Ensidig dialog

Sett at nordmenn flykter kollektivt ned til et muslimsk land pga naturkatastrofe eller miljøforurensning. Myndighetene i det muslimske landet ser på nordmenn med religiøse briller og betrakter dem alle sammen som religiøse kristne. Så velger myndighetene de mest religiøse blant dem for å bli representanter for hele den norske minoriteten: Myndighetene velger ut Jehovas vitner og innvilger dem økonomisk støtte og betrakter dem som talsmenn for hele det norske folk. De prøver å skape dialog kun med dem og gi dem oppmerksomhet og plass i media.

Intellektuelle, sekulære, litterater og kunstnere blant den norske innvandrerminoritet blir neglisjert fordi de ikke stiller religiøse krav, de krever ikke å bygge bedehus, de viser heller ikke hensyn til den autentiske kristendommen, de er kritiske til sider ved religionens makt og de skriker ikke at muslimene i vertslandet har fordommer mot dem som kristne, og de mottar ikke millionstøtte fra andre kristne land.

Hvordan reagerer majoriteten av nordmenn som vil bo i det muslimske landet på denne skjebne?

Vi, sekulære, opplyste, moderate, liberale muslimer reagerer på samme måte i Norge når vi ser at staten, så vel som media favoriserer de mest religiøse stemmer. Myndighetene valgte den mest religiøse kjernen som utgjør et mindretall blant muslimene i Norge, og overså mangfoldet av muslimer som lever i Norge som resten av nordmenn.

Nordmenn tror at de løser alt med dialog. Men dialog er gjensidig, og må baseres på kunnskap og innsikt. Det er naivt å tro at de kan starte reform og endring i islam ved å velge de religiøse uten å innlemme representanter fra alle forskjellige miljøer.

Abid Rajas bok "Dialog: Om vold, undertrykkelse og ekstremisme" avslører kun for nordmenn, at ekstremistiske muslimske miljøer har begynt å ta farlig form. Når staten og offentligheten velger talsmenn hvor religion overskygger alle andre temaer, nyanserer ikke det bildet av minoriteten. Dermed blir resultatet uheldig. Raja selv er en av disse talsmenn, og det var han selv som før valget kom med et tvilsomt forslag som smigret islamistene da han foreslo å ansette imamer for å informere norske skoleelever om islam. Hvordan ville muslimene ha reagert om staten ansetter prester for å bekjempe fordommer blant muslimske elever som har lært hjemme eller i moskeene at norske kristne tror på flerguderi og ikke dyrker én Gud, men tre. Det ville ha blitt ramaskrik for dette kolliderer med Koranens sannhet.

Derfor har Rajas bok ikke inspirert meg. Hans Rustads glimrende anmeldelse i Minerva har inspirert meg isteden. For der stiller Rustad et aktuelt og klokt spørsmål: Hvorfor blir de sekulære, moderate stemmer neglisjert i offentligheten? Hvorfor er kritiske stemmer blant muslimene fraværende? Hvorfor har ikke de mediale portvokterne vært like glad i kritiske muslimer, sekulære muslimer og kulturmuslimer?

Disse spørsmål burde oppta alle som bryr seg om dette folkets nye generasjon av både nordmenn og muslimer. For jeg som alle engasjerte muslimer, skjønner de forskjellige muslimske miljøer og menigheter og vi innser at denne favorisering av religiøse talsmenn vil skade Norges framtid, og først og fremst skade muslimene selv. Vi har to valg: Enten en virkelig fungerende integrering av innvandrere der sekulære muslimer får samme anledning til deltakelse, ellers vil dagens integrering bli et mislykket eksperiment. Politikerne burde vite at de ikke bør forvandle samfunnet til en prøvekanin for slike eksperimenter. Fortsetter myndighetene dialog med disse små "djevler," vil ekstremisme øke radikalt i framtiden.