Ivar Jarle Eliassen

Alder:
  RSS

Om Ivar Jarle

Følgere

Strategien for Den norske kirke som nå er ute til høring viser påfallende unnfallenhet når det gjelder kunst og kultur som kjerneområde i kirkens virksomhet. Dokumentet sender også uklare signaler om hva kirken er. Med undring legger jeg merke til hvordan kirken her framstiller seg selv som utydelig og med sjenanse i å omtale seg som det den skal være, «-det som hører Herren til».

Bakgrunn

Den norske kirke er den eldste kulturinstitusjonen vi har i landet og har forvaltet arven og rollen med selvfølgelighet gjennom 1000 år. Det siste decenniet kan det imidlertid avleses en viss forskyving over til sosial-etiske utfordringer, diakoni, undervisning og reformarbeid i tillegg til kirkens kontinuerlige fokus på gudstjenesten. Det har vært sunt og riktig for kirken å satse på og involvere seg i diakonale tiltak på mange felt. Det har vært positivt både for samfunnet og kirken. Ettersom kirken fikk ansvar for å drive dåps- og trosopplæring ble det naturlig at den sektoren fikk sin oppmerksomhet. Dessuten har kirken brukt mye tid og ressurser på «å finne seg selv» i forbindelse med det store reformarbeidet som har skjedd over flere tiår på veien til et trossamfunn som står på egne bein med de forvaltningsmessige krav som ligger i det.

I tider med økende byråkratisering og styring av kirken innenfra har det vært viktig å belegge arbeidsoppgaver og fokus med vedtak gjort i formelle fora. Alle utredninger og ulike utvalgsarbeid underbygger viktigheten av vedtatte strategier.

Kirken og kulturen

Kunsten og kulturen som formidlingsmåte og bærer av umistelige verdier i uttrykk og form, f. eks. arkitektur, litteratur, retorikk, kirkekunst og kirkemusikk har «alltid» vært kirkens arv og innvevd i kirkens vesen. Disse uttrykkene har åpnet og tolket kirkens budskap, latt inkarnasjon og eukaristi også være mysterium og gjort kulten, gudsdyrkelsen, til kultur. Denne arven havnet etter hvert i ei bakevje hvor kirkens styrende organer ikke hadde høy nok bevissthet om det. Kirkens kulturelle forpliktelse ble tilsynelatende ansett som selvfølgelig og hadde derfor ikke behov for å bli ivaretatt på samme måte som diakoni, undervisning og organisering. Resultatet av denne behandlingen ble etter hvert merkbar, og det ble iverksatt tiltak rundt 2000-årskiftet for å bøte på dette. I 2005 kom kirkens kulturmelding, «Kunsten å være kirke». Den representerer et vannskille i kirkens egen kulturforståelse. Siden ble «Plan for kirkemusikk» som rammeplan for lokal kultursatsning laget, og i 2018 behandlet Kirkemøtet saken om «Rapport og veivalg for Den norske kirkes kunst- og kultursatsing»

Her slår Kirkemøtet fast at «Kirkemusikk og andre kunstneriske uttrykksformer er integrert i og utvider kirkens forkynnelse, trospraksis og tilbedelse. Kirkemøtet ser arbeid med kunst og kultur som et kjerneområde som åpner troens rom gjennom et mangfold av uttrykk. Dette arbeidet må ivaretas i plan- og budsjettarbeid på alle nivåer i kirken.»

Med disse, i tillegg til andre dokumenter og vedtak, har kirken rettmessig igjen satt fokus og ord på kunsten og kulturens selvfølgelige plass i kirken. I dette ligger det en forpliktelse som må være tydelig i kirkens videre strategiarbeid. Kirken har et kulturelt nedslagsfelt som også strekker seg langt utover dens egne profesjonelle kulturarbeidere og medlemmer forøvrig. For kirken må det være viktig å ha som mål å arbeide for økt forståelse for kunstens og kunstnernes plass i samfunnet som helhet.

Høring om strategi

Nå har Kirkerådet lagt ut en høring om arbeidet med strategi for 2022-2025. Når jeg leser høringsdokumentet er det naturlig ha et spesielt blikk på den oppmerksomhet kirken vier kunst og kultur innenfor perioden.

Dette er det lille jeg fant: Kirken er en aktiv kulturskaper i samtiden, og er landets største kulturinstitusjon med kulturarbeidere i hver kommune. Kirken vil satse mer på kunst og kultur for å bidra til å skape mening, undring og tilhørighet hos bredden av folkekirken og i samfunnet for øvrig.

På bakgrunn av dette er det med beklagelse jeg må fastslå at de føringer som ligger i de dokumentene jeg viser til, -og flere med dem, ikke følges opp i forslaget til strategi. 

I flere år har det vært røde tall i kirkens årsstatistikk i de fleste kolonner. Der man har sett positive tall er der hvor kirken har vært aktør og/eller arena innenfor kunst og kulturfeltet.

Gudstjenesten er også en kunstproduksjon! Det er verd å merke seg at i de menigheter hvor arbeidet, målbevisst og over tid, med å bygge kirken som arena for kunst og kultur har vært i fokus, er det påfallende ofte også økt oppslutning om kirkens merkevare Nr. 1, -gudstjenesten.  Der man tar høyde for kunstneriske standarder for f. eks. musikk og sang, og gjerne tar andre kunstformer i bruk, oppleves gudstjenestelivet vitalisert og får en økende oppslutning. Ved ikke å legge vekt på denne tendensen mister kirken kontakten med store deler av medlemmene og kontaktflaten med samfunnets kulturinstitusjoner avkortes.

I utredninger og prekener er det naturlig nok vekt på det skrevne ord. Men ordene kan aldri dekke opp for det språket som åpner og fortolker uten å bruke ord og faste begreper — nemlig kunstens og kulturens ytringsformer. Disse valørene er umistelige og uerstattelige. Derfor må kunsten og kulturen gis en langt tydeligere plass i strategien. Det som ikke er nevnt blir fort glemt! Om ikke Dnk forstår, anerkjenner og tar de kulturelle virkemidlene fullt ut i bruk, er det min oppfatning at kirken mister det limet som holder folkekirken sammen. 

Satsing på kunst og kultur bør være et sjikt som gjennomsyrer alle sektorer i kirken, ikke en sektor som vektes opp mot andre. Kunsten og kulturen bør ha sin selvsagte plass innenfor ethvert arbeidsfelt. Den har sitt virkeområde uavhengig av hvilken «målgruppe» kirken retter seg mot. I kirkens arbeid med aldersgrupper og arbeidsfelt, med urfolk og minoriteter, er kunsten og kulturen bærer av vesentlige verdier som må ha sin plass og form i alle segment.

Om oppslutningen om kirken er et parameter som skal legges til grunn for kirkens valg av strategi, er det oppsiktsvekkende at dette kommer så lite til syne i forslaget. Kirkens fornyede oppmerksomhet på kunsten og kulturen som bærer av vesentlige sider med kirkens virksomhet, også som en kanal for Den hellige ånd, glimrer med sitt fravær. Spesielt det som står i dokumentet om at Dnk forvalter en vesentlig del av kulturarven, skulle tilsi at dette aktualiserer en aktiv og villet satsing på kunst og kultur. Om ikke vil arven forvitre, bli uaktuell og museal.

Kunst og kultur er i sitt vesen en relasjonell størrelse som kirken bør bruke aktivt i arbeidet. Arbeid med kunst og kultur appellerer til alle aldersgrupper innenfor kirken. 

Å ytre seg gjennom kunst og kultur er også en profesjon som må ivaretas av personer som kirken selv sier «er kalt, utrustet og vigslet» til denne tjenesten. Av den grunn er jeg spesielt opptatt av kirken som kulturinstitusjon og de forutsetninger kirkemusikerne har å arbeide etter.

Å ha en offensiv strategi på kunst- og kulturfeltet kan virke rekrutterende både på lang og kort sikt. Det vil bli enklere å vitalisere og engasjere dem som allerede jobber med kunst og kultur i kirken. Potensialet som ligger i en offensiv og strategisk plan for å rekruttere unge mennesker til å ta et yrkesvalg og utdanning med tanke på arbeid i kirka, skal heller ikke undervurderes.

Generelle synspunkter

Jeg mener dessuten at det er et påfallende fravær av identitetsmarkører som bestemmer Dnk som folkekirke med et fellesskap av mennesker som tilhører den kristne tro og kulturtradisjon i vårt langstrakte land i høringsdokumentet. I så måte mener jeg sammenblandingen av identitetsbeskrivelse og kjerneoppgaver fungerer dårlig. Kjerneoppgavene kunne med fordel ha blitt viet mer plass, og der mener jeg også at kirkens kulturelle forpliktelse, i tråd med kirkemøtets vedtak i 2018, skulle vært tydeligere. Resultatet av dette er uklare signaler om hva kirken er. Det etterlater seg også inntrykket av en kirke som er utydelig og som kanskje røper en viss sjenanse i å omtale seg som det den skal være, «-det som hører Herren til».

Gå til innlegget

Kunst og kultur i kirken

Publisert nesten 3 år siden

Tiden er inne for å gi Den norske kirkes menigheter legitimitet for å arbeide med kunst og kultur og midler til å realisere ulike kunstproduksjoner preget av kvalitet. Kirkemøtets 2018 har dermed en unik mulighet til å sette fart og kurs for denne satsingen.

Til Kirkemøtet 2018

Det er fristende å begynne med et lett omskrevet sitat fra Bibelens salmebok:

«Til dere setter jeg min lit, la meg aldri bli til skamme.»

Dere skal behandle store og viktige saker på årets Kirkemøte. Spesielt viktig er sakene om «Kirkens kunst og kultursatsing» og «Visjonsdokument». Disse to sakene henger nøye sammen.

Dere som nå utgjør Kirkemøtet er i en unik situasjon. Dere skal treffe avgjørelser på vegne av og for Den norske kirke som skal ha gyldighet i mange år framover og dere er heldige som har den muligheten. Det følger også et stort ansvar med å skulle treffe avgjørelser i disse sakene, for det som nå bestemmes vil være styrende for mange ansattes og frivilliges engasjement i kirken, og det kan bli av avgjørende betydning for hvordan DNK utvikler seg i tiden som kommer. For meg er det en utenkelig situasjon at Kirkemøtet skal vedta visjonsdokument for de nærmeste åra uten samtidig å gi en klar og tydelig retning, med konkret innhold, når det gjelder saken om kunsten og kulturens plass i kirken.

Når dette skal opp til behandling så håper jeg Kirkemøtet ikke sender kirken og de som arbeider med kunst og kultur ut på en ny ørkenvandring. Kirkemøter før dere har sagt mye fint og godt om betydningen av kunst og kultur i kirken. Fundamentet og begrunnelsen for hvorfor dette hører med i kirken er lagt. Det er ikke sagt bare for at det er fint og vakkert, men for at det er sant.

Det er store forventninger til det vedtak som nå skal fattes. Om det ikke er konkret og fører til tiltak, så vil alle de som arbeider med dette bli henvist til nok en ørkenvandring preget av fortsatt uvisshet og med begrensede midler til satsing. I hvert fall inntil neste gang Dnks høyeste organ finner å skulle behandle denne saken på ny, noe som kan bli lenge til.  Nå er tiden inne for ikke bare å komme med erklæringer, men å gå til aktive skritt som innebærer handling.

I dette bildet hører det at Den norske kirke må bli en relevant partner for det øvrige kulturliv. En samarbeidspartner som er til å stole på, som verdsetter kunsten og kulturen og erkjenner at dette også har en økonomisk prislapp. En samarbeidspartner som er i stand til å samarbeide på kunstens og kulturens premisser, som sier at det som er verd noe også har en kostnad. Den prisen må kirken være villig til å betale. En tommelfingerregel sier at alle større event setter av minimum 10% av bruttokostandene til kunst og kultur. Dette kan være et utgangspunkt for en konkretisering av satsingen på kunst og kultur i kirken.

Den norske kirke er i den heldige situasjon at kunsten og kulturen representerer piler som peker oppover. Dette ser vi tydelig ved at f. eks. kirkemusikk fra alle tidsepoker appellerer til folk langt utover kjernemenigheten og trekker mennesker til konserter og musikkgudstjenester i kirkene. Barn og unge lar seg engasjere av korsang og andre musikalske ytringer og befolker kirkene på ettermiddager og kveldstid. Salmeskatten er vår kirkes kulturelle grunnmur, noe Norsk salmebok 2013 har bidratt til å styrke ytterligere. Å ikke gjøre seg nytte av disse suksessoppskriftene, er det samme som å bevisst navigere inn i bakevja.

Når det skal gjøres vedtak i saken dette år, så trenger vi ikke mer begrunnelse for hvorfor kirken skal drive med kunst og kultur. Vi trenger vedtak som sier at kunst og kultur skal være å sammenligne med andre helt sentrale virkemidler og tiltak i kirken, ikke til pynt, men for at det hører til og skal være en del av kirkens oppdrag. Vi trenger et vedtak som sier at Den norske kirke skal styre, måle og prioritere dette feltet på linje med andre selvsagte og viktige ting.

Av de virkemidlene vi trenger for å realisere dette er allerede mye på plass. Selve ideen, det ideologiske grunnlaget er der. Vi har kirkene strategisk plassert utover hele landet. Kult- og kulturhus i hvert eneste sokn landet over. Vi har kulturarbeidere av mange slag, først og fremst kirkens egne musikere, og andre ansatte og frivillige. Også disse i hvert eneste sokn.

Nå trengs det retningslinjer som gir legitimitet for at menighetene skal drive med kunst og kultur. Samtidig trengs det midler til ytterligere å realisere de tanker som er tenkt og uttalt tidligere. Vi trenger sårt at kirkens budsjetter på alle nivå, i soknene, på stiftsnivå og der dere bestemmer, i Kirkemøtet, tar høyde for at kunsten og kulturens kår blir ivaretatt med driftsmidler. Det er midler som kan gå til å gi kirkemusikerne, og kirkens øvrige kulturarbeidere, økt kompetanse på dette feltet. Dette er bruk av midler som skal brukes til å realisere varierte kunstproduksjoner som en måte å investere på. Som avkastning gir det gode relasjoner til kirken, noe som fører til tro og livsmestring. Dette igjen kan føre til økt oppslutning om gudstjenesten, om dåpen og andre kirkelige handlinger. Dette er forutsetninger også for økt rekruttering til kirkelig utdanning.

Slik kan vi, folk flest, oppleve at kirken er «låvedøråpen» for oss. Evangeliet forkynnes på mange måter. Vi får supplert den tradisjonelle, ordrike forkynnelsen og får utvidet vår troserfaring og trosformidling på de måtene som kunsten gjør. Som åpner, supplerer og kaster lys fra andre hold. Kunsten kan formidle Guds nåde til mennesker og være nærværende i situasjoner hvor ord ikke strekker til. Dette er en vesentlig del av kirkens oppdrag og kunstens egentlige vesen og må ikke nedprioriteres og anses som et «supplement» til annen kirkelig virksomhet. Kunsten har det med seg at den engasjerer, den involverer, trekker til seg og utvider perspektiv, gir mangfold og supplerer det entydige med det flertydige. Den gjør trosformidling og trosopplevelser mangfoldig, bretter ut mysteriet og gir oss fliker av forståelse av noe som er for stort til å forstå.

Om Kirkemøtet 2018 ikke gjør dette, er ikke det å sammenligne med han som grov ned sitt pund og leverte det helt og udelt tilbake?

«Til dere setter vi vår lit, la oss aldri bli til skamme.»

 

Ivar Jarle Eliassen,                                                                                                kulturrådgiver, kantor og komponist

 

Gå til innlegget

Gudstjenestelivet blomstrer ikke

Publisert rundt 4 år siden

Vårt land skriver: "Røde risiko-lys blinker i folkekirken: Negativ utvikling i gudstjenestelivet og rekrutteringskrise er de største truslene i Kirkerådets egen risikovurdering." Diagnosen er åpenbart riktig. Kan det være at pasienten er feilbehandlet over lang tid?

Når IS tvinges tilbake og tar i bruk den brente jords taktikk, legger byer og samfunn øde, da tar de også bryet med å ødelegge hellige steder, kulturminner og kunstskatter som er opptil flere tusen år gamle, som har preget sivilisasjoner og generasjoner, har gitt folk og folkegrupper identitet, kultur og verdi. Hvorfor slik nidkjærhet i dødskreftenes tjeneste? For å hindre folk å OVERLEVE?

Martin Luthers kamp for å OVERLEVE som menneske og som troende, endte med en revolusjon. Trosaspektet ble så til de grader satt på spissen at det utløste et strukturelt jordskjelv som vi ennå kjenner på og lever i. Reformasjonen ble gjennomført, til tross for krig, høyt politisk press og store maktforskyvninger. Luther sa: «-Også med sang», og Reformasjonen ble sunget inn hos folk og nasjoner gjennom Luthers salmer, dette underfundige lille kunstverket av en pregnant tekst og en høvelig melodi.

I noen konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig etablerte fanger kor og orkester, laget konserter og forestillinger, hvor de stoppet tiden for en stakket stund og framførte store musikalske verk, skapte engasjement, løftet hode og kanskje til og med håp i en håpløs tilværelse der dødskreftene rådde, -for å OVERLEVE.

Pave Frans sier: "Kunsten eksisterer ikke bare som et estetisk supplement i alle dens former i kirka. Det er nettopp gjennom kunsten at kirka, i hvert øyeblikk av historien og i enhver kultur, forklarer og tolker det som er blitt åpenbart for oss, som Guds folk. Kunsten i kirka har sin fundamentale eksistens fordi det i dypeste forstand er evangelisering."

I en artikkel i Aftenposten i høst refereres den australske professoren Ann Bamford som presenterer resultatet av en undersøkelse hun har gjort om kunst- og kulturopplæring i den norske skolen, i et land som flyter over av melk og honning, hvor spørsmålet om å OVERLEVE har vært fjernt for de aller fleste av oss. Hun oppsummerer sin undersøkelse med følgende sats: «I Norge er kultur koselig, men ikke særlig viktig!» Kan det være at dette også er kirkens holdning?

Folk forholder seg friere til ritualer og til kirken som ritualforvalter. Det gir seg utslag i at folk velger bort kirkelige tradisjoner. Det må kirken, vi, akseptere. Årsakene kan være mange, men kan noe av grunnen ligge i at når kirken skal foreskrive behandling så foreskriver den mer av det som åpenbart ikke virker?

For det fins piler i kirkelig årsstatistikk som peker oppover: Oppslutningen om kunst og kulturarrangement i kirken. For meg er det klart at tiden er overmoden for virkelig å satse på noe som virker, som skaper relasjoner, som åpner opp for mysteriet der ord og definisjoner ikke strekker til, som fører folket og kirken sammen. For kunsten har sitt utspring i skapelsen og hører naturlig til i kirken og for at kunsten og kulturen «i dypeste forstand er evangelisering».

Den norske kirke må komme til den erkjennelse at kunst og kultur må vektlegges som parametre det skal styres, måles og prioriteres etter. Dnks visjonsdokument må profileres slik at kunst og kultur blir gjennomgående i alle avsnitt. Det må erkjennes at verdien av kunst og kultur er så stor at det trengs både personell, penger og kompetanse for å utvikle dette videre. En satsing som fører til endringer. Da er det håp om flere piler som peker oppover, om det er et poeng.

Mens Kirkerådet behandler årsstatistikkens stadig rødere tall og ser varsellampene blinke, strømmer folk til kunst- og kulturarrangement i kirken. Kor og musikere synger og musiserer over det ganske land, -til fulle hus. Når det som formidles er godt så er kombinasjonen av kompetanse, kvalitet og folkelig engasjement sprengstoff! Dette kunstuttrykket engasjerer, fordi det dypest sett også er en gudstjeneste med tilbedelse, forkynnelse, bønn og takk, -og velsignelsen følger med.

Om gudstjenestelivet er det viktigste kirken driver med. Hvorfor ser ikke kirken overføringsverdien fra disse kunstuttrykkene til et gudstjenesteliv som ser ut til å falme og visne på rot? Et gudstjenesteliv som framstår som et system med delvis forakt for egne ordninger, hvor liturgien ofte gjennomføres pliktskyldigst på dvaskt vis uten forståelse for at den skaper det den nevner, hvor fravær av kvalitet er opphøyet til et dogme og ofres på folkelighetens alter i misforstått tro på at kvalitet ekskluderer.

Ser ikke kirken at vi lengter etter er et troverdig sted å komme til? Et sted som ikke påfører oss mer smerte og følelse av tilkortkommenhet med riktige svar på umulige spørsmål? Et sted hvor alvorlige ting ikke fjases bort og hvor budskapet ikke kan konsumeres eller forbrukes. Et sted hvor kirkens tjenere ikke framstår som entertainere? Ser ikke kirken at vi lengter etter å komme sammen om en kilde som springer fram og vanner hele marken? Et møte med en åndelighet, en nådefull omsorg, som er å ligne med det de opplevde som møtte Kristus ansikt til ansikt. Som ser og anerkjenner oss og vårt liv, med alle livets brister og strevsomme forhold, i en tid hvor dødskreftene er å finne øverst og fremst i alle medier, i en tid når det å OVERLEVE ikke kan regnes som selvsagt verken for de som er langt borte, eller for dem som er nær.

Nei, gi meg et «Jauchzet, frohlocket»! Eller en hvilken som helst ekte julekonsert, hvor jeg kan høre, føle og oppleve at den allmektige, men kanskje noe fjerne Gud, har sett til oss mennesker og gitt noen; barn, ungdom og voksne, under kyndig veiledning, den evne det er å kunne formidle Guds uendelige nåde til oss i en nådeløs tid. Som er gitt det verktøy og den egenskap det er å vise meg den nærværende Gud, Jesus Kristus, i min kirke der hvor jeg bor, inn i mitt liv i sammen med alle andre. Slik at vi kan ta i mot Han Som Kommer.

Det er sagt at at kunsten og kulturen er Den hellige ånds forlengede arm, i tjeneste for livskreftene. Slipp kunsten, kulturen og Ånden til! Kirken, vi, trenger og lenges etter dette, for å være i stand til å overlevere kirkens grunnvoll og evangeliet, vår kristne kulturarv, til nye slekter og generasjoner. For at vi skal OVERLEVE.

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere