Jørgen Sandemose

Alder:
  RSS

Om Jørgen

Følgere

Stans yrkesforbudet

Publisert rundt 6 år siden

Reaksjonære skolemestre er i aksjon

Arbeidsgiverens anslag mot Max Hermansen er et av de klareste yrkesforbud på lenge i Norge. Hvis det får gå hen nærmest upåaktet, har den reaksjonære politiske korrekthet vunnet en viktig seier.

 

John Olav Egeland har tatt saken betimelig opp i Dagbladet, men selv der ikke med tilstrekkelig trykk.

 

En avis som Aftenposten, som gjennom kulturredaktør Åmås (nå sjef i ”Fritt Ord”) har vært mestansvarlig i pressen for å bygge opp en sensurpsykose etter julimassakren i 2011, forholder seg taus.

 

Det skal bli interessant å se hvilke reaksjoner som vil bli servert av aktører på verdidebatt.no, som som oftest virker særdeles avhengige av en blomstrende ytringsfrihet. Hvor mange av dem er det egentlig som ikke ser nødvendigheten av å aksjonere mot det som er skjedd?

 

Hva med den fortreffelige redaksjonen i Vårt Land? Vil den oppfordre til en protest arrangert på sine nettsider, og dermed på vd.no?

Gå til innlegget

Rasisme og ledighet: Den kommende vrede.

Publisert over 6 år siden

Löfven og andre sosialdemokrater overser sin mørke historiske nåtid.

 

“Jeg kommer aldri til å opptre på en slik måte at et nyfascistisk ensaksparti, som verken respekterer menneskers ulikhet eller Sveriges demokratiske institusjoner, får makt over landets utvikling”, skrev minister Löfven i et debattinnlegg i Dagens Nyheter i Stockholm for et par uker siden. Å betrakte Sverigedemokraterna (SD) som fascistisk, er greit, for så vidt som SD er innstilt på å føre den arbeidsmarkedspolitikk Høyre nå lar Frp få gjennomslag for i Norge. Undertegnede sendte for noen måneder siden en forespørsel til SD omkring partiets politikk mht. fagorganisasjonen. De sendte aldri noe svar. De forsto vel ikke spørsmålet.

Imidlertid sier altså Löfven at han ikke engang vil samarbeide med SD, noe som rimer dårlig med at sosialdemokratiet fører en korporativ arbeidsmarkedspolitikk som har mye til felles med de klassiske fascistiske partiene i Italia og Tyskland. Per Albin Hansson, svensk statsminister i fjorten år på 1930- og 1940-tallet og populær sosialdemokratisk frontfigur for “Folkhemmet”, var en stor beundrer av Mussolini (og sendte ham begeistrede fanmails). Dette var bare rimelig, alt tatt i betraktning: John Maynard Keynes, den engelske økonomen som nå er helte- og kultfigur for “sosialistene” rundt Klassekampen, ga ut sitt hovedverk i Tyskland i 1936 med en hyllest til nazi-regimet i forordet. Aftenposten, hvis avgåtte kulturredaktør nå leder det norske “Fritt Ord” (dog ikke “Fritt Folk”) fikk avgjørende pressestøtte av den tyske okkupasjonsmakten og beholder i norsk medieverden stadig det konkurransefortrinn avisa dermed fikk.

Åmås la høsten 2011 fram noen teser “om det nye Norge” som skulle vokse fram etter juliterroren. I likhet med den nyordning som Aftenpostens tysktalende beskyttere i sin tid la opp til, skulle det være forbud mot å oppfordre til vold i mediene, lot han forstå. (“Skutt blir den…”) Da jeg påpekte overfor ham at dette ville være det samme som å motarbeide enhver frigjøringsbevegelse hvor som helst i verden, ble det stille fra Åmås. I likhet med sine sensurvennlige medspillere Hylland Eriksen, Vetlesen, Bangstad og Ishaq trakk han seg ynkelig tilbake fra debatten.

Like ynkelig er det gått med ledelsen i Norsk faglitterær forfatterforening (NFF), som i fjor stanset en søknad om stipend fra (minst) ett medlem (undertegnede), etter at jeg hadde kritisert NFF for bevisstløst å kaste seg på den samme sensurpropagandaen. Foreningen har nå måttet betale meg et “forliksbeløp”. Jeg håper enhver annen som har vært utsatt for noe tilsvarende, innser at det ikke er noen grunn til å ligge lavt overfor NFFs nåværende ledelse i slike saker. Aktive har vært den ikke ukjente vitenskapler og “tverrfaglige kjønnsforsker” Jørgen Lorentzen (leder i NFF fra 2010 inntil i våres), nåværende leder og inntil nylig nestleder Marta Breen, samt to administrativt ansatte.

Grunnen til at jeg serverer en innledning som også tar med personlige erfaringer etter juli 2011? Den ligger i at jeg antar at en mengde mennesker er blitt utsatt for ganske liknende ting, målt etter hver enkelts spesielle omstendigheter. Hetsen mot kritikere av religion (f.eks. islam) har bekreftet det revolusjonære potensialet i Karl Marx’ bemerkning om at all kritikk må begynne som kritikk av religion. Den sosiale kvasi-intellektuelle eliten (klareste symbolfigur: Hylland Eriksen) har kjent seg truet av en kritikk som samtidig oppsto i kretser bortenfor den selv – i internettdiskusjoner ikke minst. Den har dermed fryktet at en sosial underklasse skulle gi den konkurranse om oppmerksomheten – omtrent som når elitister i Vest-Europa etter Første verdenskrig for alvor tok til å frykte arbeiderklassen, eller som når elitære intellektuelle tidlig på 1960-tallet viste engstelse for fjernsynets utbredelse i de skandinaviske land.

 Poenget er nå: Hva er dette egentlig for en masseforakt?

Forakten virker som den er absolutt – motstanderne oppfattes ikke bare som “andre” i forhold til elitistene selv; snarere er det slik at de sistnevnte oppfatter massen som selve Det Andre personifisert, noe som er “Annet” i seg selv, uavhengig av hvem de blir betraktet av.

Undertegnede, som visstnok ikke bare er islamofob, men også marxofil, ettersom jeg stadig mener å få øye på ting i Karl Marx’ produksjon som blir usaklig oversett, tror seg å finne denne annetheten skildret i Marx’ framstilling av den “industrielle reservearmé” fra 1850-tallet. Eller rettere sagt, i det befolkningslaget som dannet og danner seg nedenfor sjiktet av alminnelige arbeidsledige, dvs. av de dårligst stilte innenfor den regulære “arméen”.

Dette nedre sjiktet beskrev Marx gjennom å kombinere egennavn som “Lasarus” og “Pauperismus” (dvs. det inter-europeiske ordet for “fattigvesen”) og begreper som skildret den “dødvekt” som preget den industrielle reservearmé: “Pauperismen utgjør den aktive arbeiderarmeens invalidehus og den industrielle reservearmeens dødvekt”, skrev han i sitt kapittel om “Den kapitalistiske akkumulasjonens allmenne lov” i første bind av Kapitalen.

Dette innebærer den påstand at kapitalistisk produsert arbeidsløshet bringer med seg produksjonen av et sjikt av psykisk og fysisk arbeidsuføre innen en sfære av fattigstell og umenneskeliggjøring. Kapitalistisk arbeidsledighet er ifølge denne teorien langt fra ganske enkelt produksjon av allmenn “fattigdom” eller av et “fattigdomsproblem”, som det heter i det fløyels-språket en hører både på høyre- og venstrefløy. Den er tvert om et dynamisk system med flere bunnskott og dødvekter. Og for et bestemt, omfattende mindretall skaper den livslang misere.

For et par måneder siden tok jeg opp elendigheten i befolkningen (asiatisk og vestlig) i engelske steder som Rotherham, Rochdale m.fl. i en artikkel i Klassekampen, som jeg seinere leverte inn på VD. I dag kunne jeg lagt til avsløringene fra Bristol-området, som foreløpig er mindre kjent fordi det ikke er kommet resultater av rettslig etterforskning på bordet. Den sosiale katastrofen, med ødeleggelse av mindreårige, drap og selvdrap i ungdomsflokker, religiøst bigotteri og spiraler av gjensidig forakt og selvforakt, minner nesten til forveksling om Marx’ illustrasjoner til forholdene i Midt-Englands industrisentra for halvannet århundre siden. Med dagens akutte produksjonskrise i den vestlige verden, som har vart siden seint i 2007, var det da heller ikke annet å vente.

Hvis vi for illustrasjonens skyld konsentrerer oss om det som foregår og har foregått i Rotherham, så har tilbakeholdenheten vært påfallende i skandinaviske medier. Kanskje denne relative tausheten har å gjøre med at de politisk korrekte, i likhet med enkelte ansvarlige i det britiske fattigvesenet, faktisk legger skylden på de ødelagte Rotherham-jentungene selv, eller på deres foresatte?

Det er slik at ungene i Rotherham var fanget i en katastrofe også uavhengig av sin kontakt med asiatiske “groomers”. Men dermed er det også mindre fristende for høyrefløyen (her hjemme eller i Storbritannia) å bruke dem som eksempler i sin innvandringsskeptiske agitasjon. For “Rotherham” (ordet burde bli et begrep) viser oss først og fremst det moralske sammenbruddet for liberalismens samfunnsmodell.

Tilsvarigheten til den sistnevnte modellen er det reelt historiske kapitalistiske samfunn. Derfor er det slik at den industrielle reservearmé, og også dens nedre sjikt, i praksis har vokst fram av befolkningslag som var tilstede i det førkapitalistiske samfunn; fattigsjikt under europeisk føydalisme, svarte folk fra slaveøkonomien i USA, diskriminerte kvinner fra store og lave befolkningslag overalt på kloden, med flere. Disse ble, etter kapitalismens og den periodiske massearbeidsløshetens gjennombrudd, utviklet til “fremmede”, “Andre” for systemet, men samtidig innenfor systemet. De blir foraktet av intellektuelle sosialister vel så mye som av fløyelsrampen. Alle kunne ha godt av å minnes noen strofer fra Nils Ferlins dikt “Barfotabarn” fra 1933:

Men dessa de mycket fattiga
dem gör det mej ont att se.
De får aldrig ett bröd från Frälsningsarmén
och aldrig ett ord i Clarté.

Eksemplet fra USA er spesielt informativt. Dette er kanskje det eneste tilfelle av en nasjon hvor et avansert kapitalistisk system har utviklet seg med en tradisjonell slavebefolkning. Prosentvis er andelen av arbeidsledige over tid her dobbelt så høy blant svarte som blant hvite. Samtidig er det vanskelig å se at den nedlatende holdningen fra øvrige befolkningslag overfor svarte som gruppe er annerledes enn f.eks. velstående europeeres holdning til de verst stilte “lasarussjiktene” i arbeiderbefolkningen på sitt eget kontinent. Den tradisjonelle “hvite” holdningen til svarte er egentlig den samme som den tradisjonelle holdningen til fortapte sjikt innenfor europeisk og amerikansk “pauperism”. Denne tendensen er riktignok styrket av mange svartes tradisjonsbaserte motstand mot kapitalistiske organisasjonformer. Men dette er ikke annet enn nasjonale særegenheter, som finnes i ethvert land med en kapitalistisk økonomi. I Storbritannia er og var det irer som ble plassert nederst i hakkerangen, og som forente seg defensivt i katolsk tilbakeliggenhet.

Derimot har selve størrelsen på den svarte reservearmeen ført til en interesse for rasespørsmål som har dekket over det vesentlige i saken. Vi har til og med opplevd at Jan Hårstad, inntil nylig en sober revolusjonær, betrakter opprør i USAs svarte befolkning som om de er følger av etniske særtrekk og religiøs (muslimsk?) forstokkethet. Slike synsmåter står i fare for å gå i allianse med tenkere så som sosiologene Ottar Brox og Sigurd Skirbekk, som helt klart opererer med rasistiske komponenter i sine “analyser”.

En liknende risiko løper Ole Jørgen Anfindsen, som hittil har unngått å bli stemplet som rasist fra seriøst hold. Han er interessert i såkalte intelligensanalyser, og har ikke gjennomskuet deres funksjon. Når han tar “intelligensforskning” alvorlig, er det fortsatt i den tro at de representerer en vitenskapelig seriøs posisjon. Men etterhvert som debatten med slike “forskere” skrider fram, i takt med elendiggjøringen på arbeidsmarkedet, vil det stå mer og mer klart for enhver at disse vitenskaplerne ikke reflekterer over den sosiale posisjonen til de menneskene de erklærer som underintelligente. Etterhvert vil det bli tydelig for enhver at det de egentlig undersøker, ikke er rasetilknytning, men tilknytning til reservearmé og pauperisme. Samtidig vil det kanskje gå opp for disse forskerne selv at menneskets evne til refleksjon, som de på forhånd må innrømme i utgangspunktet er den samme hos ethvert individ av arten, bryter ned ethvert forsøk på å måle “intelligens” uavhengig av sosial stilling. Det gjelder om å lese ikke bare Marx, men også hans idealistiske forgjengere, fra Kant til Hegel!

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Rubler og biter

Publisert over 6 år siden

Enkelte har på VD sett fram til en "BRIC"-union som skulle true dollaren og vestlig imperialisme. Det er bare drømmespinn.

Morten Strand melder i Dagbladet i dag at rubelen har falt 60 pst. mot dollaren hittil i år, og at utenlandske importører av varige konsummidler (biler og sånn) nå krever at rubelbetaling for deres produkter skal skje etter løpende dollarkurs.

Så lite skal det til. Slutt å drømme, dere kollektivist-romantikere. Ta heller bryet med å bygge kollektivismen på en progressiv grunn.

Gå til innlegget

Israel utad og innad

Publisert over 6 år siden

Netanyahu driver konstitusjonell religiofobi tilpasset en stat bygget på karteller.

 

Statsminister Benjamin Netanyahus åpning for å lovfeste at Israel “er en jødisk stat”, noe som bl.a. vil ekskludere halvannen million arabiske statsborgere, er ikke et forslag om statskupp, slik en lett kunne trodd. Tvert om, det kan gjennomføres under omstendigheter som umulig kan bryte med israelske konstitusjonelle prinsipper.

20. november het det i en lederartikkel i Aftenposten: «Venner av Israel, og vi regner oss selv blant dem, har ofte begrunnet sin sympati med at Israel er et demokrati i en del av verden der slikt er en sjeldenhet. Dersom Israel gjør noe som undergraver denne posisjonen, vil det få negative konsekvenser som er vanskelige å overskue.»

Aftenposten er på ville veier i sitt forhold til definisjoner av demokrati. Israel er intet demokrati, og dette gjelder av to hovedgrunner:

For det første har Israel aldri innstiftet noen konstitusjon som forplikter nasjonen til et bestemt styresett. Det tilsynelatende demokratiet er på nasjonalt plan representert ved Knesset, men dette er bare i formen et parlament, ettersom det fortsatt, i tråd med ”provisoriske” bestemmelser fra 1948 og 1950, er å betrakte som en arbeidsgruppe som har som evindelig målsetting å sette fram forslag til en konstitusjon. Dette inntreffer åpenbart aldri. (Eller som romerne sa: det skjer vel ”ad calendas graecas”.) Inntil videre finnes det enkelte ”grunnlover” (engelsk: ”basic laws”) som til dels regnes som gyldige surrogater for en konstitusjon, men det finnes nettopp ikke noe konstitusjonelt grunnlag for å tilskrive disse lovene gyldighet.

Hvis Knesset ble oppløst, og det kan uten konstitusjonelle problemer skje over natten, så er det formelt ingenting i veien for at bestemte maktposisjoner (så som hærledelsen eller Høyesterett) kan kreve et nytt ”midlertidig” styresett. Så får vi se hvor alvorlig det blir tatt.

For det annet har Israel ikke det økonomiske fundament, heri medregnet eiendomsformer, som er en nødvendig forutsetning for et borgerlig demokrati. Mange tror riktignok at så er tilfellet, men det beror ofte på bruk av det vage uttrykket ”markedsøkonomi”, som mange holder for å være et ord som dekker en tradisjonell kapitalistisk økonomisk ordning. Israel kan riktignok kalles en markedsøkonomi, men denne har ikke en kapitalistisk eierstruktur. Landets økonomi er avhengig av kartell-liknende ”Business Groups”. Dette systemet preger så å si alle industrialiserte økonomier utenfor Vest-Europa, USA og engelsktalende land generelt. Her hersker det for eksempel ingen muligheter for friheter innen reelle aksjeselskaper; det herskende er tvert om manipulasjoner fra sameiende og omforente familiegrupper som har det reelle herredømme uavhengig av ethvert mulig aksjeflertall. OECD har for lengst luftet sin bekymring i denne anledning, men det samme kunne de gjort mht. ethvert industrialisert land av denne typen – fra Russland og Kina over Japan til Chile, for til sist å nevne det eneste land som har gitt denne mafiotiske eiendomsformen en legal basis i sin grunnlov.

Kort sagt: Israel utgjør selv en del av den verden hvor ’demokrati er en sjeldenhet’ for å omskrive Aftenpostens leder aldri så lite. I den grad f.eks. muslimske land er industrialiserte, bygger de på presis den samme kvasi-kapitalistiske modellen, som ikke er stort annet enn en videreføring av primitiv familieeiendom, full av uforutsigbarheter, og stadig truet av stagnasjon – noe som nettopp ikke minst gjelder Israels økonomi, helt uavhengig av den nåværende verdenskrisen. Over halvparten av verdiene i Israels økonomi kontrolleres i dag av et snes familiekonglomerater.

Det legges ofte stor vekt på at Israel peker seg negativt ut ved å være det eneste land i verden som ikke har definert sine grenser. Like viktig er det å se at denne ytre ubestemmeligheten har sitt motstykke i landets indre struktur.

Denne tilsynelatende ubestemmeligheten får sitt beste uttrykk i en offisiell statsideologi basert på tro, i dette tilfelle jødedommen. Politisk handling foregår da ut fra bakgrunner som ved enhver gitt leilighet ikke trenger å bli begrunnet rasjonelt. Det vil for eksempel være en misforståelse å kalleNetanyahus trusler for rasistiske. De går ikke på såkalte raseforskjeller, men er snarere religiofobiske, slik det er karakteristisk for retninger i islam.

På samme måte er det galt å kalle truslene “fascistiske”, parallelt med det meningsløse uttrykket “islamo-fascisme”. Fascismen er et fenomen knyttet til korporative trekk i reelt kapitalistiske nasjoner. I likhet med arabiske land står Israel et godt stykke fra det nivået.

(Et konsentrat av dette innlegget har vært innom Aftenpostens debattsider.)

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere