Jens-Petter Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Jens-Petter

Jeg har i hele mitt voksne liv vært engasjert i kristent arbeid. De siste årene har jeg med base i Frikirken undervist og veiledet ulike typer menigheter rundt om i landet. Jeg er også lærer i praktisk teologi ved Ansgar Teologiske Høyskole i Kristiansand. Var med å starte Oase-bevegelsen på slutten av 70-tallet og ledet den i 20 år. Lærer ved Indremisjonsselskapets bibelskole i Oslo (nå Høyskolen i Staffeldts gate) i 10 år. Forfatter av et titalls bøker om kristen vekst og modning. Brenner for å bygge bro mellom Guds ressurser og menneskelivet slik det faktisk er!

Følgere

"Vareopptelling"

Publisert nesten 5 år siden

Det er riktig som det er blitt sagt lenger oppe i denne tråden at det var primært en form for"varetelling" som Jørgensen foretok i anledning Oase's 40-årsjubileum. Vårt Land har mange ganger spurt meg om å kommentere utviklingen i bevegelsen de siste årene. Hensikten med min artikkel var ikke en repetisjon av kommentarer til det folk må ha opplevd som usunt og krevende den tiden Oase har eksistert. Som leder av bevegelsen de første årene kommenterte jeg behørig kritikken både fra kirkens representanter og fra folk som stod utenfor. Beklaget også uheldige ting når det var nødvendig. Det som måtte ha skjedd de siste 20 årene, har jeg ikke funnet det naturlig å si min mening om. Men dagens ledelse har senest i fjor sommer gitt omfattende kommentarer og svar på den heftige kritikken de er blitt møtt med. 


Det spørsmålet jeg reiste  i kronikken i Dagen og Vårt Land var i hvilken grad vår strategi med å tilføre de bibelske anliggendene som den karismatiske vekkelsen reiste inn i Den norske kirken hadde lykkes. Som VL skrev i gårsdagens 6 siders temadekning av 40-årsjubileet så det lovende ut i starten. Så reflekterer jeg rundt hvorfor Oase ble marginalisert i forhold til det etablerte lutherske menighetsarbeid. Her anla jeg en strategisk forklaring - vel vitende om at finnes andre innfallsvinkler også.


Jeg har aldri foreslått at Oase-stevnet burde legges ned. Min observasjon er at det som var en bevegelse med smågrupper rundt i hele landet, lokale og regionale Oase-samlinger, årlige preste-oaser med 4-500 deltakere og sommerstevner med 6-7000 tilstede har blitt redusert til et sommerstevne. Og det er stor forskjell på å være festivalarrangør og lede en bevegelse. Og hvor lenge kan en være stevnearrangør om det ikke er en bevegelse å rekruttere fra?


Jeg kommer ikke til å kommentere generelle innlegg om Oases eventuelle uheldige praksis gjennom årene. Den debatten ruller jo her på VD hver gang det er et oppslag om bevegelsen i pressen. Det overlater jeg til dagens ledelse, som jeg mener allerede har gitt mange gode svar.


Så om jeg uteblir med flere kommentarer, vet dere grunnen!

Gå til kommentaren

Publisert nesten 5 år siden
Are Karlsen – gå til den siterte teksten.

Det er vanskelig å se utviklingen i Dnk fremover. Jeg har i alle fall tro på små grupper av mange grunner  - både med hensyn til dypere og ærligere fellesskap og komme nærmere hverandre.

Gå til kommentaren

Re: Mer UT-gudstjenester?

Publisert over 12 år siden

Arne, hyggelig å møte deg her på verdidebatt.no.

Jeg tror det er et problem for de fleste menigheter - uansett merkelapp, teologi eller åndelig dialekt!! - at vi når så dårlig ut med de gode nyhetene vi har fått å formidle.

Mitt anliggende er at dersom vi klarer å skape et miljø hvor vi får mot til å tale mer sant om livene våre med hverandre, vil vi få bruk for både tilgivelse, kjærlighet og kraft i langt større grad enn tilfellet er i dag. Det vil også hjelpe oss med det utadrettede.

Så oppgaven og utfordringen er å skape denne type fellesskap. Lykke til!

Gå til kommentaren

RE: RE: RE: Ærlighetsteologi

Publisert over 12 år siden

 

03.05.09 kl. 13:49 skrev Jens-Petter Jørgensen:

 

26.04.09 kl. 16:43 skrev Rune Tveit:

Det har nok helt rett i at mange predikanter ikke behersker dialogens utfordringer. Jeg setter stor pris på når folk i etterkant kommer og drøfter med meg det jeg har talt om.

Jeg synes kanskje det er like alvorlig at det kommer så dårlig fram i forkynnelsen at presten eller forkynneren ærlig deler det han selv sliter med og utfordres av både i eget liv (ønsker ikke skriftemål på prekestolen, bare så det er sagt!) og i de mange etiske dilemmaene vi møter hver dag. Det er påfallende - men kanskje ikke så uforståelig - hvor lett en skifter standpunkt når barn, øvrige familiemedlemmer eller venner gjør valg som er annerledes enn det som har vært "selvsagte bibelske svar" fram til da.

25.04.09 kl. 14:17 skrev Jens-Petter Jørgensen:

 Et av norsk kristenhets største problemer er at vi møtes og møtes og møtes og møtes - uten egentlig å møtes! Det lyder kanskje litt svulstig, men jeg tror vi trenger et paradigmeskifte fra "program-menigheter" til "relasjons-menigheter". Er redd at det ikke er nok bare å gå på gudstjenester og møter - hvor gode de enn måtte være - om en vil vokse som en kristen. Det trengs livsnære grupper hvor en deler liv i tillegg.

 Innlegget ditt om ærlighet er et meget godt innlegg, veldig reflektert og konstruktivt. Når jeg nå likevel klipper ut den "svulstige" delen er det ikke for å henge meg opp i det som kan virke som kritikk av mennesker som jobber "skjorta av seg" i mange menigheter. Men peonget er, mener jeg, at dersom vi skal få til denne relasjonsbyggingen, må det mere til enn bare det å møtes. Jeg tror at jeg kjenner mange menigheter godt nok til å kunne si at det å komme på møtene er det viktige. Det er lett å glemme at behovet for anerkjennelse for den man er sitter dypt i oss alle. Mange menigheter oppleves nok for mange som stedet der de skal formes til gode menighetsmedlemmer, og da skal  man sitte stille på sin stol og lytte til monologene. (talene) Mange er dyktige taler, og da kan det være ok å lytte, men av og til har jeg savnet muligheten til å ha en dialog i etterkant.

Kan det komme av at mange predikanter ikke behersker dialogens utfordringer?  En utfordring som kanskje rører ved fastlåste dogmer som vi av og til med rette må kunne stlille spørsmål til? En stor utfordring er jo nettopp dette som du berører, er vi så ærlige som vi ønsker å være?  (Som vårt forbilde Jesus var, i dialogene som vi finner i evangeliene) Eller er det sånn at troen lettere blir en krykke å klamre seg til, enn den bærebjelken den var ment å være?

For en preken bør  jo være slik at den utfordrer tilhørerne på  egen ærlighet, både overfor seg selv, Gud og sin neste?

Det er med undring jeg har observert enkelte kristnes endring  til vanskelige verdispørsmål når de er blitt utfordret på det som var så "bibelsk", -  inntil de måtte ta stilling til spørsmålet fordi det plutselig rammet dem selv eller en av deres nærmeste.

 

 

Gå til kommentaren

RE: RE: RE: Ærlighetsteologi

Publisert over 12 år siden

 

03.05.09 kl. 13:49 skrev Jens-Petter Jørgensen:

 

26.04.09 kl. 16:43 skrev Rune Tveit:

Det har nok helt rett i at mange predikanter ikke behersker dialogens utfordringer. Jeg setter stor pris på når folk i etterkant kommer og drøfter med meg det jeg har talt om.

Jeg synes kanskje det er like alvorlig at det kommer så dårlig fram i forkynnelsen at presten eller forkynneren ærlig deler det han selv sliter med og utfordres av både i eget liv (ønsker ikke skriftemål på prekestolen, bare så det er sagt!) og i de mange etiske dilemmaene vi møter hver dag. Det er påfallende - men kanskje ikke så uforståelig - hvor lett en skifter standpunkt når barn, øvrige familiemedlemmer eller venner gjør valg som er annerledes enn det som har vært "selvsagte bibelske svar" fram til da.

25.04.09 kl. 14:17 skrev Jens-Petter Jørgensen:

 Et av norsk kristenhets største problemer er at vi møtes og møtes og møtes og møtes - uten egentlig å møtes! Det lyder kanskje litt svulstig, men jeg tror vi trenger et paradigmeskifte fra "program-menigheter" til "relasjons-menigheter". Er redd at det ikke er nok bare å gå på gudstjenester og møter - hvor gode de enn måtte være - om en vil vokse som en kristen. Det trengs livsnære grupper hvor en deler liv i tillegg.

 Innlegget ditt om ærlighet er et meget godt innlegg, veldig reflektert og konstruktivt. Når jeg nå likevel klipper ut den "svulstige" delen er det ikke for å henge meg opp i det som kan virke som kritikk av mennesker som jobber "skjorta av seg" i mange menigheter. Men peonget er, mener jeg, at dersom vi skal få til denne relasjonsbyggingen, må det mere til enn bare det å møtes. Jeg tror at jeg kjenner mange menigheter godt nok til å kunne si at det å komme på møtene er det viktige. Det er lett å glemme at behovet for anerkjennelse for den man er sitter dypt i oss alle. Mange menigheter oppleves nok for mange som stedet der de skal formes til gode menighetsmedlemmer, og da skal  man sitte stille på sin stol og lytte til monologene. (talene) Mange er dyktige taler, og da kan det være ok å lytte, men av og til har jeg savnet muligheten til å ha en dialog i etterkant.

Kan det komme av at mange predikanter ikke behersker dialogens utfordringer?  En utfordring som kanskje rører ved fastlåste dogmer som vi av og til med rette må kunne stlille spørsmål til? En stor utfordring er jo nettopp dette som du berører, er vi så ærlige som vi ønsker å være?  (Som vårt forbilde Jesus var, i dialogene som vi finner i evangeliene) Eller er det sånn at troen lettere blir en krykke å klamre seg til, enn den bærebjelken den var ment å være?

For en preken bør  jo være slik at den utfordrer tilhørerne på  egen ærlighet, både overfor seg selv, Gud og sin neste?

Det er med undring jeg har observert enkelte kristnes endring  til vanskelige verdispørsmål når de er blitt utfordret på det som var så "bibelsk", -  inntil de måtte ta stilling til spørsmålet fordi det plutselig rammet dem selv eller en av deres nærmeste.

 

 

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere