Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Å rope ulv

Publisert: 25. jun 2009

Jeg går ut fra at selv barn som vokser opp i byen fortsatt lærer at det å rope ulv, ikke er noe man gjør for moro skyld.

Roper du «hjelp!» uten at du trenger det, er det ingen som hjelper deg neste gang – når du kanskje virkelig trenger det. Dette lærte jeg da jeg var liten.

Derfor er det i utgangspunktet alarmerende å se fotballklubben Lyns røde helsides annonser i Aftenposten den siste uken – der den tre bokstaver lange tittelen «ULV!» sannsynligvis får flere enn meg til å sperre opp øynene.

Her er det altså en fotballklubb, som sliter så mye med økonomien at de har sluttet å betale penger til sine kreditorer, som likevel bruker godt over 100.000 kroner på å kjøpe annonseplass i avisen. På den ene siden er det fiffig gjort, det får meg til å stoppe. Men på den andre siden røper det muligens hvorfor utgiftene har løpt løpsk for dressguttene på Ullevaal?

Direktørbonus. Før jeg begynner å lese Lyns inntrengende rop om hjelp, vet jeg følgende om den som roper:

• Lyn gikk med 66 millioner kroner i underskudd i fjor, og 6 millioner i minus året før.

• Ettergivende kreditorer og rause långivere sørget i fjor høst for at Lyn fikk stablet opp et budsjett som med nød og neppe ble godkjent av Fotballforbundets lisensnemd.

• Lyn ga sin milliongasjerte direktør Erik Langerud, en kvart million kroner i bonus i 2007, men avviste direktørens anmodning om bonus også i fjor.

• Lyn innførte for et par uker siden full betalingsstans. Klubben har ikke lenger likviditet til å betale regningene sine.

• Lyn ligger sist i årets Tippeliga, med kun en seier på 14 kamper.

Billig knep. Og her er noe av det Lyn nå roper til hovedstadens befolkning under tittelen «ULV!»:

1. Hvis Lyn rykker ned, da er ikke Lyn lenger.

Jeg får lyst til å spørre: Hvorfor ikke? Det rykker da ned flere klubber fra Tippeligaen hvert eneste år, og hittil har ingen av dem opphørt å eksistere av den grunn. Tvert i mot: Mange av dem kommer styrket tilbake etter et opphold i divisjonen under, der de jo hører hjemme om de ikke vinner fotballkamper. Ingebrigt Sten Jensen har flere ganger sagt at det var en lykke at Stabæk rykket ned (selv om han så det som en katastrofe da det skjedde), slik at klubben fant tilbake til sine opprinnelige verdier.

2. Selvfølgelig vil breddeidretten i Lyn fortsette, men når de unges forbilder på A-laget forsvinner, vil kanskje noe av motivasjonen deres bli borte. Og hva er alternativene til idretten?

Med respekt å melde: Hvem faller for denne retorikken? Å skyve bredde- og barneidretten foran seg når man skal ha penger til et lag der spillerne i snitt tjener en million kroner i året, er et velbrukt og billig knep. Hvis det skulle være slik at noen av de unge drømmer om i spille for Lyn i framtiden, tar det neppe vekk motivasjonen å erstatte Lyn i drømmene med Frigg, Vålerenga eller Manchester United.

3. Tro oss. Vi har lært av historien. Vi vet vi har ropt «ulv» før, men en gang blir den siste.

Jeg må smile: En gang blir utvilsomt den siste, men hvorfor skal vi tro at det er denne gangen? De samme bønnene ble sendt ut i november i fjor, da klubben manglet et tosifret antall millioner og Fotballforbundet truet med å flytte Lyn ned to divisjoner.

Lønnskutt. Fotballøkonomien i Norge er råtten. Lyn er langtfra den eneste klubben som sliter. Samlet underskudd i de to øverste divisjonene i fjor var på 311 millioner kroner. Flere klubber bruker mer penger bare på lønninger enn hva de har i inntekter.

Stabæk fikk i helgen på plass en avtale der alle spillere og støtteapparat gikk med på ni prosent kutt i lønnen. Leder Lars Bohinen har i tillegg sagt opp seg selv – for å spare klubben for sin direktørlønn.

Man trenger ikke være kreditor for å mene at dette er et tiltak som, sammenlignet med det å rope ulv, framstår som lynende intelligent.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere