janne matlary

Alder:
  RSS

Om janne

Følgere

Å ta livet av en søster eller bror

Publisert rundt 5 år siden

Det er en absurd logikk som ligger til grunn for fosterreduksjon. Ordet tilslører det som skjer, som «rasehygiene» var et ord for å eliminere ikke-hvite mennesker.

Jeg grøsser ved nyordet «fosterreduksjon». Det er et teknisk og «uskyldig» ord, som når man fjerner en vorte eller reduserer fett­laget rundt magen.

Det er nå tillatt i Norge, og mødre som har foretatt en fosterreduksjon forteller at grunnene er for mange barn – fire er for mange, sa en, da måtte vi ha ny bil og fikk for liten plass.

Jeg er selv mor til fire og vi hadde verken mye plass eller bil da de var små. Det gikk aldeles utmerket, for kjærlighet hadde vi nok av.

Slike trivielle grunner anføres altså for å ta livet av en søster eller bror til et barn som blir «utvalgt» til å fødes. Han eller hun får da en gang vite at det hadde en bror eller søster in spe, men at vedkommende ble tatt livet av i mors liv.

Hvilken grusom realitet er ikke det? Broren, søsteren du aldri fikk – ikke fordi sykdom og død berøvet dem livet, men som resultat av en villet handling fra mor og eventuelt far selv.

Det er en absurd logikk som ligger til grunn for foster­reduksjon – fordi abortloven tillater mor å ta livet av et foster før tolvte uke, får hun nå også lov til å ta livet av det ene, men ikke det/de andre ved tvillinger/trillinger. Det passet ikke å bli gravid, ergo abort.

Nå: det passet ikke med to eller tre, ergo abort av en eller to. Logikken er den samme om man sier: det passer ikke med en gutt, ergo abort av et gutte­foster, for jeg har en gutt fra før.

Eller: det passer ikke med et barn med funksjonshemning, det er for mye bry, ergo abort. Det fødes nesten ingen barn med Downs i Norge i dag, et resultat av denne logikken. 
Nå forsterker vi den.

Det minste et samfunn med respekt for menneskeverdet må forlange, er at det å ta et liv betegnes med et ord som kommuniserer hva som skjer. Fosterreduksjon er ikke et ord som beskriver det det dekker.

Det er et ord som tilslører det som skjer, som «rasehygiene» var et ord for å eliminere ikke-hvite mennesker. Det som nå tillates, er søskenabort hvor det ikke kan finnes tungtveiende grunner til å ta livet av fosteret fordi moren allikevel vil ha ett eller to av barna, men ikke tre eller fire.

Det er altså ikke snakk om abort eller ikke, av grunner som kan være tungtveiende, et enten-eller. Det er snarere en mulighet for å «designe» familien ut fra pragmatiske hensyn. Er dette etisk sett i samme kategori som selve retten til abort? Jeg mener nei.

Desto mer forstemmende, da, for oss som sivilisert samfunn, at fosterreduksjon som ny rettighet bare ble en fotnote i nasjonens ­offentlige debatt; en «teknisk justering» som ingen gidder debattere prinsipielt. Det samme kan vel da også skje med de gamle og syke hvis vi finner et ord som tilslører mord godt nok.

Hva med «aldersreduksjon»? Det kan ikke være vanskelig å fremme slike ideer i orwellsk nytale når det er så utrolig lettvint å innføre rett til å ta livet av friske søsken ved en lovtolkning i Justisdepartementet som ingen bryr seg med likevel.

Først publisert i Vårt Land 29.2.2016

Gå til innlegget

Ingen tvil om kristendommens betydning

Publisert over 7 år siden

og det kan man like eller ei...

Takk for innlegg til debatt om min artikkel «Kristendommen - en naturlig ramme», de ble dessverre avsporet til en debatt om kristendommens trosinnhold. Det er ikke relevant her.

Min anliggende var på påpeke at kristendom har influert Europas kultur, politikk og jus langt mer enn både jødedom, islam og agnostisisme eller ateisme, på tross av iherdige forsøk med å utrydde kristendommen under f eks den tyrkiske okkupasjon av Ungarn i 150 år, kommunismen i Sovjet-Unionen, den franske revolusjon, etc. som er tre eksempler på forsøk ¨på å forby/utrydde kristendommen. På tross av disse forsøk har kristendommen forblitt den primære idehistoriske kilde til synet på mennesket, på skillet mellom politikk og trossfære, etc. i vår kulturkrets. Reformasjonen konsoliderte kristendommens posisjon i staten gjennom statskirker, etc.

Europa er og var primært kristent, og denne sterke kontinuiteten finner man på steder som Oxford i dag hvor dagliglivet har en kristen ramme. Tesen om sekularitet som modernisering motsies av denne kontinuiteten, det er tydeligvis ikke slik at kristendommen ikke lenger praktiseres, selv på steder med ekstemt mye avansert 'hjernekraft', som i Oxford. Kirken - primært den anglikanske - er integrert i studentenes og lærernes felles liv på college. Dette overrasker meg ikke, men kan være en viktig korreksjon til alle dem som mener at verden blir mer og mer sekulær, i særdeleshet Europa.

Det er viktig at vi skiller mellom det normative - liker jeg dette eller ikke? -og det faktiske - er det sant at kristendommen er den primære kilde til Europas kultur, (som selvsagt har stor grad av pluralisme). Mangelen på et slikt skille er dessverre tydelig i norsk debatt - men det er ingen 'diskriminering' i å påpeke at en  religion har hatt mye større innflytelse enn andre.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Kristendommen – naturlig ramme

Publisert over 7 år siden

Kristendommens selvsagte plass i offentligheten her er tydelig. Den er den naturlige ramme om livet.

«Hvorfor er dere kristne så tafatte med å snakke om hvordan deres religion har formet Europa? Må det en jøde til?»

Den som spør, er min kollega Joseph Weiler, professor i jus ved Harvard, nå ny rektor bed EU-universitetet i Firenze. Vi var nylig sammen på en konferanse om den katolske sosiallæren som er basisen for mye av EUs opprinnelig tenkning, spesielt med henhold til subsidiaritet og politikkens grenser og mål. Weiler er praktiserende jøde, går med kippa på campus men er forfatter av en bok om hvordan Europa er formet av kristendommen i langt større grad enn jødedom, for ikke å snakke om islam. Det var også han som førte ankesaken for Italia i den såkalte «krusifiksdommen» i Europadomstolen.

Stumme kristne. Ja, det måtte altså en jøde til. Weiler har helt rett i at kristne er svært stumme om sin egen tradisjons bidrag til vestlige sivilisasjon og tenkning, og at man stilltiende finner seg i at kristne forfølges på flere og flere steder. Man biter det liksom i seg fremfor å påpeke at kristenforfølgelse alltid har funnet sted og at det alltid skal bekjempes. Men Weilers poeng er ikke bare tafattheten, men at en skatt er tapt dersom man ikke lærer bort noe om det kristne bidrag til menneskesyn og samfunn.

Naturretten, som har fordommer mot seg i Norden, er den uhyre viktige tradisjon fra romerretten gjennom 1.500 års kristendom som kort sagt sier at en lov som ikke er rettferdig, ikke er en lov. Rettferdighet som kardinaldyd er ikke en kristen oppdagelse, den figurerer i Platons dialoger som ledende tema, men det er kirken som tar vare på antikken og kultiverer og utvikler den gjennom Europas historie.

Et annet eksempel er menneskesynet, det viktigste av alt i samfunn og politikk – det kristne menneskesyn fordrer ansvarlige, frie valg ut fra samvittigheten, men også at nåde overgår rettferdigheten og at menneskets fremste verdi er ikke-materiell.

Kristendommens innflytelse i jus, politikk og kultur kan neppe overvurderes. Den er dominant, og referanserammene vi har er dypt forankret i kristent tankegods, selv når vi ikke vet det. Kanskje jøden som ser det utenfra med friske øyne må minne oss om hvem vi er historisk og kulturelt.

Med kristendommen kom skolen. Kirken startet de første skolene i Europa i sine klostre, fra rundt 500-tallet. Katedralene hadde skoler, katedralskoler – ordet, men knapt begrepet, kjenner vi.

Eget kapell. Jeg er for tiden i Oxford som gjesteforsker. Her ble studieklostre bygget på 1100-tallet, etter hvert kalt colleges fordi kolleger bodde sammen. Lærerne var munker, studentene hadde presteeksamen. Det aller mest interessante ved Oxfords colleges er den sterke kristne kontinuiteten og hvordan kristendommen preger dagliglivet til både studenter og lærere. Da snakker vi ikke nødvendigvis om såkalt «personlig tro», men om rammene rundt livet, om dagliglivets kristne referanseramme.

Hvert av de rundt 30 collegene har sitt eget kapell, egen prest og oftest eget kirkekor. Anglikanismen, i alle fall her, er meget lik katolisismen med henhold til trosinnhold og liturgi. Noen skiller mellom High Anglicanism og Anglo-Catholicism, hvor sistnevnte vil mene seg en gren av den katolske kirke.

Henrik VIII fikk som kjent ikke annullert ekteskapet med Katarina av Aragon og løsrev seg fra den katolske kirke, inkludert konfiskasjon av jordegodset og forbud mot klostre. Men collegene fortsatte i stor grad som før, som selveiende stiftelser, og liturgien hadde også stor kontinuitet. Kirkelivet forble en selvfølgelig ramme med tidebønner flere ganger om dagen og eukaristi.

«Alle» i kirken. Og slik fortsetter det nå også. Hver morgen er det sung matins, morgensang, med lesninger og prosesjon. Hver ettermiddag er det evensong, enda vakrere og med orgel, sang og ikke minst verdens beste guttekor. «Alle» går i kirken, og det er jo svært mange av dem her i Oxford – mer enn 30 college chapels som konkurrerer om å ha det beste koret, den beste organisten, det ypperste av sakral skjønnhet.

Så er det de katolske klostrene som returnerte etter 600 års eksil rundt 1900 – dominikanerne i Blackfriars, benediktinerne i St. Benet’s Hall, Oratorians, og flere andre. Forrige søndag var Corpus Christi, feiret med katolsk prosesjon med sakramentet gjennom Oxfords gater og med utallige prosesjoner i collegene. Om morgenen ringer klokkene fra Tom Tower i Christchurch utenfor mitt vindu, etterfulgt av mange andre. Klokkespill er en annen måte å prise Gud på, og høres daglig i Oxford.

Selvsagt. Kunnskapen om kristendommen er også selvsagt her. Det er stor respekt for prest og klokker, korsanger og menighet. Man er stolt over sin tradisjon og tro, og bare det beste er godt nok i kirken. Folk kommer pent antrukket på søndag og prekenene er på et høyt nivå. Her er ingen lettvintheter eller snikk-snakk. Det sakrale blir ikke alminneliggjort, men er opphøyet, slik det må være.

Kristendommens selvsagte plass i offentligheten her er tydelig. Den er den naturlige ramme om livet. Da jeg var barn i Mandal, hadde kristendommen den samme plass i folks og i byens liv. Jeg gjenkjenner dette med stor glede – slik har Europa vært i århundrer, og slik er fremdeles Oxford, som er arnestedet for tradisjoners kontinuitet.
Kan Oxford, kan også andre.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.06.2013

Gå til innlegget

De virkelig diskriminerte

Publisert nesten 8 år siden

Jenter lever i livsfare i Afghanistan fordi deres kjønn ikke er likestilt, jentefostre aborteres i Kina. De er virkelig diskriminert.

I år feirer vi 100 års kvinnelig stemmerett, og det er selvsagt noe stort å feire, faktisk er det rart å tenke på at vi fikk stemmerett så sent som i 1913.

Allmenn stemmerett er en borgerrettighet, og allmenn betyr alle over en viss alder. Før kvinnene var det kun de menn som hadde en viss formue, som hadde stemmerett, så allmenn stemmerett for menn var også en sen utvikling historisk. Dette er borgerrettigheter, det som er likestilling – kjønn skal ikke bety noe, man er alle borgere og like som sådanne – det er kun det som skal telle.  Vi er alle mennesker med samme menneskeverd, uansett kjønn. Sånn sett har det vært likestilling i Norge svært lenge. Men når man ser på norske feministers oppfatning, virker det ikke slik i det hele tatt:

Irriterer. Det var nylig kvinnedagen. Jeg må innrømme feiringen av denne dagen i Norge irriterer meg. Den er blitt en sosialdemokratisk markering med en tung dose ideologi som hovedinnhold. Aps og SVs kvinner belærer oss om hva reell likestilling betyr. Det er så politisk som det kan få blitt og har ingenting med likestilling som like borgerrettigheter å gjøre.

Når Inga Marte Thorkildsen formaner alle kvinner om å jobbe heltid, er dette er politisk standpunkt og intet annet. At husarbeid ikke gir pensjonspoeng, kan endres. Det er ingen naturlov. Det er den sosialistiske versjonen av likestilling som skal innprentes som den riktige den 8. mars.

Den er totalt avvisende til kvinner som ikke jobber heltid. At det ikke er bra for en ettåring å være borte fra mor hele dagen, er irrelevant. At mor og far selv vet best, skal underordnes statens politikk som bestemmer at heldagsbarnehage og heldagsjobb er det eneste akseptable.

Menneskerett. Hardkjøret mot kontantstøtten er egentlig en avvisning av den rett foreldre har – faktisk den menneskerett de har - til å velge hva som er best for sine barn. Sosialister alltid har ønsket å svekke den såkalte «borgerlige» familie hvor familie- og slektssamholdet er sterkt, nettopp fordi denne enheten er mye sterkere enn ideologi – den er naturlig og holder politikken på plass slik at den ikke overtar alt i samfunnet. 

Jeg mener at det viktige er at voksne mennesker har reelle valg og at disse respekteres fullt ut. De fleste kvinner ønsker å jobbe og de er også mødre. La dem da finne sin vei i hverdagen, sin kombinasjon – og om mor er mer hjemme enn far, er det et helt normalt valg. Hvilken rett har staten til å blande seg inn i folks privatsfære? 

Alltid heltid. Jeg har fire barn og har alltid jobbet heltid og aldri ønsket noe annet, men min jobb er forskning som gir meg fleksibilitet. Det er ikke like lett for andre yrker, og barn trenger tid med sine foreldre. Poenget er ikke hva som er rett – det er nemlig ikke noen «fasit» – men at politikerne skal avholde seg fra å dirigere familiens egne valg.

Det underliggende menneskesyn her er at kun det som gjøres ute i samfunnet, i form av jobb, er av verdi. Å gi av seg selv for andre, ubetalt, muligens usett, eksisterer ikke. Men å ha barn betyr ofre, at man gir opp mye for barnas skyld. Vil man ikke ofre noe – og her snakker jeg om både far og mor – behøver man ikke ha barn. En familie krever innsats som er uegennyttig. Denne type «selvrealisering» går ut på å gi av seg selv for de andres beste. Det er jo nettopp det våre formødre som var husmødre gjorde. Var de dumme? Eller hadde de andre verdier enn de materielle?

Livsfare. Kvinner i Norge har likestilling i dag, og det skal markeres, men dette er noe annet enn den politiske agendaen som fremmes hver 8. mars og som bare er fokusert på norske kvinner. Men hva med alle de kvinner rundt om i verden som ikke har borgerrettigheter? Jenter lever i livsfare i Afghanistan fordi deres kjønn ikke er likestilt legalt og politisk, jentefostre aborteres systematisk i Kina og India fordi de koster for mye å gifte bort, enker i India lever i armod eller brennes fordi de ikke har samme status i lov som menn. Kvinner er uten helt elementære borgerrettigheter i mange, mange land. Det lever helt forferdelige liv, og vi vet det. Hvorfor er ikke den norske kvinnedagen fokusert på disse grusomme tilstandene? Er vi bare oss selv nok?

I stedet for å bruke kreftene på å skape en internasjonal aksjon for disse kvinnene som virkelig trenger det, er kvinnedagen i Norge innadvendt og uinteressant, ritualistisk og partipolitisk. Norge spiller en rolle i verden og har et utmerket omdømme på likestilling, det burde være en plikt at vi gjør alt for å endre forholdene for kvinner som virkelig er diskriminert. Det er mye som er viktigere enn å feire oss selv i verdens mest likestilte land.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18.03.2013

Gå til innlegget

Naturrett og kristendom formet både Norges lovgivning og menneskerettighetene. Et kristent verdigrunnlag sikrer best religionsfriheten.

Artikkelen er et kapittel fra boken Gud er tilbake! som kom 13. februar. Boken kan bestilles hos Frekk Forlag.

Rundt 1010 reiser Olav Haraldsson, senere Olav, den hellige, ut på vikingtokt. Han befinner seg langs spanskekysten ved Gibraltar hvor sagaen forteller at han en natt har en drøm om at han skal vende tilbake til Norge og introdusere kristendommen. I 1012 blir han døpt av biskopen i Rouen, og han reiser tilbake til Norge for å kristne landet .

Nøkkelproblemet som møtte Olav var det hedenske samfunnet: Hvordan endre samfunnet slik at det bygger på kristne normer? Han fokuserte på loven, som et uttrykk for normene, og erstattet hedensk lov med «kristenretten», som den ble hetende. Olav seilte fra fjord til fjord langs norskekysten og sloss mot lokale høvdinger. De kristne normene var ekstremt kontroversielle.

Den vanlige skikken med spedbarnsdrap satt dypt, og det samme gjorde menns privilegerte seksuelle frihet. Den kristne læren om trofasthet virket absurd. Det samme gjorde budet om at ekteskap ikke kunne brytes. Nå ble det også slik at bruden selv måtte takke ja til ekteskap, ikke bare faren hennes. Kvinnefrigjøringen kristendommen brakte med seg, gikk tvert imot sosiale trender. Den kristen læren om tilgivelse ble sett på som uforståelig i et voldelig og militaristisk samfunn.

Snorre, den store islandske historikeren, forteller oss Olavs saga: «Han forandret lovene etter råd fra de mest lærde menn, spesielt biskop Grimkjell og prestene.» Olav mente det var mye som manglet, fordi de fremdeles tillot at barn ble satt ut for å dø, og andre ting som var imot den nye troen. Loven, og menneskesynet den representerte, var nøkkelelementet i kristningen av landet. I tillegg var selvfølgelig forkynnelse og bygging av kirker viktig. Sigrid Undset bemerket at kristen lov fra da av var kjent som «St. Olavs lov», og at forordet lød: «Til utspringet av vår lov skal vi knele mot øst og be, til den hellige Kristus om fred og fremgang, og holde landet vårt godt og være tro mot vår konge, med ham til Kristus, venn av alle.»[1]

På Olavs tid var det de sterke som rådet, mens de syke, handicappede og svake ikke var regnet som likeverdige. Lignende tendenser er synlige i dag i aksepten for eutanasi og abort – kort sagt, i graderingen av menneskeverd. Den kristne antropologien introduserte så revolusjonære normer at de hedenske vikingene fant det nesten ubegripelig at menneskene ble vurdert som så likeverdige. Det er dette unike synet på mennesket som er kjernen i det vi mener med «kristne verdier» også i dag.

Etter kristningen av Norge forble landet, som de fleste andre europeiske stater, kristent frem til for en generasjon eller to siden. Man kan ikke skille det kristne tankegodset fra resten av vestlig utvikling, og det forblir et faktum at synet på de svakes menneskeverd og det fundamentale likeverdet mellom rik og fattig, kvinne og mann, har preget den vestlige begrepsverdenen. Norges og resten av Europas historie, politikk, lover og samfunn er primært preget av kristent tankegods, sekundært av andre religioner eller sekularisme. Dette er klart stadfestet i den siste revisjonen av Grunnloven, hvor den nye paragraf 2 lyder slik:

            «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Rettsstaten og Menneskerettighederne”.

Det er viktig å merke seg at det norske Storting i 2012 vedtar at kristne og humanistiske verdier fortsatt skal være statens, og dermed i stor grad også samfunnets, verdier.

En sekulær stat er ikke verdinøytral
Ved å oppheve det konfesjonelle ved staten er skillet mellom politikk og religion også opphevet, slik det bør. Men det betyr ikke at staten er verdinøytral, tvert om er den tuftet på de kristne og humanistiske verdier. Det finnes neppe noe verdinøytralt ved politikk uansett, og stater er aldri verdinøytrale fordi all politikk er vilje til å fremme noe på bekostning av noe annet. Men det er viktig å merke seg at det norske Storting i 2012 vedtar at kristne og humanistiske verdier fortsatt skal være statens, og dermed i stor grad også samfunnets, verdier. Det står ikke islamske, jødiske, buddhistiske eller agnostiske verdier, men kristne og humanistiske.

Disse er grunnlaget for det politiske systemet, som defineres i neste setning. Den kristne og humanistiske relevansen for staten vil altså nedfelles konkret i menneskerettighetene og maktfordelingen. Den norske stat er altså forpliktet på sin kristne historie og kultur. Slikt sett er det en kontinuitet fra St. Olav til i dag. Norge er et kristent land, eller med dagens ordbruk, har en kristen majoritetskultur. Dette betinger ikke at folk er «personlig kristne» eller går i kirken på søndag, men det betinger en viss kunnskap om kristendommens rolle og innhold fra generasjon til generasjon, spesielt om det kristne menneskesyn.

For tiden er status at kristendommen er definert som, og har forblitt, den primære nasjonale markør i Norge. Dette er eksemplifisert ved korset i flagget, alle kristne helligdager og fri søndager, kristen tidsregning, og at en overveldende majoritet lar sine barn døpe kristent, at svært mange gifter seg kristent og enda flere begraves kristent. Ut fra en enkel vote count er kristendommen i Norge fortsatt en meget stor majoritet. Sekulariseringen er sentrert i urbane sentra, spesielt i Oslo. At sekulariseringen synes total i media og offentlig debatt, betyr ikke at den er representativ for folk flest.

Dette er viktig fordi det er en sterk tendens til å skulle «likestille» alle religioner i landet og late som om staten eller det offentlige er en verdinøytral aktør. Skal noe kristent være i offentligheten, ja, da må noe muslimsk eller agnostisk også være med. Helst bør ingen religion være synlig, slik at den «verdinøytrale» offentlige arena kan være stedet for objektivt debatt.

Ateisme eller agnostisisme er også et verdistandpunkt.

Det er to premisser her. Den ene er at ingen religion kan lenger prege en stat og et samfunn, en nasjon, uten å være «undertrykkende», «diskriminerende», «umoderne» eller «urettferdig». Den andre premissen er at en offentlighet – stat, samfunn, nasjon – uten religion er verdinøytral. Det er ikke sant, for ateisme eller agnostisisme er også et verdistandpunkt.

I Norge har vi nå den interessante situasjonen at vår nye grunnlovsparagraf omfavner kristendommen som statens verdigrunnlag. Samtidig er det sterke krefter i den offentlige arena som står for myten om at den sekulære offentlighet er verdinøytral og derfor rettferdig og allmenn.

Friheten til å utøve sin tro
Jeg har selv tydelig erfart motstanden mot ideen om at en stat og nasjon har en majoritetsreligion. Sist var dette i den såkalte krusifiks-dommen  fra Strasbourg. I denne mye omtalte dommen fra den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) ble det i 2010 avsagt en dom mot Italia i det lavere kammer. Dommen påbød staten å fjerne krusifikser fra offentlige klasserom fordi det stred mot religionsfriheten. I 2011 ble denne dommen revidert i storkammeret, og det ble uttrykt klart at Italia har full rett til å ha sin majoritetskultur og religion i offentligheten, inkludert i skoler.

Religionsfriheten er en rettighet for minoriteter til å utøve sin religion uten innblanding, men en stat som for eksempel er katolsk historisk, velger selv hvordan disse verdiene kommer til uttrykk så lenge staten tillater andre å utøve sin religion. Den historiske utviklingen av kristendommens rolle i et samfunn varierer, og dette utgjør en helt legitim pluralisme.

Den norske akademikereliten var begeistret for den første dommen, men ikke for den andre, noe jeg erfarte gjennom debatter i media og andre fora. EMD slo altså fast at det ikke er noen motsetning mellom religionsfrihet eller andre menneskerettigheter og det faktum at den italienske staten har en kristen identitet, blant annet uttrykt gjennom krusifiks på veggen i offentlige bygninger. Vi ser at EMD nå sier det som alltid har vært selvfølgelig: at noen land er kristne av identitet og historie, mens andre er noe annet. Det eneste relevante med tanke på religionsfriheten er at minoriteter kan utøve sin religion som de vil.

Kristent skille mellom tro og politikk
I kristendommen er det et doktrinært skille mellom tro og politikk: «Gi keiseren det keiserens er og Gud det Guds er».[i] Dette skillet er unikt for den jødisk-kristne tradisjonen. Det finnes ikke i islam og vanskeliggjør også av den grunn islamsk koeksistens med det liberale demokrati.

I den kristne vestlige tradisjon har det liberale demokrati vokst frem, først gjennom et menneskesyn som sier at alle er like, forstått som et naturrettspostulat. Deretter gjennom en maktfordeling mellom lovgivende,  utøvende og dømmende makt, hvor tro ikke er relevant. Til sist gjennom demokrati i form av allmenn stemmerett, først for rike menn, så for alle menn, og til sist for kvinner. I denne utviklingen har vi først det som kalles borgerrettigheter, senere kalt menneskerettigheter.

Jeg pleier å kalle dette for «den politiske treenighet»: Menneskerettighetene tilsvarer Gud, den viktigste og selve grunnvollen i treenigheten. Uten verdiene nedfelt i menneskerettighetene er både maktfordeling og demokrati uten substans. Det liberale demokrati består av disse tre delene, som er avhengig av hverandre, men som utgår fra menneskerettighetene.

 I den nye paragraf 2 i grunnloven ser vi at den andre setningen omhandler dette. Menneskerettighetene må derfor samsvare med «den kristne og humanistiske arv» Gjør de det?

Menneskesynet i FNs Menneskerettighetserklæring
I 2013 var det 65 år siden FNs Menneskerettighetserklæring ble vedtatt. Dette spesielle og banebrytende valget i internasjonal politikk er basis for både Menneskerettighetsdomstolen og FNs konvensjoner om menneskerettigheter.

I artikkel 1 finner vi den naturrettslige definisjonen av mennesket: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.» (mine kursiveringer) Her er det klart at premissen for menneskerettighetene er at mennesket selv kan resonnere om både fakta og verdier. Mennesket er fritt, det vil si at det kan gjøre frie valg, og for å velge fritt, må det kunne resonnere og gjøre det også om etikk. Det er derfor utstyrt med samvittighet i tillegg til logisk evne, og det skal agere mot et etisk godt mål, nemlig «brorskapets ånd». Dette betyr implisitt at det er i stand til å kjenne og gjøre det etisk riktige.

I artikkel 16 defineres ekteskap og familie: Myndige menn og kvinner, uansett rase, nasjonalitet eller religion, har rett til å gifte seg og skape familie. I del tre av denne artikkelen defineres familien som «den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet» og den har derfor «krav på samfunnets og statens beskyttelse».

I artiklene 17 til 21 kommer de liberale og politiske rettighetene: retten til eiendom, tanke- og trosfrihet, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, frihet til å velges og å bli valgt som politisk representant. I artikkel 22 leser vi at alle samfunnsborgere har rett til sosial sikkerhet fra fellesskapet. Alle har også rett til gratis offentlig skole på barne- og ungdomstrinnet, og utdannelsen skal også danne hele mennesket, hvilket er et aristotelisk poeng: Mennesket har altså et endemål, og utdannelsen er derfor en dannelse av hele mennesket.

I artikkel 29 finner vi en klar definisjon av forholdet mellom individ og samfunn. En person er avhengig av samfunnet for å utvikle seg til et helt menneske: «Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av menneskers personlighet mulig.» Dette er også aristotelisk. Mennesket lever naturlig i samfunn med andre, og kan ikke bli helt eller lykkelig med mindre det er sosialt. Samfunn, de små som familien eller det store, som det politiske, er naturlige for et menneske.

Hva slags menneskesyn underligger denne erklæringen? Den er ganske presis. Et menneske er både ånd og materie, og det ser vi av at religionsfriheten er en fundamental menneskerett. Uten åndelige behov hadde det ikke vært behov for denne. Mennesket er også et sosialt vesen: det lever i familien, som kalles den «naturlige grunnsten i samfunnet».

Mennesket deltar i politikken, og det har forsamlingsfrihet, altså et liv i det sivile samfunn. Og det har plikter til fellesskapet som det ikke kan leve foruten, som, det står i artikkel 29: Uten samfunnet er det ikke mulig å legge til rette for den fulle utvikling av menneskers personlighet. Mennesket er ikke seg selv nok, og kan ikke bli fullt utviklet uten samfunn med andre. Så ser vi klart at mennesket er et rasjonalt vesen. Det kan resonnere om etikk, for eksempel om hva en rettferdig lønn er, og det sies i erklæringens artikkel 1 at mennesket er født med fornuft, så vel som samvittighet.

Kristne verdier er forenlig med menneskerettighetene
Det er ingen tvil om at det menneskesynet erklæringen er basert på, er aristotelisk eller naturrettslig. Mennesket kan resonnere om fakta og verdier, det har åndelige så vel som materielle behov, og det er et sosialt vesen. Dette menneskesynet er også det kristne.

Thomas Aquinas (1225-1274), den betydeligste intellektuelle på sin tid, overtok hele den aristoteliske arv som inntil da hadde vært ukjent i Europa. Han la til det spesifikt kristne til den antikke naturretten, men skilte også mellom det mennesket selv kan erkjenne og det som er troens sfære. Som sagt skiller kristendommen mellom religion og politikk, men dette betyr ikke at de kristne verdier tas ut av politikken. De er med i det menneskesyn som reflekteres i naturretten og i  vår nåtidige manifestasjon av denne som menneskerettigheter.

Jeg var medlem i Lønning-utvalget som var oppnevnt av Stortingets presidentskap til å foreslå hvordan grunnloven kunne styrkes med tanke på menneskerettighetene. Vi har foreslått et helt nytt kapittel i grunnloven, og våre forslag er oversendt neste Storting slik at de kan vedtas i 2014, jubileumsåret for Europas eldste grunnlov – den norske. Derfor er denne debatten så sentral. Er det samsvar mellom den nye paragraf 2s «kristne og humanistiske arv» og menneskesynet som underligger menneskerettighetene? Jeg har argumentert for at svaret på dette spørsmålet er ja.

Det betyr at den norske staten er basert på kristne verdier som er fullt ut forenlige med menneskerettighetene. Men menneskerettighetene er ikke religiøse postulater, snarere naturrettslige, hvilket betyr at de kan resonneres om av ethvert menneske. Menneskerettighetene betyr likevel ikke hva som helst, og de er derfor «ubrukelige» for en verdirelativist.

Menneskerettighetene betyr likevel ikke hva som helst, og de er derfor «ubrukelige» for en verdirelativist.

Leddet som forbinder politikkens sfære med kristendommens, er naturretten, hvilket Thomas Aquinas definerte som menneskets rasjonelle evne, basert på antikk aristotelisk filosofi. Troens sfære er skilt fra samfunnets når vi snakker om politisk virksomhet. Menneskesynet og de verdiene som underligger også politikkens sfære, står på ingen måte i motsetning til kristendommens menneskesyn, men er i stor grad basert på dette.

Sekulær politikk, basert på kristne verdier
Det finnes flere modeller for hvordan staten organiserer sitt forhold til kristendommen, som Menneskerettighetsdomstolen har påpekt. Den uakseptable modellen er den som forviser kristendommen eller andre religioner til privatsfæren. Vi kan kalle den militant sekulær, og den påberoper seg verdinøytralitet fordi den går ut fra premisset om at ingenting er sant eller riktig, altså verdirelativisme.

Filosofen John Rawls (1921-2002) er kroneksemplet på denne tankegangen. Fordi det ikke finnes verdier som er sanne eller objektive i samfunnet, må vi søke etter overlappende konsensus. Men da er heller ikke menneskerettighetene mulige som basis for samfunnet, for de betyr noe konkret og objektivt og bestemmes ikke av hva folk eller politikere synes de bør bety. En stat som den norske, basert på menneskerettighetene, er ikke verdinøytral. Som minstestandarder for menneskets verdighet og naturrettigheter er menneskerettighetene godtatt av de fleste, uten at de er subjektive størrelser som kan innholdsbestemmes av deg og meg.

Man kan si at mens menneskerettighetene befinner seg innenfor et kristent menneskesyn, er det kristne menneskesynet og kristendommen så mye mer enn disse. Rettighetene er menneskehetens minstestandard for et verdig liv, og ingen religion. Kristendommen er læren om en person, Jesus Kristus, som påstås å være Guds sønn som kan frelse oss og overvinne døden. Kjærligheten er essensen og målet i menneskets liv – å overvinne sitt ego og sin selvsentrerthet, og gi seg selv for andre. Her ser vi at mens menneskerettighetene snakker til den allmenne fornuft eller rasjonalitet, er ikke denne nok til å begripe kristendommen eller akseptere dens sannhet. Dertil trengs mye mer, i  form av søken, bønn, opplæring og sakramenter.

Sekularitet fortrenger religionsfrihet
Hvis verdirelativisme er premissen i samfunnsdebatten, kan ikke kristendommen være sann. Sannhet er en logisk umulighet for relativisten. Den blir derfor bare en stemme blant mange, og kan aldri være basisen for statens verdier. Hvis en kristen er mot abort og eutanasi fordi Gud forbyr å ta liv, vil et slikt resonnement være irrelevant  i den sekulære offentlighet. Vi ser med en gang at det dreier seg om definisjonsmakten over etiske spørsmål og mest av alt, om definisjonsmakten over premissene for den offentlige debatt.

Det mest problematiske ved norsk offentlig debatt er nettopp den verdirelativistiske premiss, for basert på den kan jeg eller andre kristne aldri formidle vår tros essens, eller  diskutere kristendommen i offentligheten på en reell og sannferdig måte. Hvis  en marxist får lov til å redusere kristendommen til en religion hvor folk har vært undertrykket av skriftlærde som messet på latin i 1500 år, er det vesentlige budskapet forvrengt. Eller hvis en freudianer får lov til å definere tro som en neurose for de sjelelig svake, som Nietzsche mente, eller en feminist får lov til å definere kristendom som undertrykkende, patriarkalsk, og umoderne, ja, da blir det umulig å formidle det reelle innhold.

Dersom den sekulære premiss i sine forskjellige varianter får definisjonsmakten, er både demokrati og kultur kastrert.

Alle disse stemmene skal ha sin lovlige ytringsfrihet, og kristendommen har i århundrer vært, og er fortsatt, i kulturkamper mot disse tolkningene basert på sekulære premisser. Det er det normale. Kirken, i alle fall min egen katolske, har mange hundre års trening i slike debatter. Poenget er at dersom den sekulære premiss i sine forskjellige varianter får definisjonsmakten, er både demokrati og kultur kastrert.

Jeg skulle så gjerne formidlet den kulturelle og filosofiske rikdommen som katolisismen  representerer, men det er utrolig begrenset mulighet for dette i norsk offentlighet. Hver gang man skriver om det seriøse som dette dreier seg om – livet etter døden, eller hvorvidt kristendommen er sann – møter man de samme primitive fordommene. Det mest påtagelige i norsk debatt er ideen om at kirken er et demokrati som avgjør saker som om det dreide seg om et politisk møte. Men kirken, i alle fall min, er et hierarki og ingen politisk organisasjon.

Kristendommen handler om livets viktigste ting, og bare sekundært om politikk eller samfunnsliv. Definisjonsmakten over den offentlige debatt er derfor et meget viktig anliggende, ellers blir denne uten bidragene fra troens sfære, som altså handler om tema som politikken aldri kan svare på: Hva er meningen med livet? Hvordan skal jeg leve? Disse spørsmålene er i sitt vesen ikke politiske i det hele tatt, og den sekulære verdirelativist vil ikke kunne svare på dem. Derfor står mye på spill når definisjonsmakten over hva som er legitimt av argumenter og språk i den offentlige sfære, er underlagt en form for militant sekularisme. Det mener jeg den er i Norge i dag, på tross av Grunnlovens nye paragraf 2, og på tross av at vi er en kristen majoritetskultur.

Artikkelen er et kapittel fra boken Gud er tilbake! som kommer 13. februar. Boken kan bestilles hos Frekk Forlag.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere