Une Bratberg

Kommentator i Vårt Land
97

Hårfint

Publisert: 22. jun 2009

Hva er likheten mellom Chelsea Clinton, Sarah Palin og Hanne Nabintu
Herland?

Det er mer som skiller enn forener en presidentdatter, en guvernør
fra Alaska og en norsk religionshistoriker. Men de har det felles at
de er grundig kommentert og kritisert for sitt utseende. Likheten
stopper der, kan vi gå ut fra.
I hvilken grad har et menneskes fremtoning, utseende og valg av
hårfarge noe med deres offentlige argumenter å gjøre?
Nå er ikke dette et nytt tema. Sammenligningen over er tilfeldig, for
eksemplene er så mange. Men noen ord om disse tre.
Hanne Nabintu Herland er religionsforsker og har gjort seg bemerket
med krasse uttalelser om mye, om muslimer, homofile, feminister og
det «nisselue-naive landet vårt». Hun har pådratt seg høylytt
oppmerksomhet i det siste for sin aparte kritikk av norsk
likestillingskamp og hennes råd til norske feminister om hva de bør
lære av sine utenlandske medsøstre:
«Andre kulturer har tradisjoner der kvinner fra tidlig alder
undervises om kjønnsforskjeller og oppmuntres til å imøtekomme
mannens seksuelle behov. Norske feminister har en del å lære av
våre utenlandske søstre. Jeg har stor forståelse for at mange
norske menn heller velger feminine kvinner fra Russland, Thailand
eller afrikanske land. Disse er i det minste opptatt av å ta seg godt
ut, glade i å lage mat og dyktige til å tilfredsstille mannen
seksuelt. Å betegne utenlandske kvinner som sexdukker er en ufyselig
karakteristikk som bekrefter norske kvinners diskriminerende
holdninger. »

Kamp mot mannen.

Hennes anliggende er blant annet at feminismen i
Norge har gått for langt og er blitt til en «knallhard kamp mot
mannen».
Utsagnene hennes er problematiske, til tider over grensen til det
komiske når hun også uttaler «Når kjønnskampen går så langt at
kvinner som liker å lage mat for å glede mannen blir uglesett, er vi
i ferd med å få et mannsfiendtlig samfunn.»
Herland slår kraftig til mange kanter, og får høre det tilbake.
Påstandene hun anfører er selvsagt å be om avisoppslag og debatter
i alle kanaler. Da kommer det også til syne hvordan man velger å
møte annerledestenkende- debattanter. I Herlands tilfelle har
kommentarer om utseende og hårfarge – ja, til og med øyenbryn,
vært enkle å ty til.
Men hva om hun hadde vært kraftig overvektig – og ikke
-«bedragersk blond» slik Bergens Tidende beskrev henne i et
portrettintervju – hadde det vært et argument mot hennes meninger?

Datter.

Da Chelsea Clinton flyttet inn i Det Hvite Hus i 1993, var
hun en sjenert tolvåring med tannregulering. Hun ante lite om hva som
ventet henne de neste 15 årene. Den konservative kommentatoren Rush
Limbaugh fyrte løs med følgende på sitt TV-show:
«Alle vet at Clintons har en katt; Socks er katten i Det hvite hus.
Men visste dere at det også er en hund i Det hvite hus?» Mens han
pekte på en TV-skjerm, som skiftet til et bilde av Chelsea.
Noen år senere slo guvernør, senere republikansk presidentkandidat,
John McCain til med en vits som faktisk ble dysset ned i amerikanske
medier. En selvpålagt sensur. Spørsmålet er om det var for å
beskytte presidentdatteren eller senator McCain. Under en
pengeinnsamling i 1998 ville han skru opp stemningen med denne
artigheten: «Hvorfor er Chelsea Clinton så stygg? Fordi faren hennes
er Janet Reno».
Janet Reno var da justisminister, og McCain klarte i en og samme
dårlige vits å si at Chelsea og Janet var stygge, samt antyde at
Hilary var lesbisk.
Nå vil mange si at det å ha utenomekteskapelige affærer med en
praktikant, president eller ikke, er verre enn å lire av seg
upassende morsomheter. Men Chelsea Clinton hadde ikke gjort noe annet
enn å være datter til far sin.

Unnskyldning.

Tidligere visepresidentkandidat, Alaska-guvernør Sarah
Palin, har vært i tottene på talkshowkongen David Letterman. Ti-på-
topp-listen «Høydepunkter fra Sarah Palins tur til New York»,
skapte på ett punkt mer bråk enn de ni andre: «Palin kjøpte sminke
på Bloomingdales for å oppgradere imaget som tøytete flyvertinne.»
Morsomt? Palin syntes ikke det, og tok til motmæle. Letterman
kommenterte også at Palin hadde tatt med datteren på en baseballkamp
og spøkte med at hun var blitt gravid med en Yankeespiller under
kampen. Han hadde ikke fått med seg at det dreide seg om 14 år gamle
Willow, ikke nå 18-årige Bristol. Bristol fikk en sønn i fjor, en
tenåringsgraviditet som ble viet mye oppmerksomhet under valgkampen.
En 14-åring er mindreårig også i USA, debatten tok en ny vending og
endte med en unnskyldning fra Letterman.
Under valgkampen druknet ofte fakta om Sarah Palins politiske
meninger og kunnskapsnivå i kritikker og kommentarer om kleskjøp,
utseende, frisyre, smykkevalg, og hælhøyde på skoene.


Tar ballen? Hanne Nabintu Herland fortjener kraftig motbør for sine
påstander, og det får hun. Eller så kan man velge ikke å ta utsagn
som «Er det rart afrikanere voldtar når de kommer til Norge og
erfarer hvor lite verdifull en kvinnes seksualitet er i den vestlige
kulturen?» Hun er en voksen dame som vet hva hun gjør. Det er Sarah
Palin også; hun kunne blitt USAs visepresident, og selv om hun ikke
var forberedt på hardkjøret som ventet, er hun vant til makt og
rampelys fra sin guvernørstilling i Alaska.
Hos noen er det enklere, som i fotball, å ta mannen eller kvinnen,
enn ballen. Det kan være underholdende, men vakkert er det ikke.
Chelsea Clinton er i dag ikke spesielt glad i å snakke med
journalister.

Une Bratberg,
featureredaktør
uneb@vl.no

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere