Svein Olav Nyberg

6

St. Hans og heksebrenning

Publisert: 22. jun 2009

Det er sesongen, og et gammelt barndomsminne fra St. Hans slo meg: Stråheksa på bålet. Det var morsomt dengang, og vi visste jo godt at hekser ikke fantes lenger, men om de gjorde det så var de veldig veldig slemme. I barnemytologien ble da heksa gjerne noen som fortjente å brennes på bål om de faktisk fantes. Og jeg husker jo hvor varme de store bålene var, og jeg var glad jeg ikke var heks.

Men nå, sett fra et voksent ståsted, og med problemet med at de brenner levende mennesker på denne måten den dag i dag i enkelte afrikanske land, så fremstår denne hyggelige St. Hans-tradisjonen som mindre hyggelig. Visse symbolhandlinger er rett og slett for groteske!

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Anders Tronstad

36 innlegg  389 kommentarer

....

Publisert over 11 år siden

Hei S. Nyberg,

Det grøsser nedover ryggen når jeg leser det du skriver. Ei stråheks er nå bare ei stråheks, men man skal ikke glemme at en gang i tiden var det virkelige mennesker som ble brendt på bålet og det er jo dette uhyggelige minnet som vekkes til live når man brenner stråhekser.

Dette er en tradisjon jeg i hvert fall ikke ønsker å bringe videre.

 

mvh Anders

Kommentar #2

Knut Heidelberg

39 innlegg  283 kommentarer

RE: St. Hans og heksebrenning

Publisert over 11 år siden

 

22.06.09 kl. 12:44 skrev Svein Olav Nyberg:

Det er sesongen, og et gammelt barndomsminne fra St. Hans slo meg: Stråheksa på bålet. Det var morsomt dengang, og vi visste jo godt at hekser ikke fantes lenger, men om de gjorde det så var de veldig veldig slemme. I barnemytologien ble da heksa gjerne noen som fortjente å brennes på bål om de faktisk fantes. Og jeg husker jo hvor varme de store bålene var, og jeg var glad jeg ikke var heks.

Men nå, sett fra et voksent ståsted, og med problemet med at de brenner levende mennesker på denne måten den dag i dag i enkelte afrikanske land, så fremstår denne hyggelige St. Hans-tradisjonen som mindre hyggelig. Visse symbolhandlinger er rett og slett for groteske!

 

Nå kommer jeg fra et sted i landet der vi ikke bruker heksefigurer på st.hans-bålet, så jeg har heldigvis sluppet den opplevelsen. Helt enig i at det er en usympatisk skikk, men jeg stusser også på at (iflg. Wikipedia) skikken kom hit så sent som på 1860-tallet og at den ble innført av tyske håndverkere. Skulle vært artig om det fantes noen historikere her som kunne kommentere hvordan kirken reagerte på skikken som da ble innført. Jeg er ikke ubetinget sikker på om kirken her på bjerget var så begeistret for dette påfunnet. Kan i alle fall ikke huske å ha lest om prester som klappet i hendene over saken - på den annen side kan jeg heller ikke huske å ha lest om prester som protesterte på skikken.

Noen her på verdidebatt som vet?

Kommentar #3

Grete Ullestad

52 innlegg  443 kommentarer

Hekser, demoner og jøder, del 1r

Publisert over 11 år siden

Det er interessant at Nyberg minner oss om «heksebrenning» ved feiring av St. Hans. Men jeg hadde ønsket at Nyberg kunne ha opplyst oss mer grundig om afrikanske skikker med å brenne levende mennesker, hvis dette var hans hovedtema. Så vidt jeg vet feirer ikke afrikanere St. Hans, eller hva..?

Nå er visstnok Sankt Hans (også kalt Jonsmesse, Jonsok m.m) et gammelt navn på Johannes Døperen. Sankthansdagen ble i oldtidens kirke feiret som hans fødselsdag (i følge Lukas 6 måneder før hans fødsel). Det var selvsagt den hedenske feiringen av solsommerhverv den nye kristne kirke ville erstatte.

Men ettersom Nyberg har introdusert «heksebrenning», vil jeg mer enn gjerne utdype dette tema i et videre historisk perspektiv.

-------------------------------------- 

Forestillingen om "hekseri" var selvsagt ikke noe nytt med middelalderen. De første kristne ble beskyldt for kannibalisme og ritualmord. Disse elementer var velkjente innenfor «stereotypien» om den konspiratoriske organisasjon (eller det «hemmelige selskap») som var drevet av sterkt begjær etter politisk makt. Beskyldninger om promiskuøse og incestuøse orgier, som tidlig ble rettet mot de kristne, tilpasset romerne de eksisterende mysteriereligonenes initiasjonsriter som faktisk også inkluderte vin- og festmåltider (kjærlighetsmåltider vs. nattverden).

Både i oldtiden og i middelalderen ble «heretiske sekter» beskyldt for rituelt å slakte barn og spebarn. Ofrenes levninger ble spist under festmåltider og orgier ble praktisert, ble det hevdet. I middelalderen ble fromme kristne grupperinger anklaget for det samme, som f.eks. valdenserne og fraticellerne. Også tempelridderne ble utsatt for lignende anklager (bl.a. av den franske kong Filip).

-------------------------------------------

Satan-forestillingene i den senjødiske apokalyptiske litteratur - videreført i den kristne bibel (NT) - er avgjørende for å forstå hvordan man senere kunne tillegge Satan og djevelen en slik makt. Satan er i NT en nådeløs fiende av Jesus og Jesu tilhengere. Satans rolle er å friste dem til å svikte sin troskap. Djevelens makt blir manifestert i enhver form for motstand mot den kristne lære (derfor blir også jødene «demonisert», jf. Joh. 8. 44).

I 2. Kor. 4. 4 og Apg. 26. 18 er hedenskapet et uttrykk for djevelens makt.

 

I den kristne bibel (NT) blir djevelen hjulpet av mange mindre demoner. De virker som fristere, men de besetter også mennesker (de forsårsaker epilepsi, hysteriske lammelser og stumhet...). De fleste av Jesu mirakler går ut på å kurere slike forstyrrelser og blir da ansett som svekkelse av Satans makt.

I den tidlige kirkes historie ble Satan og demonene gradvis integrert i kristendommens sentrale doktrine, læren om syndefallet og menneskets frelse i Kristus. I mange apokalypser i det første århundret ble Satan satt i forbindelse med slangen i Edens hage. Det sies at Satan en gang var en av Guds engler som ble kastet ut av himmelen da han nektet å adlyde Guds bud. Den kristne apologeten Justin Martyr overtok dette synet på Satans fall. Kirkefader ORIGENES løste senere problemet ved å hevde at historien måtte forstås allegorisk; englene hadde falt før verdens skapelse og menneskenes skapelse.

 

Men demonene førte (fra sine mørke oppholdssteder rett over jordoverflaten, med sine eteriske legemer) en uavbrutt krig mot menneskene og var årsak til både sykdom hos den enkelte OG kollektive katastrofer. De kristne mente de kunne bevise kristendommens sannhet når de drev demoner ut av besatte mennesker. Satan var sterk, men kirkefedrene var optimistiske. De mente at de kristne kunne motstå Satan og hans demoner.

---------------------------------------------

I middelalderen får derimot Satan og hans demoner en ganske annen makt og tilstedeværelse. De blir mer involvert i den enkeltes hverdag, og de gir avkall på sine eteriske legemer. Satan kan nå anta mange skikkelser: kullsort, naken, dekket av rynket hud osv.. Demonene svermet nå omkring menneskene, og det var ingen grenser for deres listighet. Munker og abbeder utbroderer i utallige skrifter demonenes planer og knep.

Som englene var også demonene hierarkisk organisert. De hadde forskjellige arbeidsoppgaver (en stab demoner var f.eks. «ansatt» i klostre). Prester og munker var spesielt utsatt for angrep fra demonene. Å hoste eller å falle i søvn under en messe, var et angrep fra en demon.

---------------------------------------------

Ritualmagi var velkjent. At en utøver av magi opererte med besvergelser var slett ikke noe nytt og slett ikke ensbetydende med «hekseri».

Men i år 1320 besluttet paven at kirken måtte klargjøre og definere slektskapet mellom magi og heresi, og heretter skulle INKVISITORER ha myndighet til å behandle ritualmagikere som heretikere. De fleste inkvisitorer var munker, og mange av de tiltalte i første århundret på 1300-tallet var geistlige (ofte som en følge av de geistliges stridigheter med kongemakten, slik også Tempelridderne i samme periode ble anklaget for blasfemi og sodomi, fremskyndet av den franske kong Filip IV. 120 av denne ordenen ble brent på bålet).

I 1317 arresterte pave Johannes XXII biskopen i Cahors for forsøk på å forgifte ham og for maleficium. Biskopen ble torturert og brent på stake. Omtrent samtidig ble overhodet for ghibellinerne, av erkebiskopen og inkvisitoren av Milano, anklaget for samkvem med djevelen og for å ha konspirert mot paven.

Både verdslige og geistlige myndigheter brukte altså denne type umenneskeliggjørende forestillinger mot sine motstandere.

----------------------------------------------------

På 1100-tallet var det blitt vanlig å tenke seg at Djevelen ledet kjetternes «nattlige orgier i skikkelse av et dyr», og dette var den intellektuelles virkelighetsoppfatning! Høyt utdannede, urbane og erfarne menn var i stand til å beskrive heretikernes/kjetternes møter i så fantastiske vendinger at en kunne tro de spøkte. Og ideene var på vei inn i selv profesjonelle filosofer og teologers tankegang.

Den viktigste sekten – katarene – ble gjenstand for de samme anklager. Lucifer (et av djevelens navn) viste seg for katarene i skikkelse av en katt eller en padde...Utover på 1200-tallet utarbeidet pave og keiser i fellesskap en lovgivning mot heretikerne i keiserriket. I 1231 ble straffereaksjonene (inkludert dødsstraff) svært klart formulert.

Den rettergang som INKVISISJONEN nå perfeksjonerte og systematiserte var et instrument med forferdelige muligheter. De forfølgelser som paulikanersekten og bogomilene ble utsatt for fulgte et velkjent mønster: de ble betraktet som «Satans sønner» og beskyldt for bl.a. promiskuøs adferd, incest, barnemord o.l..

Inkvisitorenes brutale framferd sjokkerte både befolkningen og deler av kleresiet.

I 1233 utgav pave Gregor 1X en bulle (Vox in Rama) som viser at han delte de tidligere omtalte demonologiske forestillinger om kjettere. Det var første gang at paven lånte sin autoritet til slike forestillinger. I de neste to hundre år ble andre forfølgelser stimulert på samme groteske måte, bl.a den lille sekten valdenserne fra år 1170. Av fransiskanerne ble valdenserne betraktet som demoniske og djeveldyrkere (orgier og incest er igjen velkjente ingredienser), og denne sekten ble forfulgt i minst to og et halvt århundre!

I år 1466 ble fraticellerne utsatt for inkvisitorisk etterforskning i Roma. Under forhør og tortur tilsto flere av fangene orgier, barnemord og kannibalisme. Det fortelles at 46 bosetninger av fraticellerne ble svidd ned til grunnen. Humanisten Flavio Biondo (apostolisk sekretær) forteller i en bok av 1449 om fraticellerne, med alle de velkjente anklager og stereotypier.

---------------------------------------------------

Beskyldningene om heresi, hvor den tiltalte gjerne ble anklaget for å ha hatt personlig samkvem med en demon, og hvor også maleficium hadde stor plass (innenfor den inkvisitoriske prosedyre), markerer et stort skritt i retning av DEN STORE HEKSEFORFØLGELSEN.

 

I senmidelalderen oppstår tanken at et menneske kunne inngå en allianse med Satan. De kopulerende demoner («incubus») invaderte gradvis virkelige kvinners verden. Men uten en demonologisk litteratur ville ikke vanlige fenomener, som erotiske fantasier, bli tolket på en så uhyggelig måte. Prestene lærte kvinnene å passe seg for «incubi».

Verken historiene om djevelpakten eller fantasiene om «incubi» var opprinnelig knyttet til heksekunsten. Men da heksen ble antatt å være et redskap for demoniske krefter (og ikke herre over dem), bidro historiene til å føre prosessen videre. Og slik antok heksestereotypien form.

 

Kilden til fantasien lå i den angst som hjemsøkte de kristnes hjerner. De var så besatt av Satan og hans demoners makt at de var villige til å se djeveltilbedelse på de mest usannsynlige steder.

Materialet til heksestereotypien ble levert av visse inkvisitorer, biskoper og magistraters fantasier, folk som brukte og misbrukte den inkvisitoriske prosedyre til å få de bekreftelse de behøvde. Men først da de lærde ble overbevist om at «hekser kunne fly», kunne den store hekseforfølgelsen begynne. I den forestilling om hekse-stereotypien som stammet fra biskoper, magistrater og jurister, var heksa medlem av en hemmelig konspiratorisk gruppe, organisert og ledet av Satan. De deltok i heksesabbaten, med kollektiv tilbedelse av djevelen, seksuelle orgier, festmåltider med spebarnskjøtt osv...

Masseforfølgelsen ble utløst først i det øyeblikket myndighetene var blitt overbevist om at sabbaten virkelig fant sted og at heksene virkelig fløy gjennom luften til denne sabbaten.

(Hekseforfølgelsene var et rent vestlig fenomen. I Vest-Europa kan man ikke skille mellom katolske og protestantiske land. I Skottland, Frankrike, Tyskland og Sveits ble forfølgelsen utført med stor intensitet og villskap)

 

Mvh. G. Ullestad

Kommentar #4

Grete Ullestad

52 innlegg  443 kommentarer

Hekser, demoner og jøder, del 2

Publisert over 11 år siden

Etter nesten 400 år (!) begynte noen geistlige å innse hvor vanvittig alt dette var. Frederich Spee skrev 1631 følgende: «Tortur fyller vårt Tyskland med hekser og uhørt ondskap, og ikke bare Tyskland, men alle land som gjør bruk av den...Hvis vi ikke alle har tilstått å være hekser, er det bare fordi vi ikke alle sammen er blitt torturert».

----------------------------------

Som hekser, ble også JØDER anklaget for de besynderligste og usannsynnlige forbrytelser, bl.a. å ha myrdet kristne barn og drukket deres blod.

«Antisemittismen er en like fast bestanddel i den kirkelige doktrine som spissbuer i en gotisk katedral, og denne fryktelige sannhet er skrevet med jødisk blod siden de første århundrer av vår tidsregning», skriver Sam Harris.

 

Akkurat som heksene ble jødene beskyldt for de mest utrolige forbrytelser, bl.a. ritualmord og hostiekrenkelse. De kristne mente at jøder hadde bruk for kristenblod (vanligvis fra nyfødte) i en lang rekke ritualer. Den første kristne insinuasjon om jødenes ritualmord ble fremsatt i Norwich i 1144. Blodanklagen spredte seg til hele kontinentet, og på slutten av 1500-tallet var over 50 jødiske menigheter utslettet pga. ritualmord-beskyldninger.

Gjennom hele middelalderen ble jøder med jevne mellomrom beskyldt for å drepe kristne spebarn. Man mente også at jøder ble født blinde, og at de først fikk evnen til å se når det ble smurt kristenblod på deres øyne. En annen oppfatning om jødene var at både menn og kvinner menstruerte, og at de trengte blod fra en kristen for å oppveie blodtapet. Ja, det var ikke grenser for hva middelalderens kristne mente jøder trengte deres blod til...

(Flere dokumenter forteller at fanatiske jødehatere selv plasserte et barnelik eller en krukke med blod foran jødenes dør, ofte i påskeuken).

--------------------------------

Like grotesk var de kristnes bekymring over hostiekrenkelsen (krenkelse av nattverdbrødet, som i år 1215 rent faktisk ble vedtatt forvandlet til Jesu Kristi legeme under messen/liturgien).

Straffen for denne antatte krenkelse opptok de kristne i flere århundrer. Ved en enkelt anklage for denne innbilte forbrytelse skal opp til tre tusen jøder ha blitt myrdet. Nervøsiteten for at jødene skulle stjele «Herrens legeme» var stor, og derfor ble det i år 1267 vedtatt at jødene skulle plasseres bak lås og slå fra det øyeblikket kirkeklokkene forkynte at hostien skulle bæres i prosesjon gjennom gatene...

 

Den første saken om hostieskjending fant sted i 1243, i Belitz nær Berlin, hvor flere jøder og jødinner ble brent på bålet på det sted som siden fikk navnet Judenberg. Knapt et halvt århundre senere dukket beskyldningen opp i Paris. I 1298 ble alle jødene i Röttingen (Bayern) myrdet, og året etter ble 140 jødiske menigheter utslettet. I år 1337 massakrerte de kristne i Deggendorf alle byens jøder. Så sent som i 1836 dukket beskyldningen opp i Romania...

----------------------------------

Hvordan kunne denne kristne galskap og fanatisme pågå i århundre etter århundre? Det er ufattelige tidsperspektiver vi taler om. Ingen må tro at denne galskap opphørte i reformasjonens århundre (1500-tallet). Førfølgelsene av hekser, kjettere og jøder fortsatte langt inn i nyere tid. Ja, med stor intensitet også i de protestantiske og reformerte stater. Martin Luthers grusomme antijødiske skrift trenger jeg kanskje ikke å gjenta. 

Calvins terror-regime i Geneve er kanskje kjent for noen. På en annen tråd har jeg beskrevet noen av de undertrykkende og ekskluderende lover og forordninger som ble innført i Danmark-Norge etter reformasjonen. Jeg har bare gitt et lite utsnitt av all den vold og maktutøvelse som er blitt begått i de kristne kirkers navn, også i vårt land.

 

For de tyskkyndige lesere vil jeg i denne sammenheng nevne at den tyske kirkekritiker Karlheinz Deschner ennå ikke har fullført sitt 10-binds verk: Kriminalgeschichte des Christentums  (= Kristendommens kriminalhistorie). Verket har en lang liste av navn på fagfolk som han takker for bistand fra. Deschner blir selvfølgelig avvist på en høyst usaklig måte av kirkens teologer, men det er i og for seg selvfølgelig ut fra deres egen måte å skrive kirkehistorie på.

Jeg nevner bare et av hans kapitler i det 6. bind, hvor han skriver om de første korstogene. Der heter et av kapitlene: «I Tyskland begynner jødemassakrene. Nazi-tidens tidlige preludier».

------------------------------

Denne massive og systematiske volden springer ut fra et grunnelement i kristendommen som vi må kalle den personifiserte dualismen mellom onde og gode makter, og derfor også mellom onde og gode mennesker. Den har sitt klare grunnlag i alle europeiske kristne bekjennelser fordi denne dualismen er en integrert del av Jesu gudsbilde og menneskesyn!

Man må hele tiden være klar over at vår egen «statskirke» har denne dualismen utformet i klart språk i vår kirkes viktigste bekjennelsesskrift: Augustana (les særlig art. 17).

 

Mvh. G. Ullestad

--------------------------------

Kilder:

Karlheinz Deschner: Og hanen galte annen gang (1972)

Sam Harris: Troens fallit (Akademisk Forlag 2007)

Judith Vogt: Jødens ukristelige image (C.A. Reitzels Forlag 1996)

Nils Gilje: Heksen og humanisten (2003)

Norman Cohn: Europas indre demoner (Humanist Forlag 1997)

 

Kommentar #5

Svein Olav Nyberg

6 innlegg  139 kommentarer

RE: Hekser, demoner og jøder, del 1r

Publisert over 11 år siden

 

23.06.09 kl. 19:55 skrev Grete Ullestad:

Det er interessant at Nyberg minner oss om «heksebrenning» ved feiring av St. Hans. Men jeg hadde ønsket at Nyberg kunne ha opplyst oss mer grundig om afrikanske skikker med å brenne levende mennesker, hvis dette var hans hovedtema. Så vidt jeg vet feirer ikke afrikanere St. Hans, eller hva..?

 

Takk for en lang historie; den tok nesten hele frokosten. Hva de "afrikanske skikkene" angår, så var ikke det hovedtema, men bitema. Problemet har oppstått i kjølvannet av heller skjødesløs misjonering i Afrika, og føyer seg derfor til den historien du forteller som en forlengelse.

Om "hekser" og hva man gjør med dem den dag i dag: YouTube-video (del 1 av serie)

Det bildet som har brent seg fast: Neppe St. Hans, men heksebrenning likevel; hvordan reagerer dere på videoen? Jeg klarer ikke se den igjen.

Kommentar #6

Anders Tronstad

36 innlegg  389 kommentarer

RE: RE: Hekser, demoner og jøder, del 1r

Publisert over 11 år siden

 

24.06.09 kl. 06:33 skrev Svein Olav Nyberg:

 

Om "hekser" og hva man gjør med dem den dag i dag: YouTube-video (del 1 av serie)

Det bildet som har brent seg fast: Neppe St. Hans, men heksebrenning likevel; hvordan reagerer dere på videoen? Jeg klarer ikke se den igjen.

 Hei Svein,

Dette er grusomme greier og et gjensyn med vår egen historie. Ondskapen kjenner virkelig ingen grenser. Jeg så del 1 til 4 og har egentlig ikke ord til å beskrive vår grusomt dette er.

mvh Anders,

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere