Jan Bygstad

Alder: 68
  RSS

Om Jan

Prest, dr. theol. h. c., i DELK (Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn) i Bergen siden 2002. Formann i FBB (For Bibel og Bekjennelse) fra 2020.

Følgere

Noen ord om maktbruk og hersketeknikk

Publisert 2 måneder siden

Er det arbeidsmiljøloven eller Skriftens retningslinjer rundt "communio in sacris" som skal gjelde?

Lørdag 14. nov. kroner Vårt Land høstens hærtog mot den lille rest som er tilbake av kvinneprestmotstandere i Den norske kirke med et oppslag på syv helsider. Avisens ensidige kampanjejournalistikk i denne saken har gått hånd i hånd med biskopenes maktgrep, og har ett formål: Å ødelegge integriteten til de prester og teologer som enda står fast på den universelle kirkes syn i dette spørsmålet.

Det er like iøynefallende som talende at enhver form for bibelsk begrunnet argumentasjon er fraværende – både fra avisens og biskopenes side. I en kirke som i sin tid vokste frem under formalprinsippet «sola Scriptura», har Den hellige skrift ikke lenger noe den skal ha sagt. De bærende argumenter hentes i stedet fra arbeidsmiljølov og sårede følelser.

Her må det sies: Krenkede følelser er ikke gyldige som teologisk argument. Men de er velegnet som hersketeknikk i en debatt.

Sist søndags prekentekst (Joh 6,63-69) har bl.a. som tema at Jesu ord setter skille: Mange som tidligere har fulgt Jesus, vender ham ryggen. Begrunnelsen er at Jesu ord ikke behager dem: «Dette er hård tale, hvem kan høre den?» I kvinneprestspørsmålet er det også slik at Skriften fører «hård tale», en tale som ikke behager vår tid. Men det blir ikke mindre Guds ord og mindre forpliktende av den grunn.

Biskopene krever nå at motstand mot kvinners prestetjeneste ikke skal få noen som helst konkrete utslag. «Samarbeid på alle nivåer, takk!» En kan til nød få mene – rent teoretisk – at kvinners prestetjeneste ikke har bibelsk og kirkelig legitimitet. Men det skal ikke få følger for «communio in sacris».

Å vegre seg for «communio in sacris» er noe som helt fra Oldkirkens tid har vært sett på – ikke bare som noe som var tillatt – men som noe som er pålagt av Gud når en står overfor vranglærere og skismatikere. Det er denne vegringsplikt som nå forbys. Prester som slik er samvittighetsforpliktet av Guds ord, skal tvinges til å gå på tvers av sin samvittighet. Slik angriper en disse kirkens mest trofaste tjenere sin integritet: Tro skal ikke følges i handling.

Neste år kan vi markere 500-årsjubileet for Luthers fremtreden for riksdagen i Worms. I sitt sluttinnlegg for keiser og riksdag hevder Luther seg bundet i samvittigheten av Den hellige skrift. Og sier så: «Det er ikke tilrådelig å handle mot sin samvittighet!»

I en kirke som kaller seg med Luthers navn, skal en nå i stedet tvinges til å handle mot sin samvittighet. Biskopenes handlemåte i denne saken minner mer om kirkefyrstenes press mot Luther og hans venner enn om evangelisk forpliktelse på Guds ord.

 Jan Bygstad, formann i FBB

Gå til innlegget

Samvittighetstvang i Den norske kirke

Publisert 3 måneder siden

Bispemøtet kom 16. oktober 2020 med uttalelsen «Ordinasjon og kollegafellesskap» som fastslår at ingen prest i Den norske kirke kan avholde seg fra liturgisk fellesskap med ordinerte kvinner (BM Sak 59/20). Uttalelsen kan leses på Den norske kirkes websider. FBB vil gjerne knytte noen kommentarer til denne.

       Uttalelsen slår innledningsvis fast at Den norske kirke forstår sitt læregrunnlag slik at «kallet til tjenesten med Ord og sakrament gjelder både kvinner og menn». Begrunnelsen er at det er dette synet som er «uttrykt i kirkemøtevedtak og i alle nåværende biskopers ordinasjonspraksis.» Det er flere ganger blitt påtalt at vi savner en velbegrunnet redegjørelse for denne endringen i forhold til felleskristen lære og praksis. Biskopene viderefører med sin uttalelse uttrykkelig det løse og tilfeldige grunnlaget ordningen hviler på, og bekrefter slik berettigelsen av kritikken på dette punktet. Den norske kirke innførte ikke samlet ordningen med kvinnelige prester. Den første ordinasjonen av en kvinne i 1961 var snarere resultat av solopptreden fra én biskops side, og dette ble møtt med protester fra et flertall biskoper, og denne motstanden fulgte disse og andre senere opp.

       Biskopene peker videre på at fordi det er evangelieforkynnelsen og sakramentsforvaltningen som er grunnlaget for kirkens enhet, «må det være fellesskap om ord og sakrament blant dem som er satt til denne tjenesten». Her gjør biskopene seg skyldig i en kortslutning. Problemet er at de krever fellesskap om ord og sakrament uten å ta hensyn til om Ordet forkynnes og sakramentene forvaltes på en slik måte at enhet er for hånden. Det som savnes i biskopenes utsagn, er altså en påvisning av at det foreligger en slik enhet her hos oss. At evangelieforkynnelsen og sakramentsforvaltningen er grunnlaget for kirkens enhet, innebærer ikke at det automatisk er enhet mellom alle som mener seg å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene. For Den augsburgske bekjennelsen som biskopene her indirekte viser til, består derimot muligheten at enheten er brutt. Bekjennelsen opererer med kriterier for at enhet foreligger. Det er med andre ord for den lutherske bekjennelsen ikke nok at det forkynnes og forvaltes, spørsmålet er hvordan: evangeliet må forkynnes «rent» og sakramentene forvaltes «rett» for at kirken skal være samlet (art. 5). Et ledd mangler derfor i bispemøtets resonnement, påvisning av at enheten er til stede. Biskopenes påstand kan derfor ikke begrunnes verken historisk eller prinsipielt.

       Påstanden er desto mer merkverdig ettersom ingen som undertegnet Den augsburgske bekjennelsen, forestilte seg en ordinasjonspraksis i samsvar med det Den norske kirkes biskoper praktiserer.

       Når biskopene betoner retten for arbeidstagere til et godt og forutsigbart arbeidsmiljø, er det påfallende at de ikke ser at det påhviler dem en slik forpliktelse overfor prestene som holder fast på den felleskristne overbevisningen om forholdet mellom kjønn og presteembete og søker å finne ordninger for å ivareta dette på en måte som ikke svekker deres teologiske integritet. Disse prestene har gått inn i tjenesten i Den norske kirke på premisser om at det er mulig å praktisere dette synet. Dette har også vært Den norske kirkes praksis til nå. Muligheten for dette har vært fastholdt også av biskoper som selv ordinerer kvinner. I stedet holder biskopene fram tvetydigheten som ideal ved at disse prestene gis frihet til å ha sin overbevisning så lenge den ikke får praktiske konsekvenser. Biskopene oppfordrer på denne måten prester til å handle mot sin samvittighet.

       BM Sak 59/20 innebærer klart noe nytt. For vår del vil vi på bakgrunn av uttalelsen reflektere over forholdet til Den norske kirke. Kirkemedlemmer har de siste årene trukket ulike konsekvenser av utviklingen i Den norske kirke, det gjelder også FBBs medlemmer. På den ene siden mener vi uttalelsen helt allment får konsekvenser for rekruttering til prestetjenesten og til engasjement i Den norske kirke overhodet. Vi kjenner som forening for det andre et spesielt ansvar for dem av våre medlemmer som er med i denne kirken som prester eller lekfolk. Det gjelder også andre i Den norske kirke med et klassisk embetssyn. Vi vil søke måter å veilede på i situasjonen som er oppstått, og be for dem som nå modig avlegger den gode bekjennelsen.

Sentralstyret i For Bibel og Bekjennelse (FBB)

v. formann Jan Bygstad

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere