Magne Lerø

Sjefredaktør i Dagens Perspektiv/Ukeavisen Ledelse
96

Huitfeldt i støtet

Publisert: 20. okt 2010

Anniken Huitfeldt har trådt fram fra Trond Giskes skygge og fremstår etter hvert som en kulturminister med styringsvilje og mot til å utfordre maktaktører enten de befinner seg i børsen eller katedralen.

Da Anniken Huitfeldt overtok som kulturminister etter Trond Giske, ble det hvisket at hun var dømt til et liv i skyggenes dal. Som kulturminister oppnådde Giske etter hvert stjernestatus. Det skyldes ikke minst at bevilgningene til kulturlivet økte radikalt de årene han var minister. Da Huitfeldt skiftet departement, steg Sigbjørn Johnsen fram og snakket om at tiden nå var kommet for å kutte kostnader. Det skulle strammes inn over hele linjen. Giske bygde opp, Huitfeldt måtte bygge ned. Slik lød de mest pessimistiske spådommene.  

Blekere enn Giske

Huitfeldt fremsto også som en langt blekere kulturminister enn Giske. Det hjalp ikke mye at hun med en viss rett kunne fremstå som en mer vaskeekte kulturarbeider enn Giske. Hun skrev en bok for barn om Gro Harlem Brundtland. De hjalp ikke så mye på profilen.

Alle forsto at Huitfeldt trengte tid for å kunne sette seg inn i sitt nye ansvarsområde. Hun er ikke en tornado som Giske. Huitfeldt jobber langsommere, men hun er mer opptatt av forankring enn Giske. Hun hiver ikke like mange baller opp i luften som Giske, som også har en velutviklet evne til å ta dem ned. Hun har heller ikke Giskes behov for og evne til egenmarkering. . Det har etter hvert gått opp for kulturlivet at man har en minister som vet hva hun vil på kulturfeltets område. Og hun mangler så visst ikke evnen til å sette foten ned.

Neste års statsbudsjettet viser at Anniken Huitfeldt følger opp der Trond Giske slapp. Hun kan regne seg blant budsjettvinnerne. Det er et godt utgangspunkt for de ”nei” hun må meddele kulturfeltet der behovet for støtte er umettelig.

Styringsvilje

Skal en lykkes som statsråd, må en vise styrke og styringsvilje. Første gang Huitfeldt satte foten ned, var i forbindelse med Store norske leksikon. Hun gjorde det klart at det ikke var en oppgave for det offentlige å subsidiere drift ev dette. Her fikk eierne finne andre løsninger. Det lød diverse kulturelle ramaskrik om at man nå hadde fått en minister som ikke forsto seg på verdien av å ta vare på kunnskap.

Det er bokbransjen som har vært mest etter henne. De beskylder henne for å være svak og i lomma på Sigbjørn Johnsen fordi hun ikke har fått gjennomslag for nullmoms på elektroniske bøker. Denne kampen har ikke Huitfeldt tatt. Hun venter på Mediestøtteutvalget som om to måneder legger fram sin innstilling. De forventes at de sier noe om moms på medieprodukter. Det ligger til rette for at debatten om moms på bøker og aviser vil skje neste år. Nå legger Finansdepartementet opp til at det skal betales moms på elektroniske medieprodukter som kjøpes i utlandet. Deler av kulturbransjen har protestert. Disse protestene lever Huitfeldt rimelig godt med inntil videre.

Forrige uke kunne Huitfeldt trekke tidligere NRK-sjef og Dagblad-redaktør Anne Asheim som en kanin opp av hatten til stillingen som ny sjef for Norsk Kulturråd. Det var med en viss stolthet kun kunne si at hun hadde fått førstevalget, og Asheim kvitterte med å si at hun ikke ville søke før hun hadde sett statsbudsjettet som ikke etterlot tvil om at det skal satses videre på kultursektoren.

Anne Aasheim

Aasheim søkte dagen før hun ble utnevnt. Det er jo et paradoks at en av landets mest profilerte medieledere ikke ville søke før hun hadde fått jobben. Men slik er det. Denne ansettelsen har ført til at Anniken Huitfeldt har fått Norsk Presseforbund på nakken. De mener departementet ikke har fulgt offentlighetsloven når det gjelder søkerlister. Klage er sendt Sivilombudsmannen. Uansett resultat, denne saken vil ikke svekke Huitfeldt. Hun har vunnet en seier ved å få Aasheim på kroken.

Anniken Huitfeldt har også vist styret i Språkrådet hvem som har makten. Det er åtte måneder siden prosessen med å finne Sylfest Lomheims etterfølger startet. Styret endte opp med å anbefale at professor Kjell Lars Berge ble ansatt. Det ønsker ikke Huitfeldt. Det førte til at fire av syv medlemmer i styret trakk seg. Nå blir stillingen lyst ut på nytt. Kjell Lars Berge hevder at når han ikke blir ansatt, skyldes det at han kritiserte Huitfeldt da hun avslo å gi støtte til Store norske leksikon.

Det er temmelig spesielt at en søker på denne måten gir forklaringer på hvorfor en ikke blir ansatt. Det er Berge som blir stående som taperen. Anniken Huitfeldt benytter sin soleklare rett til å skaffe seg et større tilfang av søkere. Hun vil ha den beste, kan hun si. Spørsmålet er om hun også denne gangen våger å overraske med å ansette en som ikke har søkt før en har fått jobben.

Den siste saken har Huitfeldt har markert seg på gjelder Nasjonalmuseet. Her har personer med en betydelig posisjon i norsk offentlighet og kulturlivet ført en kamp for at Nasjonalgalleriet ikke skal legges ned. Sist fredag gjorde Anniken Huitfeldt det uttrykkelig klart i en samtale med Morgenbladet at det ikke kommer på tale å la den klassiske kunsten bli værende igjen i det nåværende Nasjonalgalleriet. Nasjonalmuseet får et nytt praktbygg på Vestbane-tomten. Hit skal den klassiske kunsten. Debatten kan ta slutt. Hun kommer ikke til å ombestemme seg, sier Huitfeldt.  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Men

Publisert over 10 år siden

Takk for eit fint innlegg. Men eg skulle ynskje du ville reflektere litt meir over kva det er som gjer at Huitfeldt skaper så mykje motstand og oppstuss. Kva er årsakene til at ho går mot klare rådgjevingar? Kva drivkrefter er på gang? Eg kjenner ikkje desse sakene godt nok, men frå stat-kyrkje tilhøvet veit eg at Ap har ein lei tendens til presse gjennom sitt ideologiske syn med politisk makt, men mot fleirtalets vilje. 

Kommentar #2

Magne Lerø

96 innlegg  22 kommentarer

RE: Men

Publisert over 10 år siden
20.10.10 kl. 11:01 skrev Hallvard Jørgensen:

Takk for eit fint innlegg. Men eg skulle ynskje du ville reflektere litt meir over kva det er som gjer at Huitfeldt skaper så mykje motstand og oppstuss. Kva er årsakene til at ho går mot klare rådgjevingar? Kva drivkrefter er på gang? Eg kjenner ikkje desse sakene godt nok, men frå stat-kyrkje tilhøvet veit eg at Ap har ein lei tendens til presse gjennom sitt ideologiske syn med politisk makt, men mot fleirtalets vilje. 

Dette handler nok en del om ideologi og politikk når det gjedler Språkrådet. Hun mener at det er hennes jobb å gjennomføre politikk. da vil hun være sikker på at de hun ansetter er på linje og vil ta de politiske signaler.

Ellers er Huitfeldt mer opptatt av Giske mht å lytte og forankre sine avgjørelser

Momssaken er først og fremst et pengespørsmål. Her kommer det nye runder

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere