Verdidebatt

Ærlighetsteologi

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For snart 20 år siden lanserte jeg begrepet ærlighetsteologi i norsk kristenliv. Det var ikke primært behovet for å si noe nytt og fiffig som lå bak. Det var mer resultatet av å ha jobbet i lengre tid med å finne en slitesterk tro. Jeg trengte på det tidspunktet, både i livet mitt og i tjenesten min, en teologi og en kristendomsforståelse hvor jeg kunne tale sant om Gud og sant om livet på samme tid. Valget syntes å stå mellom en "luthersk elendighetsteologi" og en "pinsekarismatisk herlighetsteologi". Jeg ville ha noe av begge deler -  og helst samtidig! Jeg fikk stor hjelp og frimodighet av å lese hvordan Paulus i sitt liv og i sin undervisning holder sammen svakhet og kraft - og gjør nettopp samtidigheten til det store poenget: "Når jeg er svak, da er jeg sterk!"

Jeg har utfoldet dette i min bok "Sterk nok til å være svak". Der skriver jeg at vi trenger menigheter hvor man taler sant om hvor stor og god Gud er. At han er aktivt nærværende i denne falne verden vi lever i. Og hvor man kan snakke om livet slik det faktisk er. For meg er en gudstjeneste et sted hvor Guds ressurser og muligheter møter menneskelivet slik det nå en gang er. I dette møtepunktet ligger dynamikken i det kristne livet og i den troende forsamling. Her skjer det alltid under - om ikke nødvendigvis av det spektakulere slaget.

En av de aller største utfordringer for dagens menigheter, slik jeg ser det, er å skape et fellesskap hvor stadig flere mennesker får mer mot til å vedstå seg mer av seg selv. For det er bare når en inviterer Gud og andre mennesker inn i ens svakhet, nød og konflikter at en reelt får erfare hva tilgivelse, kjærlighet og kraft er. Et av norsk kristenhets største problemer er at vi møtes og møtes og møtes og møtes - uten egentlig å møtes! Det lyder kanskje litt svulstig, men jeg tror vi trenger et paradigmeskifte fra "program-menigheter" til "relasjons-menigheter". Er redd at det ikke er nok bare å gå på gudstjenester og møter - hvor gode de enn måtte være - om en vil vokse som en kristen. Det trengs livsnære grupper hvor en deler liv i tillegg.

Jeg har hatt to sterke opplevelser av hva et autentisk fellesskap kan bety det siste året. Hvordan åpenhet og ærlighet gir en del i noe av det vi har til gode både fra Gud og hverandre.

Den første var under Leadership Summit i Willow Creek i Chicago i august. Den amerikanske megakirken med de verdenskjente predikantene og gudstjenester regisserte som de beste tv-show. Forestillingene er mange fra utsiden. Jeg kjenner knapt noen mer ærlig pastor enn Bill Hybels. Det som ble formidlet gjennom ord og toner de dagene vi var der, handlet om seier, tvil, nederlag og kamp på en slik måte at det ga tillatelse til meg å ha det på samme måte. Hele meg var berørt og beveget. Og jeg fikk lyst og mot til å snakke om mitt liv - slik det faktisk var - med de andre etterpå.

Den andre var i et klasserom på Ansgarskolen i Kristiansand en regntung høstdag i oktober. Studentene mine i praktisk teologi delte livs- og troshistorien med hverandre. Ærlig og sårbart. Om glede, smerte, tap, frustrasjoner og håp. De andre lyttet intenst og aktivt. Og ga sin respons. Ikke belærende og forklarende, men støttende og nærværende. De ba for hverandre. Takk, men også fortvilede skrik. Og denne gruppen som var så forskjellig i alder, erfaring, meninger - ja, i det meste - ble bundet sammen i kjærlighet og omsorg på en måte som jeg sjelden har sett i mitt 60-årige lange liv.

Jeg måtte bryte av midt inni der et sted og si: Glem alt dere har lært om å bygge menighet og kristne fellesskap dette året! Frys fast bildet av det dere opplever nå på netthinnen. Dette er menighet i sin dypeste grunn!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt