Jon Aalborg

Alder: 62
  RSS

Om Jon

Prest, tidligere IT- og mediaperson. Midt i livet og på rett plass. Glad i Nordland, Finnmark og Egypt. Sokneprest i Gildeskål og nestleder i Anaforas venner, tillitsvalgt i Presteforeningen.

Følgere

Jenter i kristne miljøer velger også abort

Publisert nesten 3 år siden

Joda, jeg vet om noen av dem. Det tror jeg egentlig andre også gjør, hvis de tenker etter. Jentene som visste veldig godt hvem som ville bli sitende med skammen og det praktiske ansvaret, og som valgte det bort.

Jeg er vokst opp i Den evangelisk-lutherske frikirke og i Skolelaget (NKSS), og arbeider nå i Den norske kirke. Fra alle disse miljøene vet jeg konkret om unge jenter – kvinner – som valgte abort framfor både skammen og belastningen med å bære fram et barn alene. Jeg har anekdotisk hørt om flere siden, helt opp til ganske nylig. For meg har det som oftest ikke vært vanskelig å forstå avgjørelsene deres, selv om jeg kan beklage dem.

Hvis vi overhodet anerkjenner at det kan finnes legitime grunner til abort, som Rolf Ekenes, Erik FurnesSvein Granerud og Øyvind Åsland også gjør i sitt innlegg (siste avsnitt), da har vi ikke noe alternativ til å gjøre abort legal. Det betyr ikke nødvendigvis verken «selvbestemt» eller «fri». Det betyr lovlig, og det igjen betyr at abort må kunne skje under helsemessig forsvarlige forhold. Noe annet er ikke mulig.

Så må vi i neste omgang diskutere kriteriene for abort og hvem som skal ha myndighet til å avgjøre – for noen må faktisk avgjøre. Det er denne muligheten biskopene har åpnet opp for i sin uttalelse, og som blant andre biskop Halvor Nordhaug forsvarer, sist i sitt innlegg her på Verdidebatt i går. Så langt har ingen jeg vet om kommet opp med bedre alternativer enn dagens lovgivning. «De fire» (Nordhaugs betegnelse på forfatterne over) og andre er fri til å komme med bedre, men gjennomførbare forslag.

Gå til innlegget

Sparing og organisasjonsmodell i kirken

Publisert rundt 4 år siden

Åste Dokka skriver i innlegget «Det er på tide å skjære ned» om å tørre å være så tøffe som vi må være i Den norske kirke, i den situasjonen vi er i. Det er jeg enig i. Hun skriver at nå er det på tide å snu alle steinene – og så ikke bare legge dem tilbake der de lå. Det er et godt og talende bilde. Men vi må heller ikke bruke dem til å bygge murer.

Åste Dokka skriver i innlegget «Det er på tide å skjære ned» (Verdidebatt 5.12.17) om å tørre å være så tøffe som vi må være i Den norske kirke, i den situasjonen vi er i. Det er jeg enig i. Siden det alt overveiende av kirkens utgifter har med personalkostnader å gjøre (ca 65%, ifølge Høringsnotatet om forslag til ny tros- og livssynslov, s. 82), betyr det at realistiske forslag til innsparinger må berøre stillinger. Dokka selv setter fokus på det hun mener er et stort og omfattende byråkrati.

Dokka skriver at nå er det på tide å snu alle steinene – og så ikke bare legge dem tilbake der de lå. Det er helt riktig. Det blir ikke mer penger framover, og vi må husholdere selv. Dokkas artikkel bør derfor først og fremst leses som et innlegg i debatten om organisering av kirken. Sparing i en personaltung organisasjon må bety omorganisering.

Det er naturlig i en slik situasjon at byråkratiet gjennomgås kritisk. Jeg har ofte forsvart kirke­byrå­kratene i ordskifte med kolleger. De gjør nyttig og ofte svært godt arbeid; jeg var selv kirkebyråkrat en kort stund, og mener selvsagt at jeg gjorde noe nyttig. Utfordringen er at gode formål og ønsker står i kø. Som kjent er veien til et visst sted visstnok brolagt med slike. Vi vil jo helst ikke dit.

Den norske kirke er inne i noe som kan bli en stygg stillingskrig mellom de som vil ha all styring til prester, proster og biskoper, og de som vil ha all styring til kirkevergene, forenklet sagt. Det nye forslaget til lov om tros- og livssynssamfunn har et radikalt forslag til hvordan den offentlige finansieringen skal ordnes. Ifølge forslaget bør Kirkemøtet fordele samtlige midler, også de som i dag går via kommunebudsjettene. En slik modell vil føre til en mer sentralisert struktur, men den kan også føre til en totalt sett slankere struktur, hvis ting gjøres riktig.

Vi trenger sårt en organisasjon som ikke dupliserer funksjoner unødig, verken geografisk eller hierarkisk. Det gjelder både administrative og faglige funksjoner, hvis det ikke er tvingende nødvendig for organisasjonens primære formål. Det formålet er ikke organisasjonens indre liv, men å være til for menneskene vi er kirke for.

Vi trenger da, på den ene siden, at kirken vår oppleves som én kirke med lokale variasjoner, og ikke som mange ulike. Vi behøver derfor sentrale ledd som holder oss sammen og som gir retning og mål. Men det er ikke sikkert vi trenger å duplisere så mange stillinger innen både fag og administrasjon som vi i dag gjør, på elleve bispedømmer pluss Kirkerådet og prostiene.

Vi trenger, på den andre siden, helt klart å ha gode bindinger til lokalsamfunn og kommuner der kirken faktisk lever livet sitt. Da må vi opprettholde noe organisatorisk og finansiell tilknytning på kommune- eller regionnivå. Vi burde likevel ikke trenge over 400 store og til dels veldig små administrasjoner for fellesrådsansatte landet rundt, pluss ulike organisatoriske enheter for å få dem alle til å snakke sammen. Mange av funksjonene som har med særlig gravferdsforvaltning å gjøre, kan føres tilbake til kommunene (som Høringsnotatet er uenig i).

Etter mitt syn har innlegget til biskop Halvor Nordhaug, «Det beste fra to verdener» (Verdidebatt 4.12.17), ansatser som kan kombinasjon noen av disse hensynene. Det tar høyde for at bygninger er lokale symbol- og kulturbærere, og må ligge der de ligger. Derfor bør de i all hovedsak finansieres og administreres via kommunene. Kirkens personale kan derimot ha én felles arbeidsgiver, ett lønningskontor, ett sett med byråkrater, fagfolk og ledere, og ett sett med administrative løsninger.

Den norske kirke MÅ spare. Det MÅ bety en enklere organisasjon.

Gå til innlegget

Hvor går Egypt?

Publisert rundt 10 år siden

Nå er første runde av personvalgene i Egypt er over. Kan man da trekke noen foreløpige konklusjoner om hvor landet er på vei? Og hva med de kristne, som mange lesere av Vårt Land og Verdidebatten.no er opptatt av?

Valgene i Egypt har så langt resultert i at Det muslimske brorskapet (MB) har fått omlag 36,5% av stemmene på direktevalgte kandidater, og det meget konservative Al-Nour (salafistene) har fått ca 24,5. Til sammen har de altså drøyt 50% så langt.

Nå skal dette først justeres i en andre valgomgang og så kombineres med valg på partilister, og så skal det stemmes i ytterligere to store regioner. Det totale resultatet kjenner vi altså ikke før langt ut på vinteren. Bildet kan raskt endres, særlig i partivalget, fordi de fleste regner med at det er lettere å stemme på nye alternativer når det er en anonym liste med et program og ikke en lokalt kjent person som står der.

Likevel er det hevet over enhver tvil at de vi regner som islamister har gjort det godt. Noe annet var ikke å forvente. MB har vært godt organisert på bakkeplan i årtier, selv om de har vært forbudt. Salafistenes suksess er vanskeligere å forklare. Noe av styrken kan komme av sterk finansiell støtte utenfra, særlig fra Saudi-Arabia og Qatar.

MB har gitt uttrykk for at de ønsker seg en “parlamentarisk” utvikling; altså at de partiene som har flertall, skal danne regjering og være ansvarlig overfor parlamentet. I Egypt har regjeringen alltid har vært utpekt av presidenten. Det militære rådet som nå styrer i presidentens sted, er ikke synderlig interessert noen form for parlamentarisme. Her er det en klar interessekonflikt. Mange liberale og sekulære grupper er i dagens situasjon også skeptiske til denne formen for regjeringsdannelse, muligens av opportunistiske grunner som likevel er lette å forstå for oss.

Det moderate elementet i egyptisk politikk akkurat nå representeres faktisk av MB. De signaliserer så langt at de er interessert i å samarbeide inn mot midten, ikke ut mot kantene. Det er dårlig nytt for salafistene, som kan risikere å havne i en slags “dødens posisjon” lik den som FrP og SV har hatt i norsk politikk, ute på fløyen uten reell innflytelse.

I fora som dette har man med god grunn vært opptatt av den kristne minoriteten i Egypt. Siden jeg har arbeidet hos og med denne minoriteten i flere år, kjenner jeg historien og menneskene ganske godt. Hvordan er reaksjonene blant dem, og hva skal vi tenke om det herfra sett?

Reaksjonene hos kristne i Egypt spenner vidt. Det går fra en sterk frykt, nesten panikk for liv og helse hos en del unge i middelklassen, som frykter for sin nyvunne livsstil og frihet, via en mer forståelig angst hos vanlige bygde- og arbeidsfolk for hva framtiden vil bringe politisk og ikke minst økonomisk, til en nøktern, avventende optimisme på lengre sikt hos atter andre. Dette gjelder både koptisk-ortodokse og evangeliske kristne.

Noen framstående kristne har likevel en helt annen innstilling. Ramez Atallah er generalsekretær i Det egyptiske bibelselskapet og en evangelisk kristen med en stor tverrkirkelig respekt. Han sier følgende i et intervju med frilansjournalisten Michael J. Totten nylig (men, som man vil se av Bibelselskapets hjemmeside, vet han absolutt om at kristne utsettes for overgrep):

RA: De det handler om i Egypt er ikke de kristne, men muslimene. Kristne har en underordnet rolle i det store bildet. Det er for mye oppmerksomhet på de kristne her fra Vestens side.

MJT: Mener du virkelig det? De fleste mener jo at det ikke er noe i nærheten av nok fokus på de kristne i Egypt fra Vesten?

RA: […] De virkelige begrensningene på menneskerettigheter i framttidens Egypt vil handle om muslimene. De som er reddest her er muslimer, ikke kristne. Det muslimske brorskapet [MB] er moderat, i det minste sammenlignet med salafistene. MB vil ikke forfølge kristne. De vil begrense kristne, men de vil ikke forfølge dem. De som vil bli forfulgt er muslimer.

Her er vi ved tre sentrale punkter:

-       Det muslimske brorskapet er de moderate i det bildet som nå avtegner seg. De er pragmatiske, men ønsker å basere politikken sin på islamske verdier og sharias rettsoppfatning. Det behøver ikke å bety korporlige avstraffelser, men har mest fokus på familierett, inkludert kvinners stilling. MB vet hva som får Egypt til å gå rundt: turisme, shipping og olje og gass. De vil ikke røre ved det.

-      De kristne, de sekulære og de liberale, har hovedsakelig én grunnleggende strategisk mulighet å spille på, nemlig uenigheten mellom MB og salafistene. De må få MB til å samarbeide inn mot sentrum, slik de har sagt at de vil, og ikke tvinge dem inn i armene på salafistene. Det krever kompromissvilje på alle sider, noe som er mangelvare i et ferskt demokrati. Krevende, men ikke umulig.

-      I dagens Egypt, som i Mubaraks, er det ikke kristne, men islamske ekstremister som sees som en fare for statens sikkerhet. De kristne har historisk vært en godt definert minoritet i muslimske land, særlig i Egypt og Levanten, hvor de historisk har stått sterkest. Med den statusen har det fulgt plikter, men også rettigheter. Man har alltid vært begrenset, og i ulik grad trakassert og forskjellsbehandlet og utsatt for press. Voldsepisoder forekommer, i perioder ofte, i andre sjeldnere, og da ofte som resultat av splitt-og-hersk fra myndigheter. Forfølgelse av kristne på nasjonalt plan har derimot vært uvanlig.

Vårt fokus fra Vesten bør derfor etter min oppfatning være på de generelle menneskerettighetene i Egypt og andre land i regionen, og gjennom det på rettighetene også for kristne (et annet sted hvor dette perspektivet bør være opplagt, er i Palestina). Både tallmessig og i grad vil overgrepene og trykket mot den alminnelige befolkningen, som statistisk sett er muslimer, være størst. Så må man særskilt være oppmerksom på de overtramp mot den kristne minoritete som utvilsomt forekommer og vil forekomme også videre.

Gå til innlegget

En stat!

Publisert rundt 10 år siden

I det siste har jeg stusset over én ting: Hvorfor vil palestinerne ha sin egen stat, og hvorfor er Israel mot det? Det er jo egentlig ikke logisk i det hele tatt, slik situasjonen «på bakken» er nå. Det burde vært omvendt!

Jeg har lenge vært tilhenger av at palestinerne må få en egen stat innenfor grensene fra 1967, men jo mer jeg ser av utviklingen på Vestbredden (alias «Judea og Samaria»), jo mer ser det ut til å bli en helt umulig affære. I tillegg er Palestina allerede delt i to: Gaza og Vestbredden er uten fysisk forbindelse annet enn gjennom Israel. For meg ser det mer og mer umulig ut at det noen sinne skal kunne bli en enhetlig og levedyktig, administrerbar stat av disse områdene. Og da har vi ikke en gang snakket om at mye av den beste jorda også er tatt ut og at veiene mellom de adskilte områdene kontrolleres av en annen, ikke spesielt vennligsinnet makt (Israel). Dermed: ikke bare i antall kvadratmeter, men også kvalitetsmessig sitter palestinerne igjen med svarteper.

(Her kan kanskje redaksjoneni VL bidra med et kart over situasjonen, f.eks. slik som det som sto på trykk i VL på side 10, 21.09.11. Jeg skal overlate til leserne å se hvilket annet forsøk på etniske «statsdannelser», med et nesten like oppdelt territorium, dette kan minne om. Hint: De forsvant i 1994.)

I denne situasjonen er det etter min opfatning slik at den parten som virkelig bør ha interesse av tostatsløsningen, er Israel. Med to stater kan de hevde at alle palestinere (hvem som nå defineres som det) hører til i en annen stat. Denne andre staten, Palestina, har følgelig ansvar for dem, for deres velferd og sikkerhet, deres bosetting, vann og dyrkingsjord, deres pass og forhold til omverdenen. Israel kan plassere skylden for alle overtredelser av den umulige grensen (se kartet!) på noen andre, og de kan straffe denne staten for slike overtredelser etter forgodtbefinnende, siden Israel i praksis ville være eneste grensestat.

Den parten som derimot bør ha interesse av en énstatsløsning, er palestinerne. De burde antagelig strekke hendene i været og si: «Vi gir opp å danne en egen stat. Vi innser at vi bor på jord som Israel egentlig anser som sin og vil ha kontroll over, og vi innser at vi ikke kan administrere de områdene vi har igjen. Vi tilbyr oss derfor å gå inn i Israel - med jord, mennesker og alt som hører oss til - og bli israelske borgere.» Da ville fire millioner muslimske og noen kristne arabere måtte bli borgere av Israel (alternativet ville være å insistere på at de var borgere av et land som ikke finnes). Hvis Israel fortsatt skulle kunne hevde at de er «det eneste demokratiet i Midtøsten», så måtte det fått store følger for den innenrikspolitiske situasjonen. Det ville forskjøvet demografien i Israel mer enn noen østeuropeisk innvandring har klart. Israel ville i praksis ha holdt opp med å være en «jødisk stat», og måtte ha valgt mellom å være en demokratisk stat eller - la oss like godt bruke ordet - en apartheidstat, dvs. en stat hvor en svært stor andel av befolkningen ikke har fulle politiske rettigheter. 

Slik jeg ser det, burde Israel dermed insistert på en tostatsløsning, og resten av oss burde, i solidaritet med palestinerne, ha protestert og nektet for at en slik «statsdannelse» var reell og legitim. Da ville vi fått en situasjon omtrent som på Kypros i dag, hvor den ene halvdelen av øya er en «stat» som kun anerkjennes av Tyrkia - eller som det ikke navngitte landet vi omtalte over, det som i sin tid skilte ut etniske, «tradisjonelle» områder og insisterte på at de var egne stater, mot hele resten av verden, som rettmessig så på dem som konstruksjoner for å kvitte seg med ansvar og rettferdiggjøre en dypt uakseptabel behandling av egne innbyggere med annen etnisitet enn de som hadde makt. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere