Jens-Petter Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Jens-Petter

Jeg har i hele mitt voksne liv vært engasjert i kristent arbeid. De siste årene har jeg med base i Frikirken undervist og veiledet ulike typer menigheter rundt om i landet. Jeg er også lærer i praktisk teologi ved Ansgar Teologiske Høyskole i Kristiansand. Var med å starte Oase-bevegelsen på slutten av 70-tallet og ledet den i 20 år. Lærer ved Indremisjonsselskapets bibelskole i Oslo (nå Høyskolen i Staffeldts gate) i 10 år. Forfatter av et titalls bøker om kristen vekst og modning. Brenner for å bygge bro mellom Guds ressurser og menneskelivet slik det faktisk er!

Følgere

Etter 40 år med Oase

Publisert over 4 år siden

Det er ikke noe prestisjetap om flere virksomheter i kirke-Norge fikk mot til å legge ned når oppdraget er fullført.

Helgen 18. – 20. februar 1977 fylte 1200 aktive kristne fra hele landet – mange av dem prester og ledere – tre symboltunge lokaler i hovedstaden: Indremisjonens høyborg Storsalen, Domkirken og Trefoldighetskirken til det såkalte «Helligåndseminaret». 

Denne samlingen regnes av mange som starten på Oase-bevegelsen. Initiativtakerne til Oslo-seminaret var inspirert av den karismatiske vekkelsen som startet på begynnelsen av 60-tallet, og fornyet tusenvis av prester og legfolk i de historiske kirkene verden over. Mange fattet interesse for denne vekkelsen også her hjemme. Det var særlig to miljøer som stod sentralt i gjennomføringen av samlingen denne februarhelgen for 40 år siden: Studentlagsbevegelsen (NKSS) hvor mange av prestene og sekretærene var sterkt berørt, og kretsen rundt hovedpresten i Oslo Indremisjon, Hans Chr. Lier og hans virksomhet i Bogstadveien kapell som het «Evangelisk forum».

Vår tids vekkelse

Vårt Land skrev over hele førstesiden dagen etter seminaret «Noe er på gang. Dette er vår tids vekkelse». Det var tydelig at dette møtte en lengsel etter åndelige erfaringer hos mange som opplevde kirken både kald og teoretisk, og mente at den faktisk hadde forsømt en vesentlig dimensjon som ikke fikk den bibelsk og teologiske rettmessige plass i forkynnelse, undervisning og praksis: Forkynnelsen og erfaringen av Den Hellige Ånds gave med alt det som det betydde for tjeneste med nådegaver, i helliggjørelsen, gudstjenester og møteformer, misjon og evangelisering.  

Fra begeistrede deltakere rundt i hele landet kom det nå forespørsler om tilsvarende seminarer i alle de store byene. I 1980 gikk det første sommerstevnet av stabelen i Kristiansand. På det meste samlet man 7000 deltakere. Det ble holdt årlige «Preste- og lederoaser» i Stovner kirke og Storsalen – ofte med 4-500 deltakere. Lokale og regionale samlinger foregikk over store deler av landet til et stykke utpå 90-tallet. Mange samlet seg til bønn og lovsang i hjemmene. I flere år hadde Oase et eget senter på Lovisenberg med utstrakt kurs og møtevirksomhet.

Drømmen og målet med arbeidet var å være med å fornye Den norske kirke. Intet mindre!

Strategien var klar. I lederskapet ønsket vi representanter for alle de ulike arbeidslag i folkekirken, som ble ledere i Oase fordi de var sentrale ledere i sine respektive sammenhenger.  Disse kunne mest effektivt formidle Oases anliggender til sitt eget bakland. Det var lederskapet – de som var bærere av visjonen – som stod for mye av forkynnelsen på samlingene. Men alltid supplert av erfarne norske og utenlandske talere.

Ånd i Luther-land

Mange enkeltpersoner rundt i kirker og bedehus kan vitne om at de har opplevd en åndelig fornyelse gjennom den karismatiske vekkelsen. Pinsens budskap lød sterkere enn tidligere i mange lutherske sammenhenger, moderne lovsanger, forbønn og nådegavebruk ble mer alminnelig. Men når sant skal sies så har Oase aldri, etter min mening, nådd helt inn til hjertet av Den norske kirke. Selv med god støtte av markante biskoper som Erling Utnem, Sigurd Lunde og Bjørn Bue. Bevegelsens anliggender fikk få eller ingen nedslag i menighetens gudstjenester. Oase ble i beste fall et akseptert sidespor. Dette i motsetning til for eksempel Den engelske kirke.

Fremmede på talerstolen

I siste halvdel av Oase-historien har strategien endret seg. Rekrutteringen av sentrale ledere fra Dnk og andre forsamlinger har mer eller mindre stoppet opp, og blitt erstattet av engasjerte lokale ledere. Mange av disse har av naturlige grunner ikke sett på seg selv som forkynnere på storstevnene. Derfor har forkynnerbiten i større grad blitt overlatt «gjestetalere» fra inn- og utland. Noen av disse har vært svært fremmede for norsk kultur – både teologisk og i form og fremtoning.

Ifølge noen av dagens toppledere i Oase har mye av grunnfjellet forsvunnet de siste årene – delvis ved at noen av kjernetroppene har engasjert seg i egne fornyelsesmenigheter der Oases verdier lever videre – som for eksempel IMI-kirken.

For radikal 

Ofte er det utidig at gamle ledere blander seg inn i hva etterkommerne bedriver. Derfor har jeg stort sett holdt meg unna offentlig å kommentere utviklingen i Oase etter at jeg sluttet som leder etter 20 år. Men jeg har vært opptatt av i hvilken grad det som skjer på stevnene har overføringsverdi til det vanlige menighetsarbeidet. Mange aktive og engasjerte kristne jeg møter på mine reiser, sier at det til tider har vært vanskelig å gjøre seg nytte av det som ble forkynt og praktisert på Oase-stevnene når man kommer hjem. Resultatet av dette er at mange av dem som driver menighet gjennom året holder seg borte, og erstattes av mennesker fra hele bredden av kirkelivet som ønsker en langt mer radikal utgave av troen enn den de møter i de fleste av dagens forsamlinger.

Fra bevegelse til festival

Litt forenklet sagt ser det ut som Oase er i ferd med å utvikle seg fra å være en bevegelse til å bli arrangør av et av kristen-Norges største sommerstevner. For fortsatt strømmer hundrevis av barn, ungdom og voksne til det som mer og mer har utviklet seg til å bli en festival. Med høy kjendisfaktor når det gjelder både talere, sangere og musikere. Deltakerne drar stort sett fornøyde hjem, til tross for hva media virvler opp om dødeoppvekkelse, skyting fra scenen og høytsvevende profetier.

Utløpt ferskvare

Jeg vet at dagens Oase-ledere ønsker å se både enkeltpersoner og menigheter igjen komme sammen for å be om å bli fylt med kraft fra det høye. Jeg tror behovet for en ny Helligånd-bevegelse som berører by og bygd i dette landet, er større nå enn på 70-tallet. Men den nye skal ikke være en repetisjon av det som skjedde den gangen. For mye har forandret seg siden da. Er dagens Oase-ledelse i stand til og villige til å lede en slik bevegelse? Sender Gud den igjen? Det ville være flott om svaret ble ja. Hvis ikke tenker jeg at det ikke er noe prestisjetap om flere virksomheter i kirke-Norge fikk mot til å legge ned når oppdraget er fullført. For vekkelse og fornyelse er ferskvare. Og slikt er det datostempling på.

Gå til innlegget

Å ha noe å brenne for

Publisert rundt 12 år siden

Jeg har vært sykemeldt i høst etter en større skulderoperasjon. Følgelig har min aksjonsradius vært svært begrenset. Men det er likevel lenge siden jeg har hørt så mange oppbyggelige taler som de siste ukene. Den predikanten som best har fanget min oppmerksomhet, heter Magnus Persson og er pastor i Øresundskyrkan i Malmø. Foran skjermen på min lille laptop har jeg sugd til meg ærlig, livsnær og bibelsk forkynnelse. Det har blitt bortimot 20 møter med denne menigheten, som må være blant de fremste i Skandinavia når det gjelder å gjøre evangeliet relevant for dagens mennesker.

Da folk kom til denne kirken for et par søndager siden, fikk de imidlertid en totalt annerledes gudstjenesteopplevelse enn de var vant til. Lokalet var mørkt, stille og goldt. Det var ingen team til stede for å ønske velkommen eller utføre praktiske oppgaver. Verken taleren eller lovsangerne hadde mikrofon, og barna hang med så godt de kunne i den voksne gudstjenesten. Det var ikke noe eget opplegg tilpasset dem. Hensiktet med dette stuntet var å vise hvor verdifulle de frivillige medarbeiderne er i en menighet, og hvor avhengig en er av at alle deltar med sine gaver og talenter.

Menigheten kalles i Skriften Kristi kropp. Den er kalt til å fortsette Jesu gjerninger på jord. Det skjer ved at den enkelte kristne finner sin plass på dette legemet. Eller sagt med andre ord: Finner sine nådegaver og den utrustningen som Herren har for den enkelte. Dersom jeg ikke blir klar over hva min funksjon er i denne sammenhengen, vil hele fellesskapet lide. I de fleste menigheter er det en trofast kjerne som utfører det meste av arbeidet, mens flertallet ofte mer eller mindre deltar i de aktivitetene som disse arrangerer. Det finnes ekstremt mye innefrosset og ubrukt kapital rundt om i norske forsamlinger. Derfor må det være en av ledernes hovedoppgaver i kirkene våre å løse ut denne kapitalen – eller utruste de hellige, for å si det med Paulus. Utover det å være frelst, tror jeg ikke det finnes noe dypere lykke og glede i livet enn å tjene Herren med den utrustningen han har gitt nettopp til meg. I stedet for å hjelpe mennesker til å finne deres unike plass som skaper frihet og overskudd, har vårt kall til tjeneste ofte mer hatt preg av masete og skyldbeleggende appeller hvor vi nøder folk til å ”fylle hullene” i virksomheten. ”Nå må vi ha noen til søndagsskolen, til den komiteen eller til koret, hvis vi ikke….” Vi må i mange sammenhenger i livet ta tak i ting vi ikke liker eller er kvalifisert til. Men fagfolkene sier at minst 70 prosent av det vi gjør på jobben og i frivillig sammenheng må stemme med den grunnleggende utrustningen vår. Hvis ikke går det mot utbrenning.

Når det gjelder å finne sin plass tror jeg vi i mange pinsekarismatiske sammenhenger har snakket altfor snevert om dette. Det handler om mer enn nådegaver! Jeg har fått god hjelp av pastor Rich Warren i Saddleback når han sier at vi må finne vår ”Shape” – det vil si kombinasjonen av nådegaver, hjertesak, evner, personlighet og erfaringer – om vi skal oppdage vårt gudgitte potensiale.

For meg blir det stadig viktigere å starte med å finne ut hva jeg egentlig brenner for. Jeg er overbevist om at Herren har lagt ned en lengsel i alle menneskers hjerte etter å bety noe for noe eller noen. Det kan være barna, de ufrelste, miljøet eller de utslåtte. Denne lidenskapen er helt uavhengig av alder, evner, temperament og personlighetstype. Det er ikke primært de rike og smarte som har forandret den lille og den store verden. Det var de som virkelig brant for noe!

Gå til innlegget

Forfølgelse neste?

Publisert over 12 år siden

Jeg har tilbrakt den siste uka i Roma på en konferanse i regi av det økumeniske nettverket Eurochurch. 50 personer fra mange europeiske land, og fra enda flere teologiske og kirkelige tradisjoner, var samlet på et katolsk retreat- og konferansesenter for å samtale om hvordan kirken kan oppleves mer relevant i det postkristne Europa. Temaet var Incarnation (inkarnasjon) - et sentralt teologisk begrep, som også er i ferd med å bli et mote- og løsenord i mange kristne sammenhenger i dag for å få folk tilbake til kirkene. Det spesielle med denne samlingen var sammensetningen av deltakerne. Her var det en god blanding av teologiske lærere og forskere og pastorer og menighetsplantere som kjenner problemene med å kommunisere med postmoderne mennesker på kroppen.

Fra mange land ble det rapportert om en stadig større åpenhet for åndelige og eksistensielle spørsmål. Men bare et fåtall av disse søkende menneskene tror at den tradisjonelle kirken har noe svar på denne lengselen. Det startes derfor mange nye menigheter og fellesskap (fresh expressions, som engelskmennene kaller det) som ønsker å ta folks behov og spørsmål på alvor. Og skape samværsformer hvor folk kan få komme med livene sine, slik de faktisk er. Fordi postmoderne mennesker flest ikke lenger forholder seg til autoriteter som tidligere generasjoner gjorde, og opplever at kirken er både fordømmende, moraliserende og ikke-relevant, blir det viktigere enn noen gang med autentiske kristne som lever ut troen både på arbeidsplassen og i fritiden. Og bygger relasjoner med ikke-troende venner. Kirken står lavt i kurs i mange land. Men mange som har gitt den opp som institusjon, lar seg fortsatt begeistre og utfordre av Mannen fra Nasaret.

Den såkalte postmoderne tiden som vi lever i, gir oss mange muligheter. Og kanskje større utfordringer enn vi liker å snakke om. I en kultur hvor manges liv styres av det som kjennes godt og riktig for meg nå, er det også stor åpenhet for å høre andres fortellinger om hvordan de har ordnet livet. Det synes å være en helt annen åpenhet og respekt for å dele det kristne vitnesbyrdet - eller troshistorien - i dag enn for bare 10-20 år siden. Fortellingen har fått en sentral plass. Folk "kjøper" gjerne det vi har på hjertet og som har betydd så mye for oss. Problemet oppstår i det øyeblikket vi hevder at vi tror det finnes en sannhet som gjelder alle mennesker. Det postmoderne tabu nummer en er, etter min mening, Sannheten. Med stor bokstav og i bestemt form.

Det fører meg til det som var den største utfordringen for meg personlig under dagene i Roma. En av de to hovedforedragsholderne var en russer som ble utvist fra det tidligere Sovjetunionen på 70-tallet på grunn av sin kristne tro. Professor i teologi, Johannes Reimer, som nå både underviser ved et sørafrikansk universitet og planter nye menigheter i Tyskland, tegnet et relativt dystert bilde av fremtiden for den levende kristne kirke i Vesten. "De tause kristne ble ikke fengslet i gamle Sovjet. De vil heller ikke bli forfulgt i Vesten i årene fremover", hevdet Reimer. "I toleransens navn tåles ikke mennesker som har en annen oppfatning enn den rådende og politiske korrekte", fortsatte han. "Vi ser det tydelig i mange land hva som skjer med folk som har en annen oppfatning enn flertallets , for eksempel i verdispørsmål som angår familien. Jeg tror ikke det går så mange år før det virkelige slaget vil stå. Om det blir lov å proklamere, som kirken har gjort til alle tider, at det finnes bare en vei til Gud. Han heter Jesus."

"Vil vi som hevder det risikere å havne i fengsel?, spør jeg forsiktig. "Nei, ikke nødvendigvis. Det er mer sannsynlig at vi blir brakt til taushet, usynliggjort og plassert utenfor det gode selskap. Mobbet."

Vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette. Hva mener dere som leser denne bloggen?

Gå til innlegget

Ærlighetsteologi

Publisert over 12 år siden

For snart 20 år siden lanserte jeg begrepet ærlighetsteologi i norsk kristenliv. Det var ikke primært behovet for å si noe nytt og fiffig som lå bak. Det var mer resultatet av å ha jobbet i lengre tid med å finne en slitesterk tro. Jeg trengte på det tidspunktet, både i livet mitt og i tjenesten min, en teologi og en kristendomsforståelse hvor jeg kunne tale sant om Gud og sant om livet på samme tid. Valget syntes å stå mellom en "luthersk elendighetsteologi" og en "pinsekarismatisk herlighetsteologi". Jeg ville ha noe av begge deler -  og helst samtidig! Jeg fikk stor hjelp og frimodighet av å lese hvordan Paulus i sitt liv og i sin undervisning holder sammen svakhet og kraft - og gjør nettopp samtidigheten til det store poenget: "Når jeg er svak, da er jeg sterk!"

Jeg har utfoldet dette i min bok "Sterk nok til å være svak". Der skriver jeg at vi trenger menigheter hvor man taler sant om hvor stor og god Gud er. At han er aktivt nærværende i denne falne verden vi lever i. Og hvor man kan snakke om livet slik det faktisk er. For meg er en gudstjeneste et sted hvor Guds ressurser og muligheter møter menneskelivet slik det nå en gang er. I dette møtepunktet ligger dynamikken i det kristne livet og i den troende forsamling. Her skjer det alltid under - om ikke nødvendigvis av det spektakulere slaget.

En av de aller største utfordringer for dagens menigheter, slik jeg ser det, er å skape et fellesskap hvor stadig flere mennesker får mer mot til å vedstå seg mer av seg selv. For det er bare når en inviterer Gud og andre mennesker inn i ens svakhet, nød og konflikter at en reelt får erfare hva tilgivelse, kjærlighet og kraft er. Et av norsk kristenhets største problemer er at vi møtes og møtes og møtes og møtes - uten egentlig å møtes! Det lyder kanskje litt svulstig, men jeg tror vi trenger et paradigmeskifte fra "program-menigheter" til "relasjons-menigheter". Er redd at det ikke er nok bare å gå på gudstjenester og møter - hvor gode de enn måtte være - om en vil vokse som en kristen. Det trengs livsnære grupper hvor en deler liv i tillegg.

Jeg har hatt to sterke opplevelser av hva et autentisk fellesskap kan bety det siste året. Hvordan åpenhet og ærlighet gir en del i noe av det vi har til gode både fra Gud og hverandre.

Den første var under Leadership Summit i Willow Creek i Chicago i august. Den amerikanske megakirken med de verdenskjente predikantene og gudstjenester regisserte som de beste tv-show. Forestillingene er mange fra utsiden. Jeg kjenner knapt noen mer ærlig pastor enn Bill Hybels. Det som ble formidlet gjennom ord og toner de dagene vi var der, handlet om seier, tvil, nederlag og kamp på en slik måte at det ga tillatelse til meg å ha det på samme måte. Hele meg var berørt og beveget. Og jeg fikk lyst og mot til å snakke om mitt liv - slik det faktisk var - med de andre etterpå.

Den andre var i et klasserom på Ansgarskolen i Kristiansand en regntung høstdag i oktober. Studentene mine i praktisk teologi delte livs- og troshistorien med hverandre. Ærlig og sårbart. Om glede, smerte, tap, frustrasjoner og håp. De andre lyttet intenst og aktivt. Og ga sin respons. Ikke belærende og forklarende, men støttende og nærværende. De ba for hverandre. Takk, men også fortvilede skrik. Og denne gruppen som var så forskjellig i alder, erfaring, meninger - ja, i det meste - ble bundet sammen i kjærlighet og omsorg på en måte som jeg sjelden har sett i mitt 60-årige lange liv.

Jeg måtte bryte av midt inni der et sted og si: Glem alt dere har lært om å bygge menighet og kristne fellesskap dette året! Frys fast bildet av det dere opplever nå på netthinnen. Dette er menighet i sin dypeste grunn!

Gå til innlegget

Er Himmelen avlyst?

Publisert over 12 år siden

Det var på den tiden da det ennå fantes indremisjonshøvdinger, og mediafolkene dro i flokk til de såkalte Geilo-møtene for å høre hva lederne av misjonsorganisasjonene hadde på hjertet. Dette året var det bekymringen for at helvete var blitt borte i forkynnelsen som var den store saken. Nils Gunnar Lie gjorde et lengre intervju med Gunnar Prestegård foran peisilden(!) i hotellets storstue for Lørdagsrevyen i NRK. Prestegårds bekymring, en gang på 80-tallet, viste seg nok å være berettiget. For det skal mye til om en blir utsatt for helvetesforkynnelse om en skulle bevege seg inn i en kirke - eller et bedehus for den saks skyld - i dag.

Jeg er mer bekymret for at Himmelen er i ferd med å bli borte i vår forkynnelse og undervisning! Kan knapt huske sist gang en prest eller predikant malte et bilde for meg av livet etter døden som inspirerte og utfordret meg skikkelig. Om jeg lytter til unge eller eldre forkynnere, menn eller kvinner, det gjør ingen forskjell. Himmelen og håpet er nesten totalt fraværende når Ordet utlegges i våre forsamlinger. Jeg vet inderlig godt at jeg sitter i glasshus når jeg sier dette. For når jeg tenker tilbake på de temaene jeg har berørt i talene mine det siste året, må jeg innrømme at det kristne håp bare har vært på agendaen to-tre ganger. Det er altfor lite.

Jeg ønsker meg absolutt ikke tilbake til tiden da Jesu gjenkomst og livets to utganger ble brukt som skremsel i slutten av vekkelsesmøtene. For de mest sårbare og lydige blant oss satte denne type forkynnelse dype, negative spor i sjelen. Savner heller ikke mer snakk om gullgater, perleporter og harpespill. For meg var det revolusjonerende da jeg etter hvert fikk høre om livet før døden også. Gud hadde en god plan for mitt her og nå. Han ønsket å være en ressurs i hverdagslivet mitt. Jeg skulle ikke bli en kristen bare for å unngå fortapelsen, men for å opleve et rikt og spennende liv også mens jeg var på jorden.

Men montro om ikke den berømmelige pendelen har svingt over til den andre siden igjen nå? Hvis kirkens forkynnelse bare handler om livet her og nå, kan det få skjebnesvangre konsekvenser. For det er bare når håpet er nærværende at den kristne hverdag virkelig blir meningsfull. Håpet er den dypeste og viktigste inspirasjon til å leve rett i hverdagen. Mister vi den helt nødvendige forbindelsen mellom håp og hverdag, står vi i fare for å havne utenfor - i grøftene med livene våre.

Håper og ber om at en og annen predikant i tiden fremover i små glimt kan hjelpe meg til å få et større og riktigere bilde av hva Himmelen er. Himmelen er vel det virkelige livet? Livet i full utfoldelse? Der de mange ting som hindrer oss i å leve livet fullt ut, er borte. Men der jeg først og sist skal få kjenne Jesus fullt ut.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere