Jørn Mjelva

Alder: 30
  RSS

Om Jørn

Utdannet med mastergrad i filosofi ved Universitetet i Oslo. Prosjektleder i Foreningen Tryggere Ruspolitikk. Interessert i filosofi, fysikk, ruspolitikk, religionsdebatt og meditasjon.

Følgere

Etterlyser kunnskap om ayahuasca

Publisert over 1 år siden

Ayahuasca-turisme blir stadig mer populært i Norge. Da er det viktig at personer som skal delta på en ayahuasca-seremoni møtes med evidensbaserte medisinskfaglige råd, ikke med fordommer.

Da spanske misjonærer kom til Sør-Amerika, observerte de en praksis der de innfødte deltok i seremonier der de drakk et brygg som tilsynelatende gav dem direkte kontakt med åndeverdenen. Brygget er i dag mest kjent under navnet “ayahuasca” - et psykedelisk rusmiddel som endrer personens persepsjon og tankemåte, og som kan gi opphav til sterkt spirituelle og/eller religiøse opplevelser. 


I frykt for at dette “ånde-brygget” kunne utgjøre en trussel mot kirkens autoritet, og sannsynligvis også grunnet tegnene på demonbesettelse utvist av dem som drakk brygget, ble ayahuasca-seremonier forbudt og praksisen forsøkt undertrykt. Imidlertid vedvarte praksisen, og ble etterhvert integrert i den katolske troen som spanjolene hadde brakt med seg. I dag praktiseres ayahuasca-seremonier både av mer tradisjonelle sjamanistiske religioner og av de katolske kirkesamfunnene União do Vegetal og Santo Daime, hvorav det siste har avleggere også i Norden. 


Lovende forskningsresultater for terapeutisk effekt

Det har blitt en økende interesse for ayahuasca i vesten de siste tiårene, og hvert år reiser nordmenn til Sør-Amerika for å delta i ayahuasca-seremonier. Motivasjonen kan være et opplevd behov for en spirituell opplevelse som ikke er like lett å finne i en moderne tilværelse, men også et mer verdslig ønske om personlig vekst eller hjelp til å løse opp i psykologiske problemer. Enkelte drar i håp om at det vil hjelpe mot mer alvorlige mentale lidelser, slik som depresjon. 


Selv om det er et behov for mer forskning før man kan si noe sikkert, så støtter den forskningen man har i stor grad påstandene om positive terapeutiske effekter. Et nylig publisert dobbeltblindet, randomisert placebo-kontrollert studie peker i retning av at ayahuasca kan være effektivt i behandling av behandlingsresistent depresjon. Studier har funnet at ungdom som har brukt ayahuasca i en rituell kontekst scorer lavere på mål for angst, kroppsdysfori og konsentrasjonsproblemer, og ayahuasca-bruk er assosiert med en varig reduksjon av stress og depresjonssymptomer. Forskningsoppsummeringer finner at ayahuasca-bruk har positive effekter, også for mennesker uten mentale lidelser, blant annet ved å øke selv-aksept og mindfullness.


Fordomsfullt fra fagpersoner

Med en økende interesse for ayahuasca i Norge er det viktig at fagpersoner holder seg oppdatert på faglitteraturen, slik at de kan gi gode, kunnskapsbaserte råd til personer som vurderer å delta på en ayahuasca-seremoni. Dessverre virker det som om enkelte fagfolk baserer seg mer på fordommer enn fakta når de uttaler seg om ayahuasca: I en en sak som ble publisert i Dagbladet før jul hevder for eksempel reiselegen Gunnar Hasle at å bruke ayahuasca “klusser med kjemien i hjernen”. Han har også tidligere omtalt ayahuasca-bruk som hasardspill. Forskningen som er gjort på ayahuasca støtter imidlertid ikke Hasles uttalelser: Det er gjennomført en rekke studierayahuasca-brukere som ikke finner at ayahuasca-bruk er assosiert med kognitive svekkelser eller psykologiske problemer.


Hasle hevder videre at "Det er ikke noe som heter seriøse aktører i denne bransjen". Denne uttalelsen kan være svært uheldig dersom det leder til at folk ikke gjør grundige undersøkelser av tilbyderne før de eventuelt deltar på en ayahuasca-seremoni. Det helt åpenbart varierende kompetanse og seriøsitet mellom tilbyderne, og det er betydelig forskjell på å delta i en ayahuasca-seremoni med en aktør som ikke engang bruker ayahuasca i seremonien og noen som har mange tiårs erfaring med å arrangere flere hundre ayahuasca-seremonier.


Fagpersoner trenger mer kompetanse

Istedenfor å spre skrekkpropaganda uten forskningsmessig belegg, bør leger tilegne seg mer kunnskap om ayahuasca, slik at de kan gi evidensbaserte, medisinskfaglige råd til personer som vurderer å delta på en ayahuasca-seremoni. Dette gjelder blant annet slike ting som at man ikke bør kombinere ayahuasca-bruk med rusmidler eller legemidler som stimulerer frigjøring av nevrotransmittere, slik som MDMA, og at man bør unngå mat med mye tyramin rett i forkant av en ayahuasca-seremoni. Reiseleger som Hasle bør også sette seg bedre inn i hvilken kompetanse og erfaring de enkelte tilbyderne har, slik at man med større autoritet kan gi tydelig beskjed om hvilke aktører man i hvert fall bør unngå hvis man har bestemt seg for å delta på en ayahuasca-seremoni.


På tross av lovende resultater av studiene som inntil videre er gjennomført, har forskningen ennå ikke kommet dit at ayahuasca kan godkjennes som medisin og anbefales som behandling. Samtidig gir forskningen heller ikke grunnlag for å hevde at ayahuasca er spesielt skadelig, og enkelte vil fortsatt velge å reise for å delta på ayahuasca-seremonier i årene som kommer. Det er viktig at disse får evidensbaserte medisinskfaglige råd og kunnskap som gjør dem i bedre stand til å ivareta egen trygghet, snarere enn å møtes med fordommer.



Jørn Kløvfjell Mjelva, Talsperson for EmmaSofia

Malin Uthaug, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Maastricht og forskningsassistent ved Centre for Psychedelic Research, Imperial College



Gå til innlegget

Hvilken hensikt tjener straffen, Huseby?

Publisert over 1 år siden

Å sanksjonere folk utelukkende fordi de bryter samfunnets normer er ikke å bry seg - det er moralisme.

I sitt innlegg i Verdidebatt 15. november argumenterer generalsekretær i Actis, Pernille Huseby, for at rusmiddelbruk etter rusreformen bør møtes med reaksjoner, også i tilfeller der den det gjelder ikke har behov for hjelp. Det er imidlertid verdt å spørre seg hvem denne reaksjonen kommer til gode.


Galt å sanksjonere dem som sliter

Huseby er tydelig på at det ikke nytter å straffe personer med rusavhengighet. De skal i stedet tilbys hjelp. Dette er det bred enighet om. Samtidig er det verdt å spørre hva man ser for seg som et alternativ for dem som behøver hjelp, men som ikke ønsker den. Skal vi tvinge hjelpen på dem, vel vitende om at egenmotivasjon er helt sentralt dersom hjelpen skal lykkes? Eller skal vi da gi dem gebyrer frem til de er villige til å motta hjelpen vi tilbyr? Ingen av delene virker å være særlig hensiktsmessig dersom målet er å gjøre livene deres bedre.


Vi må unngå å gjøre skråplanet brattere for eksperimenterende ungdom

Den andre gruppen Huseby trekker frem, er de unge som eksperimenterer med rusmidler. Det er imidlertid ikke tilfeldig hvem som blir tatt for dette: Det er gjerne gruppen som har dårligst økonomi og befinner seg i utenforskap. Selv om de kan trenge hjelp, er det på langt nær sikkert at de ønsker hjelpen. Er det disse vi skal sanksjonere, når vi vet at det kan forsterke stigma og utenforskap ytterligere?


Helseminister Høie uttalte det svært tydelig i et innlegg i Dagbladet i oktober 2016:

“Nye brukere er ofte ungdom som er havnet på skråplanet. Å gi dem bøter og et rulleblad kan gjøre skråplanet brattere.” 

Med andre ord: Hjelp - ikke straff. De ungdommene som ønsker hjelp skal få det, men vi bør unngå å gjøre skråplanet brattere for resten. 


Hensiktsløst å sanksjonere de rekreasjonelle brukerne

Til sist har vi gruppen som hverken har rusproblemer eller er eksperimenterende ungdom, og som utgjør majoriteten av rusbrukere: De vanlige, mer eller mindre ressurssterke, rekreasjonelle brukerne. De som kjenner til forbudet og samfunnets normer, men likevel velger å trosse dem. Hvilken hensikt har det å sanksjonere disse? De er ikke ungdom, så gebyrer eller andre reaksjoner vil neppe ha annen effekt enn å skape hemmelighold og mistro til myndighetene. Å tvinge på dem hjelp de ikke ønsker, vil dessuten være et alvorlig inngrep i deres autonomi og integritet, i tillegg til bortkastede ressurser som hadde vært bedre anvendt på noen som faktisk ville ha nytte av hjelpen. 


Ingen sammenheng mellom streng lovgivning og lav bruk
En streng politikk er ikke engang nødvendig for å holde rusbruken i samfunnet lav: En rekke studier finner ingen sammenheng mellom en punitiv lovgivning og reduksjon i bruk. 


Det finnes bedre måter å forebygge på enn gjennom sanksjoner 

Det underlige med Husebys innlegg er at det hun trekker frem som gode forebyggende tiltak - faste rammer i tilværelsen, fritidstilbud og bedre skolehelsetjeneste - ikke handler om å sanksjonere rusmiddelbruk. Det er vanskelig å være uenig i disse tiltakene, så la oss heller bruke skattepengene våre på dette, snarere enn å sløse dem bort på å sanksjonere dem som likevel bruker rusmidler. 


Vi skal åpenbart ikke slutte å bry oss om dem som bruker illegale rusmidler etter rusreformen. Forhåpentligvis vil reformen gjøre det lettere å få hjelp for dem som trenger det. Å utsette mennesker for sanksjoner utelukkende fordi de bryter samfunnets normer, uavhengig av om sanksjonene har positiv effekt, er imidlertid ikke å bry seg - det er moralisme.

Gå til innlegget

At legaliseringen i Colorado og Canada ikke har vært problemfri gjør ikke cannabisforbudet mindre mislykket.

I sitt motsvar 28. mai til min kronikk i Vårt Land fremmer Torstein Torbjørnsen en rekke argumenter som tilsynelatende støtter at forbudet er effektivt for å forhindre bruk og skader. Imidlertid baseres dette argumentet på logiske feilslutninger og misbruk av statistikk.


1. Feilslutningen

For det første: Selv om det skulle stemme at legalisering ikke er en løsning på problemene jeg pekte på i min opprinnelige kronikk, så følger det ikke at disse ikke er skapt av forbudet. Den seneste utviklingen i Canada og Colorado endrer ikke det faktum at vi under forbudet har sett en økning i både bruk og problemer forbundet med cannabis. 

Torbjørnsen peker på endring i holdninger og nye salgskanaler som en alternativ forklaring, noe som kan være tilfellet, men det er på ingen måte en gjendrivelse av mine argumenter for at forbudet har vært en medvirkende årsak til økningen av cannabisrelaterte problemer. Det er også verdt å merke seg at utviklingen Torbjørnsen peker på også har skjedd under et globalt forbud, så i det minste virker forbudet å være ineffektivt for å hindre utviklingen. 


2. Misbruk av statistikk

- Torbjørnsen viser til at antall cannabisrelaterte akuttinnleggelser av unge i Colorado ble firedoblet fra 2005 til 2015. Imidlertid ble cannabis først tilgjengelig til rekreasjonell bruk i 2014 (Wikipedia), så det blir søkt å påstå at økningen Torbjørnsen her viser til skyldes legaliseringen. Man har likevel sett en økning i det totale antallet akuttinnleggelser etter 2014, men som det påpekes i den offisielle rapporten der man evaluerte konsekvensene av legaliseringen, er det mulig at økningen delvis skyldes at terskelen for å søke hjelp er blitt lavere etter cannabis ble legalt. 

At ungdomsbruken har ligget stabilt etter legalisering, kommer helt klart frem fra den offisielle statistikken jeg viste til i mitt opprinnelige innlegg, og statistikken viser heller ingen signifikant forskjell på ungdomsbruk i Colorado sammenlignet med resten av landet. Nyere studier finner en sammenheng med legalisering og lavere ungdomsbruk.

- Også i sitt opprinnelige innlegg misbrukte Torbjørnsen statistikk når han pekte på økning av dødsulykker i trafikken i Colorado. Det stemmer at det har vært en økning i antall dødsulykker, men studier som sammenligner Colorado og Washington med en såkalt syntetisk kontrollgruppe finner ikke at økningen er høyere enn den ville vært uten legalisering. At flere tester positivt for cannabis, kan skyldes både en generell økning i bruk og at det er mulig å påvise cannabis-metabolitter i blodet lang tid etter rusvirkningen ikke gjør seg gjeldende. Det følger ikke at flere faktisk kjører påvirket, eller at cannabisbruk var en medvirkende årsak til ulykkene. 

- Torbjørnsen hevder at cannabisbruk i Canada har økt med 30 % etter legaliseringen, og viser til statistikken for 2017. Imidlertid ble ikke cannabis tilgjengelig for rekreasjonell bruk før 17. oktober 2018 (Wikipedia), så at økningen i perioden før skulle skyldes legaliseringen faller på sin egen urimelighet. 

- Torbjørnsen viser til at legaliseringsstatene har høyere cannabisbruk enn resten av USA. Dette er nok en forklaring på hvorfor disse statene var de første til å legalisere, men ettersom dette var tilfellet også før legaliseringen, kan det ikke brukes for å påvise noen effekt fra legaliseringen. Det er likevel ingen tvil om at brukt blant voksne har økt etter legalisering, noe som også kunne forventes. Om dette i seg selv er et problem kan diskuteres. 


Konklusjonen

De dataene vi har i dag støtter ikke de verste dommedagsprofetiene fra forbudstilhengerne, uansett hvor mye Torbjørnsen forsøker å vri på tallene. 

Det er ikke dermed sagt at legaliseringen har vært problemfri, eller at det ikke har dukket opp uforutsette utfordringer. I Colorado har det blitt skapt en stor illegal industri rundt å produsere cannabis for å forsyne delstater der cannabis fortsatt er forbudt. I tillegg har man manglet reguleringer av både THC-innhold og hvilke former cannabis kan selges i. Fremveksten av godteri-lignende "edibles" og konsentrat med høyt THC-innhold kan ha medvirket til økningen i antall akuttinnleggelser og utilsiktede eksponering av barn. I Canada har problemer med distribusjonslinjene og høye avgiftsnivåer ledet til at flertallet fortsatt kjøper fra det illegale markedet, men trenden peker i rett retning. 

Både i Colorado og Canada justerer man politikken og reguleringene for å imøtekomme de nye utfordringene som har dukket opp i etterkant av legaliseringen. Vi kan lære av disse erfaringene når vi på et tidspunkt har en seriøs diskusjon om legalisering også i Norge. Lite tyder imidlertid på at man ønsker å skru klokken tilbake til før legaliseringen, som også gjenspeiles i en stadig økende oppslutning om legalisering av cannabis i USA etter de første statene legaliserte. 

På tross av disse utfordringene, står poenget fra det forrige innlegget fortsatt: Erfaringene med over 100 år med forbudspolitikk taler ikke til fordel for denne politikken. At legalisering heller ikke er problemfritt endrer ikke dette. 

Også i reguleringsdebatten må vi komme oss bort fra "just say no"-retorikken. Isteden bør vi ha en nyansert og kunnskapsbasert diskusjon om hva konsekvensen av ulike reguleringsmodeller kan være, og hva vi kan gjøre for å forebygge de mest uheldige utfallene. Jeg håper Torbjørnsen på et tidspunkt vil slutte seg til denne diskusjonen.

Gå til innlegget

Cannabisforbudet er et politisk eksperiment som har etter 100 år har vist seg å mislykkes i å oppnå det som burde være målene for rusmiddelpolitikken: Å ivareta folks helse, velvære og trygghet.

I sitt motsvar til Kari Bu i Vårt Land 16. mai argumenterer Torstein Torbjørnsen for at legalisering av cannabis ikke løser utfordringene med det sorte markedet, og viser til erfaringene fra Canada og enkelte delstater i USA. Han hopper med det bukk over det som burde være et sentralt spørsmål i diskusjonen om rusmiddelregulering: Hva er egentlig erfaringene fra drøyt 100 år med totalforbud?

1. Cannabisen har blitt mer potent

Tall fra Kripos tyder på at cannabisen som beslaglegges i dag er dobbelt så sterk som den var for 20 år siden, med et gjennomsnitt på 23% (VG, 2018) Dette er i tråd med utviklingen i verden for øvrig. En nylig publisert studie viser at daglig bruk av cannabis med høyt THC nivå er assosiert med en nesten fem ganger høyere risiko for psykolidelser, mot litt over 2 ganger så høy risiko forbundet med daglig bruk av cannabis med lavere THC-nivå (Di Forti et al. 2019,).

Utviklingen mot sterkere, og potensielt mer skadelig, cannabis har funnet sted under et totalforbud, og det er grunn til å tro at forbudet er en medvirkende årsak til utviklingen: Vi så en lignende utvikling under forbudstiden, der øl og vin i stor grad ble erstattet med sprit (Quartzy, 2019). Den underliggende mekanismen er i begge tilfeller at man trenger et lavere volum for å dekke etterspørselen, noe som dermed reduserer risikoen forbundet med produksjon og distribusjon. Istedenfor å ivareta folks helse, har forbudet medført at cannabisbrukere utsettes for større risiko enn de gjorde før forbudet.

2. Det er blitt utviklet mer skadelige erstatningsprodukter

I de siste 20 årene har vi sett økende beslag av syntetiske cannabinoider (Tidsskriftet, 2012). Dette er rusmidler laget for å etterligne effekten av cannabis, men som samtidig har en langt høyere risikoprofil. I Norge er det registrert tilfeller der ungdom har dødd etter inntak av syntetiske cannabinoider (Aftenposten 2015). Det er grunn til å tro at utviklingen av disse erstatningsproduktene er en direkte konsekvens av forbudet mot cannabis, da de er vanskeligere å oppdage i tollen og ikke lar seg spore i vanlige urinprøver.

3. Kriminelle organisasjoner tjener milliarder på omsetning av cannabis

I 2012 beslagla grensekontrollen i USA nærmere 1,3 millioner kilo cannabis (Albuquerque Journal, 2017). Hvis vi tar utgangspunkt i en gateverdi på 150 norske kroner per gram, gir dette en verdi tilsvarende nærmere 200 milliarder kroner. Det er grunn til å tro at mengdene som beslaglegges bare er en liten andel av det som til slutt kommer på markedet. Inntektene fra dette salget går i dag til organiserte kriminelle, og gjør det mulig for dem å kjøpe våpen, drive rekruttering og bestikke lokale myndigheter. Det er hit vi har kommet etter rundt 100 år med forbudspolitikk.

Torbjørnsen påpeker i sitt innlegg at legaliseringen i Colorado og Washington ikke tar knekken på det kriminelle, og at kriminelle isteden har slått seg opp på å forsyne nabostater der cannabis fortsatt er forbudt. Det er likevel grunn til å tro at legalisering har gått ut over bunnlinjen: I 2014, etter Colorado og Washington åpnet for kommersielt salg, stupte beslagene til "bare" rundt 550 000 kilo. At 22% av cannabisbrukere i Canada snaut et år etter legaliseringen kjøper fra legale kilder, lover også dårlig for den sorte økonomien.

4. Begrenset effekt på bruk

Det stemmer nok, som Torbjørnsen og flere andre forbudstilhengere har påpekt, at forbudet har bidratt til å begrense bruken ved å begrense tilbudet – i hvert fall for den mer risikoaverse delen av befolkningen. Det har imidlertid ikke lykkes med å hindre økt bruk: Cannabisbruk øker på verdensbasis, på tross av forbudet (UN World Drug Report 2018). Nå er det nok andre mekanismer som er årsaken til dette, og vi ville nok sett høyere bruk i enkelte land om det ikke var for forbudet, men det peker likevel på at forbudspolitikk bare har en begrenset effekt på bruken.

Dette så man også i Canada, som historisk har hatt høy cannabisbruk. Særlig observerte man at forbudet ikke virket å ha ønsket effekt for å begrense bruken blant ungdom, hvilket var en viktig del av motivasjonen for legaliseringen i 2017. At et regulert marked kan være mer effektivt for å begrense ungdomsbruk enn totalforbud har støtte i erfaringene fra Colorado og Washington: I Colorado har ungdomsbruken etter legaliseringen ligget stabilt (Monitoring Health Concerns Related to Marijuana in Colorado: 2018) samtidig som ungdomsbruken øker i USA for øvrig (U.S. Department of Health & Human Services). Ifølge en studie fra Washington State University rapporterer ungdom i Washington at de bruker cannabis sjeldnere etter legaliseringen (WSU Insider 2019).

Bevisbyrden ligger på forbudet

Enhver politikk vil ha både fordeler og ulemper. I diskusjonen av regulering av cannabis bør fordelene ved ulike reguleringsformer veies opp mot ulempene. Det er ikke gitt at å åpne for kommersielt salg er den beste løsningen, men mellom forbud og fullstendig "frislipp" finnes det mange mellomløsninger, f.eks. Cannabis Social Clubs. I en systematisk analyse av ekspertvurderinger publisert i 2018 ble imidlertid totalforbud vurdert som den verste reguleringsmodellen for cannabis, også sammenlignet med kommersielt salg med begrensede restriksjoner (Røgeberg et al. 2018).

Cannabisforbudet er et politisk eksperiment som etter 100 år har vist seg å mislykkes i å oppnå det som burde være målene for rusmiddelpolitikken: Å ivareta folks helse, velvære og trygghet. Derfor holder det ikke, som Torbjørnsen gjør, å påpeke at legalisering heller ikke er en «quick fix»: Bevisbyrden bør ligge på forbudstilhengere for å vise at forbudet bedre ivaretar målene for rusmiddelpolitikken enn alternative reguleringsformer.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere