Hverdagsheltinne

I dag har innlegget mitt ikke noe som helst med illustrasjonene å gjøre, og det er fordi jeg tilfeldigvis ikke har noe bilde av masse flammer slikkende oppetter noens rygg.

-Jeg har nemlig lyst til å fortelle om den dagen jeg avverget en nestenulykke, på min tur innom frisøren på hjørnet.

Der satt vi og ventet på vår tur (fireåringens tur). Jeg syntes det luktet ganske så svidd, og tenkte det muligens kom fra en av de to hårfønerene som duret i den lille sjappa. "Den føneren er ødelagt!" tenkte jeg kjekt, og forventet at den kom til å streike med det aller første.

Så skjedde derimot ikke, og da jeg lot blikket sveipe sånn litt over mot høyre, mot der det satt en med-venter, så jeg det plutselig: Jakka hennes, som hun hadde vrengt av seg og latt ligge sånn dandert rundt henne, var i fyr og flamme! Hun hadde lagt den rett oppå et meget merkelig plassert telys. Det brant lystig og liflig, og det lange, lange håret til den intetanende, forventningsfulle kunden hang faretruende nær de voksende flammene.

Det var da mine nå velutviklede kriseinstinkter slo inn: "Detbrennerdetbrennerdetbrenner!!!!" ropte jeg mens jeg reiste meg, grep tak i jakka, slang den på gulvet og tråkket på flammene! Jeg følte meg litt som Frøken Detektiv (selv om hun kanskje aldri avverget brann? Hm...Men det kunne hun jo ha gjort da) og var i grunn meget fornøyd med reaksjonsevnene mine.

-Jeg har jo ganske bred erfaring med krisesituasjoner, her kan nevnes navlestreng som plutselig henger ut av meg, utallige pustestansepisoder (fireåringen), barn som setter ting i halsen osv osv osv....Og i alle disse situasjonene har jeg lært noe om meg selv: Jeg blir ISKALD. Gjør akkurat det jeg skal, uten dikkedarer, uten å frike ut, uten å skrike og bære meg, uten å stivne og bli ute av stand til å gjøre noe fornuftig, jeg bare gjør akkurat det jeg rasjonelt sett trenger å gjøre (jeg har alltid tidligere trodd at jeg kom til å være blant dem som hyler, skriker, vifter forvirret med armene, besvimer eller hyperventilerer, men slik er det altså ikke).

Men det morsomme er at jeg også veldig ofte finner tid til å gjøre helt unyttige ting, eller at jeg tenker veldig merksnodige tanker midt oppe i det hele. F eks da navlestrengen dinglet mellom knærne mine rakk jeg å trekke opp i do (jeg var på et sykehustoalett) og tenke "Hm....Hvis jeg bare legger meg i sengen igjen og ikke sier noe, kanskje det går bra da?"

-Og da jeg slang den brennende jakka på gulvet la jeg merke til én ting: Den var øyensynlig laget av ett eller annet ekkelt materiale, som smeltet og etterlot seg svarte kladder overalt. Min hvite joggesko-bekledde fot liksom sakket farten litt, midt i sin resolutte bue på vei til den slikkende brannen. Ville jeg ha svart smeltet plastikk-gugge på de fine joggeskoene mine?? Og var det egentlig nødvendig å tråkke på flammene? -De var jo allerede på vei til å slokke av seg selv etter den luftige turen fra vinduskarmen til gulvet....

Jeg endte opp med å trampe litt forsiktig på den maltrakterte jakka, sånn litt ved siden av der det var aller mest kliss, for jeg så jo at det egentlig ikke var nødvendig lenger. Hehe.

Det ble naturlig nok litt lurveleven og vi strevde med å lufte ut nok til at brannalarmen ikke gikk, men så var det Sam sin tur og alt roet seg liksom litt igjen.

Jeg dristet meg til å tenke at kanskje vi fikk litt avslag i prisen...? Eller til og med gratis hårklipp...? 10 minutter, toppen, tok det. Mellom to andre kunder. "Det blir 300 kroner".

Da vi gikk sa ingen hade, ingen sa takk... ; )