Hvor er de radikale feministene?

Jeg er veldig ung, så jeg har ikke opplevd kvinnefrigjøringskampene på 60- og 70-tallet. Jeg kan derfor ikke huske noen radikale omveltninger i det norske samfunnet, når det gjelder synet på kvinner.

Men det som gjør meg trist, er at i hvert fall noe av det feministiske tankegodset er vanskelig å finne i det samfunnet vi lever i dag - nemlig synet på kvinnen som (med)menneske først, kvinne etterpå. En jente/kvinne man kan respektere og ha et helt naturlig vennskapelig forhold til, eller syn på. Selvsagt har flere av oss det, men om ikke flere gutter ikke seksualiserer sine kvinnelige venner, så seksualiserer flere av oss i hvert fall kjendisen på tv. Eller venninners venniner.

Det er helt normalt, og her kan nok feminister og en del kristne møtes. I en avstandstagen fra et seksualisert og overfladisk samfunn. I et samfunn der det er helt normalt å se på et medmenneske som noe brennende sexy...selv om vi kanskje ikke har så sans for deres personlighet. Kunsten å skille kropp og sjel kan vi med andre ord godt. Og selv om vi vil innse det eller ikke, vet vi innerst inne at da er det noe som skurrer.

Om man skal konfrontere dette politisk, kan man være brennende uenig om, siden feminisme ikke automatisk skal sees på som  en maktkåt sosialisme. Min mening er at det trengs holdningsendringer i et samfunn for at det skal skje endringer, altså nei takk til noen Sovjetstat for meg. Men hvor er modige mennesker? Var feminismen plutselig pietistisk og kjedelig nå da?

Det dummeste er når feminisme skal anses som toleranse. Når feminisme skal anses som toleranse for alt som er annerledes, er det ikke noen feminisme igjen. Hvorfor finnes det damer som kaller seg feminister, men som mener at hijab er greit?

Uansett hvor mange muslimske jenter/damer som velger å bruke hijab av egen fri vilje, står plagget for en seksualisering og tabuisering av kvinnens utseende. Det er snakk om beskyttelse fra synd (rettere sagt, beskytte henne mot menns syndige tanker og blilk), det er snakk om å godtgjøre sin langt fra feministiske Gud. Jeg har en forståelse for at noen kristne kan forsvare dette, i og med at kvinnen er under mannen i noen kristnes patrialske system.

Det er mye verre at feminister kan støtte dette plagget. Og at de kan lyge til seg selv om at plagget er verdinøytralt, fordi de vil tviholde på det de mener er dialog i en verden der islamisme er et problem.

Det er simpelthen ikke godt nok. Jeg spør: Will the real feminist please stand up?