Verdidebatt

Fred i Midtøsten?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Om vi hadde samlet alt som har vært sagt og skrevet om fred i Midtøsten de to siste tiårene, hadde vi trengt et gedigent arkiv av en svimlende størrelse. Når jeg hører politikere i Midtøsten, her hjemme, i USA eller andre steder, snakke om fred, kjenner jeg mer og mer resignasjonen og trøttheten sige innover meg. Jeg vet at mange av mine israelske og palestinske venner føler det på samme vis. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt fra både israelere og palestinere utsagn som; "Jeg er så lei av å høre snakk om fred. Jeg vil SE freden." Jeg skjønner dem så inderlig godt, for alt pratet som har vært om fred oppigjennom årene har ikke vist mye igjen i dagliglivet. Det har tvert imot blitt verre og verre. Netanyahu's utspill om en palestinsk stat, med sterke betingelser heftet ved utspillet, er jo ikke så revolusjonerende nytt. Det er ikke første gang en israelsk statsminister har åpnet opp for det, og det er ikke først gang at israelske statsledere gir etter for press fra USA's president. For mange palestinere oppleves Netanyahus utspill som en hån, fordi det er ikke mye frihet i den staten han skisserer for dem. Det er ikke mye kompromiss å spore. Det har forøvrig de israelske og palestinske statslederne til felles, og det er ikke nytt. Det er vel kanskje en av hovedgrunnene til at det ikke blir fred? For uten kompromiss fra begge sider, blir det ingen fred.

En annen grunn til at freden uteblir tror jeg er at både israelere og palestinere sitter fast i offerrollen. Det er et kvelende, deprimerende sted å være, og "den andre siden" blir fort stemplet som umenneskelige. Ja holocaust og jødeforfølgelsen forøvrig opp igjennom historien er ubeskrivelig grusom. Vi må aldri glemme historien, og vi må kjempe mot antisemitismen. MEN; kjemper vi mot antisemtismen om vi forsvarer israelske krenkelser av palestinerne? Og videre; ja det er ubeskrivelig grusomt det palestinerne har vært igjennom de siste 60 år. De er ofre for brutal israelsk okkupasjon, dårlige politiske ledere blant sine egne, og islamister som sprer fanatisme og vold ikke bare blant israelerne men også blant sine egne og verden forøvrig.

Jeg vil ikke forenkle krenkelser, det er ikke enkelt å komme seg ut av en offerrolle. Det trengs bearbeiding, og det trengs oppreisning. Det trengs tilgivelse og forsoning. Tilgivelse er et ord som nesten er fraværende i fredsdebatten i Midtøsten. Jeg drømmer om at israelere og palestinere, gjør som folkene i Sør-Afrika så forbilledlig gjorde, under ledelse av "Sannhetskommisjonen". Det var nettopp sannheten de var opptatt med å få frem, og opp i lyset, smertefulle grusomheter og krenkelser. Det var langt ifra minste motstandsvei de valgte, tilgivelse og forsoning er ikke enkelt og en har opplevd alvorlige krenkelser. Men som så ofte ellers i livet, er det som er verdifullt, forbundet med en høy pris. "Uten tilgivelse, ingen fremtid", har Desmond Tutu sagt. Det gjelder vel like mye i Midtøsten som i Sør-Afrika? Og kommer en så langt, kan en komme seg ut av offerrollen også, og møte den andre siden med forståelse og respekt. Det er en lang vei å gå, og det er en annen vei enn den blindveien palestinere og israelere befinner seg i nå.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt