Kommentar

Revolusjoner gudstjenesten

En reform er neppe nok for å få folk tilbake til gudstjenesten. En revolusjon må til.
Det skal sterkere lut til enn å flikke på ord og liturgier for å få folk flest til å oppsøke gudstjenesten. Inntrykket fra forslagene som nå er ute til høring, er at det dreier seg om mindre endringer på setninger og ord, men som likevel kan gi store teologiske endringer.

Orgelets ikonstatus. Gudstjenesten kan revolusjoneres med små enkle grep, uten å forandre teologi og lære. En kan jo begynne med å vurdere orgelets ikonstatus som det eneste saliggjørende instrument til salmene.
I en Oslo-menighet gikk nylig 20 barnefamilier sammen om å lage en annerledes gudstjeneste en søndag i måneden. Det første de gjorde var å droppe orgelet, og akkompagnerte salmer og lovsang i vakker forening med andre instrumenter. En mor fortalte meg at hun hadde følt seg så nedtrykt etter en gudstjeneste med høy orgelmusikk at det var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Og barnefamiliene strømmer nå til kveldssamlingene.
I orgeldebatten i Vårt Lands spalter dreier seg om å gå over til digitale orgler eller ei, mens den kanskje i større grad burde dreid seg om orgelet bør tones ned i gudstjenesten eller ikke. 

Nye salmer?
Om det skal skapes en kirke for fremtiden, må en spørre seg: Vil dagens tiåringer høre, synge og skjønne salmene vi i dag synger, om 30 år? Det ligger mye god tro og god teologi i gamle salmer, men betyr det at salmene av den grunn vil gå i arv til neste generasjon som ikke er oppvokst med salmesang på skolen? Å miste store deler av vår salmeskatt vil være tragisk, men når valget står mellom å miste nye generasjoner eller beholde salmer som ingen lenger kan, er det første alternativet trolig det best. Kanskje holder det å rendyrke de 200 mest populære salmene, slik at nye generasjoner får kjennskap til dem, og så droppe resten? Eller gå over til en digital salmebok som til enhver tid kan oppdateres med nye salmer. Det kan være er et billig og godt alternativ mot en ny salmebok som kan koste menighetene 65 milioner kroner (Åge Løsnesløkkens anslag i forrige mandags avisinnlegg). Det er slike radikale valg som må tas for å skape en gudstjeneste for fremtiden.

Seremonikirkens utfordringer. Eller hvorfor ikke ta tak i seremonikirkens utfordring på bekostning av kirken for de troende som i dag holder seg borte fra gudstjenesten? En vanlig kirkegjenger kan ha overvært et par hundre dåp i løpet av et kirkeår. Og mange steder gjøres prekentekstene om for å «treffe» dåpsfamiliene spesielt. En skal være en svært utholdende kirkegjenger for å synes det er like inspirerende hver gang et ukjente barn bæres til dåpen. Bør det ikke lages egne dåpsgudstjenester på andre tidspunkter slik at kirken kan rendyrke tilbudet til de trofaste kirkegjengerne og de troende og søkende som i dag holder seg borte fra gudstjenesten?
Selv har jeg brukt ti år med halvhjertede forsøk på å prøve å sosialisere meg inn i kirkens høymesse. Og til tross for glimrende prester med gode prekener, føler jeg meg ikke mer hjemme i gudstjenesten i dag enn da jeg startet min vandring mot høymessen. Etter min mening faller gudstjenesten i Den norske kirke mellom to stoler: Ikke er den mystisk og eksotisk nok til å måle seg med den ortodokse og katolske seremoni, og ikke er den lavkirkelig nok til å konkurrere med frikirkenes søndagsmøter.
At mine og andres barn skal komme til å trives i høymessen når de blir voksne, er en utopi. Så hvem er igjen i kirkene om 20-30 år, når den siste aktive kirkegjengergenerasjonen er borte?
Biskopene ropte varsku i Vårt Land forrige fredag, og er redd at endringene i høymessen skal bli for store. Jeg frykter dessverre at de blir altfor få og små.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar