Om moral og ateisme

Ateisme har vært forsøkt som en form for statsreligion i flere kommunistland, men har som regel hatt en helt motsatt effekt enn intensjonene var. Det kan nesten virke som om stemplingen av troende mennesker som en type dimmier og undermålere har motsatt virkning. Etter 70 år med gudløs kommunisme sto religionen - hovedsaklig kristendom - sterkere enn noensinne i Sovjet-Unionen. I Kina må vekkelsen blant kristne kunne sies å være "ute av kontroll" - man snakker om et ukjent antall på 10-talls millioner aktive troende, ikke minst blant den yngre garde. Selv i Cambodia overlevde kirken terrorregimet på 70-tallet. I verdens eneste erklærte ateiststat Albania ble så godt som all eiendom til religiøse institusjoner nasjonalisert under stalinisten Enver Hoxha, og gudstjenester forbudt på det strengeste. Prester ble stilt for retten, torturert og drept, eller i beste fall utvist fra landet. Men kirken overlevde, og allerede 2 år etter kommunismens fall i 1989 ble kristne i Albania invitert av regjeringen for å fortelle de hvordan "man skal leve."

Det er som i læren om elektrisitet: Jo større motstand jo mer glød og varme.

10-talls millioner er blitt henrettet under gudløs ateisme. Men selv om ateismen er blitt et konkursbo, synes den allikevel å overleve. Ikke alle har innsett at den ateistiske tanken er forfeilet som et alternativ til religion. Ikke alle vil heller anerkjenne at ateisme i seg selv over tid vil ende opp i umoral. For mange ateister er visselig det vi kan kalle gode moralske mennesker med høy integritet. Jeg vil allikvel forsøke å argumentere for at dette ikke er på grunn av ateismen, men heller på tross av den.

Subjektiv (egendefinert) moral er naturlig nok noe som vil endre seg over tid. Også den type av moral som defineres av samfunnet er heller ikke statisk. Straffelovens p. 213 om homofil praksis fra 1842 kan illustrere hvordan samfunnet betraktet dette som moralsk forkastelig den gang, men som idag er moralsk akseptabelt for en stor del av befolkningen, med den konsekvens at man ikke lenger kan straffes for slike handlinger.

Men hvorfor er umoral en endelig konsekvens av ateisme? Som ovenfor nevnt, er det mange uklanderlige ateister iblant oss. Til overmål kan de ofte være vel så hyggelige som de med en religiøst fundamentert livsanskuelse.

En ateist i ordets betydning er en som har kommet til en indre overbevisning om at det umulig kan finnes en Gud. Jeg regner da ikke med de som bare er "bekjennende" ateister, men som i likhet med agnostikeren er langt fra sikker på at han/hun har rett). Jeg tror heller ikke at det er så mange overbeviste ateister. I likhet med en del psykologer tror jeg at reflektert ateisme skyldes en medfødt hjerneskade, men la det ligge og la oss ta ateisten "at face value". Tross alt er det vitenskapelige indikasjoner på at den delen av hjernen som registrerer bevisstheten om Gud er lokalisert. Professor Per Fugelli sier han vet at Gud finnes. Ikke nødvendigvis som en troende mann, men som en del av det indre registreringssystemet. "I ryggmargen", kaller han det.

Argumentasjonen til ateister i det offentlige rom kan også være av heller underlig karakter. En som har gitt oss mye glede gjennom mange år med sine enestående BBC-naturprogrammer er Sir David Attenborough - flere programmer er også vist på NRK. Han sier i et TV-intervju om sin ateisme at han kan ikke tro på Gud på grunn av barn i Øst-Afrika som har en larve i øyet, og denne larven kan ikke overleve utenfor dette øyet. Slikt finner Sir Attenborough uforenlig med troen på en guddommelig god skaper av alle ting. Det er ikke lenger klassikeren om lidende barn i Afrika som er kjepphesten til ateistene - nå er det altså larvene.

Mange ateister vil også protestere høylydt mot påstanden om at i deres verden er løgn, bedrag, tyveri, utroskap, etc.etc. hverken rett eller galt. Men spørsmålet må allikevel stilles om hvorfor de da mener påstanden er feil?

Og hvordan kan noe være objektivt riktig og galt hvis man allerede fjerner den kilden som i årtusener har satt standarden for hva som er sannhet og løgn? For hvis det bare er lover, tradisjoner og oppdragelse, vil dette forsvinne i løpet av få generasjoner. Og selv om vanlig sunn fornuft skulle kunne danne et fundament for god moral, så er vi mennesker notoriske egoister med en tusenårig historie bak oss som ikke levner noen tvil om hva som har vikeplikt når valgene skal tas. Det går ikke en eneste dag uten at dette bekreftes av nyhetsmedia. Hva gjør sultne mennesker som inderlig godt vet det er galt å stjele når anledningen til å stjele mat byr seg? Hva gjør fattige mennesker når opprørspoliti ikke klarer å styre hordene som knuser vinduene til byens forretninger? Mennesket bare er slik i sin falne natur.

Heldigvis er jeg rimelig trygg på at reflektert ateisme som livsanskuelse for all fremtid vil være begrenseet til en heller marginal gruppe. De fleste av verdens 6 milliarder mennesker tror det må finnes en Skaper av alle ting.  De kjenner det i ryggmargen.

Resten er ærlige nok til å si at de ikke vet.