Abort

Tenkte å dra opp en av nåtidens mest betente spørsmål, nemlig abort.

Skal gi 3 eksempler, det ene er den filosofiske analogien som vistnok endte striden i moralspørsmålene om abort. Det andre er din egentlige følelesmessige tolkning av menneskeverdi og siste er min tolkning av abort gjennom religionen kristendom.

Først vil jeg si at jeg personlig ikke er imot abort, men da innenfor de rammene som er gitt av loven. Jeg har dog ingen glede av at abort blir tatt og skulle helst sett en verden hvor det ikke er nødvendig. Samtidig har jeg valgt valget til kvinner over fullbyrding av gravitet uansett grunn. Kynisk ateist?

Først:

Det mange tenker på når man sier abort er mord. Mord av forsvarsløse små babyer som har like mye rett til livet som alle andre. Meeen, nå er jo abort lovlig opp til en viss tid i svangerskapet, så det er tydeligvis krefter ute å går i spørsmålet som omdefinerer hva et barn egentlig er. For barn vil man ikke drepe uansett, så her må det ha skjedd en omdefinering, eller iallefall en annen definering enn abortmotstanderene har på hva som er et barn.

Her er vistnok hvordan spørsmålet om abort ble snudd til pro-choice, den er løst basert selvfølgelig.

Tenk deg en verdenskjent pianist. La oss si, hmm, Ludovico Einaudi som er min favoritt. Han har hundretusner av fan omkring i verden som elsker hans musikk. En dag så blir han alvorlig syk pga feil på interne organer. Hans fans, ikke meg (!), har funnet ut på et eller annet vis at du har samme blodtype og at deres immunsystem er kompatible og at du er den eneste i verden hvor dette gjelder.

Disse fansene tar så å doper deg ned mens du sover, og kidnapper deg til Ludovico's hjem hvor han ligger syk. De tar så og opererer inn slager i deg slik at dine organe fungerer for dere begge to.

Uten dine organer så vil stakkars Ludovico dø.

Er det moralsk feil av deg å ikke ville gi dine organer til denne pianisten du ikke kjenner? Det er selvfølgelig ekstremt snilt av deg om du vil det, men er det moralsk feil å ikke ville gjøre dette? Hva om faren til denne pianisten hadde voldtatt deg? Du har et valg. Ja eller nei?

Jeg tror de fleste vil være enig at du ikke er moralsk bundet til å være hans organdonor.

(Objektivt): En slik foster i magen til moren er og en liten pianist. Den låner organene til moren, om moren vil det eller ikke. Selvfølgelig er det mange mødre som elsker sitt barn, men her er jo problemstillingen at moren ikke vil ha barnet, derav abort. Men dette er et potensielt liv?

Dette kan kanskje virke litt kynisk eller uvirkelig for noen, så følger på med en analogi til for å teste din måling av menneskeverdi:

Du er inne på en bedrift som hjelper barnløse par. Du ser rundt deg og kjenner lukten av røyk, og du hører brannalarmen går. Du springer inn i et rom hvor det ligger en bevistløs gutt på 5 år med en bamse ved siden av.  Ved siden av står en svær metallcontainer av såpass stor størrelse at du klarer å bære den, men du ville vært utslitt etterpå.

Innholdet i røret er 5 millioner befruktede egg som skal brukes i 5 millioner kvinner. Du ser rundt deg og ser at flammene begynner å nærme seg. Du ser du har kun mulighet til å bære enten gutten eller eggene og du kan ikke gå inn en gang til.

Hadde du reddet en container med 5 millioner potensielle liv, eller hadde du reddet den 5 år gamle gutten hvis mor sto utenfor og skrek? 5 millioner potensielle liv, det er hele Norge i antall.

Jeg ville sagt at om du reddet røret med celler så er du en kynisk, ufølsom pragmatiker. Jeg ville tro de fleste hadde valgt gutten. Og om du syntes 1 persons liv er mer verdt enn 5 millioner potensielle, så er vel en mors liv, eller retten til å velge i livet sitt verdt det samme som 1/5.000.000 del av guttens liv?

Selv om du rent etisk hadde valgt guttens liv, så kanskje du syntes at 5 millioner sjeler er vel mye? Hvor legger man da som kristen grensen for hva som er liv og hva som ikke er liv? Skal man i det hele tatt sette en grense må det være under "The moment of conception"? Og dette øyeblikket er ikke et øyeblikk, men en 24 timers lang prosess. Skal man si at NÅ er det ikke liv og NÅ er det liv? Og hva med kroppen, den tar jo masse aborter selv hele tiden av ulike grunner, de fleste under denne perioden eller like etter.

Hva med gud? Gir han alle disse såvidt påbegynte fosterene sjeler? Selv om han i hans allvitenhet vet at kroppen kommer til å terminere dette fosteret? I såfall må himmelen være fyllt til randen av umåtelig mange sjeler som kun har eksistert i noen øyeblikk.

Det mest sannsynelige må vel være at gud vet hvilke barn som vil bli født og derfor gir disse fosterene en sjel underveis på et ubestemt tidspunkt? Og da vet gud nødvendigvis hvilke mødre som vil ta abort og da vil vel ikke gud være så ond å gi en "samling" av celler en sjel selv om den aldri vil få bruke den? Så da er vel ikke abort et religionsspørsmål i det hele tatt siden om barnets stjel avhenger om det får bli et barn i første omgang?

Hvis dere syntes dette var mye å svare på, jeg er mest interessert i hva dere syntes i analogi 1 og 2 for å teste deres egentlige følelser rundt dette, og ikke hva dere har blitt pålagt å tro av diverse institusjoner.