadde hatt en føydal bakgrunn. Dermed måtte det samme bli sagt om alle asiatiske områder – også det ”røde” Kina. Sjelden har man hørt en mer absurd påstand, men den er høyst levende blant selvutnevnte Marx-sympatisører ennå i dag. De finner ”føydalisme” hvor de enn snur seg.

 

Men føydalismen vokste ut av slavesamfunnet, som var et strengt europeisk fenomen. Føydale forhold har derfor knapt eksistert utenfor Europa. De sprang fram av gjengslaveriets sammenbrudd da de jordeiende klasser i etter-romersk tid måtte nøye seg med å feste bøndene til et livegenskap med de facto borett. Til dette svarte et forhold av legaliserte forpliktelser også mellom stormenn – alt ukjent i østlige samfunn, som rettelig kunne (og kan) kalles ”despotiske” i forhold – styrt av vilkårlighet. Marx’ realistiske vurdering av disse områdene var at de sto for en ”asiatisk” samfunnsformasjon – hvor trege landsbykollektiver med primitiv arbeidsdeling fra Novgorod til Surabaya ble behersket av store landbesittere uten insitamenter til å effektivisere produksjonen.

 

At dagens vestlige samfunn skiller seg så sterkt fra østlige, beror på denne forskjellen i historisk bakgrunn.

 

I våre dagers innvandringsdebatt bivåner vi derfor de kuriøse følger av en samkjøring av illiberal liberalisme og autoritær Komintern-tradisjon. Liberalismens frender insisterer på å godta bare abstrakte likheter, for lettere å kunne bygge opp en global pengesirkulasjon investeringskjede og varesirkulasjon, hvor alle produkter blir regnet som like, mens Kominterns moderne vasaller ønsker å utstyre denne liberalismen med en menneskelig maske i en fjesking for undertrykkende religioner.

 

Asiatiske religioner, spesielt islam, er åpenlyse reflekser av samfunn basert på eiendomsformer som opprettholdes ved en direkte vold, mens kristendommen gjenspeiler eiendomsforhold framgått av en mer avansert basis, som ledet til det borgerlige samfunn, med dets stadige fornyelse av produktivkreftene. Begge forblir uttrykk for klasseherredømme. Men kristendommen har gjort guddommen til en menneskelig arbeidende trenighet, mens islam har Allah som en umenneskelig enehersker. Også øvrige asiatiske samfunn og ideologier er ennå i dag grunnlagt på motstand mot basal produktiv endring, og klanmessig, sekterisk vold kan få stor og varig betydning. Derfor har islamsk ekstremisme ingen særegen basis atskilt fra islam. Likeledes: Visse ekstreme livsformer, som f.eks. hos romfolk, har samme generelle bakgrunn som den en finner hos opphøyde asiatiske mandariner – det være seg i Lhasa eller i Pyongyang.

 

Den oppfatningen at rikdom i østlige samfunn er en gitt faktor som ikke utvides gjennom produksjon er også medvirkende til emigrasjonen fra asiatiske land til kapitalistiske nasjoner i vest. For store delers vedkommende er det ikke proletariske elementer det er tale om, men (i kapitalistisk forstand) uproduktive mellomlag. I sin artikkel ”Migration Trends from Pakistan”, SPDI Research and New Bulletin, Vol 15, no. 3, 2008) påviser Jan Ahmed Maqsood at fra 1970-årene fram til 2007 sendte migranter fra Pakistan ca. 70 000 millioner dollar tilbake til hjemlandet. Det er ikke noe ”moralsk” betenkelig med slike saker, men det objektive innhold i dem er at vestlige samfunn blir reservoarer til støtte for reaksjonære samfunnssystemer. Vestlige regjeringers støtte til terrorgrupper før og nå er bare en mindre del av denne problematikken.

 

For vestlig arbeiderbevegelse er dette en stor utfordring, for hvis det ikke samtidig blir drevet en åpen diskusjon om disse reaksjonære formene, inkludert deres religioner, vil tilbakeliggende tenkemåter mht. arbeid og eiendomsformer gjøre seg sterkere gjeldende, også fordi vestlige borgerskap ønsker å bruke alle midler til å knekke fagbevegelsens virke for ordnede forhold i arbeidslivet.

 

Som en påminnelse om de vansker en står overfor, kan en peke på lederen i Sosialistisk Ungdom, Andreas Halse, som for et år siden gikk ut mot“den frie arbeidskraftimporten”, (tydelig adresse: øst-europeere) som for ham innebærer “å ukritisk ta inn billig arbeidskraft som lever på utsiden av samfunnet”.

 

Det burde være klart for sosialister at det er en av fagbevegelsens oppgaver å ta seg av et skikkelig lønnsnivå og sørge for å motarbeide splittelser i arbeiderklassen. Vestlige og østlige arbeidere er alle like mye utsatt for innbyrdes konkurranse. Det er påfallende at krefter omkring Sosialistisk Venstreparti ønsker å stanse innvandring fra utenlandske arbeiderklasser, men mobiliserer et aggressivt forsvar for reaksjonære sosiale former som undergraver enhver arbeiders klasseinteresse – og et like aggressivt angrep på enhver kritikk av religioner som fordummer de undertrykte.

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Modererende virksomhet.

Publisert nesten 8 år siden

Jeg vil ta opp moderators virksomhet, og be ham holde et bedre øye med visse uholdbare saker.


Jeg er nødt til bl.a. å ta et konkret utgangspunkt i tråden “Demokratiet etter Snowden”. Altså må jeg først referere et par punkter fra en debatt som for så vidt ennå pågår. Debatten er i sin tur en avstikker fra tråden “Mer moro på venstresida”.

Jeg har utfordret debattanten Arne D. Danielsen og bedt ham forklare seg mht. en anklage han der rettet mot undertegnede.

Etter en langvarig taushet kom endelig Danielsen med et tilsvar i # 46 i “Demokratiet etter Snowden” : “Det Sandemose beklager seg over, slik jeg forstår det, er egentlig ikke noe jeg har skrevet, men over noe jeg ikke har skrevet.”

Nå er det dessverre slik at Danielsen hadde skrevet som så, i #34 i tråden “Mer moro på venstresida”:

“Sandemoses vrangforestillinger har ingen ende. Hans Nielsen Hauge var en profittinspirert spritpusher, mens han selv antakelig i sin tid hyllet Stalin, Mao og Pol Pot.”

Dette er et personangrep, formet som en løgnaktig påstand (eventuelt flere), som så attpå til er satt i hypotetisk form [“antakelig”!], og dét på en måte som gjør det fullt berettiget offentlig å trekke Danielsens personlige kurasje i tvil.

I # 38 i samme tråd repliserte jeg bl.a.:

“Jeg forventer at Danielsen legger fram dokumentasjon om hva jeg skulle ment om Pot, Stalin, m.fl. Det er fornøyelig å merke seg hvor ryktemakerisk en tilsynelatende tilhenger av kristen nestekjærlighet opptrer når emaljen får et hull. Se bare på Hauge selv.”

Men dessverre, Danielsen stakk av, gjennom å legge etter seg en liten klatt i sin # 40 i Snowden-tråden: “Tror ikke jeg orker enda en utdypende kommentar om temaet.”

På tross av dette påstår Danielsen at jeg ikke reagerer alvorlig på noe han ‘har skrevet’.

Jeg har ingen illusjoner om at en moderator kan være overalt til enhver tid. Men Danielsens oppførsel likner på et mønster som jeg har møtt tidligere på verdidebatt.no, særlig hos Lars Gule, som – i likhet med Danielsen – visstnok ikke er riktig modig nok til å skrive det han skriver. Med andre ord: Dette er en framgangsmåte – la oss kalle det “Pol Pot-syndromet”, som moderatoren nå må få gjort noe med. Det Danielsem m.fl. driver med, er å spre skitne rykter, som sier: “Hin mann (kvinne) er tilhenger av massemord”.

Ettersom jeg ikke tror moderator kan være uenig i denne vurderingen fra min side, skal jeg stille ham et spørsmål: Hva ville du gjort hvis jeg i et innlegg hadde skrevet at Danielsen “antakelig har en fortid som nazist”?

Det kan ikke herske noen tvil om at uttrykket “nazist” i opinionen i dag er synonymt med en person som ikke har innvendinger mot massemord eller folkemord – faktiske genocid i fortid, nåtid og fremtid. Jeg ville tro at moderator straks ville stanset et slikt innlegg fra min side. i så fall ville han handlet selvmotsigende, sålenge Danielsen fikk ture fram.

Jeg ville reagert sterkt om Danielsen hadde skrevet at jeg hadde en nazistisk fortid. Men nå er det et like viktig poeng at jeg også ville reagert sterkt hvis han hadde skrevet at undertegnede var en tilhenger av Winston Churchill. Årsaker? Vel, bl.a. at det er kildemessig godt grunnlag for å si at sistnevnte herre tok livet av anslagsvis 3 millioner bengaler ved ut fra dokumentert rasistiske nmotiver (“Jeg askyr bengaler – de formerer seg som kaniner”) å holde tilbake overskuddkorn fra utskiping under hungersnøden i 1943.

Jeg ville riktignok ikke ha noen vanskeligheter med å inngå i en folkefront med Churchill i 1940, eller med Stalin i 1941, selv ikke hvis jeg var klar over alt de kom til å foreta seg. Slike allianser er ikke noe moralsk problem, så lenge de faktisk bidrar til at en på litt lengre sikt nettopp lettere kan bekjempe det som partnerne står for. (Overlevelse er en nødvendighet for handling).

Jeg ville også neppe tatt det som skittkasting om Danielsen hadde beskyldt meg for å hylle Churchill. Jeg ville bare regnet det som litt kuriøst, ettersom kunnskapen om Churchills virkelige posisjon ikke er utbredt.

Men jeg er sikker på at moderator forstår at de som ligger under for “PolPot-syndromet”, ikke tenker i problemstillinger som dette. Moderator skjønner godt hva de er ute etter: Skittkasting uten kvalifikasjoner. Og han bør nå gjøre sitt til å moderere dette formålet.

Min skepsis til moderator har å gjøre med hans opptreden ved en tidligere anledning, da Bård Larsen, dvs. Civitas, i det skjulte fikk rette opp en fadese jeg hadde påpekt i et av hans innlegg. Denne besynderlige opptreden ledet til at en god del av den etterfølgende debatten – med innlegg som selvfølgelig ikke ble forandret – ble gjort uforståelig for leserne.

Jeg skal ikke henge meg mer opp i denne tabben, men vil bare bruke den som utgangspunkt for et forslag om at moderator endrer praksis – også uavhengig av PolPot-syndromet. Han uttalte til meg at det er rimelig å kutte ut enkelte innlegg, dvs. når de overtrer reglene. Dette er jo greit. Men konsekvensen har vært at han også kutter svarinnlegg som måtte være kommet inn. Og disse innleggene kan være preget ikke bare av at de faktisk følger reglene, men også av gode argumenter som slett ikke bør makuleres. Jeg foreslår derfor den praksis at slike innlegg alltid blir stående (såfremt de virker lojale mot reglene), men gjerne med en merknad. Likeledes bør moderator overveie om det ikke er like bra å la regelbrytende innlegg stå, men med et fortjent og tydelig brennemerke fra hans side.

Moderator skulle ha reagert mot Danielsens # 34i tråden “Mere moro på venstresida”. Når han ikke har gjort det, kan man håpe på at det ikke har å gjøre med at han (som en kristelig aktør) er forutinntatt mht Hans Nielsen Hauge stilling til alkoholens velsignelse, eller mht. den tidligere debatt han har hatt med undertegnede. Inntil videre vil jeg la dette stå åpent

 

Gå til innlegget

Et spørsmål om etiske kriterier?

21 juni 2013 fikk Bård Larsen publisert innlegget “SVs ekstreme kontakter” på Verdidebatt.

 

Innlegget hadde følgende etterskrift:

 

“Dette er et utdrag fra ´Venstreekstremisme Ideer og bevegelser som kom ut på Dreyers forlag denne måneden.”

 

Jeg tok del i kommentardebatten etter innlegget, i utgangspunktet fordi jeg mener SVs utvilsomt positive holdning til de reaksjonære regimene i Øst-Europa (og i Øst-Asia) er et viktig tema, også for dagens parti av samme navn, med mer.

 

I debatten påpekte jeg at Larsens innlegg brakte den påstand at Sovjetunionen gjorde invasjon i Tsjekkoslovakia i 1948.

 

Bård Larsen hadde tilsynelatende ikke merket seg denne kritikken, og utførte selvkritikk først etter flere debattinnlegg.

 

At feilen likevel er blitt opplevd som et vanskelig tema, synes nå klart. For hvis man sjekker Larsens innlegg på VD i dag, viser det seg at teksten om invasjonen er fjernet og erstattet med en mer seriøs beskrivelse av hendelsene i februar 1948.

 

Derimot kan jeg ikke se at noen andre innlegg i debatten er blitt moderert i ettertid. Mine påpekninger rundt emnet står bl.a. fortsatt å lese på VD.

 

Hendelsen er ganske merkelig, og det er grunn til å spørre moderatoren om hvordan slikt kan foregå.

 

At prinsipielle og etiske problemstillinger er involvert, understrekes av at dette altså er en tekst som samme måned vat blitt utgitt av Dreyer. Det er åpenbart blitt grunn til å spørre Dreyer om hvordan feilen opprinnelig kunne passere, men også om hva man har tenkt å gjøre for å rette den opp.

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere