John Eivind Marstad

Alder: 64
  RSS

Om John Eivind

Rutebilsjåfør. Pensjonert offiser fra Sjøforsvaret.

Følgere

Kirkelig organisering

Publisert 3 måneder siden

Rapporten om organisering av Den norske kirke skal behandles av Kirkerådet i mai, før saken etter planen skal ut på høring. Som medlem av menighetsråd og fellesråd føler jeg på en uro for denne prosessen. Rapporten Samhandling i en selvstendig folkekirke fremstår som både grundig og god på mange måter. Problemet er mandatet og utvalgets tolkning av dette: «Hovedutvalget har fått i oppgave å foreslå en ordning med felles arbeidsgiverorgan på prostinivå for alle som arbeider i lokalkirken, som bl.a. skal erstatte dagens kirkelige fellesråd.» En høring på detaljer i en slik modell gir inntrykk av bred medvirkning, men oppleves lite tilfredsstillende all den tid fasit langt på vei er lagt.

Er det nødvendig og ønskelig med et nytt organ – prostifellesråd?

På papiret fremstår dette som en videreføring av fellesrådene, men mer sentralisert, effektivt og ressursbesparende. I praksis vil det mange steder oppleves annerledes. Slik jeg opplever det, samarbeider menighetsråd og fellesråd/kirkekontor så tett at dette oppleves som ett nivå. En ny organisasjon på prostinivå vil bli oppfattet som et nytt nivå mellom menighet og biskop/bispedømmeråd.

Det er langt fra sikkert at dette vil bli ressursbesparende. Min erfaring tilsier at slik sentralisering ofte koster mer enn man ser for seg i utgangspunktet, og gjerne blir mer ressurskrevende enn den gamle organisasjonen. Det er flere faktorer som kan forklare dette. Menighetene, kirkene, gravplassene og kommunene ligger der de ligger og de ansatte bor der de bor. Sentralisering gir derfor økt reisetid og reisekostnad, og man finner gjerne at elementer av den gamle organisasjonen må beholdes lokalt, i tillegg til det som bygges opp sentralt. En større organisasjon krever mer koordinering og planlegging, og ledere og ansatte med utvidet ansvarsområde forventer høyere lønn. Fleksible og lokale løsninger blir ofte vanskeligere å få til.

For menighetene vil det å miste et serviceorgan på kommunenivå, kunne oppleves som et tap. Å forholde seg til et nytt organ på prostinivå, vil gjerne oppleves tyngre og mindre støttende. Utfallet kan bli at kirkens arbeid lokalt blir skadelidende, eller at ressurssterke menigheter bygger opp en organisasjon for å ivareta oppgaver som før ble ivaretatt av fellesrådet.

En vesentlig grunn for dagens fellesråd er å ivareta forholdet til kommunen, som er kirkens største finansieringskilde (70 %). Nærhet til den politiske og administrative ledelsen i kommunene, og at kommunen opplever at det er den lokale kirken den bevilger penger til, er essensielt. Den kommunale entusiasmen for interkommunale prosjekter kan være sterkt varierende.

Representasjon fra alle menighetene, alle kommunene og ansatte i et prostifellesråd, vil gjøre rådet uhensiktsmessig stort. Dette reiser betydelige utfordringer for å finne valgordninger og arbeidsformer der både menighetene, kommunene og ansatte opplever å ha innflytelse på rådets arbeid. En større utfordring vil være å rekruttere leke kirkemedlemmer som finner det interessant å engasjere seg i et slikt organ. Det er mange steder vanskelig å finne nok kandidater til menighetsråd. Hvor mange av disse som vil bli motivert av å la seg velge inn i et prostifellesråd for å ivareta arbeidsgiverrollen og forvaltning av fjerne kirker og kirkegårder, skal det ikke så mye fantasi til for å forestille seg. Den demokratiske styringen som snakkes fint om, kan derfor fort bli en illusjon.

Frivillige er avhengig av å oppleve eierskap for å la seg engasjere. All sentralisering utvanner frivilligheten. Uten frivillige i arbeid og råd, mister kirken deler av sitt fundament. Virkeligheten har en lei tendens til å være slik at det er de som betaler som bestemmer. Derfor bør ikke Kirkerådet ta risikoen ved å forspille kommunenes og de frivilliges eierskap. Da kan grunnlaget for kirkens drift lett forvitre og forsvinne.

Embete og råd

«Det er en evig erfaring, at ethvert menneske som har makt fristes til å misbruke den.» (Charles de Montesquieu 1689–1755). Dette gjelder også i kirkelig sammenheng. Tanken om én styringslinje kan derfor være en farlig tanke. Maktfordeling er en vesentlig del av et demokratisk styresett.

Diskusjonen om det er prosten eller en administrativ leder som skal lede prostiet, fremstår som et uløselig problem, og bør være det. Dette bør ikke løses!

En prest har gjennom sin ordinasjon forpliktet seg til «å forkynne Guds ord klart og rent, å forvalte de hellige sakramenter etter Kristi innstiftelse og vår kirkes orden, å veilede og formane til sann omvendelse, levende tro på Kristus og hellig liv i kjærlighet til Gud og nesten, og å legge vinn på å leve etter Guds ord og trenge dypere inn i Den hellige skrift og den kristne tro.» Biskopene har et overordnet ansvar for «å ta vare på den apostoliske lære etter Guds ord og vår kirkes bekjennelse, fremme og bevare enheten i Guds kirke».

Dette er et ansvar som leke kirkemedlemmer ikke er forpliktet på like sterkt. De geistlige embetene må derfor ikke underlegges styringsorgan som binder dem i utøvelsen av deres særskilte ansvar for kirkens lære. Skal biskopen kunne ivareta sitt ansvar, må han ha en styringsrett over dem som utøver forkynnelse og trosopplæring. Styringsretten er en del av arbeidsgiverrollen.  Dette er et element i biskopens tilsynsrolle, og denne vil bli svekket om han ikke skal utøve arbeidsgiverfunksjoner.

Delt styringsansvar er ikke unikt og forekommer også ved andre typer organisasjoner der det er viktig å ivareta en akademisk uavhengighet eller ideologisk styring. «Outsourcing» i næringslivet er en variant av dette der en splitter opp organisasjonen for å spisse og rasjonalisere virksomheten.   

Utredningen påpeker at biskopens tilsynsansvar ikke skal svekkes, men er lite konkret i hvordan dette skal ivaretas i en ny organisasjonsmodell. 

Arbeidsgiverrollen

Det er ikke vanskelig å se at for små fellesråd kan det være krevende å ha arbeidsgiveransvar for lokalt tilsatte. Strengere regelverk og ansattes forventninger gjør det også mer krevende enn tidligere.

Det er imidlertid lite å hente ved å sentralisere på prostinivå. Skal man oppnå synergieffekter må man heller se på fellesløsninger for hele Den norske kirke. Herunder bør man utrede modeller der alle er tilsatt i rettssubjektet Den norske kirke, mens økonomi- og virksomhetsansvaret forblir lokalt. I privat sektor er det ikke uvanlig med løsninger der arbeidskraften er tilsatt i en bemanningsorganisasjon og stilles til disposisjon for den virksomhetsansvarlige organisasjonen. Hvorvidt dette er en bedre løsning enn dagens organisering, må en slik utredning gi svar på.

Prosessen

Det var Kirkemøtet som vedtok spørsmålsstillingen som har blitt utredet nå. Det er grunn til å stille spørsmål ved om Kirkemøtet representerer kirken godt nok. Kirkemøtet består hovedsakelig av bispedømmerådene, der mange er direkte valgt ut fra sitt syn i «samlivssaken».  Jeg tror spørsmålene til utredning ville ha vært andre om det var de lokale menighetsråd som hadde hatt innflytelse på hva som skulle utredes. Min oppfordring til Kirkerådet er å la Kirkemøtet få anledning til å utforme vedtak som innebærer at det utredes alternative organiseringsformer før høringer gjennomføres. Det gjelder også arbeidsgiverspørsmålet der retten for både geistlige og leke ansatte til å bli ledet av en likeverdig, ikke bør behandles for lettvint.

Pandemien medfører at det er nok utfordringer for kirken å ta tak i nå. Det som er bygd ned, skal bygges opp igjen. Det tar alltid lengre tid å bygge opp, enn å rive ned. I slike krisetider er stabilitet viktig. Kirkerådet vil spare mye ressurser lokalt og sentralt ved å utsette hele prosessen. Vi trenger å bruke ressursene på å bygge menighetene opp igjen, etter den pandemi som fremdeles rammer vår virksomhet sterkt. 

Konklusjon

En bred kirkelig høring av detaljer i «prostimodellen», vil for mange av oss som er engasjert i kirka, oppleves frustrerende. Jeg oppfatter ikke «prostimodellen» som den beste løsningen på de organisasjonsutfordringene kirka har. Da blir det lite tilfredsstillende om vi kun blir forelagt denne modellen.

Gå til innlegget

Kirkevalgordning

Publisert 8 måneder siden

Lite rom for å mene noe annet enn det som allerede synes bestemt.

Kirkerådet har hatt ute på høring overordnede problemstillinger for kirkevalget. Saken skal behandles i kirkemøtet i april 2021. Alternativene som blir presentert i høringsnotatet gir imidlertid lite rom for å mene noe annet enn det som allerede synes bestemt.

Alternativene

Når det gjelder valg av leke medlemmer til bispedømmeråd og kirkemøtet anbefaler høringsnotatet listevalg med rene partilister. Kun et annet alternativ er presentert, nemlig dagens ordning med en kombinasjon av nominasjonskomite-liste og partilister. Denne kombiløsningen kan vi fort bli enige om har svakheter. Nominasjonskomiteens liste, som har sitt utgangspunkt i et personvalgregime, blir presset inn i et listevalgregime og behandles som en partiliste. Nominasjonskomiteens liste settes opp med helt annet utgangspunkt enn å være en partiliste, nemlig at den skal favne bredt og inneholde kandidater med ulike oppfatninger om aktuelle saker.

Jeg savner omtale av et alternativ til listevalg, nemlig rent personvalg.

Personvalg

Kirkas styrende organer bør bemannes av mennesker med klart hode, brennende hjerter og forankring i lokalmenighetene.

Ved personvalg presenteres kun en liste, nemlig nominasjonskomiteens liste. Det må være romslig åpning for interessegrupper å tilleggsnominere til denne listen, slik at man får god spredning av kandidater med hensyn til kjønn, alder geografi og meninger. 

Velgerne kan så gi et fastsatt antall personer på listen sin stemme, og har stor påvirkning på personsammensetningen.

Skal ordningen fungere bra, forutsetter den at det gis fyldig presentasjon av kandidatene, i tillegg til at ulike interessegrupper vil heie på sine meningsfeller.

Unngå polarisering

Når kandidatene er valgt som person og ikke som kandidat for en partiliste, vil det være mindre behov for å markere skillelinjer og dermed lettere å komme fram til samlende løsninger.

Kirkepolitiske parti vil lett føre til en økt polarisering av debattene. For partiene er det vesentlig å spisse standpunkt og flagge avstand til andre partier. Vi ser hvordan dette har utartet i verdens største demokrati. Det er langt fra sikkert at dette er den beste og mest demokratiske måten å styre kirka på.

Skillelinjene mellom de kirkepolitiske partiene vi nå har, dreier seg om teologisk uenighet. Bispedømmeråd, kirkemøte og kirkeråd må ta stilling til mange andre saker som ikke omhandler teologi. I slike saker er den teologiske aksen liberal – konservativ lite informativ for hva kandidatene mener og vil arbeide for.

Direkte eller indirekte valg

Høringen tar videre for gitt at det skal være direkte valg til bispedømmeråd.

Forutsetningene for direkte valg til kirkelige organer er vesentlig forskjellig fra eksempelvis Stortingsvalg. Kirkelige valg har ikke, og kan ikke regne med, en publisitet i nærheten av det politiske valg får. For et gjennomsnittlig kirkemedlem blir det nesten umulig å gjøre avveininger og foreta et kvalifisert valg. Populære trender og holdninger, uten forankring i lokalt menighetsliv, kan lett bli utslagsgivende. Problemet med dette er at man kan få stor avstand mellom dem som styrer kirka sentralt og det aktive kirkefolket lokalt.

Utviklingen med at misjonsorganisasjonene i økende grad danner egne menigheter, er et uttrykk for denne fremmedgjøringen.

Det understrekes ofte at soknet er den sentrale grunnenhet i Den norske kirke. Uten en aktiv kjerne av medlemmer som tar aktivt del i gudstjenesteliv og diakonalt arbeid lokalt, forvitrer kirka. Soknene bør derfor ha en vesentlig innflytelse på hvordan kirka styres.

En vesentlig andel av medlemmene i bispedømmeråd bør derfor velges av menighetsrådene.

Gå til innlegget

Kampen om KrF - svikt heller enn svik

Publisert over 1 år siden

Emil André Erstad har skrevet bok om prosessen som er i ferd med å rive KrF i stykker. Det fremkommer blant annet at han opplevde nestledernes opptredener som svik. Sett utenfra ser det imidlertid ut til at det primært var sviktende dømmekraft som lå bak at denne prosessen overhodet ble startet.

1. Før valget i 2017 var budskapet fra KrF at man ville danne regjering sammen med Høyre og Venstre. Hvis dette ikke lot seg gjøre, ville KrF være i opposisjon. At partilederen allerede etter ett år ville gå bort fra "kontrakten" med velgerne, er for meg lite tillitvekkende. At "kontrakten" kanskje viste seg å være ugunstig, gir ikke uten videre akseptabel grunn til å bryte den.

2. Det virker uforståelig at partilederen startet en slik prosess uten å ha nestlederne og stortingsgruppa i ryggen. For mange av oss var partilederens anbefaling et radikalt brudd med slik vi har oppfattet KrF.

3. Hvordan så man for seg aksept i opinionen for at "et lite flertall i et lite parti" - for å låne Erstads formulering  - skulle kaste den sittende regjeringen uten noen som helst åpenbar grunn?

Gå til innlegget

KrF’s veivalg – vingling i sentrum?

Publisert nesten 3 år siden

Når Knut Arild Hareide vil velge samarbeidspartner ut fra hvem som har felles mål på ulike samfunnsområder, står han i fare for å bomme på hovedmålet om et kristendemokratisk samfunn. Det er i realiteten i liten grad målene som skiller politikk. Det er virkemidlene for å nå målene som er interessante.

Når Kristelig folkeparti ble dannet var hovedmotivet å få kristne politikere inn i politikken. Politikere som skulle motarbeide avkristningen og sørge for at kirka fikk gode vilkår, kristendommen fortsatt skulle ha en sentral plass i skolen og et lovverk preget av kristen moral. Hvilket politisk syn den enkelte ellers hadde var underordnet.

Med en valgordning der muligheten for personvalg er borte og partiet søker politisk makt i regjering, kreves det av partiet et langt bredere politisk program. Dette har vært og er partiets dilemma. Man har endt opp med et felles minste multiplum av politiske oppfatninger og definerer seg som et sentrumsparti.  Dette gjør imidlertid partiet konturløst og uklart for mange velgere. Man spør seg derfor: Hva skal vi med Kristelig folkeparti?

Flere har beflittet seg på å understreke at man ikke er borgerlig, men heller ikke sosialistisk. Hva er man da? Er sentrum midt mellom konservatisme og radikalisme, mellom markedsøkonomi og planøkonomi, mellom kollektivisme og liberalisme. Det finnes grader av eksempelvis markedsøkonomi og planøkonomi, men jeg vil hevde at det finnes ikke noe midt i mellom. Det er to ulike utgangspunkt for tenkning om økonomisk politikk.

Mange har derfor sett med forventning på den ideologiske avklaringen av eget ståsted og framtidig retning som har foregått siden forrige valg.

Når partilederen nå gir uttrykk for at man bør søke samarbeid med andre partier som har sammenfallende mål med Kristelig folkeparti, er det en tilforlatelig tanke.  Imidlertid er det i realiteten i liten grad målene som skiller politikk. De fleste politikere fra alle partier ønsker jo at alle skal ha det bra, lav arbeidsledighet, god velferd for alle, ikke forurensning og at vi skal leve i fred og fordragelighet med omverden der alle bør ha det like bra som oss. Man bruker litt ulike ord og vekting i retorikken.  Det er ikke målene, men midlene som skiller politikken. Det hjelper lite å ha felles mål hvis ikke kart og kompass er riktig og brukes med forstand.

Forvalteransvar, menneskeverd og nestekjærlighet fremheves som sentrale for Kristelig folkepartis politikk. Dette sier imidlertid lite uten atskillig mer konkret innholdsbestemmelse.  Som individer og familier har vi klare holdepunkt i Jesu lære om hva som forventes av oss og hva nestekjærlighet betyr: Vi skal dele med hverandre («yte etter evne og motta etter behov»), vende det andre kinnet til og være gjestfrie. Som norm for politikk og samfunnsstyring derimot kan slike prinsipp lede til resultater de færreste ønsker.

Individuell moral og felles verdier er utvilsomt viktig for et velfungerende samfunn. Våre vestlige demokratier forutsetter tillit og noenlunde felles normer for rett og galt. Her har Kristelig folkeparti fortsatt sin primære berettigelse: Å arbeide for at kristen forkynnelse og undervisning får gode rammevilkår og at kristne normer holdes i hevd.

Når det politiske perspektivet skal utvides ut over dette, trengs en ideologisk opprydding i spørsmål knyttet til omfang, mål og grenser for statlig styring og markedets rolle og rammevilkår.

Når partilederen ønsker å dreie partiet i sosialistisk retning, kan det godt hende at det vil gi økt oppslutning. Det er et tydelig retningsvalg og mange toneangivende kristne henter heller politisk inspirasjon fra sosialistisk tenkning heller enn fra moralfilosofen Adam Smith og markedsliberalismen.

Det er imidlertid ikke på sosialistisk side tyngdepunktet blant Kristelig folkeparti sine velgere tradisjonelt har ligget. Professor Sigbjørn Sødals undersøkelse av velgerbevegelser gjennom de siste 40 år (Samfunnsøkonomen nr 3/2018) viser langt sterkere slektskap mellom Kristelig folkeparti og partiene på borgerlig side, inkludert Fremskrittspartiet, enn mot sosialistisk side.

Å skifte side vil derfor for mange av oss bidra ytterligere til å skape inntrykk av et vingleparti.  Å felle den sittende regjeringen og sende nasjonen ut i regjeringskrise, fordi man sliter på gallupen, fremstår som direkte uanstendig. I anstendighetens navn får man gjøre det man sa i forrige valgkamp og etter valget, ikke gå inn i noen regjering. Så kan man evaluere hvor klokt det var og gjøre et tydelig linjevalg før neste valg. Uansett vil partiet gjøre klokt i å foreta en ideologisk opprydding og fremstå med en klarere politikk for ansvarlig virkemiddelbruk. Målene kjenner vi.

Gå til innlegget

Ikke forlat kirken!

Publisert over 4 år siden

Vi må anerkjenne at de som støtter vigsel og velsignelse av likekjønnet samliv, gjør det av oppriktighet og kjærlighet.

Mange aktive og engasjerte menighetslemmer har allerede forlatt Den norske kirke. Andre vurderer utmeldelse. Jeg forstår reaksjonen.

Jeg vil allikevel oppfordre til å bli og styrke engasjementet. Den norske kirke representerer svært lange linjer i vår kultur. Kirken har en plass i de fleste nordmenns bevissthet, og har et innpass blant folk som de fleste frimenighetene bare kan drømme om. Kirkebyggene er markerte bygg i bygd og by som har rommet sorger og gleder i generasjoner. Skal vi bare gi dette fra oss? Gi det opp? Overlate det til dem vi mener lærer feil?Ikke bagateller. Når jeg mener at det blir galt å trekke seg tilbake, skyldes ikke det at uenigheten vi nå ser i kirken er bagatellmessig. Tvert om dreier det seg i bunn og grunn om langt mer enn ulik lesning av enkeltord i Bibelen.

Kirken har tradisjonelt basert sin lære på en oppfatning av at noe er objektivt sant, rett og godt. Dette er sant, rett og godt til alle tider, uavhengig av hvordan det oppfattes av den enkelte. Vi forstår stykkevis, og ser ikke hele bildet. Det avgjørende er hvordan det «trådte i Guds tanke fram». Filosofen Platon kalte dette idéverden. Bibelen speiler i en slik tanke objektive og evige sannheter om Gud, mennesket og verden. «Gud er Gud, om alle mann var døde.» Å karakterisere dette som et konservativt ståsted er lite dekkende, mer presist kan det benevnes som objektivisme eller idealisme.

Oppsiktsvekkende

Det er ganske oppsiktsvekkende at oppfatningen av hva som er rett kirkelære har snudd 180 grader i løpet av kort tid. Det er nærliggende å se dette som utslag av en relativistisk grunnfilosofi. Relativismen hevder at noe er sant eller gyldig bare i forhold til noe annet, og ikke som sådan.

I Vårt Land 18. januar kommer dette tydelig fram i professor Halvor Moxnes sin beskrivelse av visjon for en Åpen folkekirke: «Å se at kristen tro ikke er statisk, men åpen for møter med menneskers erfaring og problemer, vil gi trygghet for egen refleksjon og utvikling av troen. Teologer vil ha en rolle i et slikt arbeid, men det viktigste vil være menneskers kunnskap og erfaring med livet i alt sitt mangfold.»

Oppriktig

Er Bibelen en kilde til evige sannheter om Gud og hva som er godt og rett, eller er den en samling gode tanker som vi plukker fram etter behov og for å underbygge egne erfaringer? Når det siste er tilfelle tenker jeg at gud skapes i menneskets bilde. Her står mye fortsatt på spill.

Vi må imidlertid anerkjenne at de som støtter vigsel og velsignelse av likekjønnet samliv, gjør det av oppriktig kjærlighet og medfølelse med mennesker i en vanskelig situasjon. Det må forstås som et genuint ønske om å vise nestekjærlighet. Å argumentere mot dette blir av mange oppfattet som ukjærlighet. Vi kan derfor i kamp for sannheten risikere å støte folk bort fra kirke og troen gjennom argumentasjon som ikke blir forstått.

Tapt sak

Slik sett er dette nå en tapt sak. Som militær befalingsmann er jeg imidlertid opplært til å «gjøre motstand selv om en blir stående alene og selv om situasjonen ser vanskelig eller håpløs ut.» (Kongelig resolusjon som henger oppslått i alle militære etablissementer.) Jeg tenker at i stedet for å trekke seg tilbake, bør vi nå slutte helhjertet opp om gudstjenestene og fylle kirkene med mennesker, ånd og liv. Vi må bidra til å skape gode og åpne fellesskap, heie fram troende ungdom til å gå inn i heltidstjeneste og be Gud gi oss tjenere som lever og lærer rett.

Jesus deltok i synagogen, selv om han var på kraftig kollisjonskurs med overprestene og de skriftlærde. Jeg har levd så lenge at jeg vet at trender og oppfatninger kan skifte. Ser vi lenger bakover i historien har kirken rommet litt av hvert. Vi må stole på at kirken er mer enn meningene til de som til en hver tid befolker den.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 09.02.2017

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere