Jørgen Sandemose

Alder:
  RSS

Om Jørgen

Følgere

Televisjonære eksperter

Publisert over 4 år siden

Clintons ledelse over Trump er nede i fem prosent?

I dag viser de nyeste galluppene fra USA at Clintons ledelse over Trump er nede i fem prosent, mens to av de tre aller nyeste målingene holder på bare tre prosents forsprang. For få dager siden meldte Los Angeles Times at Clintons ledelse trolig var nede i to prosent.

Hvis noen slik forbedring var blitt Clintons posisjon til del, ville NRKs tekst-TV (den politiske korrekthetens drømmeregulator) straks ha sendt inn noen blå meldinger og kuttet ut en tilsvarende mengde stoff om havnekonflikten og så videre.

Bevis (om det skulle trenges): Tekst-TVs evinnelige gladmeldinger fram til 23. juni hver gang en eller annen britisk Brexit-måling gikk bra for Remain-siden – samt tilsvarende fortielser ved motgående nyheter.

Da NRK startet opp en ”valgvake” omkring opptellingen etter referendum’et Sankthanskvelden, intervjuet Blekastad Almås to besynderlige ”eksperter” fra Kristiansand. Alle tre tok utgangspunkt i at en siste måling hadde gitt flertall 52-48 for Remain. Jagu klarte de å regne det som en seiersmelding for Remain, selv om like mange målinger (pluss denne seers tip!) sa det motsatte. Den mannlige Kristiansandseksperten, som fagmessig var i kledd sort dress med brede hvite striper, understrekte at det mest sannsynlige, hadde han alltid ment, var 55-45 seier til Remain.

I tillegg nevnte de jo at Nigel Farage (av alle!) hadde sagt (les: vært dum nok til å si) at nevnte måling viste at Leave vılle tape. Uttalelser fra slike tre norsk-britiske ”eksperter” var nok til at også Almås lot løpet kjøre, på samme ukyndige måte som TV-leder Lars Jacob Krogh dreiv på natta til 26 september 1972. Da jeg (i 2016) slo av TV’en etter en halv times savling på skjermen, hadde Almås nettopp spurt hva som ville skje når Cameron dro til Brussel dagen etter, for offisielt å erklære at England sto klippefast.

Dette er selvsagt bakgrunnen for at Tekst-TV stadig plager lisensbetalerne med meldinger om påståtte vansker for Brexit-gutta.

Tilbake til Statene: Er det noen som har merket seg kandidatenes uttalelser om arbeidsmiljølover og fagorganisering? Noen som veit hvem som er verst? For dette skulle jo være viktige tema for NRK-statskanalen.

 

 

Gå til innlegget

1. mai 2016 "Arbeidsinnvandring"

Publisert nesten 5 år siden

Det finnes innvandring av arbeidere som tar sikte på jobb, som er eiendomsløse og henvist til å forsørge seg selv. Og det finnes innvandring av velferdsøkonomisk art, sponset av asiatiske samfunnsinstitusjoner, som har et helt annet siktemål.

Dette vet vi. Men hvordan er det med medlemmer av ”Rødt”? Dette partiet har nylig vedtatt at oppholdstillatelse til arbeidere skal gis bare hvis disse på forhånd har arbeidskontrakt i Norge. Ettersom dette vil gi arbeidsgiveren en avgjørende makt over innvandrerens person, har radikale enkeltpersoner og fagforeninger allerede startet en diskusjon, og sterkt kritisert Rødts vedtak. Med rette.

 

Pådrivere fra Rødts side har særlig vært Boye Ullmann og Arne Byrkjeflot. Den sistnevnte skriver på Facebook 29 april:

 

 

Siden oppholdstillatelsen er avhengig av arbeidskontrakt gir det arbeidsgiver voldsom makt. Rødt vil minske denne makta ved å gi arbeidstaker en periode til å skaffe seg ny jobb i løpet av seks måneder og ved å gi permanent oppholdstillatelse etter 2 år. 

Fortsatt vil arbeidsgiver ha stor makt de første to år. Men for alle som kommer fra land utenfor EU er dette et stort framskritt. Det er mye bedre enn dagens ordninger for flyktninger. For asylsøkere vil det gi en mulighet som ikke fins i dag. Rødts forslag er ment å gjelde alle land, ikke bare arbeidsinnvandrere fra EU-land.  

 

Vel. Problemet i våre dager er at det finnes arbeidsinnvandrere, fra alle religioner og regioner. De skal og må støttes. Men det finnes også bekvemmelighetsflyktninger i svært stort antall, vet vi. Deres mål er et helt annet enn arbeid.

 

De formuleringene Byrkjeflot nå kommer med, tyder på at Rødt ikke har tenkt å skille innen disse gruppene, til tross for at partiet ivrig bruker ordet “arbeidsinnvandrere” i denne saken – ja, i påfallende høy grad, også.

 

Det vi opplever, er at et “sosialistisk” parti fortsetter sin kritikkløse oppslutning om en innvandringstype som er stokk reaksjonær og egnet til å bygge et ghettovesen. Samtidig er dette “sosialistiske” partiet ute og flyr for å trellbinde ærlige arbeidsfolk. Du snakker.

 

Gratulerer med dagen.

Gå til innlegget

Placebo i ymse former

Publisert rundt 5 år siden

Skal det også finnes en placebo-rasisme?

Jo sterkere den kapitalistiske krisa får utfoldt seg, jo mer blir også den islamske fremmedheten overfor ”vestlige verdier” bekreftet og rettferdiggjort – både ”ute” og ”hjemme”. Jo klarere blir det også at kapitalens utvelgelsesmekanismer til arbeidsmarkedet vil virke diskrimerende på innvandrere. Dermed kommer de kulturelle motsetningene til å øke ytterligere, og vi vil få – som mange allerede har spådd – borgerkrigsliknende tilstander.

 

For å mestre slike situasjoner trengs det en del praksis, men ikke noe mindre teori. Den som ønsker å forandre situasjonen, og de betingelser den har, må ha en fullgod ocversikt over historien. Og den som ikke vil skaffe seg det, ønsker vel egentlig neppe å forbedre verdens tilstand.

 

Den økende arbeidsledigheten under krisa peker direkte på den avgjørede forskjell mellom kapitalistiske samfunn, og mindre utviklede samfunn, så som hinduiske og islamske. I sistnevnte samfunnstype er sosiale forandringer, og den lille dynamikk som finnes, bundet til treg jordeiendom og biologiske faktorer i vid forstand. Først og fremst er det utvikling av folketallet i et samfunn, dets endringer fram og tilbake, som bestemmer deres utvikling. Derfor også deres tendens til erobring, og også til massemyrderier. Man kunne si at befolkningsutviklingen er en ”uavhengig variabel”.

 

Med kapitalismen ble denne tendensen brutt. Borgerskapet bygde et samfunn basert på en friere utvikling av produktivkrefter, ikke lenger stivt bundet til naturens begrensninger, men til industriutvikling. Men fordi denne industrien er og var basert på privateiendom, skaper den produksjonskriser, og det oppstår en ”industriell reservearmé” av permanent og temporært arbeidsløse. Disse kan bli trukket inn i ptoduksjonen såsnart arbeidskraften som følge av krisa blir billigere – og runddansen starter opp igjen i en ny sykel, osv.

 

Dette betyr at det borgerlige samfunn ikke har noe overbefolkningsproblem, annet enn det det selv skaper periodisk.

 

Ettersom dette særdraget er er det viktigste skillet i forhold til eldre samfunnsformer, preger det også situasjonen i dag, hvor eldre samfunn kommer i kontakt med kapitalistiske land og stater. I slike eldre former er fenomenet ”overbefolkning” til stede som en biologisk forplantningsfaktor, som ikke kan dempes av det økonomiske systemet. Dette ser en tydelig med det pakistanske eksemplet: Seinest fra rundt 1980 tok innvandringen av pakistanske statborgere til Norden mer og mer karakter av å være et fenomen sponset av statsapparatet i Islamabad. Den opphørte med å være en ”arbeidervandring”, og ble en vandring av småborgere, akseptert av statene som et middel til import av en sterk, vestlig krone-valuta. Rått sagt: Nordiske velferdspenger finansierer en råtten, hjemlig økonomi, som dessuten beror på billige våpenkreditter fra vestlige imperialister.

 

Årsaken var i siste instans at det hjemlige systemet kunne bli truet av overbefolkning og uro. Edet trengtes sikkerhetsventiler. I et vestlig, borgerlig system ville dette derimot blitt fanget opp av svingninger på arbeidsmarkedet.

 

Vestlige byråkrater skjønte ikke et kvekk av konsekvensene – like lite som Støre og hans venner forsto hva de gjorde da de bombet Libya. Tvert om, de har hilst innvandringen, promotert av østlige stater, velkommen som en garanti for økt samhandel og investeringer overfor asiatiske områder. I tillegg til å være gisler under Allah, den hensynsløse ørkenguden, er innvandrere nå fanget i et krav om å opptre solidarisk overfor nordiske statsapparater som de har god grunn til å forakte.

 

Borgerskapets politiske linje overfor innvandringen, med ghettobygging og falsk integrering, er basert på en like stor uvitenhet som den vi møter hos de forskjellige ”forskere” som det samme borgerskap har ansatt for å spre godhetsregimet land og strand rundt. Dette gjelder enten de velger å avsløre seg selv på Verdidebatt.no, eller foretrekker andre kanaler.

 

Begge parter er tvunget til å overse at den nåværende innvandringsbølgen langt på vei er et resultat av at islamsk dominans i østlige stater står for et undertrykkende klassevelde som bare kan oppheves gjennom radikale jordreformer og – på enda lengre sikt – antireligiøst arbeid.

 

Slike erkjennelser er altfor farlige for placeboforskere og marionett-ministre. Derfor er dissse to parter frenetisk opptatt med å forsøple ethvert tilløp til debatt med forvanskninger, rene falsknerier, eller med talende taushet. Også de tradisjonelle, ”veloppdragne” akademiske fagfeltene er nå i ferd med å råtne opp, og befolkes av slikkere som ofrer mye for å beholde sine privelegier.

 

Et tegn i tiden er at ”forskningssentre” med religiøs tilknytning får universitetsstatus; og forsøplingen av teoridannelser blir tilsvarende framtredende. Et av de beste eksemplene – men langt fra det eneste – er at begrepet om ”rasisme” blir forsøkt omdefinert i retning av å skulle betegne en hel rekke kulturelle motsetninger. Placeboforskerne sier faktisk rett ut at de er misfornøyd med at den ekte rasismen er på vei ut. De ønsker for enhver pris å beholde skjellsordet sitt.

 

Og slike mennesker skal opptre som samfunnets nye analytikere!

 

Gå til innlegget

Human-etisk hykleri og kristen blindgate

Publisert rundt 5 år siden

Det er rimelig at folk som regner seg som opplyste, holder Opplysningstiden for å være en viktig periode. Hundreåret mellom den engelske og den franske revolusjon skal i dag liksom leve opp til sitt navn. Men spør heller etter hvor uttrykket kom fra.

 At navnet skjemmer mange, kan en tydelig merke av det intellektuelle utseende til de som hyller det de bråkjekt kaller ”Det europeiske opplysningsprosjektet”. For bråkjekke er de, de sjikt av presseskrivende og samfunnsdebatterende akademikere som til stadighet roser det de kaller ”opplysningsidealene”.

 

Men opplysningsmennene var nesten like uhistoriske som sine erklærte støttespillere. Da det i seinmiddelalderen dukket opp noen nye teknikker i europeisk gruvedrift, fulgte det etter hvert en mekanistisk naturvitenskap, som kulminerte ved inngangen til The Glorious Revolution. Det langsiktige, økonomiske behovet for å drive denne vitenskapen gikk parallelt med utviklingen av en ny kristendom. Protestantenes brudd med pavekirken innebar en gjeninnsettelse av Augustins opprinnelige voluntarisme: Guds vilje var utgangspunktet for skapelsen, ikke Hans fornuft. Ergo kunne den skapte natur ikke forstås på noen grunnleggende måte i det hele tatt. Den var et viljesmysterium utenfor fornuftens rekkevidde.

 

Grunnlaget var lagt for en materiell anvendelse av menneskelig fornuft og eksperiment, og dermed også for en økonomisk revolusjon som plasserte NordVesten som den dominerende geografiske sfære for århundrer framover.

Slik ble det i prinsippet fritt fram for en naturvitenskap fri for tilsettinger fra Kirkens side.

 

En kan merke seg at islam hevder noe helt annet. Der i gården er synet på naturlover (så vel som de engere praktiske og etiske bud) fastlagt religiøst. Derfor er det ikke blitt noen naturvitenskap i det islamske området. Dette er en påminnelse om at islam nettopp er en stagnerende og reaksjonær kraft.

 

Den nye kristne Kirken kunne feire mystikkens herredømme i tilværelsen, og erklære forskningsresultater som likegyldige for den selv. Mange, også i Opplysningtiden, oppfattet dette som en grell motsetning mellom religion og vitenskap. Og mange gjør det ennå i dag. Men dette er ganske misforstått. De to retningene var vektige motstandere hva angikk tungebruk, men bevisstheten var til stede om at de trengte hverandre sårt. (Annerledes i katolske områder, hvor kirken effektivt stagget vitenskapen.) Derfor er det ganske riktig at Øverlands ”landeplage”-drøfting av Hallesby o.a. var barnslig, for å si det mildt. (Derimot er det ikke barnslig av Storhaug å kalle islam for en landeplage, for denne religionen har ingen mystikk som har sluppet vitenskapen og den frihetlige tenkning til.)

 

Blant dagens kikkertsynte opplysningsentusiaster finner vi i fremste rekke de såkalte humanetikerne. Men generelt finnes samme holdning i vår tids egen humanistisk orienterte vitenskap, som har videreført den friske naiviteten til de store opplysningsmenn (Grotius, Spinoza, Leibniz, Locke, Hume, Voltaire osv.) til et nivå av tankerutine på brekningspunktet.

 

Det naive opplegget gikk på at fornuften var nok til å beseire alle hindre for videre menneskelig utvikling, og dermed at religionen bare var ”overtro”. Det ble oversett at religionen må ha oppstått av dyptgående strukturer i det ene menneskets utbytting av det andre, og ikke lot seg trekke opp like enkelt som en gulrot eller en vond tann. Så lenge den materielle utbyttingen fantes, måtte religionen bestå – det var det rimelig å tro. Opplysningsmenn var virkelighetsfjerne.

 

En annen sak som opplysningsmennene ikke forsto, var at kristendommen hadde forsynt dem ikke bare med muligheten for å drive vitenskap uten fare for liv eller død, men også med selve det fremste objektet for all vitenskap, nemlig menneskets egen filtrerende selvbevissthet, som treenighetslæren hadde lagt opp til. En tenker som Hegel hadde rett når han hevdet at tredelingen av ethvert begrep (det klassiske: individualitet, særegenhet, allmenhet) er forespeilet i billedlig form i den kristne åpenbaring.

 

Man kunne derfor godt si at opplysningsmennene var en slags lyktemenn, helt avhengige av omgivelsenes ånd og den materielle sfærens nivå, mens de desto mer følte seg uavhengig av alt dette, og lot seg narre til å tro på tankens kraft i seg selv. Og slik er det da også med deres naive etterfølgere i dag – vel de fleste akademikere, og sikkert alle human-etikere.

 

Lytt nu kun til humanetiker Horn på en tråd nå nylig:

 

”Humanetikere er like subjektive, irrasjonelle og biased som de fleste andre. Jeg tror vi har en fordel av å  ikke være belemret med religiøse forestillinger, til gjengjeld er det mer enn nok annet som kan forblinde oss. Det eneste som står igjen da er at vi heldigvis ikke er bundet til et spesifikt syn; vi står fritt til å ombestemme oss.”

 

Hvis humanetikerne ikke har andre fordeler overfor resten av menneskeheten, enn at de kan ombestemme seg, lurer jeg på hvorfra de har fått sikker kunnskap om at de ikke er plaget av religion eller religiøse ”fordommer”, eller ”overtro”. Det Horn uavvitende avslører, er at han, fordi han ”er” humanetiker, mener seg i stand til å avsløre kjernen i sin sjel, og kunne kartlegge årsaken til psykiske plager han måtte føle i seg. Det er en mekanisme han kan sette i gang straks han føler seg ”forblindet”. Vanligvis ville vi vel si at dette er en religiøs forestilling. Vi ville si at det er parallelt med at en kristen mener seg uten videre fritatt for brøde gjennom å sluke brød og saft. Prestenes vigslede nattverdstablett er erstattet av medlemskort i HEF.

 

Hvordan kan noen komme så langt at en i ramme alvor tror slike ting om seg selv ­og attpåtil uttaler det i all offentlighet? Slikt utgjør en organisert dumhet som bare kan forekomme fordi den går tilbake på forestillinger som er avlet fram i lang tid av bestemte materielle klasseinteresser. Det kan bli sagt fordi en viss mengde andre også sier det.

 

Vi har altså personer som går rundt og tror de uten videre er fritatt for religiøse byrder i et samfunn hvis oppståelseshistorie har vært helt avhengig av en bestemt religiøs utvikling. Mange av disse snakker pretensiøst og overflatisk om hva som er ”forskning”; vi burde få opplyst hvilken slik ”forskning” som ligger bak disse helt spesielle erkjennelsene.

 

Sakens kjerne er at mens alle religioner har innbyrdes forskjeller, har de også sin grunnleggende enhet i at de er basert på en beslutning fra den troende om å overgi seg til billedlig og symbolsk tenkning helt og fullt.

 

Et eksempel på en slik grunnleggende selvoppgivelse er det Horn står for: Han bestemmer seg for ”ikke være belemret med religiøse forestillinger”, og hevder at han dermed, vips, ”ikke er bundet til et spesifikt syn” og (i motsetning til andre) ”står fritt til å ombestemme” seg.

 

Selvfølgelig er dette ikke noe annet enn selve åpningen ril religiøsiteten. Humanetikere fraskriver seg religion gjennom en religiøs forsikring. Men denne forestillingen er de også bundet av. Videre er de bundet av alt som denne foresrillingen måtte lede til av ”spesifikke syn”. For eksempel er de forpliktet til å mene at ethvert menneske kan være bundet til viljesforestillinger, og at slike forestillinger kan ligge til grunn for politisk handling i verden. Kollektive illusjoner, varefetisjisme, religiøsitet, stemninger som er framgått av materiell undertrykkelse, forstår humanetikerne ikke noe av. De avfeier dem bare, og dermed skyller de virkelighetens problemer ut med badevannet.

 

Slik står de også rede til å hevde hva som helst, for de føler seg ikke bundet av noe annet enn de stemninger de kan tro er deres egne. De fortrylles av sine egne forestillinger, konstruerer en verden ut fra sine mindreverdsfornemmelser, sprer usannheter og oppkonstruerte misforståelser rundt seg etter behag. De forestiller seg at en leseperiode ved en høyskole gir dem automatisk kunnskap, at undervisning alltid er ekte vare, og at de selv er målestokken for alt som er sant. De er ekte sofister. De vingler fra det ene standpunkt til det andre, og rettferdiggjør dette med et slagord om ”frihet til å ombestemme seg”.

 

Slik har det seg at det utvikles godhetstyranniske klovner. Det disse har klart i de seinere år, er tankeløst å behandle et folkevandringsproblem utelukkende ut fra et ønske om markere egen fortreffelighet. Resultatet er at Hitler-vennen Erdogan får samlet noen nye millioner livegne i interneringsleire mens tilstrømningen til Europa skal regulereres av hans partiapparat.

 

Den protestantiske reaksjonen på humanetikerne er delt i to.

 

For det første har vi de statskirkelige prelater. De er flaue over treenighetslæren, og har derfor sluttet med å markere seg overfor islam og andre reaksjonære religioner. Deres tankegang er et produkt av at den religiøse mystikkens funksjon er blitt opphevet til fordel for den fetisjisme som ligger i vareproduksjonens struktur. Protestantismen er og var den eneste religion som kan oppheve seg selv – og det har den gjort. Prelatene står rådløse.

 

Mer lege protestanter har derimot en genuin historisk forståelse og nekter å gi slipp på mystikkens tankegods. Det gjør de rett i. Et slående eksempel er hvordan en kristen debattant (Haus) på VD nylig gjorde gjeldende at ”skapelse” i egentlig betydning alltid er en skapelse ut av Intet. Dette er i overensstemmelse med den virkelige kritiske filosofien – den finnes for så vidt hos Kant, og selvfølgelig både hos Marx og Hegel. Men disse hevder at all menneskelig ’skapelse’ (ikke bare et utvalg av kreative akter) starter fra en negasjon, dvs. en tenkt og materiell benektelse av omverdenen (negasjon). Men denne benektelsen er samtidig, fordi den er en benektelse av både omverdenen og dennes negasjon, nettopp en negasjon av den samme negasjonen og er dermed et Intet.

 

Hegel hevdet at det kristne begrepet om Intet røper et stående motiv i religionen, nemlig menneskenes behov for å opparbeide en virkelig holdbar erkjennelse. For ham var protestantismen uttrykk for det lengste religionen kan komme i så henseende: Skapelsen ut av Intet avslører at det er mennesket som har vært den tilslørte modell for forestillingen om Gud.

 

Men dette er langt fra alt: Protestantismen styrtet det gamle skolastisk-katolske samfunn gjennom å organisere menneskene i en ny type menigheter. De klareste borgerlige tenkere – Spinoza, Hegel – hadde ingen vansker med å se den virkelige innebyrden av dette: Vår verden av statsborgere, av citoyens, er en verden organisert i politiske menigheter, så å si.

 

At alt dette er totalt fremmed for human-etikere, er én ting. En annen sak er at det også overses (som regel) av historikere at vår moderne politiske verden ikke er bygget på borgerlige partidannelser og parlamentariske forsamlinger alene, men like mye på organiseringer av menigheter. Den faktiske materielle bakgrunn gir moderne protestantisk tenkning en stor bakgrunnsbonus som den bare sjelden vet å benytte seg av. Det var menighetenes tilstedeværelse som ga Hegel unnskyldningen for  å si at Gud var en realitet, enda mer i den moderne verden enn i den forgangne. Men han unnlot som regel å føye til: En menneskelig realitet.

 

Derfra kommer også kristne lekfolks genuine grep om det politiske felt, som for dem ikke er noen selskapslek lenger. Ikke desto mindre opptrer de i en blindgate. De reflekterer over sin fortid, men nekter å gå videre med et skapelsesbegrep som virkelig kan oppheve denne fortiden i god forstand: Inn i den eneste realistiske framtid – med en felleseiendom slik som i de aller første av menigheter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere