Verdidebatt

Sånn om iPhone og klær og sånn....

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Nei. Jeg har ikke iPhone. Jeg har masse andre gadgets, men ikke iPhone. Og ikke skal jeg ha det eller. Jeg har strukket meg så langt så at jeg har en iPod Classic. Og den står i en iSongBook. Den kunne stå i en iDock men det har jeg altså ikke. Det morsomme med iPhone er at man laget en nytt og morsomt brukergrensesnitt. Dette stappet man i en middelmådig mobiltelefon som mangler MMS og har et i beste fall middelmådig kamera, laget en stor hype og solgte produktet til blodpris. Og folk beit på. Du verden som de beit på!!!!! Da dette «vidunderverket» ble lansert i Norge så hadde folk stått – og lagt – i kø i flere timer. For å kjøpe et overhypet produkt. Som gjør Steve Jobs og Apple (lurer på hvorfor det ikke heter iApple?) enda rikere. Det hele minner meg noe a-la Keiserens nye klær. Men vil folk la seg lure så gjerne for meg. Ellers har jeg merket meg at iPhone-eierne ofte er som røykerne; de samler seg i små klynger. Den ene for å utveksle erfaringer, den andre i solidarisk nikotinforsøpling.

Selv sitter jeg med en HTC Touch. Som er noe midt i mellom en mobiltelefon og noe som Reodor Felgen kunne ha funnet på i et lystent øyeblikk. Både nyttig og idiotisk på samme tid. Noen som har forsøkt å skrive en tekstmelding på en touchskjerm med en stylus (pekepenn) mens du sitter på bussen? Nei. Kunne tenke meg det. Nå ble jo min telefon lansert så langt tilbake som 2007 så den er vel som eieren: Treig, tung og i det hele tatt gått ut på dato.

I det hele tatt så blir det som når jeg handler klær: Synes alt var bedre før (det passet i allefall bedre før!). I min ungdom brukte jeg store summer på klær. Nå gjør jeg ikke det lenger. Jeg får svettetokter av å gå inn i en klesbutikk. For ikke å snakke om å presse meg inn i et prøverom som er altfor varmt, med et grelt lys som viser hvor grå jeg er, og speil som viser hvor omfangsrik min mage er i ferd med å bli. I 1998 veide jeg 60 kilo. Nå har jeg tatt ut batteriene på badevekta. Det er liksom noe merkelig med min kropp. Jeg skulle kjøpe en ny blazer til 17. mai. Samme hva jeg prøvde så liknet jeg på en uteligger. Passet den på armene så var den for lang ellers. Passet den i lengden så var armene for korte. Etter mye svetting og besvergelser så fant jeg omsider noe som passet. Og som kostet 3999,- kroner. Men da var jeg allerede (heldigvis) blitt så grinete at jeg glemte hele greia og gikk på kafé i stedet. Hva har skjedd med størrelsene på klær? Er alt sydd for unge menn med kosteskaftliknende kroppsfasong? Medium er jo knøttlite, og Large er vel det nye Medium. Men sånn i siste liten før ferien så fikk jeg kjøpt meg et par behagelige sko i dag! Og str. 42 er fortsatt str. 42!!!!

Senere i sommer skal jeg på hytta. Det gleder jeg meg til. Da er det frem med den falmede, utvaskede men akk så gode T-skjorta og den etterhvert så slitte shortsen. Og et par sandaler som har sett bedre dager, men som jeg ikke har hjerte til å kaste. Det beste er en tidlig morgenstund. Tusle barbeint i gresset mens jeg slurper i meg sterk nytrukket kaffe. Vår Herre har utstyrt meg med den velsignede evnen at jeg ikke MÅ gjøre noe hele tiden. Og den evnen skal jeg vite å utnytte. I august skal jeg parkere kroppen i en god stol, med en god bok og gjerne noe godt å drikke. Da skal jeg sitte å le rått av alle stressede mennesker, alle de som MÅ gjøre noe, alle de som MÅ være aktive. Badeland, Sommerland, jogging, trening, sykling, OPPLEVELSER and you name it. Jeg skal ikke være med! Så sier vi det da.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt