Johannes Morken

Alder: 61
  RSS

Om Johannes

Frå 1.2.2017 Redaktør og medierådgjevar i Stefanusalliansen. Alt eg har skrive før den tid vart gjort som tilsett i Vårt Land - frå 1987, skrivande i avisa sidan 1980. Var reporter på ulike felt innanriks (helse og etikk), utanriks (Midtausten) og kyrkjeliv i mange år til eg blei vaktsjef hausten 2003. Debattleiar frå hausten 2011. Debattredaktør frå hausten 2012 til 31.12.2016.

Følgere

Det forsømte folket i Nord-Korea

Publisert rundt 3 år siden

Bak sjarmen Nord-Korea viser under OL, løyner det seg eit like brutalt regime som før. Det fortel desperate flyktningar. Men ikkje alt er som før.

For sjølv om det brutale regimet i Nord-Korea ikkje endrar seg, endrar folket seg bak det nøye regisserte biletet regimet teiknar.

Sanksjonane må ikkje vera så harde at dei øydelegg denne utviklinga. Åtvaringa kjem i ein fersk rapport om Nord-Korea. Ein del, ikkje minst unge, i landet klarar nemleg i større grad enn før å prega eigne liv med inntekter frå privat handel, trass i regimet, konkluderer trusfridomsorganisasjonen Christian Solidarity Worldwide (CSW).

For å slå det fast: For trusfridom har det ikkje skjedd noko som helst positiv utvikling. Om vi ser bort frå fedredyrking og spådomskunst (og ørsmå statskontrollerte samfunn av buddhistar og kristne) er det svært avgrensa utøving av religion. Folk vågar ikkje, fordi straffene er så harde.

 «Eg høyrde aldri om Gud i Nord-Korea. Eg såg ein buddha i eit tempel ein gong, men eg møtte aldri kristne. Om nokon vart avslørt å vera kristen, ville vedkomande straks bli skoten,» seier ein flyktning som CSW har intervjua.

Slo alarm

Vi har vore gjennom ein periode med krigersk retorikk mellom USA og Nord-Korea og testing av nord-koreanske rakettar og atomvåpen. Men det er lett å gløyma folket i landet, også når Nord-Korea har slått på sjarmen under OL der det skjer ei viss politisk oppmjuking.

For ti år sidan slo CSW alarm om brutaliteten i Nord-Korea: det skjer brotsverk mot menneskeslekta i form av mord, forsvinningar, tvangsarbeid og slaveri, vilkårleg fengsling, tortur, forfølging og valdtekter.

Ti år etter har CSW, så langt det er råd utan å koma inn i landet, kartlagt endringar som elles går under radaren. Organisasjonen har intervjua kring 100: Folk som har flykta frå Nord-Korea og deira organisasjonar, FN-representantar i Sør-Korea, akademikarar, journalistar og internasjonale menneskerettsorganisasjonar som arbeider med Nord-Korea.

Eitt av dei slåande funna er at folk frå å vera totalt avhengige av staten for all varedistribusjon, har fått grå marknader for privat handel. Det er også blitt ein veksande illegal marknad med smugling frå Kina.

At folk som bryt reglane, har klart seg, vil påverka forholdet mellom folk og regime, heiter det. Men dei grå og svarte marknadane er ikkje i seg sjølv ein direkte trussel mot makta. Regimefolk er nemleg ofte sjølve involverte og ved å krevja pengar eller varer under bordet.

Ekstremt døme
I dette grå systemet er det dei som klarar å kjøpa seg fri frå straff. Andre klarar å smugla filmar ved bestikkelsar. I aukande grad har unge også fått tilgang på mediespelarar som dei enkelt kan kopla frå PC-en og gøyma dersom politiet brått kjem på døra for å sjekka om dei har ulovlege filmar på datamaskina. Det er underhaldning som blir smugla inn, ikkje samfunnsstoff. Likevel skaper dette ein viss kritikk av den omfattande statlege propagandaen.

 – Vi kan ikkje avvisa at det har skjedd små, positive utviklingstrekk i levekåra inne i Nord-Korea. Men det er farleg å seia at det har skjedd ei vesentleg utvikling til det betre, og definitivt ikkje når det handlar om dei mest alvorlege brota på menneskerettane, heiter det i CSW-rapporten.

Ikkje høyrt om menneskerettar
I 2009 blei ‘menneskerettar’ inkludert i grunnlova. Men lovgjevinga ligg langt under internasjonal standard, og det er langt mellom lov og realitet. Mange av flyktningane som Christian Solidarity har møtt, har aldri høyrt ordet menneskerettar. Andre har høyrt ordet knytt til FN-krav. Andre igjen seier at «menneskerettar er berre for dei privilegerte, ikkje for vanlege folk».  Dette er framleis eit land med sitt eige kastesystem som gjer at tilgang på tenester er basert på antatt lojalitet til regimet.

Det kjem ut enkelthistorier om betre behandling av fangar. Men frå leirar for politiske fangar er rapportane like illevarslande som før. Ein 50 år gammal respondent fortel CSW at fleire enn før blir sperra inne i politiske fengsel. Det gjeld også folk som har prøvd å flykta.

Kontrollen ved grensa mot Kina er blitt forsterka, også på kinesisk side, og Kina sender systematisk folk som prøver å flykta, tilbake til brutale fangenskap. Ein del av dei som klarar å flykta, får hjelp av Helping Hands Korea, partnar for Stefanusalliansen.

Derifrå får vi alvorlege meldingar både om at kvinner blir utsette for menneskehandel på kinesisk side – og om at færre enn før klarar å koma seg unna diktaturet i Nord-Korea.

Denne veka fekk vi melding om at ein innsamlingsaksjon i regi av Stefanusalliansen før jul, har gjort at 20 desperate flyktningar frå Nord-Korea er komen trygt ut av Kina.

Skadeverknader
Sanksjonar blir brukt for å pressa regimet til å stoppa atomprogrammet. Christian Solidarity Worldwide reiser tvil om bruken av sanksjonar. Potensielt kan dei kutta av dei banda som folk har skaffa seg til verda utanfor og ramma den private handelen som gir folk eit betre liv enn dei hadde då alle var totalt avhengige av staten, åtvarar CSW.

Det er difor viktig at dei som brukar sanksjonar, forstår den faktiske situasjonen inne i landet og dei følgjene sanksjonar kan ha på den humanitære situasjonen og menneskerettane. Dei sanksjonane som ein finn nødvendige, må vera svært målretta.

Det finst knapt ein einaste menneskerett som ikkje blir broten i landet. Men frå det internasjonale samfunnet er det få som verkeleg har protestert mot dette og mot den delvis grufulle behandlinga av flyktningar i Kina – det kan vera kostbart å ta dette opp i ei tid då handel med supermakta står høgt på dagsorden.

CSW ber dei som vil pressa Nord-Korea, om å samarbeida med folk som har flykta og med menneskerettsorganisasjonar som arbeider med Nord-Korea for å finna gode måtar å pressa regimet på..

Vi må ikkje godta diktaturet. Det nord-koreanske folket må ikkje lenger vera det forsømte folket. Vi ber igjen den norske regjeringa ta på seg rolla for å hindra at det skjer.

(Ei lett oppdatert utgåve av ein kronikk som først blei publisert i Vårt Land 14.2.2018)

Gå til innlegget

Slik tilstrammingen skjer i Russland nå, bryter den både med religionsfriheten og rettsstatens prinsipper.

Skrevet sammen med Lisa Winther, menneskerettsrådgiver i Stefanusalliansen

 

Etter at Russlands totalforbud mot Jehovas Vitner trådte i kraft 17. juli, er de første straffesakene i gang mot medlemmer av organisasjonen. I byen Kursk etterforskes en kvinne for «ekstremisme».

Hun anklages for å  å ha prøvd å rekruttere medlemmer til «en forbudt ekstremistorganisasjon» ved å dele ut «illegalt materiale» til forbipasserende. Straffen kan bli  høye bøter, tvangsarbeid eller fengsel, melder Forum 18 Newsservice.

 

Ikke populære
Nå er ikke Jehovas Vitner veldig populære blant norske kristne – og slett ikke blant mange kristne i ulike kirkesamfunn i Russland. Men det er  én ting å være uenig og ikke ta imot «Vakttårnet» eller «Våkn opp!». Noe helt annet bør det være å se organisasjonen bli forbudt og etterforsket for ekstremisme, på en måte som alvorlig krenker tros- og livssynfriheten. Når religionspolitikken tilstrammes i Russland, rammes mange ulike grupper.

Derfor er det all grunn til å se på resultatene av den nå ett år gamle loven mot misjonsvirksomhet i Russland. Bønnemøter i private hjem, oppslag om bønnetider på nettsiden til et trossamfunn og foredrag om yoga: alt dette er av Vladimir Putins politi vurdert å være i strid med denne loven.

138 dommer
På ett år er det reist straffesaker mot 133 enkeltmennesker og 53 religiøse samfunn. Det har ført til 138 dommer.  I 135 saker er de tiltalte idømt bøter.  I 11 saker ble religiøs litteratur konfiskert. Fem utlendinger er dømt til å bli kastet ut av landet – i en av disse sakene ble deportasjonen omgjort i ankesaken.

Dette viser en fersk rapport fra Forum 18 Newsservice. Det er en  nyhetstjeneste som overvåker og rapporterer om trosfrihetsbrudd i Russland, Sentral Asia og Kaukasus etter Jernteppets fall. De har gått gjennom alle kjente rettssaker det første året med de nye paragrafene. Stefanusalliansen står sammen med våre danske og svenske søsterorganisasjoner bak Forum 18 News Service, oppkalt etter artikkel 18 i FNs menneskerettighetserklæring – artikkelen om tros- og livssynsfrihet.

Veldig negativ
Lovendringene ble innført som del av en «anti-terror»-tiltakspakke som ble foreslått av Duma-medlemmer fra Forent Russland, Vladimir Putins parti. Loven ble vedtatt i juni i fjor og trådte i kraft 20. juli uten særlig offentlig debatt eller innsyn.

Myndighetene sa at loven bare skulle brukes mot islamsk ekstremisme. Men det stemmer ikke. Det er reist flest saker mot protestanter og altså mot Jehovas Vitner. Forum 18 har i sin gjennomgang funnet at medlemmer av minst 15 religiøse retninger er rammet av tiltaler etter den nye loven. Her finner vi både pinsevenner, baptister, muslimer, presbyterianere, en adventistmenighet, mormonere og Hare Krishna.

Tilstramming
Da Jernteppet falt, ble grensene åpnet for misjonsvirksomhet. Flere aktører kom inn med en til dels aggressiv og arrogant holdning, noe det er all grunn til å kritisere. Det er viktig å opptre slik at en forsøker å unngå å skade evangeliets sak og ikke gjøre situasjonen for lokale kristne verre.

Men slik tilstrammingen skjer i Russland nå, bryter den både med religionsfriheten og rettsstatens prinsipper. Den generelle utviklingen for menneskerettighetene i Russland er veldig negativ. Myndighetenes undertrykkelse av sivilsamfunnet og en voksende frykt for fremmede elementer som undergraver russiske verdier, utgjør en farlig kombinasjon.

I ett tilfelle er bibler blitt beslaglagt og ødelagt fordi menigheten som delte ut biblene, ikke hadde trykket sitt eget navn på dem, slik de nye paragrafene krever. Frelsesarmeen i Vladiviostok slapp så vidt unna samme straff fordi Moskva-patriarkatet til Den russisk-ortodokse kirken grep inn til deres fordel i ankesaken. Påtalemakten trakk anken.

Stor forvirring
Loven forbyr «misjonsvirksomhet» uten skriftlig tillatelse fra en offisielt anerkjent religiøs organisasjon. En misjonær må alltid bære et dokument som beviser dette. Uten slik dokumentasjon er all aktivitet som kan oppfattes som misjon, straffbar. «Misjonsaktivitet» skal bare skje i kirker og andre religiøse bygg og er strengt forbudt i private hjem.

Forum 18 forteller at selv om «misjonsvirksomhet» defineres som å skaffe nye medlemmer,  råder stor forvirring om hva som omfattes av denne vage definisjonen.   Rettssakene som Forum 18s rapport viser til, bekrefter at politi og rettsvesen mer eller mindre er frie til å tolke religiøs utøvelse som er beskyttet under internasjonal menneskerett, som lovbrudd. De vage og omfattende formuleringene gjør det nærmest umulig for ellers lovlydige innbyggere å vite hva som er tillatt og ikke. Lovendringene fratar mennesker deres grunnlovfestede rett til religionsutøvelse, og bryter Russlands internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.

Det kan virke som russiske myndigheter dessverre mer og mer begrenser individets religiøse utøvelse og trosfriheten til en mer og mer overvåket og kontrollert sfære.

Sterk vekst

Forum 18 fastslår at tallet på saker etter de aktuelle paragrafene stadig har økt gjennom de 12 månedene siden de trådte i kraft. Mellom april og juni i år ble det reist i gjennomsnitt seks straffesaker hver eneste uke mot enkeltmennesker eller menigheter.

I flere andre republikker som var med i Sovjet-Unionen, er utviklingen enda mer bekymringsfull. I Kasakhstan ventes at en ytterlige innstramming av  religionsloven snart skal legges frem for parlamentet, melder Forum 18. Det kan innebære nye restriksjoner og straff for religiøs opplæring som ikke er godkjent av staten, konfiskering av religiøs litteratur som ikke har passert sensuren og åpning for å forby religiøse organisasjoner. I flere av Kasakhstans naboland finnes lignende lover. 

Neste år er det 70 år siden FNs Menneskerettighetserklæring ble vedtatt. Utviklingen for tros- og livssynsfriheten er urovekkende i store deler av de områdene der det ble skapt håp da Jerneteppet falt.

 

Gå til innlegget

Kampen om egga

Publisert rundt 4 år siden

Etterpåklokskap er den einaste form for klokskap, sa Inge Lønning. ­Liberalistar som slåss for eggdonasjon, høyrer ikkje på det øyra.

Aps programkomité og kvinner i Høgre og Frp går inn for eggdonasjon. Eitt av argumenta er at sidan sæddonasjon er lov, må eggdonasjon også bli lov.

Kari Kjønaas Kjos (Frp) seier til Aftenposten at det er «underlig» at helsevesenet må seie nei når kvinner ikkje er fruktbare, medan svaret er ja når menn slit. Kanskje er det meir underleg at samfunnet i mange tiår tilbaud sæddonasjon utan at barna hadde­ sjanse til å vite kven opphavet var.

Studentar. Det kan vere greit å minne om korleis sæddonasjonen starta i midten av førre århundre: Legar skaffa sæd frå medisinstudentar med garanti om at barna eller foreldra aldri skulle få vite kven dei var. Diskusjonane var harde og langvarige før anonymiteten blei oppheva. Sidan 2005 har sæddonorane måtta bu seg på at barna ved fylte 18 år oppsøkjer dei genetiske røtene sine.

Ein av legane som tilbaud anonym sæddonasjon, var gynekolog Øystein Magnus – i mange år ved Rikshospitalet: «Det var en slags løgn og bedrag vi drev med, men med gode intensjoner», sa han til Aftenposten for vel to år sidan.

I dag frårår han folk å bruke sæddonasjon – anonymt eller ikkje: «I FNs barnekonvensjon står det at barn skal ha rett til å kjenne sitt biologiske opphav og om mulig leve opp sammen med dem. Og vi gjør jo det umulig ved å tilby disse moderne metodene. Og det synes jeg er et tankekors».

Ryggen til. Men liberale ­polikarar snur ryggen til erfaringane hans. I staden for å ta denne fundamentale debatten, prøver dei jamvel å likestille noko som ikkje er likt. Ein berebjelke har vore at den kvinna som ­føder eit barn, er barnets genetiske mor. Den bjelken skal no knekkast.

Eitt av argumenta mot egg­donasjon, er at det er skilnad på å levere sæd og å gjennomgå eit medisinsk inngrep for å ta ut egg. Skilnaden er klar nok, men er kanskje underordna i den store debatten. Helene Skjeggestad i Aftenposten skriv at menn burde­ bli sinte fordi kjønnscellene deira blir framstelte mindreverdige­. Kanskje mannfolk i staden burde­ vere sinte på menn som har spreidd kjønnscellene sine altfor lettvint.

At barnlause ønskjer barn er fullt forståeleg. At fleire slit med å få det til, har mange årsaker – mellom anna sjukdom. Ei av årsakene er at mange set barnefødsel på vent – til det biologisk er for seint. Over 10 prosent av dei førstegongsfødande er over 35 år. Kvifor ikkje bruke etterpåklokskapen, som Inge Lønning ein gong sa er den einaste kunnskapen vi har, til å setje denne utviklinga under debatt? Tillet vi eggdonasjon, vil vel alderen på dei fødande i staden auke endå meir.

Fleirtalet i Bioteknologirådet tilrådde i 2015 å opne døra for eggdonasjon for kvinner opp til 45 år. Dei vil tillate kvinner å d­onere egg dei sjølve har fått teke ut, men ikkje fått bruk for i forsøk på å få barn med assistert befruktning.

Rådsfleirtalet la også til grunn at barnet etter 18 år skal ha rett til å kjenne det biologiske opphavet sitt, slik barn etter sæddonasjon altså har hatt sidan 2005.

Opna dør. Døropninga som Kristin Halvorsen frontar på vegne av fleirtalet i Bioteknologi­rådet, er blitt eit godt kort for ­liberalistane i ulike parti i presset for å opne døra langt vidare enn den gamle SV-leiaren vil.

Eit av spørsmåla Halvorsen i helga sende tilbake til dei som pressar på for å tillate eggdonasjon, er dette: Kva kvinner skal mobiliserast for å donere egg til barnlause?

For å setje dette på spissen: Skal helsevesenet gå tilbake til medisinstudentar, slik sæddonasjonen starta? Eller er kampanjen basert på at staten skal betale for dyre utanlandsreiser?

Mindretalet i Bioteknologi­rådet åtvara mot «ytterligere teknologisering og tingliggjøring av reproduksjonen». Skeptikarane fryktar at neste steg er krav om å donere embryo – altså­ spirande liv og at steg tre er surrogati. Slik treng det ikkje gå, men det er verdt alt no å tenkje gjennom kva som kan bli neste stridsspørsmål.

Aftenposten skreiv sist veke om ein russisk klinikk som ­garanterer barn eller pengane tilbake. Reproduksjonsindustrien­ er handel. Kampen om egga 
er dyrare enn kampen om ­
sæden. Også det viser ein viktig skilnad.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.1.2017

Gå til innlegget

Tøyer livets grenser på nytt

Publisert rundt 4 år siden

Då prøverøyrsmetoden vart teken i bruk for barnlause, vart ein boks med stadig nye etiske dilemma opna. Burde boksen forblitt stengt?

Spørsmålet melder seg med full tyngde. Britiske forskarar vil tøye grensa for kor gamle embryoar­ dei kan forske på. Andre vil ­endre genane i spirande liv. Så kva var det vi sette i gang?
Det første barnet som vart fødd etter befruktning utanfor kroppen, kom til verda i 1978. Ufriviljug barnlause har seinare stått i køar. Men saman med gleda over nyfødde barn, har debatten gått om forskinga.

Det måtte forskast på menneskelege embryoar –spirande 
liv – for å utvikle metoden. Den britiske Warnock-komiteen gjekk inn for forsking inntil 14 dagar etter starten på celle-­delinga.
Denne grensa vart så ­slegen fast i lovverket. Og då også ­Noreg i 2007 opna for forsking på ­embryoar som er blitt «til overs» etter prøverøyrsmetoden — fordi ikkje alle vert sette inn i livmora – kom grensa på 14 dagar inn i biolova.

Viktig grense.  Grensa er dels biologisk – på dette tidspunktet skjer dei første teikna til danning av organ, og eit embryo kan opptil denne tida framleis dele seg i to. Ikkje har det vore råd å dyrke embryoar så lenge heller. I alle fall ikkje før no. Men grensa er også politisk – ut frå eit presserande behov for å setje ei klar grense på eit etisk kontroversielt felt.

Grensa har vore kritisert av dei som meiner all forsking på desse små liva er gal. Å forske på ein embryo er å gjere eit menneskeliv til eit middel for andre, ­sidan livet er fullverdig frå starten. Det er eit reinhårig standpunkt. Problemet er berre at når prøve­røyrsmetoden er veletablert, er alternativet å øydeleggje dei mange livsspirene som er blitt «til overs». Dette er, slik sett, ei etisk hengemyr.

Og det er ikkje rart at det no frå i alle fall to kantar kjem press for å tøye dei viktige grensene som har vore internasjonalt aksepterte sidan 80-talet.

Britiske forskarar pressar på for å utvide grensa på 14 dagar. Sist veke sette dei i gang ein omfattande debatt under ein konferanse i London. To forskargrupper rapporterte i vår at dei hadde dyrka embryoar utanfor ei livmor i 12 – 13 dagar. Dei seier dei kunne halde dei i live lengre, men at dei valde å avslutta forsøka sidan det i dei fleste land er ei grense på to veker. Somme forskarar vil no doble forskingstida – til 28 dagar.

Press. Kunnskapshungrige forskarar vil gjerne vite kva som skjer i ein menneskeleg embryo dei første avgjerande vekene, mellom anna for å forstå spontanabort og problem med å få barn. Mellom 30 og 70 prosent av embryoane festar seg ikkje i livmorveggen etter befruktning utanfor kroppen. Så for å auke suksessraten er det forsking på spirande liv som er tingen, og med det kjem presset på lovgrensa.

Så pass kontroversielt felt er dette at lady Mary Warnock, som leia den britiske komiteen bak grensa på 14 dagar, åtvara mot å tøye grensa, rapporterer Bioteknologrådet frå konferansen. Ikkje fordi ho ikkje ser nytten, men fordi ho er redd debatten snarare vil føre til innstramming.

Men presset kjem frå fleire kantar. Andre forskarar ønskjer å bruke ei ny metode for ­«enkel» genredigering (CRISPR) for å ­endre arveanlegga i ein menneskeleg embryo. Dei vil gjerne vite meir om korleis ei eggcelle og ei sædcelle blir til eit menneske.­ Og sidan vi ikkje er mus, vil dei gjerne gjere genetiske endringar i eit tidleg menneskeliv og sjå kva som skjer. Professor Joel Glover på Rikshospitalet seier til bladet Genialt at han gjerne ville gjort slike forsøk, men at lova hindrar han.

Det er nemleg ikkje lov å gjere endringar i menneskelege embryoar eller i kjønnsceller. Slike endringar vil gå i arv til komande generasjonar dersom dei blir sleppte laus gjennom ein graviditet. Forskarane lovar på tru og ære at dei ikkje vil starte ein graviditet med slike genmanipulerte liv. Det fekk fleirtalet i det norske Bioteknologirådet for eit år sidan til – i ei hastesak – å tilrå slik forsking. Mindretalet var redd for følgjene av å sprenge denne fundamentale grensa.

Celleklump. Kva er eit embryo, altså ei livsspire dei første dagane med celledeling? Eit fullverdig menneskeliv? Eller ein litt ekstra verdifull «celleklump»? Styresmaktene,­ også her i landet, må stå imot. I møte med presset er det grunn til å spørje: Skulle vi late vere å opna dilemmaboksen i 1978?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.12.2016

Gå til innlegget

Dolkeskikk på nettet

Publisert over 4 år siden

Det er ikkje berre anonyme «troll» som dreg opp temperaturen i ­debatten på nettet.

Den politiske debatten er blitt hardare på grunn av internett og sosiale medier, seier folk som meiner å forstå seg på slikt. «Kommentarfeltet» får skulda. Slik peikar dei mot folkets mest hardtslåande.
Trond Giske har på eitt vis rett i det han sa i Dagsnytt 18 onsdag. I anonym tilstand vågar ein del ­representantar for «folk flest» seg til å seie ting som dei aldri ville sagt på eit foreldremøte

Internett er blitt ei viktig ­demokratisering av debatten – fleire kjem til orde utan at det sit debattredaktørar som siler og sorterer og tildeler spalteplass. Det er rom for alle – det er berre å velje eit forum, eller å lage sin eigen blogg, om ein så berre skriv for seg sjølv.

I mange år stod debattredaktørar opp for den anonyme ­debatten – dette fekk fleire stemmer fram. Internettets eigenart blei altså dyrk som nærast eit anarki. Dette var ein defensiv tenkjemåte. Vårt Land valde alt i 2009 å seie at debatten på ­internettet skal vere under fullt namn, slik hovudregelen vår er i trykt utgåve også. Vi la til grunn at når folk må diskutere under fullt namn, blir tonen betre enn i anonym form.

Etter vel fem år med ansvar for å moderere nettdebatten på verdidebatt.no er eg viss på at tanken i seg sjølv er rett. Det finst rett nok synspunkt som ikkje kjem fram dersom ein ikkje opnar for anonyme stemmer. Men dersom dette skal gjere anonymitet til hovudregelen, har vi lete dei mørkare krokare definere korleis klimaet skal vere. Det er å overlate styringa til teknologien og aktørar vi ikkje kjenner.

Men fullt namn er ikkje nok. Å vere moderator er framleis å vere oppsedar, tidvis svært tydeleg grensesetjar. Og jobben kan vere hard nok. For når politikarar, forskarar, nav-brukarar og andre skal innta ein heilt ny arena, må det spelereglar til – og nokon som vaktar spelereglane.

Oppseding. Nokre er glade for å bli oppseda, andre kallar det sensur. Å byggje eit debattforum på nettet er heile vegen å prøve å ivareta både ytringsfridom og samtaleklima og gjere sitt til at ikkje dei som tøyer fridommens grenser, i praksis kjeppjagar andre frå arenaen.

Denne rollen har også gitt meg innsyn i det som framstår som eit faktum. Folkeskikken veks langt frå automatisk med akademisk skolering. I ein nettdebatt kan det tidvis vere akkurat som i sandkassen. Å ta igjen med same mynt eller vel så det kan vere ein like etablert og øydeleggjande debatt-teknikk blant akademisk skolerte som blant folk som lever på stætte frå Nav.

Det ligg fleire lærdommar i dette: At folk er folk, anten dei er velutdanna eller ikkje. Dessutan trur eg at nettforskarane er med meg i at krafta i skjellsorda er sterkt overvurdert. Det viktigaste som skjer når temperaturen stig, er at folk flokkar seg saman i ekkokammeret. Det einaste ein nettdebattant oppnår ved at han eller ho tek kraftuttrykk i bruk, er å få motstandarane til å flokke seg saman og sjå raudt.

Difor er det også her behov for gode rollemodellar – folk som let argument tale og viser andre at desse kan framførast i ro. Så får ein heller snu ryggen til ein del av tøvet, framfor å bite på og smelle. Men akademisk tittel er altså ikkje eit vitnemål i bestått eksamen i å vere ein god oppsedar. Diverre. Og sjølvsagt. Men prøv gjerne å vere rollemodell.

Fullt namn. Vi har på verdidebatt.no brukt krefter og teknologiske løysingar for å vakte at fullt namn faktisk blir praktisert. Hundre prosent garanti har vi ikkje, men vi sjekkar. Vi er glade for at andre mediehus har følgt oss og innført ein policy om nettdebatt under fullt namn. Men Aftenposten har til dømes ikkje lagt all verda av krefter og teknologi i å hindre at folk loggar seg inn med falske eller ufulltendige namn. Aftenposten let framleis aktørar som «Magne», «Tordendahl», «Jan N» og «surpomp» fritt fram logge seg inn i innvandringsdebattar gjennom diskusjonsverktøy der falske namn er lette å lage.

Andre aviser har gitt opp kommentarfelta og overlatt alt til Facebook. Det er også ein måte å overlate kontrollen til krefter ein ikkje rår med.

Eg har håp for nettdebatten. Men skal vi klare å lage eit ytringsklima, må vi bruke krefter på å innta nettet med både fridom og ansvar. Fridom til å ytre seg, men ansvar for å vere sannferdig. Og vi som styrer debattar, har ansvar for å lage rom og spelereglar for dei som ikkje satsar på skjellsord.

Først publisert i vårt land 25.11.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere