Da Nora ble Helmer

Først publisert i Aftenposten 24.5.2006

Dette er en betraktning på dagens feminisme, først publisert i Aftenposten i forbindelse med hundreårsjubileet for Henrik Ibsens død i 2006. Feminister som i jubileumsrus blottet for selvkritikk hyller den skarpe dikteren, glemmer at Nora på Ibsens tid var en helt annen enn hun er i dag. I dag er Nora blitt Helmer.

Ingunn Økland biter igjen med spennende tanker i Aftenposten 23. mai, på dagen hundre år siden Henrik Ibsen døde.  Han var forfatteren som søkte å avdekke livsillusjonene og drive mennesket inn i en realitetsorientert virkelighet.  Borgerskapets uutholdelige arroganse i møtet med den svake part, ble dramatisk spikret til korset med en våken penn. Mannen angrep datidens hellige maktkuer med en slagkraft som til dags dato gjør at hans skuespill blir spilt over hele verden.

Den samfunnskritikk som preget Ibsens forfatterskap, er det derimot lite igjen av i dagens Norge. Vi lever i et land der kvinner er en salgsvare, hver 8 mann kjøper sex og landets hovedgate er byens horestrøk.  Nora for lengst har forlatt Helmer og i mange tilfeller trådt inn i Amalie Skrams verden med et endeløst slit med eneansvaret for barn og økonomi. Menn kommer og går i en evig runddans med uro og mangel på stabilitet. I de tilfellene der Nora blir, nekter hun mannen sex i frihetens navn og driver ham ut på gaten til villige nigerianerinner. Nora gjør følgelig ingen nevneverdig motstand mot at afrikanske kvinner undertrykkes, bare det ikke går ut over henne selv.

Feminister som i jubileumsrus blottet for selvkritikk hyller den skarpe dikteren, glemmer at Nora på Ibsens tid var en helt annen enn hun er i dag. I dag er Nora blitt Helmer. Hun er familiens fundament, økonomisk selvstendig, fri i sin seksualitet med retten til å velge hva hun måtte finne for godt. I en hyllest til modernitetens individualitet, kjempet Ibsen mot undertrykkelsens tyranni. I dag undertrykker Nora hvem hun vil. Økland antyder enda en utvikling: At kvinnen tilslutt ikke engang bryr seg om sitt eget avkom. Hedda Gablers avsky mot å selv bli mor er en annen beskrivelse av Helmers letthet: Han er seg selv så uutholdelig nok.

I modernitetens liberale tidsalder har pendelen svinget ut i det egosentriske rom der materialisme og ensidig fokus på egen lykke har torpedert mange felleskap. Feministen Suzanne Brøgger spør hvordan man overhodet kan utvikle seg i en familie. Et annet spørsmål er hvordan man overhodet kan unngå å bli en Narscissus utenfor det forpliktende og korrigerende fellesskapet med andre mennesker?

Slik den falske tryggheten ikke var sikker for Helmer, gir heller ikke samtidens oppskrytte kvinnefrigjøring Nora den frihet hun søker. For når den mannsundertrykte blir mannsundertrykker, er vi like langt. Kvinnen må kvotere seg selv med makt inn i helmerske stillinger hun ikke har gjort seg fortjent til. Når debatten banaliseres ned til hvorvidt Nora skal velge plikten eller frihet, som om det ene er motsatsen til det andre, er forvirringen komplett. Jeg støtter tidligere statsminister Kåre Willoch. Hans omskriving av avslutningen i Et Dukkehjem uttrykker i det minste en samfunnskritisk holdning i ekte Ibsen-stil. At dagens Helmer (Nora) dermed reagerer med rasende utbrudd, gjør analysen desto mer riktig. Ibsen angrep Helmer. Willoch gjør det samme.

Globaliseringen har dessuten satt den hvite, rike kvinnen et nytt lys. Som del av verdens kapitalistiske borgerskap kunne man forvente at hun i Ibsens stil kjempet for de svake.  Det er derimot i stor grad menn som har markert seg som forkjempere for utjevning av forskjeller.  Bono, Clinton, Gates, Bondevik, Jan Egeland. Hvor er Nora? Kjemper hun bare for egen etnosentriske rettighet til å handle billige klær som er laget av barn i India og bekrefter dermed inntrykket av å være Ibsens ansvarsløse lerkefugl? Hun ville ta mannens rolle, og fikk den. Dermed får hun også stryk karakter på lik linje med Helmer. Også Nora befester sin makt straks hun får den.

Den samme borgerlige arroganse som herjet Helmer, herjer dagens Nora. Uten syn for realitetenes nød som nærmest ukentlig forkynnes av FNs koordinator for flyktninger, Jan Egeland, smigrer hun seg selv til å tro at Ibsens kritiske samfunnsrøst hadde hyllet henne dersom han hadde levd i dag. Mest sannsynlig hadde Ibsen angrepet det norske samfunnet på en slik måte at han hadde måttet rømme landet atter en gang.