Ut av kristenskapet

Da Torben Grue spilte i svartmetallbandet Mayhem leste han Bibelen for å kunne overbevise kristne om at troa deres var tøv. I dag er operasangeren blitt troende katolikk.

Reportasje

Musikeren Torben Grue var en av landets første til å få unntak fra kristendomsundervisninga. På 1980-tallet vokser han opp i Nittedal i et hjem der man får tro hva man vil, men der religion blir sett på som rent tøv. Til skolen tar han med seg Hedningsamfunnets egen blasfemiske tegneserie Jesus Kristus & co. På videregående starter han en aksjon for å få flest mulig til å melde seg ut av statskirka. Han lar håret gro langt, kler seg i svarte klær og hører på Kiss, sånn som så mange andre tenåringsgutter gjorde på den tida. Og han spiller trommer i band som tester ut stadig hardere musikk. Jo hardere, jo kulere.

Som 16-åring blir han med i svartmetallbandet Mayhem. Et band som senere skulle gjøre svartmetall til Norges største kultureksportvare, men like fullt bli berykta for et brutalt selvmord og påfølgende drap på et av bandets medlemmer.

– Det folk ikke skjønner, er at vi bare var barn på den tida. Selv om jeg spilte i et band som senere skulle bli kjent for Satan, drap, blod og vold, så var vi bare en gjeng med søte gutter da jeg var med, sier Torben Grue.

I dag bor den tidligere trommisen – nå operasangeren – i en lysrosa gammel sveitservilla, omringet av rosebusker og pæretrær, på Rodeløkka i Oslo. Lyse, klassiske pianotoner overdøver knirkinga fra porten inn i hagen. Når Torben Grue er nervøs, spiller han piano.

– Jeg har vært så nervøs at du har fått meg til å begynne å røyke. Og bare så det er sagt, denne praten burde vi egentlig tatt på puben – ikke hjemme hos meg. Det er først når jeg er litt småfull at det er greit å prate om tro.

Hemmelig kristen

Torben Grue har vært hemmelig kristen nesten halve livet sitt. Det var først en sen sommerkveld på hytta for fire år siden at han turte å fortelle foreldrene sine at han hadde konvertert til katolisismen. Så kanskje er det ikke så rart at han har begynt å røyke for å roe nervene nå.

– Skammer du deg over å være kristen?

– Jeg gjorde i alle fall det. Nå er det heller kleint. Foreldrene mine tok det jo egentlig veldig bra og etter at jeg kom ut av kristenskapet ble faren min ganske nysgjerrig. Jeg tror de alltid har syntes at jeg er fylt med litt rare tanker, uansett.

Å si at generasjonsboligen fra 1870-tallet, arvet av svigerforeldrene, også er fylt med mye rart vil være en underdrivelse. Hvert rom er malt i hver sin knallfarge og innredet med gamle møbler. Så å si hver eneste vegg, krik og krok, er fylt med bøker eller gamle malerier.

---

Torben Grue

  • 48 år, forlovet, ett barn.
  • Fra Nittedal i Akershus, bor i Oslo.
  • Musiker og vokalist. Utdannet profesjonell operasanger.
  • Tidligere spilt trommer i metallband som Vomit og Mayhem.

---

– Jeg har hørt du fikk kritikk for at du så for snill ut på bilder da du spilte i Mayhem?

Torben Grue reiser seg og strekker seg etter en tjukk, svart bok på toppen av bokhylla. Dødsarkiv: Mayhem 1984-1994 er skrevet av en av Mayhems grunnleggere, Jørn Stubberud, og inneholder eksklusive bilder fra bandets storhetstid.

– De var så sure, de andre. Jeg klarte ikke å være så sinna for jeg syntes jo bare det var gøy, sier Grue og ler mens han blar opp et svart-hvitt bilde.

De andre gutta på bildet har enten har stukket tunga ut, rulla øynene bakover eller dratt det lange håret foran ansiktet. 16 år gamle Torben står med det lange håret – som han nekta å farge svart – bak ørene og gliser så smilehullene nesten sprekker.

Ville sjokkere

Grue var trommis i Mayhem i drøyt ett år. Så begynte det å bli for sprøtt.

– Allerede da jeg slutta hadde det begynt å komme inn en del rare folk. Folk som like gjerne kunne blitt nynazister, blodkommunister eller superkristne. Det var ekstreme mennesker.

Mens andre tidligere bandmedlemmer i ettertid har slitt med hva bandet ble, har Grue alltid bare tenkt på Mayhem-perioden som ungdomstid.

– Du tror ikke det ekstreme var et uttrykk for noe? En slags reaksjon på de strenge normene rundt dere? 

– Nei, nå tror jeg du overanalyserer. Det var bare tilfeldigheter. Vi likte knallhard musikk og så fant vi en måte å være kjempeprovoserende på. Det var bare det vi ville, at folk skulle sjokkeres. For meg var det i alle fall sånn.

Mot slutten av 80-tallet, mens resten av gutta i Mayhem lagde verdensberømt svartmetall og sjokkerte den norske befolkningen med sin ekstreme fremtoning – begynte Torben Grue å lese i Bibelen. Først fordi han skulle overbevise medelevene om at kristendommen var noe tull, men så hadde lesinga en slags motsatt effekt. Det var jo ikke så dumt det som stod der, tenkte Torben i det stille.

– Jeg gikk i klasse med ei som het Sara, hun var halvt irsk og katolsk. Og veldig klok. Det var kanskje første gang forestillingen om at troende mennesker er dumme begynte å slå sprekker, forteller Grue.

Siste året på videregående tok Sara med klassen på besøk i en katolsk kirke. Det gjorde inntrykk på Torben, men han konkluderte med at det var for flaut å forfølge det inntrykket noe videre, og prøvde å glemme det.

Kirkebrann

8. april 1991 begår Per Yngve «Dead» Ohlin, vokalisten i Mayhem, selvmord. Historien vil ha det til at bandets gitarist Øystein Aarseth finner liket, men i stedet for å ringe politiet stikker han til nærmeste butikk for å kjøpe et engangskamera for å ta bilder av bandkameraten. Bildene skal senere havne på et colombiansk albumcover, kåret til tidenes mest kontroversielle.

På samme tid begynner Torben Grue å synge i Oslo Domkor.

– Det var jo ikke akkurat tilfeldig at jeg begynte der. Da begynte jeg å kjenne at jeg ville være kristen. Jeg prøvde hardt. Meldte meg frivillig til gudstjenestesynging og var mye i kirka. Men jeg fikk det ikke til.

I 1993 dreper Mayhems bassist, Varg Vikernes, gitaristen Øystein Aarseth. Da har flere av bandets medlemmer allerede rukket å skape en bølge av kirkebranner Norge aldri hadde sett maken til før eller siden. På Musikkonservatoriet i Stavanger sitter Torben Grue og lurer på hva i alle dager som skjer med det gamle bandet hans.

– Da var jeg veldig glad for at jeg hadde slutta.

I dag er Grue god venn med Jørn Stubberud, som var med å starte bandet, men slutta da det var på sitt verste. Begge er enige om at det på et tidspunkt ble for drøyt å være med på, men Stubberud tok opp igjen restene etter bandet i 1995 og gjenskapte Mayhem til det bandet som fortsatt finnes i dag.

Katolikk

For Torben Grue tok livet en annen retning. På 90-tallet studerte han på Musikkonservatoriet i Stavanger. Han fikk en veldig religiøs sanglærer, som egentlig ikke ville ha han på grunn av bakgrunnen hans, men som tok han inn likevel.

Musikklæreren og troa hennes gjorde inntrykk på han. Det skulle også hans kommende svigerfar, som var professor i medisin og dypt kristen, komme til å gjøre. Disse troende menneskene var jo kloke og oppegående, ikke dumme – slik han var vant med å tenke.

– Ryktet i Vårt Land vil ha det til at Åste Dokkas kommentarer gjorde deg kristen?

– Ha ha. Stakkars dame. Neida, det begynte før det. Men hun var også en av disse oppegående folka som gjorde det mindre flaut for meg å tro og var helt klart med på å få meg ut av kristenskapet.

Rundt halsen hans henger en rosenkrans, men han har stappa korset nedi skjorta så det bare er perlene som synes – ikke korset.

– Da jeg begynte å se etter en kirke å gå i, var jeg også innom den katolske. Dette var på den tida da Einar Gelius skapte avisoverskrifter med sine Lyn-begravelser, telefonkioskbryllup og den boka om sex i Bibelen.

Han vil ikke si et vondt ord om Einar Gelius, men for Grue ble soknepresten et bilde på en folkekirke som prøvde å være så folkelig «at det gikk langt over i parodien».

– Det var så teit. Jeg klarte ikke identifisere meg med det i det hele tatt. De skulle liksom være et slags party-hus.

– Den katolske kirke er kanskje ikke akkurat kjent som noe party-hus?

– Både ja og nei. Den katolske kirke er gammeldags, men den er også veldig livsbejaende. For meg var syndbegrepet viktig for at jeg konverterte. Jeg vet ikke om alle katolikker og protestanter er enige i dette, men mitt inntrykk er at for protestantene er det viktigste hva du tror. Du kan gjøre akkurat hva du vil, så lenge du tror er alt greit. Men katolisismen er mer sånn: Det er fint at du tror, men det viktigste er hva du gjør. Og det syntes jeg passet bedre for meg. Det tror jeg Jesus ville sagt også.

---

4 raske

  • Gud er: Litt abstrakt og vanskelig å få tak på, men god og i oss alle.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Sønnen min, noe å tro på og sjokolademelk.
  • På min gravstein skal det stå: Det skal de etterlatte få bestemme.
  • Boka alle må lese: Idioten av Fjodor Dostojevskij.

---

De store følelsene

I dag går han i Den katolske kirke jevnlig. Han synger i Operaen og driver med sangformidling, først og fremst klassisk musikk.

– Er du litt forfengelig?

– Ja, sikkert. Jeg skal ikke nekte for at jeg liker at det er mye tenkning, litt rødvin og litt røkelse. Og så tiltrekkes jeg nok av dramaet og det storslåtte, og jeg er opptatt av de store følelsene. Om det er døden, livet eller kjærligheten. Det er ett fett, så lenge det er de store følelsene. For meg handler det om å bli beveget.

– Tenker du mye på de store følelsene til vanlig også?

– Ja. Hele tiden. Jeg synes nesten alt annet er uinteressant.

Abstrakt gud

Torben Grue ler ofte og høyt og stiller gjerne spørsmålene tilbake når han er ferdig med å svare. Noen ganger legger han fingertupp mot fingertupp som for å holde hendene i ro.

– Hva ville du prata om hvis du hadde drukket et par glass vin nå, da?

– Nå synes jeg at jeg er overraskende flink til å klare å prate om tro. Det er nok fordi jeg er så vant til å snakke med folk som ikke tror i det hele tatt og synes det er teit. Jeg roper det ikke akkurat høyt i sosiale sammenhenger.

Han synes også det er kleint å lese Bibelen ved siden av kona si. Og selv om Torben Grue nå har vært kristen i flere år, har han aldri følt at Gud vil ham noe.

– Det savner jeg veldig. Jeg har blitt kjent med noen kristne mennesker etter hvert, og det er mange som er blitt frelst eller som har opplevd noe. De snakker med Gud rett som det er. Særlig når jeg har tvilt har jeg bedt om at Gud skal gi meg et eller annet. Men han har ikke det, gitt. Men jeg tror likevel. Og det er bedre å ha en ærlig tvil enn en blind tro.

– Hvorfor tror du, da?

– Det ligger en følelse i meg at det er rett, som har vært der hele tiden. Og kanskje litt feighet. Jeg ser ikke bort ifra det. Jeg vil at livet skal gi mening.

Han forteller at når han ber, ber han først veldig kort til Gud: «Kjære Gud, jeg skjønner meg egentlig ikke på deg. Men jeg respekterer deg. Kjempebra. Nå går jeg over til de andre.»

– Så ber jeg til Frans av Assisi og Teresa av Lisieux – og til Jesus. Jeg føler Gud virker gjennom dem. For de direktegreiene med Gud forstår jeg ingenting av.

Jeg pleide å tenke at jeg like gjerne kunne vært et tre.

—   Torben Grue

Åndenes makt

Både helvete og Satan er menneskeskapte begreper for den tidligere svartmetallartisten.

– Jeg er nok en veldig dårlig katolikk. Helvete gidder jeg ikke forholde meg til, men jeg tror ikke jeg blir kalt inn på teppet hos soknepresten av den grunn. Og det er klart vi alle har et eller annet ondt i oss. Så mye dritt som vi klarer å gjøre mot hverandre. Men det tror jeg er en del av menneskets natur, det er ikke en eller annen Satan som styrer det.

– Har Gud da også vært med på å skape ondskap i oss?

– Du må ikke spørre om sånn. Da begynner jeg å tvile igjen.

Han ler og tar seg en slurk av sitt andre glass cola.

– Men ja, det er klart det ondes problem er problematisk. Jeg skjønner det rett og slett ikke. Når jeg tenker for mye på det, begynner jeg å tvile.

– Men tiltrekkes du ikke også litt av mysteriet? Det du ikke forstår?

– Jo, det kan du si. Jeg tror på Snåsamannen. Og det dustete programmet på TV Norge – hva heter det? Åndenes makt. Jeg liker å tro på sånt, men jeg er ikke helt uten filter. Jeg tiltrekkes av ting vi ikke klarer å forklare. Men det er ikke noe i veien for å være vitenskapelig interessert og troende. Det har jeg etter hvert skjønt, og det synes jeg er fint.

Meningen med livet

Torben Grues 12 år gamle sønn går på katolsk skole, og har nå bestemt seg for at han ikke er troende. Det synes Grue er helt greit.

– Han elsker å gå på St. Sunniva og synes det er stas å være med på messe. Da tenker jeg at jeg har gjort noe riktig. Velger han ikke å tro så skal han få lov til det. Som katolikk, er jo det viktigste hva man gjør – ikke hva man tror.

– Når er du på ditt mest sårbare?

– Oi, det hadde jeg ikke trodd du skulle spørre om. Kan du komme med eksempler?

– Folk som har barn sier ofte «når det er noe med barna».

– Ja, det er jo det mest naturlige. Jeg var veldig rotløs og følte livet var ganske meningsløst før jeg fikk barn. Og før jeg kjente at jeg var skikkelig kristen. Jeg hadde ikke noe imot livet før det, men jeg hadde ikke noe for det heller.

Som tenåring pleide han å tenke at han like gjerne kunne dø.

– Det er lenge siden jeg følte det altså. Jeg var ikke deprimert eller hadde det fælt, men det føltes bare helt meningsløst.

– Å leve?

– Ja, og i ettertid høres det jo helt forferdelig ut. Jeg tenkte at jeg like gjerne kunne vært et tre. Alt var så tilfeldig. Jeg er glad jeg ikke tenker sånn lenger.

– Så du har egentlig fått litt mer tro på mennesket også?

– I alle fall tro på at jeg kan gjøre noe. Nå har jeg i alle fall ett menneske jeg har ansvar for og nå kan jeg gjøre ham så god som mulig. Det gir livet mening.

Tilgivelsens kraft

– Angrer du på noe i livet ditt?

– Åh, Gud – ja! Hvor lang tid har du? Jeg angrer på ting hver dag. Det er ting jeg har gjort som jeg ikke kan si en gang. Jeg har gjort mye dumt. Har ikke de fleste det? Og der kom jeg på enda en fin ting med katolisisme.

– Skrifting?

– Ja, det er så herlig det! Hvis man tar det alvorlig da – og det gjør jeg. Hvis du virkelig angrer skal du bli tilgitt, det synes jeg er så fint.

Da han skulle konvertere til katolisismen måtte han skrifte for første gang. De ble sittende der en stund, han og pateren. Nesten 40 år med synder skulle gjøres rede for og Grue fikk full score på skriftespeilet. Han kunne sjekke av hvert eneste punkt. Etterpå, hadde han det innmari bra.

– Jeg har sjeldent følt meg så lett, fri og deilig som da jeg gikk ut av kirka den dagen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje